Å bli uføretrygdet er for mange en nødvendighet, ikke et valg!

[Gjest Jegskulleønskeat]

Etter å ha lest alle uføre-trådene og hørt alle fordommene merker jeg at jeg blir mer og mer redd for NAV. 

Å bli ufør er for mange ikke et valg, men en nødvendighet. Helsa burde alltid komme først. Vi er ikke heldige som er syke, men vi er heldige som har et sikkerhetsnett rundt oss. Uten dette hadde mange hatt mye større utfordringer. 

Endret 2. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Tøytigern]

Jeg må skuffe deg med at du ikke kommer til å omvende noen med dette innlegget. 

[AnonymBruker]

Hva med heller ikke nevne uføre.

Anonymkode: b8b8d...8f8

[Gent82]

Jeg skjønner at du har det sånn og at det ikke er enkelt. Mangt og meget folk kan slite med inni seg, som man ikke kan rømme fra. Du har sterk spirit. Keep fighting.

[Pipaluk]

7 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Etter å ha lest alle uføre-trådene og hørt alle fordommene merker jeg at jeg blir mer og mer redd for NAV. Jeg går i behandling for traumer, og er plaget med mye utslitthet i hverdagen. Jeg er aldri uthvilt. Å gå ut døra er for meg å åpen en verden av inntrykk- selvom jeg går ut samme dør daglig. Jeg har et komplekst sykdomsbilde, og noen dager er gode og veldig mange er vanskelige. Jeg vil ikke bli ufør, heller ikke motta penger fra NAV. Jeg vil klare meg selv, både fysisk, psykisk og økonomisk. Jeg har alltid hatt mye viljestyrke. Jeg steger fremover, noen ganger vaklende andre ganger mer stødig. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe. Kanskje blir jeg friskere. Kanskje blir jeg sykere. Kanskje forblir jeg sånn som nå. Foreløpig studerer jeg, og jobber litt som tolk. Noen uker har jeg ingen vakter, andre ganger har jeg flere. Til nå funker dette bra. Så lenge jeg er i toleransevinduet og ikke er så utslitt at jeg spyr, så klarer jeg det meste. Jeg vil klare det. Jeg gir ikke opp.

Kanskje må jeg over på AAP. Kanskje klarer jeg å jobbe dobbelt så mye som jeg bør nå. Man kan ikke alltid forutse hva som kommer til å skje i fremtiden. Sykdomsbildet kan være uklart, uvisst og uforutsigbart. Jeg må bare henge med så godt jeg kan, og håpe at jeg ikke blir dømt om jeg engang må ta imot økonomisk hjelp. Nå er det skummelt. Jeg vil føle meg til nytte. Jeg er redd for å bli dømt. Redd for å bli sett på som snylter. Redd. Redd for å føle meg ubrukelig. Redd for å ikke gjøre min del av arbeidet i samfunnet. Uviss om hvordan dette hadde kommet til å prege selvfølelsen min.

Hovedutfordringen min når det kommer til jobb vil i all hovedsak være at jeg sliter med kronisk tretthet. Dette kan få sykdommen til å eskalere- dårlig søvn, ustabilitet, gråt, svingende selvbilde, kvalme, panikk, mareritt, urolighet, dissosiasjon i samtaler osv. Jeg pleier å si til kroppen min er svak, men sjelen sterk. Jeg er ikke en person om gir opp. Jeg er en person som pleier å presse meg mer enn jeg burde. Jeg er den som burde lære å akseptere mine egne begrensninger. Jeg er den som vil mer enn jeg kan. Jeg er den som drar på skolen dagen etter et selvmordsforsøk. Ser dere meg med et smil om munnen, eller på stranda med ei venninne, vet dere aldri hvordan jeg hadde det timen før eller natta i forveien. Kanskje hadde jeg grått i flere timer før jeg sovnet. Kanskje hadde jeg drømt at jeg hadde sex med min biologiske far. Kanskje hadde jeg hatt trang til å skade meg. Kanskje hadde jeg våknet opp kvalm og lurt på om det hadde vært bedre å bli værende i senga. Du ser heller ikke på meg til jeg er utslitt. Det er heller ikke det første du får vite om meg om vi snakker sammen. Mange liker å prøve og være positive. Jeg er ingen unntak. Jeg er ikke sykdommen min, men jeg må jobbe med å tilpasse meg den. 

Å bli ufør er for mange ikke et valg, men en nødvendighet. Helsa burde alltid komme først. Vi er ikke heldige som er syke, men vi er heldige som har et sikkerhetsnett rundt oss. Uten dette hadde mange hatt mye større utfordringer. 

Bare en digresjon her..

hvordan er det å jobbe som tolk når du sliter psykisk? Kan du velge bare lette oppdrag eller må tolke i helsevesenet, tolke for folk som har opplevd tortur eller skal få en kreftdiagnose ?

 

[Gjest Jegskulleønskeat]

31 minutter siden, Pipaluk skrev:

Bare en digresjon her..

hvordan er det å jobbe som tolk når du sliter psykisk? Kan du velge bare lette oppdrag eller må tolke i helsevesenet, tolke for folk som har opplevd tortur eller skal få en kreftdiagnose ?

 

Det har gått ganske greit. Noen saker har vært tøffere enn andre, men mange har vært helt uskyldige også som rutinekontroller for babyer.