Stebarnet mitt blir ødelagt av moren sin

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn som skal starte i 10.klasse. Han er en veldig rolig type. Veldig usikker og tør aldri å si meningen sin. Jeg har lenge lurt på hvorfor han er slik. Om han føler seg utrygg i vårt hjem eller hva det er. Men litt etter litt har han fortalt mer og mer om moren sin. En dame som utad virker veldig ålreit for folk flest (jeg har alltid syntes at hun virker "streng"/ skummel). Moren kjefter på ham for alt mulig. Men ikke bare kjefter, hun er direkte stygg og ufyselig. Sier at han er egoistisk, gjør aldri noe for noen andre, at han ikke er takknemlig, at han bare er sur. Han sier at han virkelig må ta seg sammen for å ikke gråte. Hvis han starter å gråte,så er moren "omsorgsfull" på en slik måte at hun tar det som en unnskyldning. Litt sånn "det går bra, jeg tilgir deg". I stedet for å se at hun selv har vært slem og gjort så han føler seg uelsket. Hun kan si at hun er så sint at hun ikke vil se han eller at hun er så skuffet at hun ikke finner ord. Og dette er for hverdagslige ikke-ting eller ting hun plutselig forventer at han skulle gjort uten at hun har fortalt ham det før hun klikker. Jeg kan ikke gi direkte eksempler dessverre, men det er rystende å høre ham fortelle.

For meg er dette uten tvil psykisk mishandling. Hun vil også endre på alt det han er og alt det han liker. Han er en fantastisk gutt, alltid hjelpsom, omsorgsfull for yngre stesøsken etc. Men han holder tilbake mye i frykt for reaksjoner. Jeg ønsker virkelig å redde ham,rett og slett. Men jeg vet at han og pappaen får et helvete om vi prøver å flytte han hit. Moren manipulerer og gir han dårlig samvittighet, mens pappaen kommer til å få huden full. Det kommer til å bli grusomt for stesønnen, om hun skal drive å ringe, sende sms og kjefte på han for at han valgte henne bort. På samvær der kommer han til å få høre det. Jeg føler meg så rådvill. Det er også veldig utrivelig i hjemmet der. Han føler seg totalt oversett og ingen snakker egentlig sammen. De gjør aldri noe sammen og alle er bare isolert på hvert sitt rom (han har et halvsøsken og en stefar). Hva i alle dager skal vi gjøre? Det føles veldig feil å høre han fortelle, også skal vi bare la han leve i det. Men som sagt blir det også ille for han hvis vi skal prøve å få han hit. Han bor her annenhver uke. 

Anonymkode: 6a1ec...055

[Yuumi]

Uff da.. Kanskje du kan ta kontakt med barnevernet eller helsesøster? Kanskje de kan hjelpe!

[Gjest BearMama]

Fvk. Asap.

[AnonymBruker]

spør han om meningen hans, bygg han opp. prøv å få mer samvær

Anonymkode: baa40...34b

[Ulrikke]

En 10.klassing skal i stor grad kunne påvirke samvær selv. Jeg skal ikke si at de kan bestemme alt utelukkende selv, men deres mening skal tillegges STOR vekt.

Dette er selvsagt enklest å gjennomføre i "normale" familier. Jeg er enig med deg, det høres ikke ut som et sunt miljø å vokse opp i. Heldigvis er han hos dere annenhver uke og ikke bare annenhver helg. 

Har han selv sagt at han ønsker å være mer hos dere? Eller er det noe dere voksne ser på som den beste løsningen for ham uten at han har sagt dette selv?

Jeg tenker at det kan være lurt å bestille en time på familievernkontoret. Først for bare sønn og far. Det kan hjelpe gutten å snakke med noen "utenforstående", men han kommer neppe til å si det som det er om mor er tilstede første møte. Så får man ta det derfra, se hvor mye han åpner seg osv. 

Jeg tenker også at han hadde hatt det bedre hvis han bodde et annet sted - men dersom det medfører ENDA mer dårlig samvittighet og enda mer vonde følelser er det ikke sikkert det bør gjøres før han evt. har fått bearbeidet litt og fått utenforståendes tanker om dette.

Blir hans halvsøsken hos mor behandlet på samme måte? Altså, er det sånn de "er", eller er det bare han som får denne behandlingen?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Ulrikke skrev:

En 10.klassing skal i stor grad kunne påvirke samvær selv. Jeg skal ikke si at de kan bestemme alt utelukkende selv, men deres mening skal tillegges STOR vekt.

Dette er selvsagt enklest å gjennomføre i "normale" familier. Jeg er enig med deg, det høres ikke ut som et sunt miljø å vokse opp i. Heldigvis er han hos dere annenhver uke og ikke bare annenhver helg. 

Har han selv sagt at han ønsker å være mer hos dere? Eller er det noe dere voksne ser på som den beste løsningen for ham uten at han har sagt dette selv?

Jeg tenker at det kan være lurt å bestille en time på familievernkontoret. Først for bare sønn og far. Det kan hjelpe gutten å snakke med noen "utenforstående", men han kommer neppe til å si det som det er om mor er tilstede første møte. Så får man ta det derfra, se hvor mye han åpner seg osv. 

Jeg tenker også at han hadde hatt det bedre hvis han bodde et annet sted - men dersom det medfører ENDA mer dårlig samvittighet og enda mer vonde følelser er det ikke sikkert det bør gjøres før han evt. har fått bearbeidet litt og fått utenforståendes tanker om dette.

Blir hans halvsøsken hos mor behandlet på samme måte? Altså, er det sånn de "er", eller er det bare han som får denne behandlingen?

Han har ikke sagt det direkte. Det tror jeg aldri han hadde turt. Han er veldig redd for å gjøre noen lei seg eller gjøre noe feil. Derfor er det også vanskelig å vite når man velger riktig og når man velger feil for han. Selv i dagligdagse gjøremål. Så han kommer aldri til å si det uten at vi evnt leder han til å si det og sier at han i så fall ikke skal ta støyten alene. Allerede nå er det slik at moren kan bjeffe "liker du bedre å være hos faren din eller? Det er her du Bor!" 

Familievernkontoret med bare han og pappaen kan være en bra start ja. Takk for det tipset. 

Det er absolutt mest sure miner og kjeft på eldste, men tidvis også på halvsøskenet. Men det er nok ingen tvil om at moren synes eldste er et ekstra krevende og slitsomt barn, som gjør alt i sin makt for å motarbeide henne. Noe som er helt merkelig i mine øyne, siden han er det snilleste barn jeg noensinne har møtt. Men selvsagt,han er annerledes mot henne. Han prøver å vise at han ikke lar seg kue. Så heldigvis prøver han å kjempe imot og han vet at det ikke er han som er dum i hodet og bare gjør alt feil. Likevel, et slikt relativt stille opprør fører bare med seg enda mer kjeft og stygge ord. 

Anonymkode: 6a1ec...055

[AnonymBruker]

Min mor var slik mot meg som du beskriver at mor er ovenfor ham. Det har satt dype arr i meg. Mine foreldre bodde sammen, så jeg hadde ingen steder å rømme bort heller, bortsett fra at jeg ofte dro til bestemor om sommeren. 

Da jeg ble tenåring hadde jeg en turbulent periode, der jeg gjorde opprør. Alt jeg gjorde var jo galt uansett, så da kunne jeg jo likevel oppføre meg galt! Derfor blåste jeg fullstendig i hva min mor sa. Hun ble nærmest en ikke - person for meg. Jeg lukket fullstendig ørene for alt hun sa, eller gjorde tvert motsatt av hva hun ba meg om. 

Jeg ble godt voksen og tok et oppgjør med min mor før vi fikk et noenlunde normalt forhold. Hun har heldigvis vært en bedre bestemor enn hun var som mor. 

Jeg har ikke så mange råd. Det beste er at han fikk bo hos dere, men dersom det bare gjør det verre for ham, så fortsett med å bygge ham opp og gi ham styrke i at det er hun som er urimelig, ikke ham det er noe galt med. Skryt mye av gode egenskaper, og gi ham kjærlighet og forståelse. 

Anonymkode: a8de7...6b3