Min mor

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg i godt voksen alder, før dette hadde jeg godt forhold til min far og ikke så bra til min mor. Det ble en stygg skilsmisse og de vil ikke være i samme rom engang etter oppgjøret. Min mor har slitt psykisk i mange år, å jeg syntes synd på henne og prøvde så godt jeg kunne å være der for henne i ettertid. Dette gikk på bekostning av forholdet til min far, men han hadde vært utro å hadde allerede dame med en gang etter bruddet..så følte han klarte seg. Dessuten har jeg mye dårlig samvittighet ovenfor min mor pga ting jeg har gjort i tidlig voksen alder. (er noen å 30 nå) Gradvis så har forholdet vårt gått over til å ta nesten all min tid, vi bor ikke på samme plass, men hun vil jeg skal flytte tilbake. Har frem til nå følt hun er snill å bryr seg om meg, men hun har også sagt ting som :jeg skal gjøre alt for å ødelegge livet til din far (inkl det forholdet vi hadde) Sist uke tok jeg henne i en grov løgn, hun har fremstilt meg som svært psykisk syk til andre (jeg har angst, men det er jo ikke så alvorlig) for selv å få sympati fra andre. Nå begynner jeg å tvile på om hun er bra for meg, jeg prioriterer henne foran alt annet (sosialt liv feks..jeg jobber mye å når jeg har fri reiser jeg til henne) Vet ikke hva jeg vil med dette, noen råd for å komme meg ut av dette? Hun er ikke fysisk syk.

Anonymkode: aea4a...97c

[Testosteron]

Du bør konfrontere henne, og hvis hun ikke erkjenner i ord og handling at hun har oppført seg stygt mot deg og din far, så bør du begrense din kontakt med henne til et minimum

[AnonymBruker]

Si at dersom hun ikke slutter så kutter du all kontakt.

Anonymkode: b24fe...9d0

[AnonymBruker]

Mener dere virkelig det? Det er min mor å jeg er veldig glad i henne, men ser vel at dette ikke er normalt lengre.

Anonymkode: aea4a...97c

[Gjest Stella Rose]

Forstår du er glad i henne, men du skal ikke godta den oppførselen, selv om hun er mora de.

[AnonymBruker]

Feks så har hun sagt til en venn at hun er så redd for meg, at jeg skal ta livet mitt. Jeg har ikke vært suicidal på over ti år, men ikke sant..dette er hennes opplevelse, så når jeg konfronterer henne med det så sier hun at hun bare er redd for meg. Når jeg spør hvorfor blir det bare vage svar tilbake. 

Anonymkode: aea4a...97c

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten å lei av dette, vil jo ha henne i livet mitt å ønsker å være der for henne. Men den løgnen jeg tok henne i sist uke var bra stygg, da satt hun der å spilte ett skuespill å så meg i øynene med blank løgn (var noe ang penger) da tenkte jeg: hvem er denne dama her, hun er iallefall ikke snill når hun gjør sånn mot meg. Så etter dette begynte jeg å tvile.

Anonymkode: aea4a...97c

[Gjest BearMama]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mener dere virkelig det? Det er min mor å jeg er veldig glad i henne, men ser vel at dette ikke er normalt lengre.

Anonymkode: aea4a...97c

Mor eller ei. Kjærlighet og respekt er ikke noe som kommer gratis eller som et selvfølge. 

Behandler en barna sine dårlig så kan en ikke forvente verken kjærlighet eller et forhold når barna er voksne.

Man sår som man høster.

Det er for mange foreldre der ute som tror at barna skylder dem noe når de er voksne, men det er bullshit. 

Elsker en barna, gir dem trygghet, kjærlighet, respekt, støtter dem, stiller opp for dem og er gode omsorgspersoner så faller det naturlig at barna vil ha foreldrene i livet sitt frem til de dør. Slike foreldre har gjort seg fortjent til barnas kjærlighet. 

Det er ikke kjærlighet som binder barn til foreldre som er manipulerende, stygg med dem, baksnakker dem, lyver om dem og gjør barna ulykkelig. Det er lojalitet. «Fordi det er mamma og pappa». 

Som voksen så innser en at det ikke finnes undskyldninger for å behandle andre mennesker dårlig. Spesielt ikke egne barn. Det er da en må ta ansvar for eget liv og lykke og innse at mennesker som ikke gjør annet enn å spre negativitet, få en til å føle seg dårlig og som påvirker livet ens på en måte som gjør at en egentlig ikke vil ha vedkommende i livet sitt, kutter man ut av livet sitt. Foreldre eller ei.

Å bli elsket av barna sine er ikke et selvfølge, det er privilegium. Om barna vil at foreldrene skal delta så mye som mulig i livet deres, deler nyheter, ringer og besøker en så vet en at en har gjort en god jobb. 

Familie er ikke å dele blod. Familie er de som er der for deg, løfter deg opp, oppmuntrer deg, støtter deg, elsker deg og er ærlig med deg. 

 

Family isn’t always blood. It’s the people in your life who want you in theirs. The ones who accept you for who you are. The ones who would do anything to see you smile, and who love you no matter what.

[Gent82]

Tror du angsten øker eller minsker om du flytter tilbake da?