Hvorfor er det tristere når barn dør, enn når voksne dør?

[AnonymBruker]

Begge deler er selvfølgelig trist. Men det har alltid vært vanlig å tenke at når et barn omkommer, så er det "tristere" enn når en voksen omkommer.

Men tenk at man har en voksen som forsørger et barn alene. Dersom barnet dør, så er det noen som mister barnet sitt. Men barnet har jo ingen etterlatte som det forsørger, og tragedien blir jo da det at barnet dør og det savnet som forelderen må leve med. Men dersom forelderen dør, så vil jo barnet savne forelderen minst like mye, men i tillegg så mister jo barnet også tryggheten og forsørgeren sin, og må gjerne omplasseres til fosterfamilie eller den andre biologiske forelderen som de ikke har hatt kontakt med.

Så hvorfor er det slik at det er "mer tragisk" når et barn dør?

Anonymkode: bf80e...5e3

[AnonymBruker]

Enig, aldri skjønt dette heller. 

Anonymkode: 6de6f...922

[Gjest hind]

Det er selvfølgelig fordi barnet blir frarøvet livet når det såvidt har begynt og derfor går glipp av absolutt alt. En voksen har tross alt levd en stund, blitt et ferdig utviklet menneske og opplevd både godt og vondt. Barnet er et bilde som aldri ble ferdig.

[Akhenaton]

Som en i førtiåra vil jeg si at det hadde vært jævlig mye tristere om jeg hadde dødd som tiåring enn om det skulle skjedd nå. Da hadde jeg jo bare fått med meg livets spede start. Hallo, liksom. Blir ikke dette ganske selvsagt?

Og det er få ting jeg synes er tristere enn å se sånne "bamsegraver" på kirkegården. Helt forjævlig. Forferdelig for det lille barnet der og ikke minst de stakkars foreldrene som sitter igjen med sorgen resten av livet, en sorg du neppe kan sammenligne med så mye annet. Det er lite som er tristere enn sånt.

[AnonymBruker]

Det handler nok om flere ting. For det første, at barnet ikke har fått opplevd noe særlig før det blir frarøvet livet, som andre påpeker. Jeg er 38 og er på ingen måte klar for å dø, men om det verste skulle skjedd så har jeg i det minste fått oppleve 38 år med gleder og sorger, vennskap, forelskelser, meningsfullt arbeid, å føde et barn, fantastiske naturopplevelser, en god porsjon livsvisdom og lærdom. 

For det andre så handler det nok mye om hvordan dødsfall oppleves for de etterlatte. Jeg har mistet flere voksne mennesker som har betydd mye for meg - min far døde brått av hjerteproblemer da jeg var 15, og det var helt grusomt. En god venn omkom da vi var studenter i 20-årene. Også ufattelig trist. Men et vennepar av meg mistet barnet sitt, og etter å ha sett den sorgen på nært hold så er jeg overbevist om at det ikke finnes noe verre enn å miste et barn. Det er en sorg som minner om galskap, den føles fullstendig naturstridig og meningsløs.

Tanken på å miste mitt eget barn skremmer meg langt mer enn å miste alle andre rundt meg, inkludert min samboer. Det er den verste katastrofen jeg kan se for meg. Derfor reagerer jeg også mye sterkere når jeg leser eller hører om andre barn som har dødd.

Anonymkode: 4279e...0c1

[Millimani]

Jeg vil si at begge deler er like trist. Men at et barn dør skiller seg ut fra at en voksen dør. Barnet har såvidt begynt på livet, en voksen har fått leve det lenge. De fleste voksne dør som gamle, og det er noe helt annet enn når et lite barn dør. Det er da naturlig at følelsene kan bli annerledes og sterkere når barnet som egentlig hadde "et helt liv foran seg" (som det ofte sies) dør ventet eller uforklarlig, enn når en voksen person dør 

[blaamandag]

Det er også tillatt å gå i oppløsning når en mister et barn i mye større grad enn når en mister voksne som står en nær. Dessverre er det visst også en forventning/krav om å nærmest bli funkjsonsudyktig når barn dør, selv om det er forventet. Har sett på nært hold et par som mistet barnet og tilsynelatende tok det fattet (i hvertfall overfor fremmede/bekjente) og reaksjonen de fikk var fra diverse folk med selvgitt rett til å ha meninger om andre var merkelig for å si det mildt. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Det kommer helt an på måten personen døde på, tilknytning, alder på barnet som mistet foreldre. Jeg kjenner ei som mistet mammaen sin da hun var 5 år i selvmord. Det var hun som fant mora hengt på låven. Hun er sterkt traumatisert. 

[AnonymBruker]

Faktisk tenkt over dette selv, etter jeg var i en begravelse til en baby som døde 3 uker etter fødsel. De rundt deg/familien kjenner jo ikke barnet som dør like godt om du som voksen dør? De har blitt kjent med deg og fått et nært forhold (mest sannsynlig), mens barnet kjenner jo ikke seg selv en gang. Synes selvsagt det er trist når barn dør, ikke det jeg mener.

Anonymkode: 8d219...9c7

[Kontorotta]

Sånn rent praktisk, er du inne på noe. 

Men samtidig, om forsørgeren dør, står det et nettverk klare til å hjelpe barnet. Selv om det var en eneforsørger som døde. Det vil selvfølgelig være trist for barnet å vokse opp uten denne forelderen, men jo yngre barnet er, jo lettere vil det ha for å tilpasse seg sitt nye liv med nye forsørgere.

Jeg kjenner dessverre flere eneforsørgere som har mistet sitt eneste barn. Det gjør så forferdelig vondt å tenke på. Og det er ikke alle disse foreldrene som har et nettverk rundt seg til å hjelpe dem. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, Kontorotta skrev:

Sånn rent praktisk, er du inne på noe. 

Men samtidig, om forsørgeren dør, står det et nettverk klare til å hjelpe barnet. Selv om det var en eneforsørger som døde. Det vil selvfølgelig være trist for barnet å vokse opp uten denne forelderen, men jo yngre barnet er, jo lettere vil det ha for å tilpasse seg sitt nye liv med nye forsørgere.

Jeg kjenner dessverre flere eneforsørgere som har mistet sitt eneste barn. Det gjør så forferdelig vondt å tenke på. Og det er ikke alle disse foreldrene som har et nettverk rundt seg til å hjelpe dem. 

Jeg tror egentlig litt motsatt. Jo mindre man er jo vanskeligere er det å ta innover seg et dødsfall/en separasjon i nær familie. For mange kan dette være traumatisk, og ikke bare utløse en sorg. Er man eldre er man ofte bedre rustet til å takle voldsomme forandringer. 

[Kontorotta]

8 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg tror egentlig litt motsatt. Jo mindre man er jo vanskeligere er det å ta innover seg et dødsfall/en separasjon i nær familie. For mange kan dette være traumatisk, og ikke bare utløse en sorg. Er man eldre er man ofte bedre rustet til å takle voldsomme forandringer. 

Sannsynligvis kommer det an på barnet. Jeg kjenner dessverre "barn" som mistet forelder tidlig og sent. Der mor ble skutt av far med lillesøster på armen, taklet lillesøster dette bedre enn storebror som stod og så på. Men samtidig husker jeg godt jenta som savnet mamma, som døde av kreft da hun var 5 mnd. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 3.7.2018 den 13.26, Kontorotta skrev:

Sannsynligvis kommer det an på barnet. Jeg kjenner dessverre "barn" som mistet forelder tidlig og sent. Der mor ble skutt av far med lillesøster på armen, taklet lillesøster dette bedre enn storebror som stod og så på. Men samtidig husker jeg godt jenta som savnet mamma, som døde av kreft da hun var 5 mnd. 

Ja, noen barn har lavere tålegrense for stress og blir lettere traumatisert enn andre. 

Endret 2. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Kontorotta]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat skrev:

Ja, noen barn har lavere tålegrense for stress og blir lettere traumatisert enn andre. Jeg utviklet tilpasningsforstyrrelse etter traumer og separasjon av biologiske foreldre da jeg var liten. Andre hadde kanskje gått gjennom det samme, men blitt mindre skadet enn meg. 

Stemmer nok. Selv mistet jeg mamma da jeg var ti. Jeg forstod jo hva som skjedde. Jeg har venner som er adopterte, og de fleste av disse snakker sjelden om traumer. De fleste forteller mest om glede og takknemlighet over å ha fått denne muligheten.

Noe er kanskje også genetisk. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 3.7.2018 den 13.33, Kontorotta skrev:

Stemmer nok. Selv mistet jeg mamma da jeg var ti. Jeg forstod jo hva som skjedde. Jeg har venner som er adopterte, og de fleste av disse snakker sjelden om traumer. De fleste forteller mest om glede og takknemlighet over å ha fått denne muligheten.

Noe er kanskje også genetisk. 

Trist å høre at di mor gikk bort så tidlig. Klem til deg❤️

 

Hvordan har du det idag?

Endret 2. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Måbarefåsiat...]

Det blir selvfølgelig trist å miste foreldrene mine. Samtidig er de gamle og det er naturens gang.

Bare tanken på å miste barnet mitt, gir meg krampe i magen. En venninne mistet barnet sitt i sykdom, og den rå og altoppslukende sorgen er ufattelig.

[Kontorotta]

7 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Trist å høre at di mor gikk bort så tidlig. Klem til deg❤️

Ja, for meg er det nok genetisk også. Jeg opplevde mange traumer, og har senere blitt retraumatisert. Likevel har jeg nok også arvet en sensitivitet og sårbarhet (mye psykisk sykdom i biologiske familie) som gjør at jeg i en alder av 20 år fortsatt ikke finner trygghet, stabilitet og ro i meg selv. Jeg har enda separasjonsangst. 

Hvordan har du det idag?

Tusen takk for klem. En stor klem til deg og.

Vi var tre søsken, som alle tre opplevde oppveksten forskjellig. Pappa var alkoholiker. Jeg kan ikke si at jeg har noen traumer fra oppveksten. Jeg har hele tiden vært åpen og ærlig, og det tror jeg har hjulpet meg. 

Håper du finner din plass hvor du kan føle deg trygg, få stabilitet og ro i deg selv. 

[Gjest O.G.]

Hvor gammel er du TS?

Jeg spør fordi jeg kan ikke forstå at et normalt empatisk voksent menneske kan stille dette spørsmålet.

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 3.7.2018 den 13.59, Kontorotta skrev:

Tusen takk for klem. En stor klem til deg og.

Vi var tre søsken, som alle tre opplevde oppveksten forskjellig. Pappa var alkoholiker. Jeg kan ikke si at jeg har noen traumer fra oppveksten. Jeg har hele tiden vært åpen og ærlig, og det tror jeg har hjulpet meg. 

Håper du finner din plass hvor du kan føle deg trygg, få stabilitet og ro i deg selv. 

Det høres fælt ut. Godt å høre at du ikke har blitt traumatisert. 

. Hvor gammel er du?

Endret 2. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[stan]

For et barn å følge sine foreldre til graven er trist men naturens gang.

For foreldre å følge sitt barn til graven er grusomt.

Uansett når døden kommer for tidlig er det trist og forferdelig. Men for sine nærmeste er det mer akseptabelt at de som er eldre enn seg selv dør, enn at de yngre dør.