HAR JEG BLITT GAL?!

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosial angst og helseangst + at jeg sleit med panikkangst for ikke lenge siden... Jeg sliter med en «uvirkelighetsfølelse» som ikke vil forsvinne... Jeg føler meg aldri tilstede i kroppen min og jeg føler alltid at jeg lever i en slags drøm... Denne «uvirkelighetsfølelsen» er såååå ubehagelig, tenk om jeg forsvinner/dauer når som helst! Jeg sliter også med endel eksistensielle tanker... Mitt spørsmål til deg: Har jeg blitt gal?! Jeg er såååå redd for at jeg har blitt gal! 

Anonymkode: c0403...295

[Raven.Writingdesk]

Nei, du er ikke gal men du har som du sier mest sannsynlig en form for angst. Hvor gammel er du? 

[AnonymBruker]

Tenker du skal ta opp dette med psykologe. Høres ut som du dissosierer. Du er ikke gal. Det er hjelp å få.

Anonymkode: 40eb3...e59

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme følelse mye før, var redd jeg holdt på å bli psykotisk, men var bare angst. 

Anonymkode: 7239a...840

[AnonymBruker]

Oi, som snytt ut av nesa på hvordan jeg opplevde sykdommen. Nei, du holder ikke på å bli gal.  Det er angsten. 

Oppsøk hjelp du så føles verden litt bedre 😊 Jeg har forøvrig blitt helt frisk. Det tok tid og beinhard jobbing med medisiner,  kognitiv terapi og å utfordre angsten. Men jeg ble frisk. Så det er håp ts.  

Anonymkode: 002a6...68e

[AnonymBruker]

Hei, TS, det du beskriver kalles dissosiering og er vanlig sammen med sterk angst/panikkangst. Typisk hos mennesker med traumeskader; vet du om du har opplevd noe som har traumatisert deg? Det er ikke alltid man husker opplevelsene; selv hadde jeg hukommelsestap lenge, men etter at jeg husket, forsvant panikkangsten gradvis fordi jeg forsto hvorfor jeg alltid var så redd. Å føle seg slik du beskriver, er helt normalt under slike omstendigheter, husk det. :)

Høres ut som du er i en akutt fase nå - husk at det ikke er evigvarende, bare psyken din som forteller deg atnå er det mye. Du trenger støtte og tid for å bli bedre, husk å vær god mot deg selv og bruk den hjelpen du kan finne.

Ønsker deg alt godt, klem til deg

Anonymkode: 162e5...bf5

[Filicia]

Hei du. Trist å lese at du også har det sånn som dette her. Jeg kunne skrevet akkurat det samme selv. Kjenner meg helt igjen i alle tankene dine og det er så fælt å ha det sånn og fælt at du også sliter sånn.

Hos meg så er dette evigvarende da jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske og jeg blir også gal av det. Føler meg også helt gal hele tiden og jeg blir så usikker på meg selv siden tankene og følelsene tar helt overhånd.

Denne uvirkelighetsfølelse føler jeg livet er. Akkurat som i en film. At jeg ikke lever på ordentlig men bare er her. Føler meg mere død enn levende siden jeg ikke lever i øyeblikket men ser meg selv utenfra. Vet heller ikke hvem jeg er, hva jeg vil med livet, umulig å ta valg fordi jeg ikke vet noe som helst og det gjør meg bare enda mere forvirra og fortvila og jeg skjønner ingenting av livet.

Føler meg helt fjern. At jeg lever i en boble og forsvinner inn i meg selv uten å ane hva som foregår rundt meg og dette må jeg gjøre for å klare det dagligdagse som feks. handle mat på butikken. Jeg er livredd inne i magen og jeg hater magen min siden det er den som plager meg.

Du har ikke blitt gal stakkars. Men føler samtidig at jeg er gal men ikke andre. Det er også en rar tanke jeg har. At jeg er en forvirrra redd og gal tulling. Men tenker aldri aldri aldri sånn om andre. Bare tankene som ødelegger.

Klem til deg. Håper du har noen å snakke med om tankene dine.

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤

Det er nok ikke noe farlig du kan bare slappe helt av med det. Det du beskriver er nøyaktig slik jeg følte det da jeg fikk panikkangst for første gang da jeg var 12/13 år. Jeg skjønte ingenting, det smalt over natta og jeg følte at alt rundt meg var uvirkelig og bare rart, akkurat som å leve i en drøm litt langt borte. Det var som å være i en egen boble og se verden utenfra, på en rar og uvirkelig måte. Jeg trodde også jeg hadde blitt gal eller syk. Dessverre fikk jeg aldri den hjelpen jeg trengte. Men det gikk over av seg selv etter en lang, lang stund. Det vil si.. Jeg vet ikke om det gikk over, om følelsen minsket eller om jeg faktisk bare ble vant med det. 

Jeg håper du får hjelp av profesjonelle fagfolk, for det er vanskelig å takle angsten, tankene og følelsene alene. Men du er nok ikke gal! Hvis du leser svarene over her, er det en veldig vanlig følelse i forhold til angst. 

Ta vare på deg selv og oppsøk hjelp, da kan det bli mye lettere å takle. Klem til deg ❤

Anonymkode: fbe8a...e0b

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg er enig med de over her at det høres ut som angst og dissosiasjon (derealisering). Har du opplevd traumer?

[AnonymBruker]

Mange vil foreslå at du skal ta kontakt med psykolog. Aller først bør du snakke med legen din, som henviser deg videre. Siden du skriver at du ikke har "kontakt" med kroppen din, vil jeg sterkt anbefale deg å få henvisning til psykomotorisk fysioterapeut. De jobber med sammenhengen kropp-psyke. Jeg har gått til utallige psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere, men det var ikke før jeg kom til psykomotorisk fysioterapeut det løsnet. Min erfaring er at psykiatrien har altfor mange pasienter og derfor gir deg en resept på ett eller annet medikament, gir deg Max 10t terapi og sender deg ut i verden igjen. Brannslokking med andre ord. Har du råd kan du bestille time hos en privatpraktiserende psykolog. Der kan du komme til raskt og få oppfølging over lengre tid. Men, det er dyrt (ca 950-1000kr timen). Dette er et langt bedre tilbud enn DPS.

Ditt førstevalg bør imidlertid være psykomotorisk fysioterapi. Sannsynligvis bunner angsten din og uvirkelighetsfølelsen din av et mulig traume. Du bruker nok mye energi på å "holde deg i live" og kroppen din kan bli utslitt av det. Hode og kropp er uløselig knyttet sammen, og der hvor en lege/psykiater tenker medisiner og fysiske skavanker, og en psykolog tenker terapi, vil en psykomotorisk fysioterapeut ha begge tankene i hodet samtidig. Det er en mer helhetlig behandling som jeg skulle ønske flere hadde fått tilbud om.

Anonymkode: 7002c...84c

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg har over 20 års fartstid som pasient i psykiatrien (og på diverse medisiner som de ulike legene/psykiaterene har ønsket at jeg prøver). Ingen har klart å gi meg en behandling som har fungert like godt som fysioterapeuten min. 

Anonymkode: 7002c...84c

[Gjest aell]

Høres ut som dissosiasjon. For min del føles det ofte som at jeg lever i en film, eller i en drøm. Det føles ofte også som om jeg har våknet i "feil" verden. Kan også få følelsen av at jeg selv er uvirkelig, samt at jeg opplever å se meg selv utenfra. Noe som kan hjelpe på dette er å f.eks spise noe veldig strekt, klype seg selv i armen osv, slik at sansene blir aktivert og en kommer seg "tilbake til virkeligheten". Det har i hvert fall hjulpet for meg.

Endret 3. juli 2018 av aell

[AnonymBruker]

Har det som deg i perioder. Sliter selv mye med depresjon, spiseforstyrrelse og angst. Har spurt psykologen min om jeg er gal og hun sier det er jeg langt ifra. Men det er en reaksjon på at ting er veldig tøft og det har vært sånn for lenge.

Anonymkode: 1f4b3...2f4