Krevende 7-åring

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på akkurat 7 år. Helt fra hun var noen timer gammel har vi hatt store utfordringer med henne. I babytiden sov hun veldig lite, var vanskelig å roe og det å få henne til å sovne kunne ta flere timer, selv om hun var trøtt. Vi var fullstendig utkjørte. 

Hun har alltid hatt et veldig høyt aktivitetsnivå. Motorisk og språklig veldig tidlig ute med alt, sykla uten støttehjul før hun fylte 4 f.eks, og vi slutta med trappegrind før hun var 1,5 fordi hun hadde så god kontroll i trappa og faktisk hadde behov for å klatre den opp og ned, maaange ganger. Ble ekstremt frustrert om vi tok henne vekk derfra når hun var i "trappemodus" som vi kalte det da. 

 

Nå er hun 7 og har vært i "den første pubertet" i ca halvannet år. Hun er obsternasig, trassig, sint, frekk og får flere ganger daglig "anfall" hvor hun er helt umulig å nå inn til. Det er typisk situasjoner hvor vi trenger oppmerksomheten hennes for å gi beskjeder, men hun danser, ser alle andre steder enn på oss, får tulleanfall hvor hun lager "moves" med armer og bein mens hun ser utfordrende på oss. Hvis vi sier at hun må slutte med det bare gjør hun mer av det mens hun fniser og flirer og reagerer overhodet ikke på at vi blir sinte og oppgitte. 

Søvn er et STORT problem. Hun sovner bare ikke på kvelden! Vi står opp kl 6 hver dag, og vi syns hun må være i seng til kl 20. Likevel sovner hun sjeldent før kl 22, og i alle fall aldri før kl 21. Vi har prøvd å ha henne våken senere, men opplever bare at hun da også sovner senere.

Det er veldig utfordrende å få henne til å følge beskjeder, eller konsentrere seg om noe overhodet. Hun er klumsete og lite "raffinert" i bevegelsene sine, har liksom så hastverk med alt så alle bevegelser blir så raske og upresise.

På skolen (ferdig med 1. klasse) får hun de beste skussmål, faglig blant de beste, men det eneste læreren reagerer på er at finmotorikken er mer tilbake enn hun forventet i forhold til hvor langt fremme hun er faglig. 

Hva er dette for noe? Jeg har tenkt ADHD, men det er ikke faren enig i. Eller er hun bare typisk barn? 

Vi har forresten en 5-åring også som er helt annerledes. Ingen større problemer, blid og syngende hele dagen, søstrene kommer veldig godt overens (normal, udramatisk krangling) og de leker masse sammen, mye late-som-leker. 

 

Anonymkode: bb8ae...73e

[altflyter]

Ville prøvd å bli henvist til BUP. Tror de er rette instansen for dere  

[AnonymBruker]

Hvis hun har en diagnose så vil hun vel være lik både hjemme og på skolen. Er hun mer skjerpet på skolen enn hjemme så tenker jeg at hun kanskje er en av mange personligheter som barn har og som er innafor. Du kan jo høre om hun på skolen tar imot beskjeder etc (det har du kanskje gjort). Dere kan også ta en prat med helsesøster, kanskje de har noen tips dere kan prøve ut. VI har selv en datter som høres litt ut som deres, hun er skjerpet på skolen og oppfører seg der, har hittil ikke fått noe negativ tilbakemelding, hun er akkuat ferdig med 1.klasse. Så det at hun tar ut ting hjemme tar jeg som tegn på at hun er trygg her. Skjønner at dere reagerer, og det at dere har ett barn til som overhodet ikke er sånn, så ser man det kanskje tydeligere. Så lenge din datter har det bra både hjemme og på skolen så hadde jeg avventet litt. Kanskje lest litt om den første puberteten (det har du  kanskje gjort også). Det har ikke jeg så der kom jeg på noe jeg skulle gjort  

Anonymkode: 65ffe...d76

[AnonymBruker]

Kan helt fint være skjerpet på skolen selv om man har en ADHD diagnose. Har selv ei med ADHD uoppmerksom type, i fjerde klasse, hvor skolen ser veldig lite av utfordringene. Det er rett og slett fordi hun gjør alt hun kan for å kamuflere dem. Noe som resulterer i at hun er utslitt, og har null toleransegrense igjen da hun kommer hjem. Dette er ikke ett enestående tilfelle på noen som helst måte!

Var mye likt med min datter, men her har hun i alle år hatt ett enormt raseri i tillegg.

Anonymkode: 62c41...dc7

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på akkurat 7 år. Helt fra hun var noen timer gammel har vi hatt store utfordringer med henne. I babytiden sov hun veldig lite, var vanskelig å roe og det å få henne til å sovne kunne ta flere timer, selv om hun var trøtt. Vi var fullstendig utkjørte. 

Hun har alltid hatt et veldig høyt aktivitetsnivå. Motorisk og språklig veldig tidlig ute med alt, sykla uten støttehjul før hun fylte 4 f.eks, og vi slutta med trappegrind før hun var 1,5 fordi hun hadde så god kontroll i trappa og faktisk hadde behov for å klatre den opp og ned, maaange ganger. Ble ekstremt frustrert om vi tok henne vekk derfra når hun var i "trappemodus" som vi kalte det da. 

 

Nå er hun 7 og har vært i "den første pubertet" i ca halvannet år. Hun er obsternasig, trassig, sint, frekk og får flere ganger daglig "anfall" hvor hun er helt umulig å nå inn til. Det er typisk situasjoner hvor vi trenger oppmerksomheten hennes for å gi beskjeder, men hun danser, ser alle andre steder enn på oss, får tulleanfall hvor hun lager "moves" med armer og bein mens hun ser utfordrende på oss. Hvis vi sier at hun må slutte med det bare gjør hun mer av det mens hun fniser og flirer og reagerer overhodet ikke på at vi blir sinte og oppgitte. 

Søvn er et STORT problem. Hun sovner bare ikke på kvelden! Vi står opp kl 6 hver dag, og vi syns hun må være i seng til kl 20. Likevel sovner hun sjeldent før kl 22, og i alle fall aldri før kl 21. Vi har prøvd å ha henne våken senere, men opplever bare at hun da også sovner senere.

Det er veldig utfordrende å få henne til å følge beskjeder, eller konsentrere seg om noe overhodet. Hun er klumsete og lite "raffinert" i bevegelsene sine, har liksom så hastverk med alt så alle bevegelser blir så raske og upresise.

På skolen (ferdig med 1. klasse) får hun de beste skussmål, faglig blant de beste, men det eneste læreren reagerer på er at finmotorikken er mer tilbake enn hun forventet i forhold til hvor langt fremme hun er faglig. 

Hva er dette for noe? Jeg har tenkt ADHD, men det er ikke faren enig i. Eller er hun bare typisk barn? 

Vi har forresten en 5-åring også som er helt annerledes. Ingen større problemer, blid og syngende hele dagen, søstrene kommer veldig godt overens (normal, udramatisk krangling) og de leker masse sammen, mye late-som-leker. 

 

Anonymkode: bb8ae...73e

Sorry, men reagerer noe fryktelig på måten du omtaler din egen unge på. Si meg, har du noe positivt å si om henne?! Du mangler jo totalt gangsyn! Eneste problemet her er ikke ungen, men deg! Når jeg leser innlegget ditt ser jeg lett at det er DU som mangler- og trenger et kurs mht. realistiske forventninger til barn(!). Barn et IKKE miniutgave av voksne mennesker, urealistisk at du forventet dette. Du trenger også å forstå at barn er egne INDIVIDER, med andre ord de er ikke like. Slutt og samenlig de, de er søsken.

Og nei, barnet ditt har ikke ADHD! Du beskriver et helt normalt barn, ikke typiske ADHD trekk. Takk Gud for at far er mer oppegående her og setter foten ned. Har barnet ditt vist tegn på slike ting, har lærer for lenge siden luftet sine bekymringer med deg... 

 

Anonymkode: ce4d9...06c

[AnonymBruker]

Ligner veldig på min, bare vår er enormt sint i tillegg. Eneste problemet på skolen er skravling og orker ikke skriving. Ingen har foreslått noen utredning, fastlege, helsesøster og psykolog mener alle at det handler om måten vi møter henne på, hun er glup og faller kanskje litt utenfor pga det. Vi skal på cos-kurs.  Det er ikkenoe galt med barna våre fordi de er glupe, kvikke, langt framme. Det er bare slitsomt for oss (og dem). 

Anonymkode: 73d17...931

[AnonymBruker]

Høres ut som ADHD. 

Anonymkode: b2eff...b7d

[AnonymBruker]

Anbefaler KOS kurs. (Familiekontoret.) Jeg hadde samme relasjon til min sønn, og det sitter litt inne å innrømme at eget barns oppførsel ble trigget av måten jeg møtte ham på (ble sliten og oppgitt, det ble mye dårlig stemning, og barnets måte å søke oppmerksomhet på ble negative måter- og så gikk det i negativ spiral). 

Jeg lærte meg å møte barnet på annen måte. Se behovene bak den dårlige oppførselen, og gi positiv respons på det han egentlig trengte fra meg. Da sluttet han med å søke respons på negative måter. 

Mitt barn har senere fått diagnosen ADHD, men vi hadde fått en positiv dialog lenge før han fikk diagnosen. 

Anonymkode: 59d53...1ce

[solmåneogstjerner]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry, men reagerer noe fryktelig på måten du omtaler din egen unge på. Si meg, har du noe positivt å si om henne?! Du mangler jo totalt gangsyn! Eneste problemet her er ikke ungen, men deg! Når jeg leser innlegget ditt ser jeg lett at det er DU som mangler- og trenger et kurs mht. realistiske forventninger til barn(!). Barn et IKKE miniutgave av voksne mennesker, urealistisk at du forventet dette. Du trenger også å forstå at barn er egne INDIVIDER, med andre ord de er ikke like. Slutt og samenlig de, de er søsken.

Og nei, barnet ditt har ikke ADHD! Du beskriver et helt normalt barn, ikke typiske ADHD trekk. Takk Gud for at far er mer oppegående her og setter foten ned. Har barnet ditt vist tegn på slike ting, har lærer for lenge siden luftet sine bekymringer med deg... 

 

Anonymkode: ce4d9...06c

Voldsomt da? Ts har helt sikkert mye fint å si om barnet sitt også, men her er jo saken at hun vil legge frem problemene for å få råd. Hun sier jo også mye fint? Hun er god faglig, tidlig ute motorisk osv. 

Skjønner ikke vitsen med å svare slik du gjør.  

Barn er forskjellige ja, og de fleste kan være utfordrende til tider. Men jeg synes det høres ut som det kan være noe mer her. Ikke nødvendigvis noe som krever alt av utredninger og diagnoser, men hun ser jo at det er såpass forskjell mellom de to barna. 

Til ts:Jeg har ikke noen spesiell erfaring eller råd å komme med, annet enn at jeg ville begynt med å ta en prat med helsesøster eller fastlege. Det er du sikkert obs på allerede, men faste rutiner og enkle regler er viktig. 

Synes det er fint at du følger med og ønsker at datteren din og resten av familien skal ha det fint og fungere godt. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry, men reagerer noe fryktelig på måten du omtaler din egen unge på. Si meg, har du noe positivt å si om henne?! Du mangler jo totalt gangsyn! Eneste problemet her er ikke ungen, men deg! Når jeg leser innlegget ditt ser jeg lett at det er DU som mangler- og trenger et kurs mht. realistiske forventninger til barn(!). Barn et IKKE miniutgave av voksne mennesker, urealistisk at du forventet dette. Du trenger også å forstå at barn er egne INDIVIDER, med andre ord de er ikke like. Slutt og samenlig de, de er søsken.

Og nei, barnet ditt har ikke ADHD! Du beskriver et helt normalt barn, ikke typiske ADHD trekk. Takk Gud for at far er mer oppegående her og setter foten ned. Har barnet ditt vist tegn på slike ting, har lærer for lenge siden luftet sine bekymringer med deg... 

 

Anonymkode: ce4d9...06c

Skjerp deg.

Anonymkode: ab8b4...131

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler KOS kurs. (Familiekontoret.) Jeg hadde samme relasjon til min sønn, og det sitter litt inne å innrømme at eget barns oppførsel ble trigget av måten jeg møtte ham på (ble sliten og oppgitt, det ble mye dårlig stemning, og barnets måte å søke oppmerksomhet på ble negative måter- og så gikk det i negativ spiral). 

Jeg lærte meg å møte barnet på annen måte. Se behovene bak den dårlige oppførselen, og gi positiv respons på det han egentlig trengte fra meg. Da sluttet han med å søke respons på negative måter. 

Mitt barn har senere fått diagnosen ADHD, men vi hadde fått en positiv dialog lenge før han fikk diagnosen. 

Anonymkode: 59d53...1ce

Her er det ei som har skjønt noe veldig viktig!!

Anonymkode: ce4d9...06c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg.

Anonymkode: ab8b4...131

Ha ha ha, saklig!

 

Anonymkode: ce4d9...06c

[AnonymBruker]

Hun er vel understimulert i forhold til sin intelligens og opplever mye frustrasjon med voksne som ikke forstår henne, men som behandler henne som et mindre barn enn hun er mtp sin høye intelligens. Blir nok ikke mange år til hun er smartere enn dere foreldre. Det er ulempen ved å være veldig smart, man merker raskt at de fleste rundt ikke når opp, ikke forstår en, ikke kan hjelpe en og ikke hjelper en å utvikle seg og lære. 

Stahet: Deres meninger er basert på forståelse. Derfor hjelper det ikke å fortelle dem at de tar feil, de må forstå at de tar feil. Å prøve å overkjøre dem er nytteløst. Denne staheten er ikke trass. De gjør ikke det motsatte av det du sier, de følger bare sin egen overbevisning.

Mange meget intelligente barn er meget aktive, og mange har blitt mistenkt for å være MBD-barn. De kan ikke sitte stille, de roterer på gulvet i stedet for stå, og de kan sprette opp og ned på stolen hvis det er noe spennende på TV eller hvis de holder på med noe de synest er gøy. De synger mens de leser eller legger puslespill, eller trommer med fingrene og vipper på stolen når de gjør lekser, og leser og ser nyhetene på TV samtidig. Mange kan ha konsentrasjonsvansker på grunn av dette. Ofte er de uutholdelige hjemme, men "deilige unger" når de er ute med andre. Andre har et utall krevende aktiviteter utenfor skolen. Mange intelligente barn har meget lite søvnbehov, men det finnes også de som har stort søvnbehov.

http://folk.ntnu.no/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

Anonymkode: 92d27...2a0

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for mange gode innspill (unntatt det utrolig unyanserte svaret til ...06c da. Heldig for deg at du har et harmonisk forhold til dine barn- om du har barn da? Noen familier har utfordringer selv om ikke du har det.)!

Spesielt du som nevnte KOS (er det det samme som COS, Circle Of Security?), veldig fint at du deler den innsikten det skaffet deg. Jeg er dessverre fullstendig klar over at jeg/vi møter henne med mye avvisende respons på hennes forsøk på tilknytning. Det har som du sier blitt en ond spiral. Vi har lest boka "Snu deg til meg", om de tre forskjellige hovedmåtene man kan gi respons på en invitasjon til følelsesmessig tilknytning, og vi har jo nesten bare de dumme responsene overfor ungen vår. Det skjærer meg i hjertet! Men i enkeltsituasjonene virker det foreløpig helt umulig å skulle "snu seg til", for hennes måte å søke tilknytning er ved opponerende adferd, og ofte også raseriutbrudd. Hun har også ofte upassende oppførsel som må korrigeres, men da blir hun fly forbanna (vi har etterhvert hevet terskelen ganske høyt for hva vi velger å korrigere, sånn på grensen til å bli oppfattet som slappe foreldre). 

Et annet mønster som går igjen er at hun takler avslutninger ekstremt dårlig. Det var alltid et herk å hente henne i barnehagen. Det er bedre nå, for nå går hun selv hjem fra SFO. Å ta henne med på Leos lekeland, basseng, lekeplasser, besøk eller whatever kvier vi oss til, for hun lager så fryktelig mye oppstyr når vi må avslutte. Vi har selvfølgelig prøvd å forberede så gidt vi kan, både før aktiviteten og i løpet av aktiviteten, men det er nyttesløst på henne. På søsteren fungerer det utmerket. 

Det er vanskelig når faren ser alt dette, og er enig med meg i at vi har store utfordringer med henne. Men likevel nekter for at det kan være noe "feil" med henne. Jeg tenker at det i allefall ikke er normalt, og jeg syns det haster med å få hjelp til hvordan vi kan bedre samspillet og takle utfordringene våre på en bedre måte. For akkurat nå er jeg redd all frustrasjonen vår ødelegger ungen 😭

Anonymkode: bb8ae...73e

[AnonymBruker]

Har ho noko givande å gjera på heima? Har ho noko fornuftig å ta seg til? Kanskje ho er understimulert? Smarte barn finne fort på masse tull og vas dersom di ikkje blir stimulert intellektuelt. Finn gode handlingsalternativer til ho. Ang søvn ville eg forsøkt å slita ho ut meir, f.eks svømming og idrett. Veit at det ikkje er lett, men verdt eit forsøk.

Anonymkode: d694e...83d

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ho noko givande å gjera på heima? Har ho noko fornuftig å ta seg til? Kanskje ho er understimulert? Smarte barn finne fort på masse tull og vas dersom di ikkje blir stimulert intellektuelt. Finn gode handlingsalternativer til ho. Ang søvn ville eg forsøkt å slita ho ut meir, f.eks svømming og idrett. Veit at det ikkje er lett, men verdt eit forsøk.

Anonymkode: d694e...83d

Takk for svar! Hun og søsteren er helentiden beskjeftiget med et eller annet, enten med hverandre eller med venner inne eller ute. I tillegg har hun lekser og litt øving på instrument (som går heller dårlig pga oppmerksomhet, men hun VIL så gjerne), og vi legger til rette for så mye fysisk utfoldelse som mulig i hverdagen. Men vi er ferdige på jobb kl 16, så skal lillesøster hentes og selv om vi har gjort klart til middagen kvelden før så blir klokka fort 17-17:15 før vi får satt oss til bords. 

De gangene vi har greid å slite henne fysisk ut er når vi har vært ute på tur en hel helg. Type gå på 2-3 hauger/topper eller lange bortoverturer med sekk og hyppige lekestopp ute. Det skal liksom MYE til. 

Jeg har lært meg en del mindfulness-teknikker for å lære henne å roe seg selv om kvelden, det har bittelitt ønsket effekt, men hun trenger fortsatt mye stimulering for å klare å sovne. Noe er selvstimulering hvor hun fikler med et eller annet eller suger/biter på fingrene, og noe er behov for å bli tatt på. 

Nå for eksempel, er klokka 23 og hun sover ennå ikke, til tross for at hun stod opp kl 7 (ferie), og har vært ute i sola og bada, løpt og herja i hele dag. Roe-ned-stund med høytlesing og kveldsmat halv åtte, i seng litt over åtte. Lys våken fortsatt. 

Anonymkode: bb8ae...73e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for mange gode innspill (unntatt det utrolig unyanserte svaret til ...06c da. Heldig for deg at du har et harmonisk forhold til dine barn- om du har barn da? Noen familier har utfordringer selv om ikke du har det.)!

Spesielt du som nevnte KOS (er det det samme som COS, Circle Of Security?), veldig fint at du deler den innsikten det skaffet deg. Jeg er dessverre fullstendig klar over at jeg/vi møter henne med mye avvisende respons på hennes forsøk på tilknytning. Det har som du sier blitt en ond spiral. Vi har lest boka "Snu deg til meg", om de tre forskjellige hovedmåtene man kan gi respons på en invitasjon til følelsesmessig tilknytning, og vi har jo nesten bare de dumme responsene overfor ungen vår. Det skjærer meg i hjertet! Men i enkeltsituasjonene virker det foreløpig helt umulig å skulle "snu seg til", for hennes måte å søke tilknytning er ved opponerende adferd, og ofte også raseriutbrudd. Hun har også ofte upassende oppførsel som må korrigeres, men da blir hun fly forbanna (vi har etterhvert hevet terskelen ganske høyt for hva vi velger å korrigere, sånn på grensen til å bli oppfattet som slappe foreldre). 

Et annet mønster som går igjen er at hun takler avslutninger ekstremt dårlig. Det var alltid et herk å hente henne i barnehagen. Det er bedre nå, for nå går hun selv hjem fra SFO. Å ta henne med på Leos lekeland, basseng, lekeplasser, besøk eller whatever kvier vi oss til, for hun lager så fryktelig mye oppstyr når vi må avslutte. Vi har selvfølgelig prøvd å forberede så gidt vi kan, både før aktiviteten og i løpet av aktiviteten, men det er nyttesløst på henne. På søsteren fungerer det utmerket. 

Det er vanskelig når faren ser alt dette, og er enig med meg i at vi har store utfordringer med henne. Men likevel nekter for at det kan være noe "feil" med henne. Jeg tenker at det i allefall ikke er normalt, og jeg syns det haster med å få hjelp til hvordan vi kan bedre samspillet og takle utfordringene våre på en bedre måte. For akkurat nå er jeg redd all frustrasjonen vår ødelegger ungen 😭

Anonymkode: bb8ae...73e

hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg bedt om hjelp...for sånn det er nå opplever jeg at du sier det ha vokst dere litt over hodet.. da er det på tide å få noen som ikke er involvert inn å sparre med.. på familievernkontoret kan man få hjelp til å sortere også en sak fra flere sider, det samme hvis dere har et familiesenter i nærheten (hadde valgt familiesenter) de er veldig gode på barn, hva som er såkalt normalatferd og når man bør gå videre med det. de kan også gi dere nødvendige tips til legen i forhold til henvisning. leger er generelt dårlige på å skrive den så der er det viktig å ha mange poenger klare når dere går dit.. ellers blir man bare avvist av BUP. men henviser man for adhd tas man vel kanskje mer automatisk inn, jeg vet ikke. men jeg hadde fått en utredning. og er det ingenting så er jo det kjempe fint.. da har man jo kontakter i familiesentere som bruk i veiledning... kan også be om veilednig av begge dere foreldre en stund for å se endringen i atferd når dere foreldre endrer hvordan dere møter henne... alltid lettere å gjøre disse endringen når man får hjelp og har noen andre å snakke med.. men jeg hører av det du skriver at dere er i behov for endring.. familiesenteret har hjulpet meg når det har vært behov for det..  

Anonymkode: c70df...42c

[AnonymBruker]

Søvnunderskudd alene kan faktisk være en del av årsaken til uønsket atferd. Om man er konstant uopplagt vil man også være mer følsom og tverr. Man kan også bli hyperaktiv av langvarig søvnunderskudd. Vil det være en mer spiselig ende å begynne i for mannen din? Kanskje hun har underproduksjon av melatonin for eksempel? 

For ja, noe plager jenta. Og samme hvor mange kurs man går vil det ikke hjelpe fullt ut dersom det er en bakenforliggende årsak som fører til at hun ikke er mottagelig for oppdragelse. 

Anonymkode: 1dce1...637

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for mange gode innspill (unntatt det utrolig unyanserte svaret til ...06c da. Heldig for deg at du har et harmonisk forhold til dine barn- om du har barn da? Noen familier har utfordringer selv om ikke du har det.)!

Spesielt du som nevnte KOS (er det det samme som COS, Circle Of Security?), veldig fint at du deler den innsikten det skaffet deg. Jeg er dessverre fullstendig klar over at jeg/vi møter henne med mye avvisende respons på hennes forsøk på tilknytning. Det har som du sier blitt en ond spiral. Vi har lest boka "Snu deg til meg", om de tre forskjellige hovedmåtene man kan gi respons på en invitasjon til følelsesmessig tilknytning, og vi har jo nesten bare de dumme responsene overfor ungen vår. Det skjærer meg i hjertet! Men i enkeltsituasjonene virker det foreløpig helt umulig å skulle "snu seg til", for hennes måte å søke tilknytning er ved opponerende adferd, og ofte også raseriutbrudd. Hun har også ofte upassende oppførsel som må korrigeres, men da blir hun fly forbanna (vi har etterhvert hevet terskelen ganske høyt for hva vi velger å korrigere, sånn på grensen til å bli oppfattet som slappe foreldre). 

Et annet mønster som går igjen er at hun takler avslutninger ekstremt dårlig. Det var alltid et herk å hente henne i barnehagen. Det er bedre nå, for nå går hun selv hjem fra SFO. Å ta henne med på Leos lekeland, basseng, lekeplasser, besøk eller whatever kvier vi oss til, for hun lager så fryktelig mye oppstyr når vi må avslutte. Vi har selvfølgelig prøvd å forberede så gidt vi kan, både før aktiviteten og i løpet av aktiviteten, men det er nyttesløst på henne. På søsteren fungerer det utmerket. 

Det er vanskelig når faren ser alt dette, og er enig med meg i at vi har store utfordringer med henne. Men likevel nekter for at det kan være noe "feil" med henne. Jeg tenker at det i allefall ikke er normalt, og jeg syns det haster med å få hjelp til hvordan vi kan bedre samspillet og takle utfordringene våre på en bedre måte. For akkurat nå er jeg redd all frustrasjonen vår ødelegger ungen 😭

Anonymkode: bb8ae...73e

Ja, har to egne barn samt ett fosterbarn. Og etter 20 år i yrket, er pedagog, så « snappet» det vel litt for meg, så var vel kanskje litt skape med deg. Grunnen til det er at « slike som deg» er en gjenganger. Vi ser det igjen og igjen, mødre som har helt urealistiske forventninger til hvordan aldersbestemte barn skal oppføre seg, der resultatet, også en gjenganger, er at de stempler egne barn som vanskelige. I 90% av tilfellene er det foreldrene/ en forelder som mangler erfaring/ kunnskap og er heller ikke mottakelig for veiledning. Resultatet: helt «normale» barn får selvtilitt/ selvverden brutt ned. Ser dette igjen og igjen. 

Prøv å ta til deg råd fra de som har gjennomført cos kursene. De mødrene hadde en del vise råd å komme med her i tråden. Lytt til de.

og nei, som jeg utallige ganger har sagt til foreldre som deg, vi pedagoger er utdannet og har vi mistanker om ADHD så har du fått tegn ganske tidlig fra oss. Så har ikke læreren snakket om ADHD i forbindelse med ditt barn er sjansene store for at barnet ditt IKKe har dette.

Mitt råd: se på deg selv og din foreldrerolle!!

Anonymkode: ce4d9...06c

[Gjest Mass]

Det ser jo ut som at hun er veldig tidlig ute med alt. Viss dette er pubertetstendenser allerede, noe som ikke ville forundret meg viss hun er veldig tidlig ute jevnt over med det meste, så er det jo håp om at hun finner mer ro når hun faktisk blir tenåring? 

Hun mestrer ting lett og da vil jo mye bli kjedelig for henne dersom hun er så foran de fleste på hennes alder. Kan jo sikkert bli frustrert av det.