Ung og allerede alkoholiker? (Smugdrikking)

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei jente på 19 år som drikker flere ganger i uken. Nå som det er sommerferie og jeg er hjemme på besøk hos mine foreldre trodde jeg at jeg skulle klare å la være å drikke, men det er desverre ikke tilfellet. I håp om at de ikke skal oppdage det har jeg begynt å helle halvlitere over i en Bodum termokanne for å ikke vekke mistanke. Jeg skammer meg så sykt over at jeg ikke klarer å la være å drikke annenhver dag, men jeg tør heller ikke si noe til mine foreldre.

Jeg føler meg så hjelpesløs og udugelig at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: ba64b...c71

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen for hjelp! Jeg lever selv sammen med en alkoholiker.

Dette må du få hjelp til med en gang, du er 19 år! Ikke ødelegg livet ditt.

Og ikke tro at du kan skjule at du drikker alkohol ved å helle det over i noe annet. Det klarer du ikke skjule for foreldrene dine, mine unger hadde jeg sett  det på med en gang. Snakk med de.

Anonymkode: d07c5...53f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er ei jente på 19 år som drikker flere ganger i uken. Nå som det er sommerferie og jeg er hjemme på besøk hos mine foreldre trodde jeg at jeg skulle klare å la være å drikke, men det er desverre ikke tilfellet. I håp om at de ikke skal oppdage det har jeg begynt å helle halvlitere over i en Bodum termokanne for å ikke vekke mistanke. Jeg skammer meg så sykt over at jeg ikke klarer å la være å drikke annenhver dag, men jeg tør heller ikke si noe til mine foreldre.

Jeg føler meg så hjelpesløs og udugelig at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: ba64b...c71

Huff da. Jeg skjønner godt følelsen av skam , både ovenfor deg selv og dine foreldre. Jeg vil råde deg til å søke hjelp for dette, det er mye styrke og mot i og erkjenne situasjonen slik du gjør her. Ta kontakt med fastlegen og forklar hvordan du har det og at du er bekymret for utviklingen.

Anonymkode: 05553...30f

[AnonymBruker]

Ja, det var slik min ex startet, 18-19 år og ofte drikking/festing, var aldri ende på det, måtte alltid se bunnen av flaska, men fremdeles skulle ha mer. Begynte på antabus da han var 22 år, og nå 20-25  år etter, er han fremdeles alkoholiker, var fungerende alkoholiker med god jobb og meget bra lønn frem til for ca 7 år siden, har siden vært inn å ut av rehab.

Ta kontakt med legen din å få hjelp!

Anonymkode: 8007a...482

[lille humla]

Jeg hadde snakket med en nær venn som jeg stolte på. Kanskje vennen kunne blitt med deg til legen for støtte? Tenker det kan være vanskelig å gjøre dette helt selv, men skjønner at det blir for mye med å involvere foreldre.  Synes det er veldig bra at du vil ha hjelp, stå på! Veldig fint hvis du tar tak i dette nå, slik at du slipper senvirkninger av alkoholmisbruk som kan både være fysisk og psykisk.  

[AnonymBruker]

Du er bare 19 år og drikker sånn ca annenhver dag? 

Hva drikker du? Sprit blandet ut? 

Du drikker annenhver dag så fysisk sett er du nok ikke så avhengig av alkohol som du kanskje tror, men noe gjør jo at du ønsker å drikke. Har du selv noen tanker om hva det kan være? Angst? Kjedsomhet? 

Fastlegen vil høyst sannsynlig henvise deg til blåkors. Derfor kan du like gjerne ta kontakt med blåkors direkte selv. Å fortelle om alkoholsmisbruk til en fastlege kan slå tilbake på degselv senere i livet. Jeg ville virkelig tatt kontakt med blåkors direkte selv. 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 56fe2...511

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er bare 19 år og drikker sånn ca annenhver dag? 

Hva drikker du? Sprit blandet ut? 

Du drikker annenhver dag så fysisk sett er du nok ikke så avhengig av alkohol som du kanskje tror, men noe gjør jo at du ønsker å drikke. Har du selv noen tanker om hva det kan være? Angst? Kjedsomhet? 

Fastlegen vil høyst sannsynlig henvise deg til blåkors. Derfor kan du like gjerne ta kontakt med blåkors direkte selv. Å fortelle om alkoholsmisbruk til en fastlege kan slå tilbake på degselv senere i livet. Jeg ville virkelig tatt kontakt med blåkors direkte selv. 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 56fe2...511

Drikker som regel kun øl, ca en 6-8 halvlitere hver gang. Hvorfor jeg drikker så mye vet jeg egentlig ikke, jeg får bare en sterk trang til å gjøre det. Før drakk jeg kun for å dempe angsten når jeg fikk angst, men drikkingen har eskalert skikkelig det siste året.

Anonymkode: ba64b...c71

[AnonymBruker]

Dette må du virkelig ta tak i med en eneste gang. Vær så snill.

Det høres jo ut som det begynte som en slags selvmedisinering, og er du i tillegg disponert for at dette skal skli ytterligere ut (noe det virkelig høres ut som) kan dette gå skikkelig skeis. Jeg lever med en kjæreste (ung kvinne, jeg er mann i 20-årene) som endelig har fått kontroll på dette etter å ha holdt på omtrent slik du beskriver i årevis, og det har virkelig lukket mange dører i livet både sosialt, økonomisk, karrieremessig og det som er. Hun kuttet det ut for to år siden og har imponerende nok klart å holde seg unna siden, selv om hun drakk en sixpack hver kveld for å "roe nervene", men det der kommer nok alltid til å være en kamp. Og det blir bare vanskeligere og vanskeligere å ta tak i dette for hver eneste dag det får skure og gå og utvikle seg ytterligere.

Anonymkode: ebd8f...3da

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Tårene triller, fordi jeg føler meg så fortvilet. Jeg skal bestille time hos fastlegen og krysser fingrene for at jeg tør å fortelle ham det. Jeg er så jævli redd.

Anonymkode: ba64b...c71

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Tårene triller, fordi jeg føler meg så fortvilet. Jeg skal bestille time hos fastlegen og krysser fingrene for at jeg tør å fortelle ham det. Jeg er så jævli redd.

Anonymkode: ba64b...c71

Legen har møtt maaaange som sliter med det samme som deg! Han/hun er vant til dette. Du kommer til å angre så innihampen om 20 år om du lot skammen bestemme over livet ditt. Tenk at legen er der for å hjelpe deg. Du MÅ gjøre dette for å livet ditt på rett kjøl. Det fins hjelp å få og den er ikke langt unna. Vær så snill, gjør dette for deg selv. Du fortjener å ha det bra. 

Anonymkode: f659c...483

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Tårene triller, fordi jeg føler meg så fortvilet. Jeg skal bestille time hos fastlegen og krysser fingrene for at jeg tør å fortelle ham det. Jeg er så jævli redd.

Anonymkode: ba64b...c71

Bestill i morgen så er det andre steget tatt. For vet du, du har allerede tatt det første steget. Og det er å innse problemet og ønske å gjøre noe med det. Mange kommer ikke der en gang. Du er god, flink og sterk! 💪 Dette klarer du, for du har allerede imponert og det kommer du fortsatt til å gjøre ❤️

Anonymkode: 52767...614

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Tårene triller, fordi jeg føler meg så fortvilet. Jeg skal bestille time hos fastlegen og krysser fingrene for at jeg tør å fortelle ham det. Jeg er så jævli redd.

Anonymkode: ba64b...c71

Det er veldig bra. Fastleger har sett alt mulig, og ded har definitivt sett verre ting enn dette også. Fastlegen kommer ikke til å gjøre annet enn å høre på deg og ta tak i det du forteller, så det er ingen grunn til å være nervøs for akkurat det. Jeg forstår at det er dritubehagelig uansett, og at frykten for å fortelle fastlegen om dette omfatter mer enn "Hva tenker han/hun om meg?", men for min kjæreste (som nevnt over her) var akkurat dét en av de store bekymringene, derfor jeg tenkte å nevne det. Er det noen som vet hvor utbredt dette er, og hvor avhengighetsskapende alkoholen faktisk kan være, er det leger. At alkohol er lovlig og en del andre rusmidler forbudt handler om kultur, ikke om avhengighetsskapende effekt. Leger vet at man fint kan bli avhengig av dette og tenker virkelig ikke noe annet om det enn at det er en sykdom noen dessverre får og som det heldigvis finnes en del hjelpetilbud for. Det er ingen som tenker du er svak, en taper, en jævla idiot. Det er sykdom. Ingen kan klandre deg for å være syk, kun dersom du lar være å søke hjelp og behandling for den når du først har skjønt at du er syk.

Kjæresten min er i ferd med å jobbe seg skikkelig tilbake i ting nå, og der hadde det nok gått enda lengre enn for deg. Men dere var på samme vei, og det er en veldig farlig vei. Det kan ødelegge så veldig, veldig mye. Men får man tatt tak i dette nå, da kan det ende akkurat like fint som med de som ikke sliter med alkoholen. Du er 19 år, det er ingen alder som helst. På godt og vondt. Kommer du deg ut av dette nå har du all tid i verden foran deg, og det trenger ikke ødelegge noe fremover. Lar du det skure og gå (ikke fordi du synes det er gøy, jeg forstår at du virkelig vil få gjort noe med dette, men fordi det tross alt er vanskelig) har du derimot flere tiår med denne dritten i vente. Jeg forstår at det ikke er hyggelig å bli minnet på, men det er så mye som faktisk står på spill. Og derfor må du fortelle.

Du har nok kommet til det punktet der man innser at dette faktisk ikke går an å kombinere med et vanlig liv lenger. Enten må alkoholen ta over alt, eller så må man kutte den ut. De fleste som drikker for mye kommer dit til slutt. Ved det veiskillet går mange feil, men det er også svært mange som har gått riktig. De hører du ikke om nettopp fordi det går bra med dem. Og jeg håper, og har ut fra hvor reflektert du er rundt dette oppriktig troen på, at du blir en av de som går riktig. Som tar tak nå som dette har gått så langt at du enten gir deg hen til drikkingen eller bryter ut av den. Enda det er faen så vanskelig. Det har jeg sett selv.

Lykke til. Jeg vet hvor vanskelig det er å faktisk innrømme dette overfor seg selv i utgangspunktet, langt mindre å fortelle det her. Og da kan jeg bare tenke meg hvor vanskelig det føles å skulle fortelle det til legen. Men det skal du klare. For det må du klare. . Og derfra blir det lettere. Jeg lover.

Anonymkode: ebd8f...3da

[Jerry Lee]

Du er kanskje alkoholmisbruker.  Alkoholiker er du ikke. De innser ikke/nekter for at de har et problem.  Men, ja...ta det med legen din før misbruket eskalerer til alkoholisme.

[Oddy]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Tårene triller, fordi jeg føler meg så fortvilet. Jeg skal bestille time hos fastlegen og krysser fingrene for at jeg tør å fortelle ham det. Jeg er så jævli redd.

Anonymkode: ba64b...c71

Dette kommer nok til å gå kjempe fint skal du se. Utifra det du skriver virker du som en veldig smart person som har bare kommet litt skeivt ut. Det at du faktisk innser det selv så tidlig er et veldig godt tegn så dette skal nok gå rette veien. 

jeg anbefaler deg å snakke med noen du stoler på. Om dette er familemedlemmer, venner, helsesøster, fastlege, etc er ditt valg. Men å gå med en slik hemmelighet er tungt kjære deg og vil slite deg ut. Lykketil ❤️ 

Endret 2. juli 2018 av Oddy

[Gjest Stella Rose]

Nei, du er ikke alkoholiker, en alkoholiker innser ikke at han eller hun har et problem, men det kan utvikle seg om du ikke tar tak i det.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig bra. Fastleger har sett alt mulig, og ded har definitivt sett verre ting enn dette også. Fastlegen kommer ikke til å gjøre annet enn å høre på deg og ta tak i det du forteller, så det er ingen grunn til å være nervøs for akkurat det. Jeg forstår at det er dritubehagelig uansett, og at frykten for å fortelle fastlegen om dette omfatter mer enn "Hva tenker han/hun om meg?", men for min kjæreste (som nevnt over her) var akkurat dét en av de store bekymringene, derfor jeg tenkte å nevne det. Er det noen som vet hvor utbredt dette er, og hvor avhengighetsskapende alkoholen faktisk kan være, er det leger. At alkohol er lovlig og en del andre rusmidler forbudt handler om kultur, ikke om avhengighetsskapende effekt. Leger vet at man fint kan bli avhengig av dette og tenker virkelig ikke noe annet om det enn at det er en sykdom noen dessverre får og som det heldigvis finnes en del hjelpetilbud for. Det er ingen som tenker du er svak, en taper, en jævla idiot. Det er sykdom. Ingen kan klandre deg for å være syk, kun dersom du lar være å søke hjelp og behandling for den når du først har skjønt at du er syk.

Kjæresten min er i ferd med å jobbe seg skikkelig tilbake i ting nå, og der hadde det nok gått enda lengre enn for deg. Men dere var på samme vei, og det er en veldig farlig vei. Det kan ødelegge så veldig, veldig mye. Men får man tatt tak i dette nå, da kan det ende akkurat like fint som med de som ikke sliter med alkoholen. Du er 19 år, det er ingen alder som helst. På godt og vondt. Kommer du deg ut av dette nå har du all tid i verden foran deg, og det trenger ikke ødelegge noe fremover. Lar du det skure og gå (ikke fordi du synes det er gøy, jeg forstår at du virkelig vil få gjort noe med dette, men fordi det tross alt er vanskelig) har du derimot flere tiår med denne dritten i vente. Jeg forstår at det ikke er hyggelig å bli minnet på, men det er så mye som faktisk står på spill. Og derfor må du fortelle.

Du har nok kommet til det punktet der man innser at dette faktisk ikke går an å kombinere med et vanlig liv lenger. Enten må alkoholen ta over alt, eller så må man kutte den ut. De fleste som drikker for mye kommer dit til slutt. Ved det veiskillet går mange feil, men det er også svært mange som har gått riktig. De hører du ikke om nettopp fordi det går bra med dem. Og jeg håper, og har ut fra hvor reflektert du er rundt dette oppriktig troen på, at du blir en av de som går riktig. Som tar tak nå som dette har gått så langt at du enten gir deg hen til drikkingen eller bryter ut av den. Enda det er faen så vanskelig. Det har jeg sett selv.

Lykke til. Jeg vet hvor vanskelig det er å faktisk innrømme dette overfor seg selv i utgangspunktet, langt mindre å fortelle det her. Og da kan jeg bare tenke meg hvor vanskelig det føles å skulle fortelle det til legen. Men det skal du klare. For det må du klare. . Og derfra blir det lettere. Jeg lover.

Anonymkode: ebd8f...3da

Ja, du har rett i det. Jeg merker selv at det har gått så langt at jeg gruer meg til skolen begynner til høsten, fordi alt jeg tenker på da er "hvilke dager kan jeg drikke". Bare det siste året hvor jeg har hatt dager uten undervisning gikk dagene med på å drikke alene på hybelen, istedet for å pugge og gjøre lekser...uff, føler meg så skamfull...

Anonymkode: ba64b...c71

[AnonymBruker]

Jeg var 18 år når jeg satt hjemme hos meg selv å tenkte tanken første gang- er jeg alkoholiker nå, går det an- er ikke sånn jeg så for meg en alkoholiker...JEG da, alltid hatt gode karakterer, mange venner, spilte fotball osv. Det som hadde startet med noen glass vin på kvelden (hva er galt med det tenkte jeg) innimellom ble til annenhver kveld, så hver dag. Jeg ville ikke være alkoholiker (ingen vil det) å ville ikke / greide ikke ta kampen i starten. Så jeg fortsatte, det tok tid men etterhvert ble det tydelig for de rundt meg at jeg hadde ett problem. Jeg fylte faktisk også over på de bodum termokoppene for å skjule. En gang hadde jeg vært på polet å kjøpt inn-for å ha en stund, men startet jo å drikke når jeg kom hjem å drakk til det var tomt, noen (pappa-aner du hvor vondt det var for han?) brøyt seg inn til meg å kjørte med på sykehuset, hadde promille på over 4. Det er egentlig dødelig, men jeg hadde så høy toleranse så det gikk bra. Er det en ting jeg angrer på idag, 10 år senere og med mange vonde opplevelser så er det at jeg ikke tok tankene mine om at jeg hadde ett problem på alvor å var ærlig til legen i starten FØR det eskalerte. Nå har jeg vært rusfri i snart 3 år, og godt er det. Kjære deg, si det til legen å vær ærlig, sier ikke det er lett å stoppe, men det kommer bare til å bli vanskeligere lengre tid som går. Kanskje gjør du dumme ting i fylla som du må leve med etterpå, voldtekt osv. Selv om du drikker alene nå (som er ett faresignal) så kan fulle deg komme på å dra ut å drite seg ut. Du trenger hjelp, ta imot ALL hjelp du kan få.

Anonymkode: fda91...fcf

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var 18 år når jeg satt hjemme hos meg selv å tenkte tanken første gang- er jeg alkoholiker nå, går det an- er ikke sånn jeg så for meg en alkoholiker...JEG da, alltid hatt gode karakterer, mange venner, spilte fotball osv. Det som hadde startet med noen glass vin på kvelden (hva er galt med det tenkte jeg) innimellom ble til annenhver kveld, så hver dag. Jeg ville ikke være alkoholiker (ingen vil det) å ville ikke / greide ikke ta kampen i starten. Så jeg fortsatte, det tok tid men etterhvert ble det tydelig for de rundt meg at jeg hadde ett problem. Jeg fylte faktisk også over på de bodum termokoppene for å skjule. En gang hadde jeg vært på polet å kjøpt inn-for å ha en stund, men startet jo å drikke når jeg kom hjem å drakk til det var tomt, noen (pappa-aner du hvor vondt det var for han?) brøyt seg inn til meg å kjørte med på sykehuset, hadde promille på over 4. Det er egentlig dødelig, men jeg hadde så høy toleranse så det gikk bra. Er det en ting jeg angrer på idag, 10 år senere og med mange vonde opplevelser så er det at jeg ikke tok tankene mine om at jeg hadde ett problem på alvor å var ærlig til legen i starten FØR det eskalerte. Nå har jeg vært rusfri i snart 3 år, og godt er det. Kjære deg, si det til legen å vær ærlig, sier ikke det er lett å stoppe, men det kommer bare til å bli vanskeligere lengre tid som går. Kanskje gjør du dumme ting i fylla som du må leve med etterpå, voldtekt osv. Selv om du drikker alene nå (som er ett faresignal) så kan fulle deg komme på å dra ut å drite seg ut. Du trenger hjelp, ta imot ALL hjelp du kan få.

Anonymkode: fda91...fcf

TAkker før svar. Det er så vanskelig å tenke på meg selv som en alkoholiker, for det bilde jeg har av alkoholikere er liksom middelaldrende mennesker, men jeg har med tiden innsett at alkoholavhengighet er noe som kan ramme enhver person. Jeg pleide også å få gode karakterer på skolen, fikk aldri noe under 5, men etterhvert begynte karakterene å synke, å da begynte jeg å drikke mer, som en slags trøst. Til slutt endte det opp med at hvis jeg gjorde det dårlig på prøver, så trøstedrakk jeg alkohol, og hvis det gikk bra, så feiret jeg med alkohol. Det er som om jeg finner en unnskyldning for å drikke alkohol ved den minste anledning. 

Jeg var tidligere i mange år under BUP, men valgte å slutte fordi jeg ikke ble friskere av det ( har en psykisk sykdom), men er inne på tanken om jeg kanskje skal prøve meg i voksenpsykiatrien. Eneste problemet er at jeg er redd, da jeg ikke har så veldig positive erfaringer fra psykiatrien..

Anonymkode: ba64b...c71

[AnonymBruker]

Kan jo være at du var for ung til å nyttegjøre deg av behandlingen, eller det var ikke riktig behandlig- BUP. (vært der jeg og) Voksenpsykiatri er anneledes, rusbehandlig også. Gi det en sjanse, du har ikke noe å tape på det. Jeg fikk også "hjelp" av psyk og rusbehandling som ikke hjalp (å det gjorde ting værre en stund) systemet er ikke perfekt, men det er hjelp å få. For min del var innleggelse på rusklinikk 2 ganger som til slutt fikk meg ut av bobla, så traumebehandling- men som sagt, jeg dro det langt. Vet ikke hvor du bor, men tenkt på å gå på AA møte? Det var ikke noe for meg, men vet om mange som greier å holde seg rusfri ved hjelp av å gå på møter. Men for å si det sånn -en time psykolog hver 14 dag er sannsynligvis ikke nok for at du skal slutte å drikke. Alkohol er så skummelt fordi det er så "greit" i mange sosiale sammenhenger, er vel ikke så farlig å drikke litt vin til maten på onsdag feks (å for de fleste er det ikke det) men for sånne som oss (meg og deg å mange flere) har alkohol en annen funksjon en "kos", du regulerer kanskje følelsene dine med alkohol? 

Anonymkode: fda91...fcf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er ei jente på 19 år som drikker flere ganger i uken. Nå som det er sommerferie og jeg er hjemme på besøk hos mine foreldre trodde jeg at jeg skulle klare å la være å drikke, men det er desverre ikke tilfellet. I håp om at de ikke skal oppdage det har jeg begynt å helle halvlitere over i en Bodum termokanne for å ikke vekke mistanke. Jeg skammer meg så sykt over at jeg ikke klarer å la være å drikke annenhver dag, men jeg tør heller ikke si noe til mine foreldre.

Jeg føler meg så hjelpesløs og udugelig at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: ba64b...c71

Du har innsett du har et problem. Det er første steg til å bli bedre. Du er ung og dette går bra🤗 Oppsøk legen. Er det flaut kan du skrive ned hva du vil ta opp! 

Anonymkode: 889b2...fbb