Respekt for angst (veeeldi langt)

[Gjest Angst]

Jeg har sosial angst. Det hemmer meg. I kveld skulle jeg møte svigers for første gang. Har vært sammen 1,5 år, men både avstand og min angst har hindret meg i fra å treffe dem. I kveld var første gang kjæresten min virkelig uttrykkte at han ville ha meg med å hilse på dem. Jeg visste jo at dagen ville komme. Jeg tok alt hva jeg har av mot, og ble med. Aldri har jeg følt meg værre, men jeg ville så gjerne klare det for min kjærestes skyld. Være litt normal liksom. Jeg ga et krav – Ikke gå fra meg. Ikke la meg sitte alene med noen. Vær så snill. Vær der ved min side.

Denne familen er litt annerledes enn det jeg er vant med. Det ble en del drikking. Kjæresten min ble etter hvert ganske full. Første gang han sa han skulle ut for å røyke (han røyker egentlig ikke) sa jeg: Kan du ikke bli? Men han gikk. Jeg klarte å ta det i meg. Si: skjerp deg jente – dette må du tåle. Men inni meg stakk det litt, fordi jeg følte det var prøvelse nok å være der.

Andre gang han gikk for å røyke, bare fór han. Jeg kunne ikke annet enn å sende et trist blikk. Klart jeg kunne blitt med. Men det var kaldt, og jakka han i en annen etasje. Ville kanskje virket litt desperat om jeg skulle springe runt...og bli med ut...og ikke røyke. Jeg ble ganske trist. Og satt igjen med to familiemedlemmer som ikke hadde vekslet et eneste ord med meg hele kvelden. De ble til at jeg holdt kjeft. Føltes ikke godt inni meg. Jeg vet at det er jeg som har et problem...man akkurat i kveld hadde jeg bedt kjæresten min om å ikke gå fra meg på den måten.

Jeg holdt tårene tilbake mens besøket varte, men de kom i Taxien på vei hjem til han. Da vi gikk ut av taxien, forklarte jeg situasjonen. Visste han ville bli sint. Orket ikke krangle, og få kjeft for det. Jeg snudde, og sa at jeg tar bussen hjem. Og gikk...

Senere, mens jeg går mot byen, ringer han meg. Jeg prøver å forklare en gang til, men blir skjelt ut tilbake. Han er full. Slik full at det ikke nytter å diskutere. Jeg går tom for batt. Føler jeg ikke vil avslutte det slik, og går tilbake. På veien møter jeg han i diskusjon og samtale med andre. Får han med meg hjemover til han igjen. Han var på vei for å treffe kompiser i byn.

Vi krangler hele den korte veien hjem til han. Jeg prøver å forklare hva som gjorde vondt...en ganga til. Han vil ikke forstå. Sier bare – Du klarte deg bra. De liker deg. Ingen hater deg,

Jeg må nesten skrike – Det er ikke problemet. Jeg føler du brøt løftet ditt mot meg i kveld. Det ødela for meg. Han sier at alt han bryr seg om er at han observerte at jeg klarte meg bra i kveld...og at min angst som er inni meg ikke teller. Den er unormal. Den må jeg takle.

Jeg blir så trist. Jeg vil jo takle. Men jeg er avhengig av at utrygge situasjoner blir litt tryggere. Av at han hjelper meg med det. At han ikke går fra meg. Han blir sintere og sintere. Holder meg fast med et skjerf. Jeg mener det er vold. Å bli holdt mot sin vilje. I et øyeblikk slår han meg i skulderen. Jeg vet at han slo, selv om han nektet etterpå, og bare lo når jeg påpekte det. Han vil ikke forstå kjernen av problemet. Drar bare krangelen utover. Drar inn uvesentlige ting. Holder meg fast med skjerfet. Jeg bryter meg løs gang på gang. Sier : slipp meg løs! Han vil ikke høre. Han sier jeg har en liten hjerne. Jeg blir såret. Jeg blir redd. Jeg sier: jeg er redd deg nå!

Jeg har virkelig gjort alt jeg kan for han i kveld. Alt jeg kunne. Mer enn jeg trodde jeg skulle klare. Han viser meg to forslåtte hender. Sier han slo dem på tre flasker øl da jeg snudde å og gikk etter taxien. Jeg snudde og gikk...men han snudde jo også og gikk tidligere når jeg trengte han. Jeg syns ikke synd på han. Blir mer redd fordi han ikke kan kontrollere sinnnet sitt. Han vil ikke høre meg ferdig. Drar inn ting som ikke er vesentlige. Åååhhh...det er så frustrerende. Som å snakke med en vegg.

Han sier han skal invitere kameratene hjem på nachpiel. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg må bli med opp sier han, og takle situasjonen. Presse meg til å møte enda flere fremmede mennesker. Jeg vil bare ha litt medfølelse for at det var en vanskelig kveld, og at han brøt et løfte han gav. Men jeg får ikke noe. Bare en sur mine, min hælvettes angst, den kan jeg ta med meg, dette går ikke....Jeg vet da vel det. Jeg kjenner at det ikke går. Han har ikke behandlet meg med respekt etter at vi gikk ut av taxien. Jeg har vondt.

Han har spydd tre ganger etter at vi kom inn. Glemte å skru av vasken. Ingen kamerater ble invitert, han la seg til å sove med en gang. Han er full. Jeg vet det ikke går an å diskutere med han nå. Han vil bare sove. Det er ikke mer å snakke om. Jeg gråter, og skriver. Jeg håper han vil si unnskyld for at han var ekkel med meg. At jeg ble redd han. Bare fordi jeg gav beskjed om at jeg har angst, spesielt i kveld. Men jeg er redd løpet er kjørt. Jeg vil ikke være sammen med noen som kan si slike ting til meg som han sa i kveld etter taxien.

Jeg er såret fordi han sa at angsten i meg ikke betyr noe for han. At den ikke er vesentlig så lenge det såg ut som om jeg klarte meg bra. Har han ikke forstått noe. Jeg har det ikke bra. Jeg sier fra. Hør på meg. Bry deg. Værsåsnill...Hold rundt meg nå...ikke vær sint fordi jeg har det slik.

Jeg er ikke lenger trist fordi han brøt løftet sitt. Er trist fordi han ble så full at han ikke lenger ble seg selv. Han ble en jeg ikke vil være sammen med. En jeg ikke kjenner. Helt fremmed. Som kan skjelle meg ut foran andre. Som holder meg fast mens andre mennesker ser på. Som sier han driter i angsten min, den kvelden jeg har tatt tak i det og prøvd. Jeg tror det er forbi.

Er jeg helt på jordet? Trenger jeg hjelp? Har han rett til å oppføre seg slik? Vanskelig å være dommer i sin egen situasjon.

Unnskyld for at det ble j...langt. Takk om du leste.

[Gjest manic]

Hei du!

Jeg har også sosial angst! Og jeg vet at det som er viktigst når man har det, er å ha noen som vet akkurat presis hvor vondt det er, uansett om denne personen har opplevd det selv. Noen som har nok empati til å tenke seg til at det ikke er så enkelt. Det er utrolig viktig, og kan hjelpe deg i riktig retning.

Nå var gutten din full og det kan forklare en del, men hadde han kjent deg hadde han kanskje tenkt litt lengre. Kanskje han ikke kjenner deg godt nok enda?

Sosial angst er jo faktisk et seriøst problem på lik linje med alle andre psykiske lidelser. Så du fortjener full forståelse for dette! Det føles ikke bra å bli satt i situasjoner som gjør at det knyter seg fullstendig, det er vondt! En fra meg!

Håpe dere kan snakke litt mere om hvordan du har det, så kanskje han virkelig ser problemet ditt, det fortjener du!

[Gjest tenk litt etter]

Det å ha sosial angst er noe som er en veldig belastning, ikke bare for deg selv slik du tror.

Å være sammen med et menneske med sosial angst er etter veldig vanskelig. Jeg måtte sette mine interesser til side HELE TIDEN fordi han ikke følte seg bra.

Vi måtte bryte avtaler, kunne ikke dra dit og dit, kunne ikke gjøre sånn eller si sånn. Det utviklet seg til et nett av regler for min oppførsel og det var så innviklet at jeg gikk rett i baret hele tiden. Mine venner trakk seg unna, de ble ganske såret over at vi sa for eksempel en time før avreise til påskefjellet at vi blir ikke med allikevel. Eller at nei vi kommer ikke på middag allikevel når middagen alerede var ferdig.

Selv om jeg elsket han ble det for mye for meg. Jeg var ikke en person i forholdet, jeg var den som måtte jenke meg ALLTID. Jeg kunne ikke leve et liv og hele tiden ta bisarre hensyn. Jeg hatet å aldri kunne planlegge noenting fordi angsten styrte mitt liv.

Jeg beundrer mennesker som har angst, at de klarer å leve med det er beundringsverdig. Men jeg synes ikke man skal overse at angsten også går utover kjæreste/ektefelle. Denne får ofte en angst for angsten. Og denne har et valg - den kan gå fra angsten ved å gå fra kjæresten.

De som blir, er virkelig beundringsverdige. Jeg klarte det ikke.

At kjæresten din reagerer som han gjør, er vel ganske normalt. Ikke snilt, men normalt. Ikke vær sint på han.

[Gjest manic]

Javel ja. Greit nok at du ikke orket mer, men du kan virkelig ikke si at det er nesten like synd på den som slipper å ha psykiske problemer. Det var da egentlig like greit at du ikke ble, det er veldig vanskelig å være den som må støtte opp om den som har problemer, men det er faktisk tusen ganger verre å være den som har de psykiske problemene!

[Gjest Hel]

Det at han drakk så mye at han ble full kan hende er fordi han begynner å bli sliten av angsten din (høres slemt ut men jeg ser siden til den andre og, har sosial angst selv).

Fra det han sa høres det også sånn ut.

Det jeg reagerte mest på er at han faktisk slo deg! :o Og holdt deg igjen etter skjerfet. Blir han sånn ofte når han er full?

Han har absolutt ikke noen rett til å oppføre seg sånn ihvertfall.

Jeg er litt i samme situasjon selv, har ikke møtt foreldrene til kjæresten min ennå og vi har vært sammen i over et år.

Vi bor i forskjellige verdensdeler så det gjør det vanskeligere men neste gang jeg besøker han skal jeg møte de.

Jeg gruer meg og har bedt han ikke gå fra meg og vi skal gjøre det første møte litt kortere enn en hel kveld for at det skal bli lettere for meg.

Er han lett å snakke med når han er edru? Er han forståelsesfull?

Hvis han er det kan du jo vente til i morgen og snakke om det da?

[Gjest tenk litt etter]

Javel ja. Greit nok at du ikke orket mer, men du kan virkelig ikke si at det er nesten like synd på den som slipper å ha psykiske problemer.  Det var da egentlig like greit at du ikke ble, det er  veldig vanskelig å være den som må støtte opp om den som har problemer, men det er faktisk tusen ganger verre å være den som har de psykiske problemene!

I en forhold som dette er det ingen som slipper å ha psykiske problemer. Angsten styrer livet ditt, og den styrer livet til kjæresten din.

I tillegg må kjæresten gå rundt og være engstelig hver eneste gang man setter nøkkelen i døren, eller tar telefonen... Hvordan har h*n det i dag? Blir det helvete i dag igjen eller kan vi for en gangs skyld kose oss?

For all del, jeg er glad jeg ikke har sosial (ller annen) angst. Jeg kunne gå. Men for den som blir, er livet i aller høyeste grad styrt av dine psyikiske problemer.

[Gjest gjest1]

Er han sånn i edru tilstand også (lite forståelsefull)? Seriøst, han høres ut som en skikkelig dritsekk!

[Gjest angst]

Nå har vi våknet. Han er sint fordi jeg gikk. Jeg klarte ikke å kommunisere. Han bre kranglet. Det ble for vondt.

Han behandler meg fint når han er edru. Jeg har forklart hvordan jeg har det med angsten. Han har respektert det, og tatt ting etter hvert. Jeg føler ikke at det styrer forholdet vårt. Kanskje han føler det? Jeg har uansett kommet langt, og takler en del situasjoner. Men i går ble vanskelig.

Det var vondt å bli holdt igjen mot min vilje. Jeg sa nei. Nå sier han det var for at han ville holde meg inntil seg....Men hvorfor si stygge ting og være sint da? Dessuten var det ikke et skikkelig slag visstnok, men det føltes slik...

Jeg vil ikke bare ha skryt for skulespillet mitt i går. Jeg ønsker at han seriøst skal spør hvordan jeg hadde det. Om jeg følte det gikk bra.

Jaja. Jeg vet ikke jeg.

[Cata]

Nei, det er ikke OK å holde igjen noen mot deres vilje, -langt mindre slå. Den saken må være helt klar. På den annen side så ble kanskje dette en "ekstremsituasjon". For deg er førstegangsbesøk hos svigers kanskje enda mer skummelt enn å treffe andre mennesker som du ikke kjenner. For svigers skal du helst ha et godt forhold til i lange tider framover.

For gutten din er det motsatt: I går kveld var han "hjemme" med mennesker han kjenner og føler seg trygg på. Og selv om han kanskje forstår med hodet (et edru hode vel og merke) at det ikke er slik for deg, så sier følelsene at i går kveld var det trygge forhold som du hadde liten grunn til å reagere på. Og da blir det konflikt!

Angsten din på toppnivå, og typen i "trygg situasjon med familien". Kort sagt ble det vel så ille som det kan få blitt.

Så jeg skjønner både deg og kjæresten din. Synes du var flink som klarte å holde maska til dere var i taxi'en. Godt gjort. Men når det ble som det ble hadde det kanskje vært lurest om du haddegjort som du tenkte og tatt bussen hjem. Å diskutere med fulle folk er som oftest nytteløst. Men jeg skjønner også kjæresten din. For angst gjør at man gjerne oppfører seg temmelig irrasjonelt og det blir (som et tidligere innlegg i denne tråden sier) slitsomt å forholde seg til for omgivelsene.

Lykke til, både med angstbekjempelse og med oppklaring av forhold.

[Gjest Anonymous]

Jeg vil bare gi en klem til trådstarter. Jeg forstår at du har det vondt og vanskelig.

*klem*

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar. Det klarner litt når noen tør si ting rett ut.

Nå har vi snakket. Han har lest noe jeg har skrevet om i går. Han har sagt unnskyld, uten at jeg har tryglet eller bedt om det. Han sier at han overreagerte både fysisk og psykisk mot meg, da jeg prøvde å ta opp problemet.

Nei - jeg lar ikke angsten styre hans hverdag. Han er fri til å finne på det han vil, med hvem han vil på fritiden sin. Det gjør også jeg. I går var bare ekstra spesielt og presset. En situasjon jeg har fryktet og utsatt lenge.

Nei - jeg ville ikke ha ros av han i går fordi jeg taklet en normal situasjon(for mange). Jeg taklet situasjonen ytre sett - jeg vet det. Jeg ønsket bare at han skulle ha spurt meg hvordan jeg hadde det inni meg, eller i det minste høre på meg når jeg sa at det var tungt. Ikke bli sint som han ble.

Nå har vi en kveld hver for oss. Jeg med venner - han med det han vil.

Takk for svar.

[camilla26]

stor klem til deg.Skulle ønske jeg kunne vært der å hentet deg. Skulle trøstet deg. Skulle så inndelig ønske jeg kunne hjelpe deg på no måte.

[Gjest Anonymous]

Uansett angst type, så sliter det ut folk i nærheten.

Min venn har det og jeg ble så sliten at......

Selvsentrert,egoistisk er det inntrykk jeg sitter igjen med.

Det dreier seg om dem,angsten og hele pakken.Hun ville ikke noe,ei heller forsøk på noe.

Det var snakk om angst og prat om piller hun måtte ha til viss klokkeslett.

om månen datt ned så hadde hun fortsatt og snakke om angsten sin.

Samme hva som skjedde med andre, så kunne hun lytte i et min. Om andre overså prat om elendigheten for å få igang en annen samtale, så da måtte hun dra hjem eller noe.

Hun kunne ikke være med på noe. Angst. Hun hadde et sykt barn,men andre tok det med til lege. Hun kunne ikke pga angst. Uansett samme hva det var.

Spurte henne en gang hvordan hun gikk frem med å skaffe seg samboere. da måtte hun ut. 3 stk har hun hatt....Jeg kuttet henne ut, før hun slet meg ut.

[Loolaa]

Til trådstarter: :trøste:

[Gjest Anonymous]

Uansett angst type, så sliter det ut folk i nærheten.

Min venn har det og jeg ble så sliten  at......

Selvsentrert,egoistisk er det inntrykk jeg sitter igjen med.

Det dreier seg om dem,angsten og hele pakken.Hun ville ikke noe,ei heller forsøk på noe.

Det var snakk om angst og prat om piller hun måtte ha til viss klokkeslett.

om månen datt ned så hadde hun fortsatt og snakke om angsten sin.

Samme hva som skjedde med andre, så kunne hun lytte i et min. Om andre overså prat om elendigheten for å få igang en annen samtale, så da måtte hun dra hjem eller noe.

Hun kunne ikke være med på noe. Angst. Hun hadde et sykt barn,men andre tok det med til lege. Hun kunne ikke pga angst. Uansett samme hva det var.

Spurte henne en gang hvordan hun gikk frem med å skaffe seg samboere. da måtte hun ut. 3 stk har hun hatt....Jeg kuttet henne ut, før hun slet meg ut.

takk for at du ikke er min venn eller venninne.

Hilsen en med en bror som har sosialangst.

[tingeling]

Her var det mye kritikk til trådstarter :-?

Spør du meg så høres hun reflektert og ydmyk ut, og basert på det som er skrevet så synes jeg ikke hun fortjener all pepper. Selvsagt krever det mer å være sammen med noen med angst, men hvis man elsker vedkommende og som i dette tilfellet, ikke blir tvunget til å holde seg innendørs pga partnerens problemer, så kan det vel ikke være et så stort offer å vise litt omtenksomhet?

Å møte svigers for første gang er skremmende for veldig mange, og hvis man på toppen av det hele har sosial angst så skjønner jeg veldig godt at det er tøft. Og når man da, på forhånd, har bedt om å ikke bli latt alene, så synes jeg at det er et minimumskrav at parteren følger opp dette. Og når han på toppen av det hele drikker seg full i en sånn situasjon så synes jeg det vitner om manglende respekt for dine følelser.

fra meg til trådstarter

tingeling

[aline]

jeg kan ikke si hva som er rett for deg trådstarter, det må du finne ut selv, men jeg kan fortelle deg at jeg ikke hadde akseptert slik oppførsel som din kjæreste viste! At han var full er en fryktelig dårlig unnskyldning.

MEN, det du skal vite, og som du vel kan lese av innleggene fra noen her som har venner og ekser som har slitt med angst; de som ikke har opplevd angst, har veldig vanskelig for å faktisk kunne forstå hva det ER, hvor intenst og hvor altoppslukende det kan være mens det pågår, hvor ufattelig vanskelig og vondt det er mens det pågår.

selvsagt er det slitsomt å være med en person som har angst, nettop fordi man ikke kan se det, man kan ikke se når vedkommende har det som værst og når vedkommende faktisk trenger deg!

og det er fryktelig vanskelig å vite hva man skal gjøre og ikke.

jeg har selv angst, panikkangst som en sjelden gang beveger seg over i sosialangst. jeg er veldig åpen om det, og de rundt meg vet at jeg har det slik. vi har pratet om det, og jeg forteller dem det jeg kan, men er ikke flink til å innvolvere andre og la folk hjelpe meg.

og sanne venner og kjærester som virkelig er glad i deg, VIL hjelpe! de ønsker å kunne gjøre noe, ønsker å forstå så de kan hjelpe deg i vanskelige stunder.

som sagt, jeg ville i ditt tilfelle tatt en veeeeldig seriøs prat med kjæresten min, forsøkt så godt jeg kunne å gi ham faktainformasjon om angst og reaksjoner og hva som kan hjelpe og ikke, det finnes bøker som forklarer litt, disse kan være nyttige for pårørende å lese også.

også ville jeg fortalt at den typen oppførsel, som inkluderer fyllesinne, fysisk tilbakeholdelse og slikt, faktisk er totalt uakseptabelt uansett om han er full eller ikke!! skjer det noen gang igjen, så går du! går fra forholdet altså, ikke bare ham!

for å ha det best mulig MED angst som endel av livet ditt, MÅ du begynne å ta vare på deg selv!

finn styrken i deg selv, være seriøs og gjør ditt for å få ham til å forstå viktigheten av hans støtte om han vil være endel av livet ditt.

[Gjest Anonymous]

takk for at du ikke er min venn eller venninne.

Hilsen en med en bror som har sosialangst.

ja, det kan du godt si. Alle er ikke like,men synes du det er i orden at folk spiser deg opp? sliter deg ut?

[aline]

ja, det kan du godt si. Alle er ikke like,men synes du det er i orden at folk spiser deg opp? sliter deg ut?

selvsagt er det ikke ok at folk spiser deg opp, men slik jeg tolker din x-venninde så er hun enten en skrekkelig egoistisk type i tillegg til angsten, eller hun har virkelig ikke funnet måte å takle sin situasjon på.

angst blir veldig altoppslukende for den det gjelder når man ikke har kontroll på situasjonen!

kanskje du skulle satt deg ned å pratet med henne om problemet istedenfor å se det fra den friske siden bare? rådet henne til å få hjelp?

når jeg gikk til terapi første gang, så var det fordi jeg lenge hadde ignorert at jeg faktisk trengte hjelp, noe som i stor grad gikk utover min daværende kjærste, som til slutt var den som satte fingeren på det og sa at det var på tide jeg fikk hjelp for mine problemer!

det er vanskelig å hanskes dette på egenhånd, ett dytt i ræva er ofte godt.

å gå hjelper ingen, du ender selv opp med å dømme alle med angst til å være egoistiske selvsentrerte mennesker som ikke gidder prøve å tilpasse seg andre, hun har antagelig fremdeles de store problemene hun hadde og ikke får hjelp til å takle.

du har ingen måte å forstå hennes angst på, så ikke døm henne for hva hun klarer og ikke klarer! spør henne heller, spør henne hvordan det føles å ikke være istand til å ta ditt eget barn til lege når det er sykt! ville ikke DU måttet vært ganske syk for å klare å ikke kunne bli med? hun er ikke ond (nødvendigvis), hun har problemer de fleste som ikke har vært borti dem ikke verken forstår eller aksepterer fullt ut.

jeg sliter hver dag på jobb med at folk ikke tror meg ang seriøsiteten av angst, blir sett på som en som klager og blir vanskelig når jeg ikke "får det som jeg vil"... det kunne ikke vært mer feil, jeg ville gjerne kunnet alt jeg, om det hadde vært mitt valg! Det er det ikke! pr dags dato!

[Gjest Anonymous]

Tror du ike jeg og hundrevis av andre har pratet med henne om det?

ikke vet jeg om det er noe annet i tilegg,men jeg stikker når noen sier de har angst. Selfølgelig er det grader der også,men som du sier er det altoppslukende.

Alle har vel noe angst innimellom.

tilbake til henne, for veldig lenge siden var det så ille at hun ble innlagt på psyk.avd. en gang,to gang,sju gang,ti gang, osv...det endte hver gang med at hun satt hele dagen på røykerommet. Det var for at hun skulle komme seg hjemmefra som hun sa. fra hva da? Der alle bar hun på fingrene og prøvde å tilrettelegge hverdagen hennes?

Nå får hun ikke komme på psyk.avd noe mere.

Detgik så langt at hun laget scene om en ike var konsentrert om hennes angst.

Selvfølgelig kan det ikke bli noe bedre om man ikke prøver. Sitte i en stol og ikke vil prøve engang.

Det er ikke alle mennesker som bare er syk, det utvikler seg til de grader av andre ting. Selvopptatthet. Da hun hadde barn hjemme, fikk hun til og med en støttekontakt. Ike engang hun greide angsten hennes.

Mannen tok over ungen,men hun dukket ikke opp på skole eller fulgte ungen til innleggelse på sykehus. Angdt,angst.

legen har jattet med henne for lenge.

Det er da hun selv vil og har lyst hun gjør noe. Dro på hyttetur osv...

Hvordan hun i det hele tatt har greid å skaffe seg 4 samboere er det ingen som forstår.