Jeg takler ikke arbeidslivet.

[AnonymBruker]

Jeg har en utdannelse jeg aldri burde tatt. Jeg er rett og slett ikke egnet. Utdanningen er rettet mot mennesker. Og jeg klarer ikke mer. Høres sikkert dumt ut, men jeg tok utdannelsen fordi det var ett yrke jeg ville bli. Jeg ville være ett menneske som kunne jobbe med mennesker. Men jeg er ikke det. Jeg blir rett og slett dårlig av det. 

Jeg sover ikke om nettene fordi jeg gruet meg til jobb. Mistrives veldig. Jeg er ikke en person som er egnet rett og slett. Leser stillinger på nettet men syns alle stillinger krever tre årig bachelor eller lang erfaring. Jeg vil bytte beite. Men vet ikke til hva. Redd for å velge feil igjen.

Har mann, hus barn og full pakke. Er nødt til å jobbe 100% og sånn situasjonen er nå har jeg ikke noe overskudd til å ta noe utdanning i tillegg til dette. Jeg føler meg så fastlåst. Ser ingen utvei og svartmaler alt. Jeg blir rett og slett dårlig av dette... 

Jeg får heller ikke brukt utdanningen min til noe, da det er langt unna den personen jeg er. 

Anonymkode: d8023...0bd

[Dr. Ops]

Er det lenge siden du var ferdig utdannet? Kan du like det på sikt? Har du trives med det tidligere?

Tanken med de spørsmålene er at du trenger ikke være fastlåst, men bare trenger ny motivasjon?

Eventuelt fortsett å søke, over alt hvis du ønsker deg ny jobb. Men må nok belage deg på noe redusert lønn på stillinger som ikke krever utdanning.

[AnonymBruker]

Har jobbet med det i fire år. Hvor lang tid skal man gi det? Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal trives med det på sikt. Har håpet og være ett menneske som gjør det, men innser at det ikke er meg. 

Søker jobber. Men finner ikke noe som ikke krever utdanning. Bortsett fra vikariater. 

Anonymkode: d8023...0bd

[Dr. Ops]

Forstår, 4 år er lang tid også mtp at du ikke trives der du jobber. På sikt tenkte jeg at hvis du opplever at du blir bedre i yrket ditt gjennom erfaring feks eller hvis du hadde funnet gleden tilbake fra da du begynte. Men ser at du ikke har trivdes overhodet.

Sykemelding og arbeidsledighet er ikke gode løsninger, spesielt hvis du søker nytt arbeid. Det gir hull i cv-en og kan være vanskelig å forklare til ny arbeidsgiver. Sykemelding kan fort bli lang tid og arbeidsgivere vil såklart ha arbeidstakere som er 100% arbeidsfør i lang tid.

Såklart kan dette forklares, men kan være avgjørende for om den andre kandidaten blir valgt fremfor deg.

Ville bitt tennene sammen og ikke gitt opp. Virker som du vil ut av hele bransjen? Nettverk er undervurdert, kjenner fler som har lagt ut at de er på utkikk etter ny jobb på sosiale medier. Trives du med kolleger / leder etc gjør det litt enklere å holde ut.

Til slutt løsner det seg. Skjønner deg godt mtp trivsel. Jobbet lenge (10år) på en plass med en ok lønn, men med veldig hektisk hverdag og mye ansvar. Ville ikke drive med det, men måtte ha jobb. Nå er jeg selvstendig næringsdrivende i akkurat det som trives meg best. Må jobbe mye, men fordi det er noe jeg trives med, blir det ikke så hardt likevel.

[AnonymBruker]

Hvis du sier noe om hvilke utdanning du har, kan vi kanskje komme med forslag til nye måter å bruke den på. Evt noe du kan bygge videre på. 

Anonymkode: b018e...b0d

[AnonymBruker]

Er det mulig å jobbe med forskning eller som lektor innen faget?

Anonymkode: 1367a...8e0

[AnonymBruker]

På 4.7.2018 den 22.30, AnonymBruker skrev:

Jeg har en utdannelse jeg aldri burde tatt. Jeg er rett og slett ikke egnet. Utdanningen er rettet mot mennesker. Og jeg klarer ikke mer. Høres sikkert dumt ut, men jeg tok utdannelsen fordi det var ett yrke jeg ville bli. Jeg ville være ett menneske som kunne jobbe med mennesker. Men jeg er ikke det. Jeg blir rett og slett dårlig av det. 

Jeg sover ikke om nettene fordi jeg gruet meg til jobb. Mistrives veldig. Jeg er ikke en person som er egnet rett og slett. Leser stillinger på nettet men syns alle stillinger krever tre årig bachelor eller lang erfaring. Jeg vil bytte beite. Men vet ikke til hva. Redd for å velge feil igjen.

Har mann, hus barn og full pakke. Er nødt til å jobbe 100% og sånn situasjonen er nå har jeg ikke noe overskudd til å ta noe utdanning i tillegg til dette. Jeg føler meg så fastlåst. Ser ingen utvei og svartmaler alt. Jeg blir rett og slett dårlig av dette... 

Jeg får heller ikke brukt utdanningen min til noe, da det er langt unna den personen jeg er. 

Anonymkode: d8023...0bd

Livet er ingen dans på roser for dere kvinnfolk lenger. Tidene forandrer seg... Slutt å sutre å kom deg i arebeid.

Anonymkode: 44a14...c79

[Gjest GiftMann38]

On 7/4/2018 at 10:30 PM, AnonymBruker said:

Jeg har en utdannelse jeg aldri burde tatt. Jeg er rett og slett ikke egnet. Utdanningen er rettet mot mennesker. Og jeg klarer ikke mer. Høres sikkert dumt ut, men jeg tok utdannelsen fordi det var ett yrke jeg ville bli. Jeg ville være ett menneske som kunne jobbe med mennesker. Men jeg er ikke det. Jeg blir rett og slett dårlig av det. 

Jeg sover ikke om nettene fordi jeg gruet meg til jobb. Mistrives veldig. Jeg er ikke en person som er egnet rett og slett. Leser stillinger på nettet men syns alle stillinger krever tre årig bachelor eller lang erfaring. Jeg vil bytte beite. Men vet ikke til hva. Redd for å velge feil igjen.

Har mann, hus barn og full pakke. Er nødt til å jobbe 100% og sånn situasjonen er nå har jeg ikke noe overskudd til å ta noe utdanning i tillegg til dette. Jeg føler meg så fastlåst. Ser ingen utvei og svartmaler alt. Jeg blir rett og slett dårlig av dette... 

Jeg får heller ikke brukt utdanningen min til noe, da det er langt unna den personen jeg er. 

Anonymkode: d8023...0bd

Bor du i en større by? Kan jeg spørre hvilken utdannelse du har?

Uansett er dette en vanskelig problemstilling og jeg ville tatt en prat med mannen din om han kan bære hovedvekten av den økonomiske byrden mens du omskolerer deg.

[Guppy88]

Det er farlig å tenke "Jeg takler ikke arbeidslivet". Du skriver det i overskriften, men ikke i innlegget. I innleggercfremkommer det at det er yrket du ikke takler. Så flytt først og fremst fokuset dit.

Da står du mellom å søke andre jobber (som du allerede gjør), omskolere deg, eller å holde ut. Du må rett og slett velge selv hva som er det beste for deg, og det kan se ut som du allerede gjør det? Da får du bare tenke at denne jobben bare er frem til du finner noe annet.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det mulig å jobbe med forskning eller som lektor innen faget?

Anonymkode: 1367a...8e0

Lektor? En lektor underviser... så det er fremdeles å arbeide med folk

Anonymkode: 81e14...fc0

[AnonymBruker]

Hvis du må jobbe i en jobb du ikke trives i, så prøv å gi det minst mulig plass. Se på det som 37,5 timer i løpet av en uke, og ikke gi det et minutt mer tankevirksomhet. Gå på jobb og gjør det du skal, og vær ferdig i det du går ut døra. Tenk på alle timene du tross alt har før og etter jobb, i helger og ferier, og at det er lønnen din som gir deg muligheten til å leve livet utenom jobb. Hvis du må ha den inntekten, og ikke har noen mulighet til å bytte, så tenk på lønnen og feriepengene du drar inn, på pensjonen din, og tenk på det at det faktisk ikke er sånn at alle har jobber de liker eller trives i, men av og til må man bare gjøre det for pengene sin del.

Jeg har vært i samme situasjon i flere år, og har funnet ut at tankemåten over er den som gjør jobben til å holde ut.

Anonymkode: 95952...a2d

[Gjest Anonymus Notarius]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du må jobbe i en jobb du ikke trives i, så prøv å gi det minst mulig plass. Se på det som 37,5 timer i løpet av en uke, og ikke gi det et minutt mer tankevirksomhet. Gå på jobb og gjør det du skal, og vær ferdig i det du går ut døra. Tenk på alle timene du tross alt har før og etter jobb, i helger og ferier, og at det er lønnen din som gir deg muligheten til å leve livet utenom jobb. Hvis du må ha den inntekten, og ikke har noen mulighet til å bytte, så tenk på lønnen og feriepengene du drar inn, på pensjonen din, og tenk på det at det faktisk ikke er sånn at alle har jobber de liker eller trives i, men av og til må man bare gjøre det for pengene sin del.

Jeg har vært i samme situasjon i flere år, og har funnet ut at tankemåten over er den som gjør jobben til å holde ut.

Anonymkode: 95952...a2d

Hvis hun jobber med mennesker er jo det litt respektløst overfor de menneskene hun arbeider med, da. Hadde hun jobbet på et lager hadde det vært noe annet... Men er man f.eks sykepleier bør man jo legge litt mer i det, det er jo tross alt menneskers liv og helse man jobber med.

 

TS: Det er litt vanskelig å gi deg råd når jeg ikke vet hva du jobber med. Men jeg skjønner frustrasjonen. Jeg prøvde meg på en utdanning innenfor et "jobbe med mennesker-yrke" selv, men sluttet heldigvis etter et år. Har alltid beundret dem som jobber med mennesker og klarer å gi av seg selv og gjøre hverdagen bedre for andre. Men måtte jo bare innse at det dessverre ikke er meg. Viktig å finne sin plass! Hvis det ikke er noen som helst sjanse for å bruke utdannelsen din i en annen type jobb, vil jeg råde deg til å ta en annen utdannelse. Om så bare noen kurs eller noe som kan gi deg en annen type jobb. Regner med du er ung, og derfor har mange år igjen i arbeidslivet. Det er dumt å bruke 30-40 år på å mistrives, da er det bedre å ha det litt trangt og slitsomt en stund nå mens du tar en annen utdanning, dersom resultatet er at du kan få en jobb du vil trives i.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Hvis hun jobber med mennesker er jo det litt respektløst overfor de menneskene hun arbeider med, da. Hadde hun jobbet på et lager hadde det vært noe annet... Men er man f.eks sykepleier bør man jo legge litt mer i det, det er jo tross alt menneskers liv og helse man jobber med.

 

Jeg skjønnet ikke hva som er respektløst ved å la jobb oppta minst mulig tankeplass utenom arbeidstid, for å være ærlig. Poenget er ikke å gjøre en jobb dårlig eller slurvete, men å omdefinere den til å ikke ta opp mer plass enn den må. Når man er på jobb er man selvsagt på jobb, og gjør det man er betalt for å gjøre så godt man kan, men jeg tror ikke man blir en bedre sykepleier (eller lagerarbeider) ved å tenke mye på arbeidsrelatert frustrasjon utenom arbeidstid. Ikke får man det bedre selv heller.

Anonymkode: 95952...a2d

[AnonymBruker]

På 6.7.2018 den 23.31, AnonymBruker skrev:

Hvis du sier noe om hvilke utdanning du har, kan vi kanskje komme med forslag til nye måter å bruke den på. Evt noe du kan bygge videre på. 

Anonymkode: b018e...b0d

Er vernepleier. 

På 7.7.2018 den 7.54, AnonymBruker skrev:

Livet er ingen dans på roser for dere kvinnfolk lenger. Tidene forandrer seg... Slutt å sutre å kom deg i arebeid.

Anonymkode: 44a14...c79

Nei jeg skjønner det. Jeg er i jobb..... 

På 7.7.2018 den 7.59, GiftMann38 skrev:

Bor du i en større by? Kan jeg spørre hvilken utdannelse du har?

Uansett er dette en vanskelig problemstilling og jeg ville tatt en prat med mannen din om han kan bære hovedvekten av den økonomiske byrden mens du omskolerer deg.

Vernepleier. Ikke noe særlig stor by dessverre.. 

På 7.7.2018 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Hvis du må jobbe i en jobb du ikke trives i, så prøv å gi det minst mulig plass. Se på det som 37,5 timer i løpet av en uke, og ikke gi det et minutt mer tankevirksomhet. Gå på jobb og gjør det du skal, og vær ferdig i det du går ut døra. Tenk på alle timene du tross alt har før og etter jobb, i helger og ferier, og at det er lønnen din som gir deg muligheten til å leve livet utenom jobb. Hvis du må ha den inntekten, og ikke har noen mulighet til å bytte, så tenk på lønnen og feriepengene du drar inn, på pensjonen din, og tenk på det at det faktisk ikke er sånn at alle har jobber de liker eller trives i, men av og til må man bare gjøre det for pengene sin del.

Jeg har vært i samme situasjon i flere år, og har funnet ut at tankemåten over er den som gjør jobben til å holde ut.

Anonymkode: 95952...a2d

Jeg forsøker og tenke mye slike tanker. Men så er det sånn att jeg jobber turnus. Jobber nye kveld og må dra fra familien. Jobber helger som også gjør at jeg må dra fra familien. Ferier vet jeg aldri noe om før kort tid før. Ikke vært på påskeferie eller vinterferie eller noe siden jeg startet i yrket da vi kun får ett par dager fri. Jul er grusomt, jobbet julaften siden jeg startet. Føler livet blir borte til en jobb jeg ikke engang vil være i... 

Jeg er klar over at jeg er negativ. Jeg forstår at jeg bør utdanne meg igjen. Men jeg forstår ikke hvordan, da de fleste skoler er gjerne på dagen (da jobber jeg). Eller på kvelden som jeg også jobber.. 

Anonymkode: d8023...0bd

[Varmeba]

Jeg går ut fra at du arbeider i kommunen? 

En venninne av meg utdannet seg til vernepleier og taklet det heller ikke. Hun ble sykemeldt ett år inn i arbeidslivet som 25-åring. Etter en del om og men ble hun omplassert til en annen tjeneste i kommunen og trives langt bedre. Hun jobber vel og merke fremdeles med folk, men ikke innen pleie lenger. OG hun jobber ikke lenger turnus, noe hun heller ikke trivdes med 

Godt mulig du kan få tilbud om andre stillinger innenfor kommunen om du spør? Du har jo en god utdannelse selv om du ikke nødvendigvis ønsker å bruke den. 

En annen venninne gikk fra en karriere som søvnanalyst på sykehus til salgsavdelingen i et firma som selger medisinsk utstyr og stortrives med det. Så jeg har tro på deg! 

[AnonymBruker]

Å jobbe som vernepleier i en liten kommune er vel ikke akkurat ut som en tøff jobb. Det finnes få andre jobber du kunne hatt hvor du slapper like mye av og koser deg. Jeg ville holdt ut.

Anonymkode: 4eca2...096

[Varmeba]

Just now, AnonymBruker said:

Å jobbe som vernepleier i en liten kommune er vel ikke akkurat ut som en tøff jobb. Det finnes få andre jobber du kunne hatt hvor du slapper like mye av og koser deg. Jeg ville holdt ut.

Anonymkode: 4eca2...096

Men hun må jo fremdeles arbeide ekstremt tett på folk - som hun ikke liker. Selv om hun sikkert kanskje har over gjennomsnitt mange kaffepauser. Pleieyrket er tøft også psykisk. 

[Gjest Gagaen]

La ingen andre fortelle deg kva du skal gjera. Trivsel er viktig, og mistrivsel kan ødelegge livet. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, Varmeba said:

Men hun må jo fremdeles arbeide ekstremt tett på folk - som hun ikke liker. Selv om hun sikkert kanskje har over gjennomsnitt mange kaffepauser. Pleieyrket er tøft også psykisk. 

Jeg har jobbet i så mange grusomme jobber at TS' situasjon høres helt himmelsk ut.

Anonymkode: 4eca2...096

[kikkana]

På 7.7.2018 den 23.21, Anonymus Notarius skrev:

Hvis hun jobber med mennesker er jo det litt respektløst overfor de menneskene hun arbeider med, da. Hadde hun jobbet på et lager hadde det vært noe annet... Men er man f.eks sykepleier bør man jo legge litt mer i det, det er jo tross alt menneskers liv og helse man jobber med.

 

TS: Det er litt vanskelig å gi deg råd når jeg ikke vet hva du jobber med. Men jeg skjønner frustrasjonen. Jeg prøvde meg på en utdanning innenfor et "jobbe med mennesker-yrke" selv, men sluttet heldigvis etter et år. Har alltid beundret dem som jobber med mennesker og klarer å gi av seg selv og gjøre hverdagen bedre for andre. Men måtte jo bare innse at det dessverre ikke er meg. Viktig å finne sin plass! Hvis det ikke er noen som helst sjanse for å bruke utdannelsen din i en annen type jobb, vil jeg råde deg til å ta en annen utdannelse. Om så bare noen kurs eller noe som kan gi deg en annen type jobb. Regner med du er ung, og derfor har mange år igjen i arbeidslivet. Det er dumt å bruke 30-40 år på å mistrives, da er det bedre å ha det litt trangt og slitsomt en stund nå mens du tar en annen utdanning, dersom resultatet er at du kan få en jobb du vil trives i.

Det er nok ikke så uvanlig at mange går 30-40 år i slike yrker og missliker det eller blir dritt lei. Ja, det går utover brukere. Men vi kan ikke bare skylde på de som tar disse jobbene. Vi må også se på dynamikken i hvordan slike arbeidssteder er satt opp, med bemanning, oppgaver, mulighet til å styre dagen selv og byråkrati. Slike ting i kombinasjon er en ren formell for å bli utbrent.

 

Har selv jobbet noe i helsevesenet og det kan være ganske tøft. Veldig mange går lei etterhvert, men biter seg i det til de går av med pensjon fordi dem ikke tror det er andre muligheter. Bor du i ei bygd er det jo forståelig.