Følg drømmen. Hvilken drøm?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke drømmer. Det eneste jeg drømmer om er å ha god helse. Jeg har ikke så veldig dårlig helse akkurat men sliter litt psykisk som gjør at jeg blir veldig sliten fort og dermed føles hverdagene litt tunge å komme seg gjennom. Jeg har ikke store ambisjoner og mangler drømmer. Jeg tar en bachelor i et fag som er interessant og fører meg til en jobb som jeg trives med, men den vil ikke gjøre meg rik eller bringe med så mye selvutvikling. Jeg har interesse av og er flink innenfor kreativ retning, men antageligvis ikke godt nok til å satse på å leve av. Liker å gjøre det jeg skal gjøre skikkelig, liker å bruke tid på å legge opp til innholdsrik fritid med mye opplevelser, oppdra barna og bruke kvalitetstid med dem og nyte god mat. Er sånn som har masse forskjellige hobbyer, men spesialiserer meg ikke på å bli god innen noen av dem, liker variasjonen. Er det vanlig å ikke engasjere seg så mye innenfor ett felt at man blir svært ambisiøs? Har du drømmer? Bør man ha karrieredrømmer for å ha et godt liv? Hvis du ikke drømmer om materialisme fordi du føler du har det jeg trenger, vil du da oppleve tomhet, eller er tilfredshet nærmere lykke enn hva drømmer er?

Anonymkode: 2e67b...2e0

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, ergo har man forskjellige behov og ønsker. Jeg tror det er viktig å kjenne etter hva man som er viktig, og så prøve å oppnå det. Av og til må man kanskje justere litt på det etter hva som er fysisk mulig, og jeg vet at det finnes unntak, men de fleste har mulighet til å nærme seg en bedre tilværelse, det handler om å tørre og å stå i det. Tror mange hadde blitt lykkeligere dersom de hadde våget å endre på ting.

Jeg tror ikke velstående mennesker er så mye lykkeligere enn folk flest, de har sine utfordringer de også. Det er klart de kan enklere kjøpe seg hjelp enn oss andre, men det følger ofte utfordringer med det også. Jeg tror ikke jeg hadde blitt lykkeligere av å vinne mange millioner. Kunne tenkt meg til å få litt bedre råd, men noe av poenget med å ønske seg ting og spare, er jo gleden når man oppnår målet. Jeg kunne tenkt meg til å reise mer, men dersom jeg hadde mulighet til å reise hver eneste måned, hadde jeg nok blitt lei, og mistet den gleden i livet mitt.

Hadde karrieredrømmer før, men så ble jeg forfremmet og fikk prøvd meg som leder. Fant ut at det ikke var noe for meg. Utdanner meg nå innenfor et yrke jeg genuint liker, men jeg kommer aldri til å bli rik, det er greit, så lenge jeg har nok til det jeg betrakter som et ok liv, har ikke store materialistiske krav. 

Og så er det dette med begrepene. Hva er egentlig lykke? For tiden virker det som det er en trend med overforbruk av forsterkende adjektiver, ting er ikke bra eller fint, det er magisk og fantastisk. Jeg kan kjenne på øyeblikk av lykke, men har ikke noe behov for eller trang til å gå rundt konstant euforisk og i lykkerus, det tror jeg hadde vært slitsomt.

Og så tror jeg man skal bli flinkere til å tenke på at det ikke er så viktig hva andre gjør. Hvis ny bil, dyr veske og toppstilling er viktig for noen, så er det helt ok. Hvis det for andre er viktig å trene mye, er det også ok. Hvis du er fornøyd med livet ditt, så har du et godt liv, uavhengig av om hva slags karriere eller hva slags økonomi du har. 

Anonymkode: 9ccbf...9cc

[Knirke]

Jeg tenker sånn at de som ikke drømmer må ha mye mindre kompliserte liv. Jeg har alltid vært en drømmer, og det fører til tider til høye forventninger til livet og dertil høy fallhøyde. Det er egentlig ikke noe problem i seg selv, men fordi jeg drømmer om så mye forskjellig mangler jeg retning. Derfor sitter her som 36-åring og har i grunn ikke oppnådd en dritt. Har ikke fast jobb engang, ikkeno mann eller barn, og bolig kan jeg bare fortsette å drømme om i 10 år til.

Drømmer for meg handler som regel ikke om materialistiske ting, men mer om å få anerkjennelse fra andre: Å være flink til noe, å bli sett opp til, å ha noen å være glad i. Men også store opplevelser.

Noen drømmer går i oppfyllelse, men da begynner man bare å drømme om noe annet  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Knirke skrev:

Jeg tenker sånn at de som ikke drømmer må ha mye mindre kompliserte liv. Jeg har alltid vært en drømmer, og det fører til tider til høye forventninger til livet og dertil høy fallhøyde. Det er egentlig ikke noe problem i seg selv, men fordi jeg drømmer om så mye forskjellig mangler jeg retning. Derfor sitter her som 36-åring og har i grunn ikke oppnådd en dritt. Har ikke fast jobb engang, ikkeno mann eller barn, og bolig kan jeg bare fortsette å drømme om i 10 år til.

Drømmer for meg handler som regel ikke om materialistiske ting, men mer om å få anerkjennelse fra andre: Å være flink til noe, å bli sett opp til, å ha noen å være glad i. Men også store opplevelser.

Noen drømmer går i oppfyllelse, men da begynner man bare å drømme om noe annet  

Åh føler så med deg! Jeg er selv 33 år og har heller ikke oppnådd en dritt! Bare masse studielån og ingen fast jobb..Ble nettopp forbigått av to andre i butikk jobben min som fikk 50% stilling mens jeg sitter igjen i en ekstrahjelp stilling..På tide å gjøre noe med livet ja 😟 Tar ny utdannelse nå så ser jeg om det vil bli bedre..

Anonymkode: a23c9...92e

[AnonymBruker]

Har også alltid vært en drømmer, og har sjansen til og oppnå det. Prøvde den vanlige veien om studier, siden alle andre gjør det, men den døren er stengt for meg. Men for meg er det tydeligvis åpne dører som ikke er åpen for veldig mange andre "vanlige" mennesker. Men drømming fører til forventninger og skuffelser. 

Anonymkode: 54da1...e18

[Trolltunge]

Jeg har ingen karrieredrømmer. Hadde det da jeg var yngre, men så fikk jeg tre barn... 

Jeg har private drømmer. Ting jeg vil oppnå og oppleve. Det holder for meg! Yrkesmessig trives jeg der jeg er. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, Knirke said:

Jeg tenker sånn at de som ikke drømmer må ha mye mindre kompliserte liv. Jeg har alltid vært en drømmer, og det fører til tider til høye forventninger til livet og dertil høy fallhøyde. Det er egentlig ikke noe problem i seg selv, men fordi jeg drømmer om så mye forskjellig mangler jeg retning. Derfor sitter her som 36-åring og har i grunn ikke oppnådd en dritt. Har ikke fast jobb engang, ikkeno mann eller barn, og bolig kan jeg bare fortsette å drømme om i 10 år til.

Drømmer for meg handler som regel ikke om materialistiske ting, men mer om å få anerkjennelse fra andre: Å være flink til noe, å bli sett opp til, å ha noen å være glad i. Men også store opplevelser.

Noen drømmer går i oppfyllelse, men da begynner man bare å drømme om noe annet  

Kanskje, kanskje ikke.

For min del så er det eksterne forventninger fra veldig tidlig alder, og en ubevisst nedslåenhet på mine ønsker som barn. Så det ble en atmosfære hvor det var forventa hva jeg skulle gjøre, også etter voksen alder, og med en knust selvtillit som resultat av dette, går det til grunne. Det er ikke "bare" å finne noe man vil når det å ville noe er så ukjent. Alt fra pålegg på brødskiva, til studieretning eller i det hel tatt jobb.

Som en konsekvent nedladenhet såfort man finner noe tilsynelatende positivt så går det ikke å slappe av med middelmådig. Jeg kunne alltids jobbet hardere, studert mer, ikke drukket den helgen og heller vært  ute og løpt, og og og og og. Så frihet er mer et slags opprør og fremmedhet jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. I en alder av 29 er det en kjip følelse når jeg ikke har klart studiet, ikke hatt nevneverdig med jobber, og løsningen er å "ta meg sammen" eller "følge drømmen". begge fremmede konsepter og ikke noe man plutselig våkner opp med.

Anonymkode: a640e...aeb

[Knirke]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Åh føler så med deg! Jeg er selv 33 år og har heller ikke oppnådd en dritt! Bare masse studielån og ingen fast jobb..Ble nettopp forbigått av to andre i butikk jobben min som fikk 50% stilling mens jeg sitter igjen i en ekstrahjelp stilling..På tide å gjøre noe med livet ja 😟 Tar ny utdannelse nå så ser jeg om det vil bli bedre..

Anonymkode: a23c9...92e

Lykke til med utdannelse😃. Jeg begynte på en ny bachelor i en alder av 32. Fulgte en gammel drøm (ironisk nok) om å reise på sjøen, med en karrierestige man kan klatre på i minst 20 år. Det har kostet dyrt, men nå er jeg altså på god vei. Å stagnere i en kjedelig rutinejobb med middels til lav lønn ville vært drepen for meg, derfor er jeg avhengig av å hele tiden strekke meg etter noe.

Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer veiledning da jeg var yngre. Ihvertfall med å begrense drømmene til noe mer konkret og realistisk. Familien sa alltid at «det viktigste er å trives», men saken er at jeg gjorde alt annet enn å trives i alle de idiotiske strøjobbene jeg hadde som var rene blindgater karrieremessig. Å ha lite penger er også veldig vanskelig når man har mange drømmer, siden drømmer koster å realisere (det er bare å se på Luksusfellen)

 

[AnonymBruker]

Jeg er også en drømmer. Jeg vokste opp fattig og med lite omsorg, tror dette næret drømmene mine. Jeg kjøpte bolig nr 2 som 23-åring,  kjøpte bil, tok førerkort, kjøpte svær enebolig, giftet meg, fikk barn og dyr og hadde utstillinger internasjonalt og vant priser, alt før jeg ble 30. Jeg drømmer om mindre bolig, færre dyr, et mindre komplisert liv, mer penger slik at vi har råd til regninger og ferier. Drømmer om en jobb jeg vil trives i og bo på et koselig sted der jeg vil bo godt.  Drømmer om ferieleilighet i utlandet. Om god helse og lykkelig familieliv. Jeg har alltid jobbet hardt for det jeg vil ha og gir meg sjeldent. Men det er ganske fint å drømme litt i hverdagen, drivkraft! 

Anonymkode: 08204...0ef