Ensom samtidig som jeg «ikke liker» mennesker

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ensom og deperimert for tida.

Jeg har nettopp sluttet å studere og begynt i fulltidsjobb, og jeg har egentlig ingen venner i denne byen som jeg kan være med.

Ettermiddagene og helgene går stort sett med til å sitte alene hjemme på nettet.

Ingen ting skjer, og jeg føler at det eneste jeg oppnår er å bli «rarere» og eldre for hver uke som går. Tida som ung voksen sløses vekk i ensomhet, og snart er jeg en enslig, gammel dame som ikke gjør noe annet enn å «være til». 

Jeg har tenkt grundig gjennom dette med hvorfor jeg ikke har noen venner. Det jeg egentlig har kommet fram til er at det nesten ikke finnes mennesker som jeg liker. Så det er jo min egen skyld, men jeg vet ikke hvordan jeg kan løse problemet. 

Som regel når jeg møter andre så kjeder jeg meg noe voldsomt, og lengter hjem til ro og fred. Tar alltid meg selv i å ønske at jeg var et annet sted.

Har prøvd å tenke gjennom hva jeg faktisk interesserer meg for, og kommet fram til at jeg egentlig ikke har noen interresser eller ting jeg liker lenger heller. Alt virker egentlig banalt og kjederlig for tida.

Jeg liker kanskje ting som historie, klassisk litteratur og «verdensproblemer» litt, men det er jo slike temaer som jeg ikke kan snakke om med andre på min alder uten å kjede dem/slite dem ut.

Jeg var ikke like «isolert» som student, for da var det alltid mange aktiviteter man kunne gå på uten å planlegge så mye. Og man kunne være med mange forskjellige folk slik at man bare kunne gå videre når man ble «lei» av noen og kjedet seg. Kunne også gå videre hvis jeg følte at den jeg snakket med begynte å få nok av meg. 

Jeg vet at det å tilbringe så mye tid alene i det siste har gjort meg enda mer egen og «rar», og at jeg sliter mer og mer med å være en omgjengelig person når jeg treffer andre. Jeg føler meg ofte til bry og som en slitsom person, og på grunn av dette holdt jeg meg mye for meg selv, også i studietiden.

Har spurt en av de som jeg studerte med om de vil finne på noe i helga, men jeg ble avvist, og det har jeg stor forståelse for, men nå tør jeg ikke å be noen andre. Folk vil som regel bare treffe meg når de ikke har noe bedre å gå til, noe jeg også forstår.

Har prøvd å date litt på tinder for å få selskap, men synes at alle jeg møter er kjederlige og masete. Hvis jeg ikke klarer å få venner og være en venn så klarer jeg nok ikke forhold heller. Tanken på å være «forpliktet» til å tilbringe tid med noen i tide og utide skremmer meg også.

Jeg trives veldig godt for meg selv på kort sikt, men dette livet i isolasjon gjør meg deperimert og nesten suicidalsk på lang sikt. Er det noen kloke hoder her inne som vet råd?

Anonymkode: a2c95...959

[AnonymBruker]

Følern! Jeg personlig liker ikke mennesker, men elsker dyr! Mennesker lyver, er utspekulerte og føler mange bare vil hverandre vondt. Til tross for dette har jeg ingen dyr (enda) og nok venner. I perioder har jeg det sånn at jeg føler meg ensom, men ikke orker å være rundt folk. Klarer bare ikke mennesker til tider.

Det handler mye om innstilling. Hvis man har en innstilling om at ting er kjedelig blir det jo dritkjedelig. Jeg tror du bør prøve å engasjere deg i de du snakker med. Du kan jo prøve å se på noen videoer på YouTube om dette med å få venner, ting du kan gjøre for å få folk til å like deg(ergo, lettere å få de som venner), slappe av rundt folk osv. Det hjelper meg i perioder der jeg hater menneskeheten(!!!!).

Har du forresten prøvd det forumet der man skaffer venner her på KG? Du kan jo i første omgang starte å skrive litt med noen der. Hvis du er åpen om dette kan det hende du kan snakke med noen som er litt sånn selv?

Håper noe her var til hjelp iallefall! 

Anonymkode: 23611...a52

[AnonymBruker]

Nei, men jeg er i samme situasjon som deg. Er ensom men liker få godt av de jeg møter/snakker med. Synes folk flest er kjedelige og irriterende. Men jeg er sikkert det for andre jeg også. Har søkt til tinder for å ha noen å snakke med men tør ikke møte noen derfra da jeg har så lavt selvbilde pga livssituasjonen min. Nå har ikke jeg verken jobb eller venner fra før, så må jo lyve for å få innpass hos folk eller så er de jo ikke villig til å gi meg en sjanse.

Anonymkode: 591d8...1af

[AnonymBruker]

Hva er det du ikke liker med mennesker?

Hvorfor kjeder de deg?

Jeg tror du må gjøre en innsats her om det skal bli bedre. Jeg har det også litt som deg. Trives veldig godt i mitt eget selskap, men blir av og til ensom. Og jeg har jo et lite behov for å treffe andre. Jeg har noen barndomsvenner jeg treffer en gang i blant (de er også introverte), men ikke lenge av gangen. Så har jeg meldt meg på aktiviteter jeg liker hvor flere med samme interesse samles. Dette er tidsbegrensede samlinger (ex 2t/uke), og da er det hyggelig å snakke med likesinnede. Samtidig kan jeg gå hjem når vi avslutter, og er da ikke forpliktet til videre sosialisering. Kan du gjøre noe av det samme?

Når det gjelder kjærlighetsforhold går det jo an å være særbo. Det har jeg tenkt på flere ganger. Det må være perfekt å bo for seg selv, men ha en kjæreste man ser så ofte/sjelden man vil. Jeg har ikke ønske om barn, så den problematikken eksisterer ikke.

Anonymkode: 5ccc8...c8b

[AnonymBruker]

jeg har bare tidsbegrensende avtaler; som regel max 3 t☺️

hater å bo hos andre eller ha besøk over tid; blir helt utmattet.

jeg misliker ikke de nærmeste, men er avhengig av alenetid for restitusjon. men det er ufattelig mange andre mennesker som og/eller irriterer vettet av meg.

kanskje vi har korte lunter

Anonymkode: 6bc23...247

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvor gammel du er og hva du jobber med, men det er uten tvil flere som deg. Men når det virker som at du ikke har fått venner i studietiden, kan det virke som at utdanningen din er litt forskjellig fra personligheten din. Jeg har det litt som deg, men kanskje ikke i like stor grad. Dvs. hvis jeg har hatt mye med folk å gjøre på jobben, må jeg ha en del alenetid for å lade opp. Tror ikke det er så uvanlig. Har funnet ut at det kan virke som at jeg passer best sammen med mannlige venner, vet ikke helt hva det kommer av, men det kan kanskje være noe for deg også? Du kan helt sikkert finne venner på diverse nettforum, har faktisk funnet mannlige venner på sukker, det gikk fra potensiell dating til venner.  Det er ikke noe problem å finne menn som er interessert i historie, litteratur, politikk, IT osv der

Har heller ikke lett for å bli kjent med folk, og jeg kjenner at jeg må pushe meg veldig, rett og slett bevege seg ut av komfortsonen, for det verste man kan gjøre, er jo å sitte hjemme alene. Meld deg inn i foreninger og gå på foredrag om det du interesserer deg for, og selv om du kanskje ikke får venner på første forsøk, er du i hvert fall ute blant folk.

Mulig du finner ut at du kanskje ikke har så mye imot folk som du trodde når du treffer de rette menneskene :) 

Anonymkode: 4fdd4...4b5

[AnonymBruker]

Virker som du har fått mangel av kjærlighet og nærhet fra du var liten. Og gjennom ungdomstiden. Det har nok formet deg mye og vært med på å gjøre deg slik du er i dag.

Anonymkode: 0dd69...a40

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker som du har fått mangel av kjærlighet og nærhet fra du var liten. Og gjennom ungdomstiden. Det har nok formet deg mye og vært med på å gjøre deg slik du er i dag.

Anonymkode: 0dd69...a40

Dette svaret hjelper nok ts mye.

 

Gjelder det alle mennesker eller fins det unntak. Jeg kjeder meg også fort sammen med andre, men en del mennesker synes jeg er interessante. Jeg oppsøker ulike miljøer gjennom hobbier og søker kontakt med folk jeg synes er interessante. 90% av de jeg treffer kjeder meg, men har samlet en liten gruppe av venner jeg liker

Anonymkode: a7a5e...6b6

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner, flere jeg kan ta kontakt med, men jeg føler vel egentlig ikke helt match med noen av de. Hverken familie eller venner. Jeg kan ikke dele alt, føler ikke jeg kan være helt meg selv. Føler meg ikke helt komfortabel. Koser meg aldri helt. Føler ofte at det er lettere å være alene da. Jeg er vel innerst inne egentlig på jakt etter noen jeg matcher bedre med, men det er nok ikke så lett å finne.

Anonymkode: 97eb4...8b9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker som du har fått mangel av kjærlighet og nærhet fra du var liten. Og gjennom ungdomstiden. Det har nok formet deg mye og vært med på å gjøre deg slik du er i dag.

Anonymkode: 0dd69...a40

Dette gjelder faktisk meg.

Anonymkode: 97eb4...8b9

[Nesly]

Kjenner meg veldig igjen i dette her! Jeg er også ensom, og misunner alle som har et sosialt mer vellykket liv enn meg! Men når jeg har anledning (en sjelden gang) til å treffe folk finner jeg nesten alltid feil med andre, og irriterer meg...

[AnonymBruker]

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det innlegget selv. Føler meg ensom og vil være sosial, men når alt kommer til det hele så er ikke folk interessante for meg. Når folk på jobb spør hva jeg skal i helgene osv., må jeg alltid komme på en hvit løgn om at jeg skal noe sosialt for å ikke fremstå som totalt outsider og loner. Selv om sannheten er at jeg er alene så og si hele tiden.

Anonymkode: bf623...c83

[Nesly]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det innlegget selv. Føler meg ensom og vil være sosial, men når alt kommer til det hele så er ikke folk interessante for meg. Når folk på jobb spør hva jeg skal i helgene osv., må jeg alltid komme på en hvit løgn om at jeg skal noe sosialt for å ikke fremstå som totalt outsider og loner. Selv om sannheten er at jeg er alene så og si hele tiden.



Anonymkode: bf623...c83

Haha! Samme her! Lurer på om de syns jeg er rar som alltid sitter hjemme og spiser pizza lørdagen liksom..

[AnonymBruker]

hehe artig å lese at andre er som meg(jeg er ikke ts). har min egen skybert(den usynlige vennen til albert åberg) som helge-alibi

for å ikke bli stemplet som total sosial fiasko🤭🤨😅

Anonymkode: 6bc23...247

[AnonymBruker]

jeg kan ha det ekstremt gøy sammen med folk som er like barnslige og gærne som meg, mens med andre kan jeg sitte stille og stirre i veggen, evt punktet mellom øynene deres og tenke på hva jeg skal spise når jeg endelig slipper fri🙄

Anonymkode: 6bc23...247

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

jeg kan ha det ekstremt gøy sammen med folk som er like barnslige og gærne som meg, mens med andre kan jeg sitte stille og stirre i veggen, evt punktet mellom øynene deres og tenke på hva jeg skal spise når jeg endelig slipper fri🙄

Anonymkode: 6bc23...247

Haha, jeg oooog. Noen samtaler er virkelig døden. Og mennesker som er så utrolig omstendelige og synes selv alt de sier er så interessant/tror alle interesser seg for deres meninger  = ikke min kopp te at aaaaalll. Får lyst å slå dem ned🙊hater å være voksen noen ganger (alltid).

Anonymkode: 64967...36d

[AnonymBruker]

- Som jeg skulle sagt det selv.- Har vært mye alene oppigjennom, men det har vært mye sjølvalgt også. Jeg trenger utrolig mye alenetid. 

Orker ikke folk som har helt andre interesser enn meg, slike som bare snakker om de nære ting og sladder. 

Men i godt voksen alder har jeg fått et par venner som jeg virkelig trives med. Vi har felles syn på det meste og er på samme nivå. Men det tar lang tid å utvikle et solid vennskap.

Så mitt råd er å oppsøke steder der det er størst sjanse for at du kan bli kjent med noen som er på omtrent samme bølgelengde. 

Anonymkode: 0203d...6d7

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig ensom og deperimert for tida.

Jeg har nettopp sluttet å studere og begynt i fulltidsjobb, og jeg har egentlig ingen venner i denne byen som jeg kan være med.

Ettermiddagene og helgene går stort sett med til å sitte alene hjemme på nettet.

Ingen ting skjer, og jeg føler at det eneste jeg oppnår er å bli «rarere» og eldre for hver uke som går. Tida som ung voksen sløses vekk i ensomhet, og snart er jeg en enslig, gammel dame som ikke gjør noe annet enn å «være til». 

Jeg har tenkt grundig gjennom dette med hvorfor jeg ikke har noen venner. Det jeg egentlig har kommet fram til er at det nesten ikke finnes mennesker som jeg liker. Så det er jo min egen skyld, men jeg vet ikke hvordan jeg kan løse problemet. 

Som regel når jeg møter andre så kjeder jeg meg noe voldsomt, og lengter hjem til ro og fred. Tar alltid meg selv i å ønske at jeg var et annet sted.

Har prøvd å tenke gjennom hva jeg faktisk interesserer meg for, og kommet fram til at jeg egentlig ikke har noen interresser eller ting jeg liker lenger heller. Alt virker egentlig banalt og kjederlig for tida.

Jeg liker kanskje ting som historie, klassisk litteratur og «verdensproblemer» litt, men det er jo slike temaer som jeg ikke kan snakke om med andre på min alder uten å kjede dem/slite dem ut.

Jeg var ikke like «isolert» som student, for da var det alltid mange aktiviteter man kunne gå på uten å planlegge så mye. Og man kunne være med mange forskjellige folk slik at man bare kunne gå videre når man ble «lei» av noen og kjedet seg. Kunne også gå videre hvis jeg følte at den jeg snakket med begynte å få nok av meg. 

Jeg vet at det å tilbringe så mye tid alene i det siste har gjort meg enda mer egen og «rar», og at jeg sliter mer og mer med å være en omgjengelig person når jeg treffer andre. Jeg føler meg ofte til bry og som en slitsom person, og på grunn av dette holdt jeg meg mye for meg selv, også i studietiden.

Har spurt en av de som jeg studerte med om de vil finne på noe i helga, men jeg ble avvist, og det har jeg stor forståelse for, men nå tør jeg ikke å be noen andre. Folk vil som regel bare treffe meg når de ikke har noe bedre å gå til, noe jeg også forstår.

Har prøvd å date litt på tinder for å få selskap, men synes at alle jeg møter er kjederlige og masete. Hvis jeg ikke klarer å få venner og være en venn så klarer jeg nok ikke forhold heller. Tanken på å være «forpliktet» til å tilbringe tid med noen i tide og utide skremmer meg også.

Jeg trives veldig godt for meg selv på kort sikt, men dette livet i isolasjon gjør meg deperimert og nesten suicidalsk på lang sikt. Er det noen kloke hoder her inne som vet råd?

Anonymkode: a2c95...959

Begynn å tren! Aller helst en lagidrett. Fotball? Håndball? Innebandy? Det er sikkert mulig for deg å bli med på noe slikt via jobben?

Det er det som funker for meg for å komme meg ut av «alt/alle er kjedelig» apatien, nytter ikke å prate seg ut av den. Viktig: Gjør det selv om du ikke har lyst. Kjemien i hjernen vil gjøre at du føler deg bedre, og at du dermed synes andre er mindre kjedelig, og generelt kjeder deg mindre. Det virker som du prater med andre, uten at du klarer å gi det noen hensikt med det, og derfor kjeder deg. Slutt med det, og møt heller folk der aktiviteten (idretten) er hovedfokuset og pratingen er mer sekundert. 

Det funker faktisk å bruke idrett/trening for å komme seg ut av depresjon, få bedre selvfølelse, og å like/få mer ut av det å være sosial. Anbefales sterkt!

Anonymkode: d7f1a...32c

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

jeg har bare tidsbegrensende avtaler; som regel max 3 t☺️

hater å bo hos andre eller ha besøk over tid; blir helt utmattet.

jeg misliker ikke de nærmeste, men er avhengig av alenetid for restitusjon. men det er ufattelig mange andre mennesker som og/eller irriterer vettet av meg.

kanskje vi har korte lunter

Anonymkode: 6bc23...247

Høres ut som aspergers.

Anonymkode: 52cf0...619

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Blir sliten og utmattet av andre, men blir deprimert og omkommer av kjedsomhet alene. Det skal ikke være lett. Har aspergers,

Anonymkode: 52cf0...619