Løgn og Bedrag

[Gjest Soft]

Hei!

Bare lurer på hva dere mener om å lyve.. :-?

Gjør dere det ofte? I kjæresten,foreldre,venninner..?

I så fall "hvite løgner" eller mer skikkelige løyner?

Klarer du f.eks si til kjæresten at du elsker han uten at du mener det? Før kunne det aldri falt meg inn, men jeg har "rotet" det litt til gitt...

[Lillesøster]

Jeg liker ikke å lyve og gjør det helst ikke.

[Gjest Anonymous]

Jeg lyver når jeg må og når jeg har lyst. Ellers er det ganske sjelden,

[Retz]

Jeg kan ikke på stående fot komme på noen situasjoner der det skulle være "nødvendig" å lyve. Ut fra det slutter jeg at jeg sjelden lyver, kan i hvert fall ikke huske sist jeg gjorde det.

Jeg liker dårlig å bli løyet for.

[Gjest Anonymous]

Når min datter på åtte spør om hun synger falskt, sier jeg hun ikke gjør det. Hun er så glad i å synge, og veldig falskt er det ikke, hun er bare ung.

[Maranne]

[/color Jeg er elendig på å ljuge, rett og slett.... jeg får det ikke til for alt i verden samme hva jeg prøver dette er vel egentlig ingen dårlig ting, men problemet er at jeg kan bli for ærlig iblant. Det vil da si at jeg sier ting jeg helst ikke skulle sagt......

[Gjest *Fiona*]

Åh, glimrende, neste generasjons Tor Milde-frokost

Nei, jeg lyver ikke, dessuten er jeg dårlig på det. Det hender jeg skulle ønske jeg kunne. Hvite løgner kan være greit med en kraftanstrengelse og veldig stivt smil, men hvis noe er virkelig pyton når jeg burde si det er jippijippi så føler jeg alltid det står skrevet med DIGRE bokstaver i panna mi med blinkende lys "HUN JUGER"

Uff. Men til mitt forsvar vil jeg helst ha sannheten i fleisen selv også, jeg gidder ikke barmhjertighetspjatt og synes det er bedrag godt som noe.

Sannhet er fint, og mest ryddig, hvis folk hadde hatt guts til å ta det tror jeg bra mange misforståelser kunne vært ryddet av veien.

Og kjærlighetssorger unngått og sånt :o

[Gjest LoisLane]

Jeg juger ikke.

[Gjest Anonymous]

Jeg juger ikke.

-jeg ventet på den

-

Jeg tror vi alle lyver 'litt' jeg, Soft. Noen ganger tror jeg det kan være til det bedre også. Har lyst til å dra frem et eksempel her fra en annen tråd, men tror det er best å la være. Hva jeg tenker på, er at dersom man har opplevd noe virkelig vondt - en traumatisk hendelse en gang i sitt liv, så kan man kansje velge å lyve litt for seg selv (for det er jo ikke gitt at man kun snakker om å lyve til 'andre' er det vel?) for å komme videre. I slike tilfeller, dersom det skulle hjelpe èn til noe 'bedre', så tror jeg man må ha lov til det. Som med alt annet, så er det også ved løgn, forskjeller. Som ved eksemplet om hun som forteller om dattern sin på 8. Det er løgn, men en godt ment sådann.

En annen ting er at mennesker som så og si alltid forteller sannheten, ofte blir sett på som svært slemme og lite empatiske. Man kan ikke til enhver tid si hva man oppriktig mener til omverden. Som det gjentatte ganger blir påpekt i fora lik dette, så har jo folk forskjellige meninger om ting. Hva som er stygt, hva som er pent.. Dersom en poster et bildet av sitt nyfødte barn, eller kjæreste her - så ville det jo ikke tatt seg ut om man skulle svare oppriktig, at - Ja, dette så ikke bra ut :-)

Det er forskjeller på løgner, som alt annet.

[Samantha]

Eg lyg når det passar meg sånn. Ei fjør blir gjerne ti høns når eg fortelle noko. For å seie det sånn: eg sparar ikkje på kruttet når eg kjem med ei god historie

Men det er sjelden eg lyg i den forstand å finne på noko ut av lause lufta. Ser på meg sjølv som ein veldig ærlig person, og set pris på om folk er ærlige mot meg og.

[Gjest Gjesta]

Jeg lyver ytterst sjeldent og de gangene jeg gjør det er det stort sett små hvite.

Jeg er som Fiona jeg, kan absolutt ikke lyve. Det ligger tjukt utapåmeg, desverre

[Brunhilde]

Jeg kan faktisk lyve uten at noen merker det, men jeg gjør det sjelden. En hvit løgn kan jeg godt dra, spesielt hvis det er for å unngå å såre noen eller hvis jeg ikke har giddet å svare på en sms... Likeledes kan jeg la være å fortelle sannheten, men det er ikke nødvendigvis en løgn, kanskje bare en fortielse. I det store og det hele tør jeg påstå at jeg er en forholdsvis ærlig person...

[Gjest Gjesta]

Jeg prøver å la være ut lyve, men det hender jeg kommer i situasjoner hvor jeg lar være å fortelle hele sannheten...

K

[Gjest LoisLane]

-jeg ventet på den

jeg visste det!

Jeg kan jo ikke sverge på at det aldri har skjedd, men jeg prøver virkelig å ikke juge. Å ikke si alt er en helt annen ting.

Jeg hater løgn, og blir nesten rødglødende når frekke elever juger meg midt opp i ansiktet. Da må jeg telle til ti...

[Gjest Anonymous]

Jeg ser på det å ikke lyge som et sterkt moralsk imperativ. Jeg kan ikke huske sist gang jeg laug.

Det jeg ofte gjør er å svare unnvikende. Det er forskjell på å ikke lyge og det å fortelle sannheten.

[Gjest *Fiona*]

Det jeg ofte gjør er å svare unnvikende. Det er forskjell på å ikke lyge og det å fortelle sannheten

Ja, i tilfeller som Kafka nevnte kanskje, hvor du åpenbart ikke sier til en nybakt mamma at ungen ikke ser ut i måneskinn - men som oftest synes jeg det å være unnvikende eller å utelate halve historien er et tegn på ansvarsfraskrivelse og en anelse konfliktskyhet - litt sånn, man forteller det som lønner seg forat en selv skal stå i best mulig lys.

Sånne personer holder jeg meg stort sett unna, for jeg foretrekker de som står for det de sier og er noenlunde sanne både mot seg selv og andre. At ingen er perfekte er nå så, men det må være lov å sette seg en standard og etterstrebe den.

[Gjest Soft]

Bra at det er så mange ærlige sjeler.

Jeg lyver ikke så det renner jeg heller altså, men det hender jeg unnlater å fortelle sannheten..

Men er det det samme som å lyve egentlig?

Jeg HATER også at noen juger i meg, men de som er ærlig mot meg får ærlighet tilbake og omvendt.

[Gjest Anonymous]

- men som oftest synes jeg det å være unnvikende eller å utelate halve historien er et tegn på ansvarsfraskrivelse og en anelse konfliktskyhet - litt sånn, man forteller det som lønner seg forat en selv skal stå i best mulig lys.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her. Jeg kan være veldig konfliktsky, kansje litt ansvarsfraskrivende også. Jeg oppfører meg ikke slik for at jeg kynisk kalkulert skal fremstå bedre men det er jo det som blir effekten o.o

Sånne personer holder jeg meg stort sett unna, for jeg foretrekker de som står for det de sier og er noenlunde sanne både mot seg selv og andre. At ingen er perfekte er nå så, men det må være lov å sette seg en standard og etterstrebe den.

Jeg forstår hva du mener. Jeg har gjort meg en tanke tidligere om personer som er 'tilpasningsdyktige' i det at de ikke har prinsipper eller standpunkt de flagger absolutt, men som lar holdninger og meninger endres og tilpasses utifra hvem de omgås. Dette kan komme av at de er kyniske og sleipe eller at de er svake, usikre og opptatt av å bli likt og akseptert. På en måte synes jeg slike ender opp med en personlighet lik en grå grøt - uten substans, kanter eller kontraster.

[Gjest Anonymous]

Jeg ser på det å ikke lyge som et sterkt moralsk imperativ. Jeg kan ikke huske sist gang jeg laug.

Det jeg ofte gjør er å svare unnvikende. Det er forskjell på å ikke lyge og det å fortelle sannheten.

Sant Hixerbear! Bare fordi man ikke forteller den hele og fulle sannhet, så er det ikke dermed sagt at man lyver/lyger :-) Sant det :-)

[Gjest Moonshadow]

Jeg liker ikke å lyge. Gjør det sjelden men det hender vel det kommer en hvit løgn :oops: