Noen som ikke liker barn som har forandret mening ETTER å ha fått barn selv?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er en kvinne på 27 år. Jeg har aldri likt andre sine barn. Synes de er slitsomme og vanskelig å forholde seg til de. 

Har jo veldig lyst på barn selv en dag, men det er vel noe helt annet med egne barn? 

 

Noen som skjønner hva jeg mener, og har hatt det på samme måte? 

Anonymkode: cfd46...efa

[AnonymBruker]

Det er noe eget med egne, ja. Og jeg likte ikke barn spesielt før jeg fikk mine. Jeg er fortsatt ikke veldig glad i andre barn, men jeg har mye lettere for å forstå dem og snakke med dem/til dem nå, enn før jeg fikk barn selv. 

Anonymkode: ce0c1...a6d

[Minlillelykke]

Jeg liker mine egne mye bedre enn andres barn. Men med barn kommer jo gjerne bursdager, levering i bhg/sfo/skole, vennebesøk osv. Har ikke noe problem med å ha besøk av andre barn i min sønns alder, så lenge foreldrene er der

[AnonymBruker]

Helt klart anderledes med egene barn ja. Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra unger! Blir grise irritert på hylene unger på t-banen, unger som går i veien osv. Holder meg lengst mulig unna!

Men mine egne barn elsker jeg høyere enn alt, og tåler mye mere rot og støy fra dem enn andre barn.

Har også blitt flinkere til å forholde meg til andre barn, da barna jo gjerne vil ha med venner hjem, og det går fint når man må.

Anonymkode: 4b7a3...90f

[AnonymBruker]

Ha, har enda, etter 2barn selv ikke så mye til overs for andre barn. Mine egne elsker jeg over alt i verden, og jeg er nok litt blind på hvor ekle og irriterende mine egne kan være😬

Anonymkode: f2719...8ac

[AnonymBruker]

Jeg elsker min unge, men liker ikke andres barn. Synes helt på ordentlig at det verste med å ha barn er at jeg må forholde meg til og ha besøk av vennene til barnet mitt. Oppfører meg selvfølgelig slik at de ikke merker det og er veldig opptatt av at vi skal ha et åpent hus der alle er velkomne og der barnet alltid kan ta med venner hjem, men jeg blir lettet når de drar hjem igjen.

Anonymkode: 9af42...d72

[AnonymBruker]

Vel.. Jeg likte ikke barn noe særlig før jeg ble gravid. Elsker mitt eget barn over alt i verden. Andres barn er søte, og kjenner det er lettere å ha med andre barn å gjøre nå som jeg forstår litt mer.. Jeg liker jo barn. På avstand  

Anonymkode: 1acf9...d7f

[AnonymBruker]

To barn på 9 og 5 år. Elsker mine egne, men missliker fortsatt like mye andre barn 😅 det er noen få av de som er innom her jeg kan si jeg liker, men resten kunne jeg ennå klart meg uten. 

Anonymkode: 77db4...dcd

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig aldri likt barn. Var ikke noe interessert i barn. Mine egne elsker jeg, og min søsters. Andre barn er jeg fremdeles ikke så begeistret for. Liker at barna har venner på besøk, men nå som mine begynner å bli store kan jeg ikke fordra at småbarn samler seg i og rundt hagen vår. (Vi har hunder de vil kose med.) Min mann synes det er såååå koselig, og prater og tuller med dem. Jeg ønsker dem dit pepperen gror. 

Anonymkode: e764d...8e1

[AnonymBruker]

Kun en mor kan elske et monster.

Litt humoristisk egentlig hvor mange som misliker andres barn, men blir blinde for egne. De har ingen feil tydeligvis. 

 

Anonymkode: fe578...175

[AnonymBruker]

Søsteren min har aldri likt barn - hun har aldri klart det der med å få kjemi med barn, prate med dem etc. Hun har bare syntes de har vært skumle og rare små voksne. Vi ble derfor veldig overrasket da hun sa hun var gravid, og jeg vet hun grua seg veldig. Men hun har fått en helskjønn liten professor og de er SÅ like og de har et helt unikt og fantastisk forhold 😊 og jeg ELSKER nevøen min selv om han ikke er min sønn. Så selv om jeg ikke er sånn selv så er søsteren min kanskje den siste jeg så for meg skulle få barn 🙈

Anonymkode: d5f0d...133

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke fordra barn før jeg fikk selv. Mine egne elsker jeg (selvsagt) ufattelig mye. Har også fått større toleranse for andres barn etter at jeg fikk egne, men en typisk barneelsker blir jeg aldri. 

Anonymkode: 1daa8...a90

[Gjest Hellokaty]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kun en mor kan elske et monster.

Litt humoristisk egentlig hvor mange som misliker andres barn, men blir blinde for egne. De har ingen feil tydeligvis. 

 

Anonymkode: fe578...175

Det handler ikke om at man tror egne barn er perfekte (selv om noen definitivt gjør det også...), men at man har et helt annet emosjonelt forhold til egne barn. Mine barn kommer med sine feil og mangler, de også, men jeg er likevel hundre ganger med glad i dem enn i andre, rett og slett fordi de er mine.

Jeg var ingen barneelsker før jeg fikk barn, og er heller ikke en sånn super-dikke-dikke dame nå heller. Men å ha egne barn har absolutt gitt meg mer toleranse både for andre foreldre og for andre barn. Noen (barn, men som oftest faktisk foreldrene deres) får jeg helt i halsen pga oppførsel og holdninger, men for de aller fleste har jeg en større forståelse nå enn før. Det er en av bonusene ved å ha fått barn for min del, jeg har blitt mer tolerant som menneske. Selv om alt som sagt har en grense

Og så har jeg fått mye lavere tålegrense når det gjelder barn som sliter, barn som har det vondt, barn som faller utenfor og er litt uelskelige. Det har ofte en årsak. For ikke å snakke om barn som lider i krig eller nød, herregud, jeg griner jo av alt...  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kun en mor kan elske et monster.

Litt humoristisk egentlig hvor mange som misliker andres barn, men blir blinde for egne. De har ingen feil tydeligvis. 

 

Anonymkode: fe578...175

Min unge har masse feil og er tidvis et ufordragelig lite monster. Det handler ikke om at ungene som er på besøk har så mange feil, det er bare konseptet barn. Det føles unaturlig og rart å ha dem her, selv om noen av dem er både smartere, penere, mer veloppdragne og ryddigere enn mitt eget.

Anonymkode: 9af42...d72

[Puny]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kun en mor kan elske et monster.

Litt humoristisk egentlig hvor mange som misliker andres barn, men blir blinde for egne. De har ingen feil tydeligvis. 

 

Anonymkode: fe578...175

tror ikke det handler ikke om at man tror sine egne barn er perfekte, men om at man elsker dem igjennom alt, og sånn skal det jo være tenker jeg. Tenk om mødrene til de vanskelige barna sluttet å være glad i de?! Vanskelige barn fortjener også mødre som elsker dem hemningsløst og uten forutsetninger. 

Endret 2. juli 2018 av Puny

[Kalevala]

Jeg var ikke opptatt av barn før jeg fikk barn selv.  Var aldri den som ba om å få trille naboens unger, og var vel bare uinteressert rett og slett.

Etter at jeg fikk egne barn, ble jeg også glad i andres barn. Det gikk opp for meg at de var små mennesker. 

Nå som mine egne barn nesten er voksne, er jeg fortsatt glad i (nesten) alle barn og ungdommer.   Hjertet mitt har rett og slett fått en egen plass til disse fine menneskene som ikke er helt ferdig enda. 

[AnonymBruker]

Synes det er bra at mødre ikke liker andre barn, kanskje de forstår irritasjon hos andre, og skjermer andre fra deres egne barn 😉

Anonymkode: e6e33...873

[AnonymBruker]

Jeg synes det var så stas med andre sine barn før jeg selv fikk egne barn, likte å passe barn, var opptatt av barn etc. Men så fikk jeg egne, og ble veldig overrasket over at jeg er overhodet ikke interessert i andre sine lengre, er ikke noe jeg har valgt, det er bare blitt sånn. Er 100% alenemor så tror nok kanskje det handler om at jeg har litt stor overdose med barn på hjemmefronten, så har ikke overskudd til andres.

Anonymkode: 737f1...1f1

[AnonymBruker]

Har aldri vært interessert i barn, har alltid vært ukomfortable når de er i nærheten (de er så uforutsigbare og kan finne på hva som helst, så har de ofte snørr som henger ut av nesen (WHY!!!! Er det så vanskelig for foreldre å ha et papirhåndkle i lomma og tørke med jevne mellomrom?!).

Nå har jeg fått to barn selv. Elsker dem selvfølgelig, og har oppdratt dem til å bli høflige og snille (haha, i mine øyne, i allefall). Men synes det er veldig ekkelt når de har med venner hjem som er snørrete, som trenger hjelp til å bli tørket bak etter å ha vært på do, eller er frekke og maser om is/kake/godteri.

Anonymkode: ada4d...d7e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært synderlig interessert i barn, og var frem til jeg var 22 temmelig sikker på at jeg ikke skulle ha egne - jeg hadde hvertfall ikke noe sterkt ønske om det eller et reflektert forhold til det. 

Så ble jeg tante, til de nydeligste, søteste og morsomste barna i verden, og endret mening tvert! Jeg har nesten hatt morskjærlighet overfor tantebarna mine, og siden da vokste barneønsket mitt år for år. 

Jeg ble mor selv til verdens nydeligste lille gutt for to år siden, og hodestups forelsket - alt han gjør og sier er bare bedårende og nydelig 

Andres barn interesserer meg fortsatt midt bak, men som flere andre skriver her har jeg fått en større forståelse og empati for barn som har det vondt og vanskelig. 

Anonymkode: b58d9...4c1