Når bør man ta til takke med den man får?

[AnonymBruker]

... aldri har jeg sagt til meg selv. Liten utblåsning her fordi jeg er så lei av menn som ikke kan være ærlige om hva de ønsker. Har flere ganger brent meg og brukt mye tid på noe som aldri blir noe av.

Har møtt forskjellige menn på en periode over 4 år nå.

Han første var en god venn fra før, vi endte opp med å ha sex noen ganger, masse kos og flørting, men han var ikke interessert i noe mer. Jeg likte han men han fikk aldri følelser, vi er fortsatt gode venner. Merker at han gjerne finner på unnskyldninger for å komme på besøk i håp om at det skal bli sex, men det blir det ikke og har ikke blitt det på mer enn 3 år. Jeg har alltid stit opp for han som en venn, og vi prater ukentlig, plager meg litt at han tenker at han kan forføre meg når han ønsker - kanskje det bare er derfor vi er venner. Han flyttet nordover nå så prater vi mest på nett.

Han andre gikk jeg ut med et par ganger, ble aldri noe fysisk, jeg likte han og ønsket å tilbringe mer tid med han men siden han ikke ønsket det tok det ca et år før vi pratet igjen. Nå har nå vi vært venner i over 2 år, og han sier jeg er den mest fantastiske dama han vet om og han blir veldig sytete dersom jeg viser interesse for andre. Aldri noe fysisk med han. Forstår meg ikke på han og er nok litt opphengt i han. Prater med han daglig, men merker at han kan forsvinne i perioder når han er opptatt, føler jeg kanskje bare er et tidsfordriv, en slags backup. Han er aldri med andre damer og om han gjør noe sosialt prater han gjerne med meg hele kvelden (han er helt klart den som kan sitte på mobilen hele kvelden mens andre prater og har det gøy). Han kommer til å bli "the one that got away" som jeg tenker jeg er ment å være sammen med, men om det var sant hadde han gjort noe med det for lenge siden.

Tredje er en fyr jeg jobber med som jeg ble bedre kjent med i vår, vi var ute på byen og gjorde masse sosialt sammen - han sa han likte meg, at jeg er den han vil være med. Vi endte opp i senga, og han sa etterpå at han gledet seg til å møte meg igjen og vi snakket sammen i et par uker etter det uten å kunne møtes pga jobbtur. Så forsvant han bare og sluttet å svare på meldinger, etter noen dager svarte han at han er veldig opptatt med jobb og beklaget at han ikke kunne prate så mye. Har ikke hørt noe siden det, og har sommerferie nå så ser han ikke på jobb. Sexen var knallbra og vi snakka mye sammen etterpå, så skjønner ikke hvorfor han ikke kunne si at han ikke var interessert i noe mer. Det er lov å ombestemme seg, trenger ikke være drittsekk.

Har møtt noen andre også, men de har vært veldig innpåslitne og tydelig at de bare er ute etter en ting, om man da sier nei blir de skikkelig sinte og kjefter.. så de har jeg selvfølgelig ignorert og blokkert.

Så når bør man egentlig bare gi opp å finne en man er helt fornøyd med? På byen tar hyggelige menn ofte kontakt (eller i ettertid på fb via felles venner), men synes ikke de er attraktive. Har ikke noe lyst til å ende opp alene heller, og er veldig glad i sex og kos som det ikke blir noe av når man er ute etter noe seriøst. Er alltid sånn at de man ikke liker er veldig interesserte, og de man virkelig vil ha ikke bryr seg.

Prøver alltid å være klar på hva jeg ønsker på forhånd, jeg er aldri klengete eller masete og forstår ikke hvorfor det aldri kan gå min vei.

Anonymkode: ddad0...ff9

[AnonymBruker]

Eh, aldri. Det er da ikke slik at man MÅ ha en partner?  Man skal jo ikke velge å gå inn et forhold bare fordi man må ha noen der, og om man ikke evner eller trives med å være singel vil man også slite med seg selv i et forhold. At man skal ha en partner for enhver pris er en sosial konstruksjon.

Anonymkode: 8a193...f14

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Eh, aldri. Det er da ikke slik at man MÅ ha en partner?  Man skal jo ikke velge å gå inn et forhold bare fordi man må ha noen der, og om man ikke evner eller trives med å være singel vil man også slite med seg selv i et forhold. At man skal ha en partner for enhver pris er en sosial konstruksjon.

Anonymkode: 8a193...f14

Er i slutten av 30-årene og begynner å føle meg ensom, ønsker å ha noen å dele livet med. Har vært singel i over 7 år nå, så greier meg helt fint uten forhold det er ikke det. Har mange venner, god jobb, driver med sport og fyller dagene uansett, men savner å ha noen å gjøre glad om det gir mening. Savner også sex og kos som skrevet tidligere. Forstår hva du sier, men er uenig i at jeg ikke evner å være singel, trives med livet generelt. Noe mangler, synes ikke det er noe galt i det.

Anonymkode: ddad0...ff9

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man bare "ta til takke" med noen? Du syns det høres bedre ut å bare være sånn passelig ok med en partner resten av livet enn å lære seg å utfylle seg selv? Høres ut som et absolutt mareritt å skulle bare velge en random livspartner istede for å være fornøyd med seg selv alene. Sex og kos kan man ha utenom om det er viktig.

Anonymkode: 6f961...9ca