Flyttet hjemmefra - flytte hjem?

[AnonymBruker]

Så.. I 2016 flyttet jeg til en by over 50 mil unna hjembyen min. Jeg var nettopp ferdig på videregående, hadde kjæreste i den byen jeg flyttet til og alt var bare fryd og gammen. Og jeg stortrivdes! Begynte på universitetet, hadde en "backupfamilie", fikk meg en omgangskrets og livet smilte. Helt til for et halvt år siden. Det ble slutt mellom meg og kjæresten, og jeg mistet veldig mange av vennene mine. Det var et stygt brudd, og jeg og eksen er ikke venner idag. Jeg mistet også min "backupfamilie", og følte en stund at verden raste. 
Tingen er det at jeg er ekstremt sta, og har jeg begynt på noe, skal jeg fullføre det. Jeg vurderte å søke overflytting til en annen skole for å komme nærmere hjem, men bestemte meg for at dette ikke skulle ødelegge meg, jeg skulle ikke gi opp! Nå sitter jeg her, et halvt år senere, og selv om jeg egentlig har kommet meg over bruddet, har jeg så sinnsykt hjemlengsel. Jeg var hjemme for ikke lenge siden, og jeg gråt 3 dager i strekk før jeg dro tilbake dit jeg bor nå, fordi jeg visste jeg måtte dra. Slik har det vært en stund, og jeg føler byen jeg bor i er helt fremmed for meg. Jeg har ikke mange venner, det eneste som holder meg gående er studiet, jobben og en aktivitet jeg går på én gang i uken. Fristen for å søke overflytting har gått ut for lenge siden, og jeg har bare ett år igjen av studiet. Hvis jeg ikke kan komme inn på en skole nærmere hjem etter studiestart, om det fortsatt er ledig plass, finnes det mulighet for å søke permisjon. Jeg begynte for noen måneder siden å gå i terapi fordi det føles så tungt, så jeg kunne sikkert fått en bekreftelse på at dette er best for meg. Men jeg klarer ikke å bestemme meg! En del av familien sier kom hjem, om jeg så må utsette studiet i ett år. De andre sier fullfør det du har begynt, og kjenn på mestringsfølelsen det gir når jeg er ferdig. Og jeg er forsåvidt enig i det siste, men jeg har begynt å tvile på om det virkelig er verdt å ha det sånn her i ett helt år til. Skal jeg gå rundt og mistrives for å få mestringsfølelse? Og er det normalt at noen på 22 ligger og griner på kvelden fordi man savner mamma og pappa så fælt? Jeg vil så gjerne klare det, og jeg har jo ikke lyst til å forlate de få vennene jeg har, men jeg tror ikke jeg ville savnet de like mye som familien min, hvis det er lov å si.
Hvorfor skriver jeg dette innlegget? Jeg vet sannelig ikke. Kanskje finnes det noen i en lignende situasjon som kan fortelle meg at jeg ikke er koko, eller noen som har vært i en lignende situasjon som kan fortelle meg hva de gjorde, eller bare generelt tips og råd... Jeg aner ikke, og det er begrenset hvor mange ganger jeg kan ringe mamma og pappa iløpet av en uke uten at de skal bli bekymret for at noe er veldig galt, haha 🙄

Anonymkode: e3491...465

[AnonymBruker]

Selvsagt skal du fullføre. Utsetter du, er det stor sjanse for at du aldri går ferdig. Fokuser heller på alt som er bra der du er. Du har ferier der du kan reise hjem, og ett år (mindre, semesterene er jo ikke så lange) er ikke så lenge. 

Jeg tror det er lurt å lære seg å tåle litt ubehag, det er det du vokser på. Hva a gjør du neste gang livet går deg litt imot? Du kan ikke flytte hjem til mor og far "hele" livet. Vis selvstendighet og gjennomførsemne. Du vil være stolt når du er ferdig!

Anonymkode: 67010...ce9