"Naturlig begrensning" på matinntak

[Pringle]

Jeg har nå holdt vekta i over tre og et halvt år, og det er ny pers! Det går forsåvidt greit, egentlig veldig greit, men jeg kan absolutt ikke stole utelukkende på appetitten min, da vil jeg spise for mye. Så jeg må bevisst begrense meg, bestemme meg på forhånd hvor mye jeg skal spise, porsjonere ut det jeg skal ha, og legge tilbake resten. Noen ganger synes jeg litt synd på meg selv, enda verre er det når jeg får tanker om at jeg kommer til å overspise senere hvis jeg nekter meg noe, og da spesielt godteri. Noen ganger klarer jeg ikke stå imot det indre presset, spiser og går tilbake flere ganger etter mer, og angrer etterpå, selv om jeg forteller meg selv at det ikke er noen stor greie. Det er irriterende. Jeg synes jeg har et avslappet forhold til mat nå, men hvis det er mulig, vil jeg ha et enda mer avslappet forhold til mat!

Jeg vil høre fra flest mulig, de som sliter, har slitt, aldri har slitt med mat: Hva gjør at dere stopper å spise?

[Shopgirl2014]

1 time siden, Pringle skrev:

Jeg har nå holdt vekta i over tre og et halvt år, og det er ny pers! Det går forsåvidt greit, egentlig veldig greit, men jeg kan absolutt ikke stole utelukkende på appetitten min, da vil jeg spise for mye. Så jeg må bevisst begrense meg, bestemme meg på forhånd hvor mye jeg skal spise, porsjonere ut det jeg skal ha, og legge tilbake resten. Noen ganger synes jeg litt synd på meg selv, enda verre er det når jeg får tanker om at jeg kommer til å overspise senere hvis jeg nekter meg noe, og da spesielt godteri. Noen ganger klarer jeg ikke stå imot det indre presset, spiser og går tilbake flere ganger etter mer, og angrer etterpå, selv om jeg forteller meg selv at det ikke er noen stor greie. Det er irriterende. Jeg synes jeg har et avslappet forhold til mat nå, men hvis det er mulig, vil jeg ha et enda mer avslappet forhold til mat!

Jeg vil høre fra flest mulig, de som sliter, har slitt, aldri har slitt med mat: Hva gjør at dere stopper å spise?

Jeg teller kalorier. Jeg har det på samme måte, om jeg stoler på apetitten min spiser jeg for mye. Jeg for så vidt alltid spist sunt - særlig på hverdagene, mer usunt i helgene - men altfor mye. Jeg har klart å gå ned ca. 10 kg på et år (det høres kanskje ikke så mye ut, men har vært vanskelig 😅), og ønsker å gå ned 3-4 kg til. Den eneste metoden som fungerer for meg er å ha oversikt over kaloriene i det jeg spiser. Det er lettere å begrense seg, når en vet at en har godt over en fastsatt grense. I tillegg veier jeg meg ofte. Jeg synes det er enklere å korrigere oppgang, når jeg ser resultatet av f.eks. en ferie med litt usunn mat på vekta med en gang. En siste ting jeg gjør er å begrense alkoholinntaket. Litt fordi det er mye kalorier i alkohol, men mest fordi jeg blir sulten og har lett for å overspise etter noen glass med vin. 

Jeg tenker at jeg må telle kalorier resten av livet, om jeg skal ha som mål å holde vekta etter at jeg har gått ned de kiloene jeg ønsker. Det skal ofte lite til for at jeg går opp i vekt, selv om jeg trener jevnlig. 

Grattis med å ha holdt vekta i over tre og et halvt år, forresten! Det er IKKE lett 😃

[AnonymBruker]

At jeg er mett?

Anonymkode: 7ed7d...b01

[Pringle]

9 timer siden, Shopgirl2014 skrev:

Jeg teller kalorier. Jeg har det på samme måte, om jeg stoler på apetitten min spiser jeg for mye. Jeg for så vidt alltid spist sunt - særlig på hverdagene, mer usunt i helgene - men altfor mye. Jeg har klart å gå ned ca. 10 kg på et år (det høres kanskje ikke så mye ut, men har vært vanskelig 😅), og ønsker å gå ned 3-4 kg til. Den eneste metoden som fungerer for meg er å ha oversikt over kaloriene i det jeg spiser. Det er lettere å begrense seg, når en vet at en har godt over en fastsatt grense. I tillegg veier jeg meg ofte. Jeg synes det er enklere å korrigere oppgang, når jeg ser resultatet av f.eks. en ferie med litt usunn mat på vekta med en gang. En siste ting jeg gjør er å begrense alkoholinntaket. Litt fordi det er mye kalorier i alkohol, men mest fordi jeg blir sulten og har lett for å overspise etter noen glass med vin. 

Jeg tenker at jeg må telle kalorier resten av livet, om jeg skal ha som mål å holde vekta etter at jeg har gått ned de kiloene jeg ønsker. Det skal ofte lite til for at jeg går opp i vekt, selv om jeg trener jevnlig. 

Grattis med å ha holdt vekta i over tre og et halvt år, forresten! Det er IKKE lett 😃

Jeg telte kalorier i ni måneder etter at jeg nådde målvekt og så for meg at jeg kom til å trenge det resten av livet. Men jeg vil ikke det lenger. Jeg vet godt hvor mye jeg skal spise. Du har rett i at det var lettere å ikke spise mer når jeg så et tall i svart på hvitt. Men jeg vil ikke telle kalorier mer, jeg vil spise mer etter appetitten, men ikke utelukkende etter appetitten.

Jeg veier meg hver dag, faktisk. Det hjelper meg. Det deler opp den svære, tilsynelatende umulige, holde vekta-oppgaven, i små, overkommelige, dag for dag, måltid for måltid-biter.

Alkohol har jeg ikke noe forhold til, så ett problem mindre, hehe.

Jeg vil ikke beskrive det som at det er vanskelig, ikke lett heller, mer som at det er utfordrende til tider, men i det store og det hele går greit. Jeg tenker på meg selv som en som tidligere har slitt med mat, og dette her blir en slags luksusproblem - jeg identifiserer meg med, og derfor sammenligner meg med, dem som aldri har slitt med mat. Det setter meg i en liten klemme, jeg har dårlig samvittighet overfor dem som faktisk sliter og synes det er vanskelig, og føler meg samtidig underlegen dem som ikke sliter og ikke skjønner hva vi snakker om.

[Pringle]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

At jeg er mett?

Anonymkode: 7ed7d...b01

Ja, men har du ikke fremdeles lyst til å spise? Tenker du aldri "det hadde vært godt med... men jeg er jo mett, så hm, hva skal jeg gjøre?"? Trenger du aldri å bruke selvdisiplin og si nei til deg selv?

[Inwe]

1 minutt siden, Pringle skrev:

Ja, men har du ikke fremdeles lyst til å spise? Tenker du aldri "det hadde vært godt med... men jeg er jo mett, så hm, hva skal jeg gjøre?"? Trenger du aldri å bruke selvdisiplin og si nei til deg selv?

Jeg liker ikke følelsen av å være for mett, så jeg tenker på den. Selvfølgelig ender jeg med å spise meg for mett innimellom, men somregel går det helt fint. Jeg tar alltid en porsjon, spiser den også venter jeg en stund før jeg tar nr 2, da får jeg tid til å kjenne på om jeg er mett. Er jeg ikke det spiser jeg mer. 

Jeg overspiste veldig før, til jeg la på meg såpass at jeg veide 130 kg. Så det å ikke havne der igjen er også en grunn til at jeg ikke vil overspise igjen. 

I dag kan jeg lese kroppen min, men det tok meg 6 år å komme dit.

 

[Pringle]

4 minutter siden, Inwe skrev:

Jeg liker ikke følelsen av å være for mett, så jeg tenker på den. Selvfølgelig ender jeg med å spise meg for mett innimellom, men somregel går det helt fint. Jeg tar alltid en porsjon, spiser den også venter jeg en stund før jeg tar nr 2, da får jeg tid til å kjenne på om jeg er mett. Er jeg ikke det spiser jeg mer. 

Jeg overspiste veldig før, til jeg la på meg såpass at jeg veide 130 kg. Så det å ikke havne der igjen er også en grunn til at jeg ikke vil overspise igjen. 

I dag kan jeg lese kroppen min, men det tok meg 6 år å komme dit.

Fytti... det er imponerende! Og det gir meg håp! Tusen takk 

[AnonymBruker]

Jeg har vært overvektig siden jeg var barn, og hadde sikkert slanket meg tilsammen rundt 90-100 kilo gjennom fire, fem ulike slankekurer, innen jeg var 18 år. 

 

jeg har måttet lære meg å leve med at jeg har et unaturlig forhold til mat. Jeg "doper" meg ofte med mat når jeg har det tøft, og dermed er det ganske fysisk synlig på meg, om det skjer noe i livet mitt som stresser meg. Jeg har dog klart å holde vekten nogenlunde stabil gjennom hele mitt voksne liv, etter jeg valgte å ta tak i det selv, som 23åring. Nå over 15 år senere, to svangerskap og barn, så er mine "triks" for meg selv at jeg ikke teller kcalorier (jeg har sikkert telt kcalorier tilsammen i fem, seks år, om man skal legge sammen alle de lange periodene jeg har gjort dette) Men jeg orker det ikke mer, værtfall ikke mer enn i perioder hvor jeg føler jeg er veldig motivert. Jeg liker også å spise meg mett, (i motsetning til andre i tråden) Ikke sånn at jeg blir kvalm, men jeg liker å spise meg god og mett. Derfor har jeg nesten alltid salat i kjøleskapet. Da kan jeg "fråtse" og spise meg fullsprengt, på en god salat, om jeg har lyst. Mitt største hjelpemiddel er dog trening. Jeg elsker trening, og det er hva som holder vekta mi stabil, og som hjelper meg å gå ned, når jeg først legger på meg. Jeg er langt mer motivert til å trene hardt flere ganger i uka, for å kunne få lov til å spise meg mett, uten å måtte konstant telle kcalorier. Treninga gir meg også økt overskudd, slik at mitt generelle aktivitetsnivå blir høyere. 

Akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg har lagt på meg igjen, grunnet en veldig stressende personlig familietragedie, som kjørte meg fullstendig inn i en omfattende sorgprosess og depresjon. Jeg har vært sykmeldt pga det som har skjedd, og sittet passiv i en sofa i nesten 6mnd, uten å bevege meg, og dopet sorgene mine med mat. 

 Jeg kunne la dette ta knekken på mitt ønske om å ha en normal kroppsvekt, og bare gi opp. Men det er for meg utenkelig. De fleste nære vennene mine vet jeg også går opp og ned i vekt iløpet av livet, det er ikke uvanlig at de kan svinge med både fem og ti kilo, iløpet av flere år, avhengig av livssituasjon. For mitt vedkommende er det ikke fem og ti kilo, men kanskje tyve eller tredve. Og det må jeg bare lære meg å akseptere, i form av at jeg kan ikke la det gjøre meg deprimert, at denne "kampen mot kiloene" er en konstant tilbakevennende krig jeg må kjempe i livet mitt.Nå er jeg igang med trening, og jeg spiser det jeg har lyst på, som stort sett er sunn mat.  jeg er genuint lykkelig og glad på daglig basis, selv om jeg er overvektig. Det må jeg tillate meg å være, for å motivere megselv til å jobbe mot en normal vekt. Jeg dveler ikke ved treningstøyet som nå er for lite, men pakker det bort og stoler på at om ett års tid, er det tatt i bruk igjen. I mellomtiden koser jeg meg med nytt treningstøy passende til kroppen jeg har nå, sånn at jeg føler meg fin og motivert til å gå på trening. 

Det er lenge siden jeg har gått opp så mye som nå, og jeg har stort sett holdt vekten min stabil i lange perioder. At jeg får slike "tilbakefall" er noe jeg dessverre må leve med og gjøre det beste utav. Jeg må forsøke å skjerme meg fra mennesker som kanskje ikke er så bra for meg, og som kan trigge overspising som trøst (for eksempel min mor) og jeg lever forholdsvis stabilt og prioriterer god søvn (slik at jeg får overskudd til å trene) unner meg noe godt når jeg har lyst (slik at jeg ikke sprekker og overspiser sukker, fordi jeg har nektet megselv det i ukesvis) og har et avslappet forhold til mat og kropp, 90% av tiden, også får jeg heller "rydde opp" etter sølet, når de 10% av meg detter av lasset, og jeg "misbruker", som jeg kan finne på å gjøre, når det psykiske stresset tar overhånd. 

En siste viktig ting, er at jeg er varsom med å gi råd eller kritisere andre overvektige. jeg har sett at du har deltatt i mange tråder om vekt, og mye av det du skriver er bra, men jeg har også sett at du har hatt endel bastante holdninger. Vi som er overspisere, selv om vi har lange gode perioder, sliter nok med noe mange normalvektige ikke helt forstår. Derfor er det kanskje heller ikke vi, som skal være dommer over andre med samme problem som oss selv, eller anta at vi sitter med en universal fasit på problemet. Jeg har blitt kontaktet og spurt av flere om å hjelpe dem med alvorlig overvekt, men sagt klart ifra om at jeg holder knapt min egen vekt i sjakk, ergo jeg kan ikke være noe veileder eller mentor for andre.  Jeg er også varsom med å skryte av stor vektnedgang, (eksempelvis etter svangerskap o.l) - fordi jeg vet at om jeg snakker mye om min vekt og legger mye fokus på det, vil det øke presset for meg, om jeg begynner å "skli ut" igjen og slite. Derfor snakker jeg heller om treningen min, som hobby, deler gode matoppskrifter osv.  Fordi mange kan gå ned både 40 og 50 kilo. Det er å holde kiloene vekke over mange år, som er utfordringa. Eller å tørre å gi det et nytt forsøk, om man først har falt av hesten. 

Lykke til  

Anonymkode: e985f...cea

[Nuttery]

Jeg kjenner meg igjen. Går ned noen kilo, holder meg der en periode, også går det opp igjen.

Mat er et mas, hver dag, hele året.

Jeg blir aldri (ubehagelig) mett. 

Det «begrenser seg» aldri selv.

Ikke blir jeg kvalm.

Jeg kan alltid spise mer. Jeg har alltid LYST på mer. Og jeg får ingen kroppslige signaler som sier stopp. Derimot er jeg ofte ulogisk sulten.

Så for meg er det litt som for deg, ts. Jeg stopper å spise fordi jeg vet jeg har spist nok. Jeg prøver å droppe snacks fordi jeg vet jeg ikke trenger det. Osv osv.

Det er et jag.

[AnonymBruker]

Spis veeeeldig sent. Gjør det hele tiden slik at de blir en vane. Tenk etter hver bit: er jeg fortsatt sulten? Da merker du enklere når du har fått nok. Gjlr du det lenge nok, så kan det bli en vane som du ikke tenker over. 

Anonymkode: 375be...5cc

[AnonymBruker]

Mulig du har milde hormonproblemer eller feil balanse i bakteriene i magen din. Du kan evt forsøke probiotika i 2-3 uker og se om det hjelper på sultfølelsen. Bakteriene i magen kan ha veldig sterk kontroll på oss, de kan fortelle oss om å spise mer mat selv om vi ender opp med å overspise. Og mange utvikler et dårlig miljø i magen der sultne bakterier tar kontroll og sender ut flere sultsignaler enn nødvendig. 

Om 15-35 år så kommer sannsynligvis sultfølelseproblemer til å være bedre kartlagt og man har en enkel kur mot det. 

Anonymkode: 40e3b...a0d

[Pringle]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spis veeeeldig sent. Gjør det hele tiden slik at de blir en vane. Tenk etter hver bit: er jeg fortsatt sulten? Da merker du enklere når du har fått nok. Gjlr du det lenge nok, så kan det bli en vane som du ikke tenker over. 

Anonymkode: 375be...5cc

Det hørtes spiseforstyrret ut, og ikke noe jeg har lyst til å gjøre.

[Pringle]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mulig du har milde hormonproblemer eller feil balanse i bakteriene i magen din. Du kan evt forsøke probiotika i 2-3 uker og se om det hjelper på sultfølelsen. Bakteriene i magen kan ha veldig sterk kontroll på oss, de kan fortelle oss om å spise mer mat selv om vi ender opp med å overspise. Og mange utvikler et dårlig miljø i magen der sultne bakterier tar kontroll og sender ut flere sultsignaler enn nødvendig. 

Om 15-35 år så kommer sannsynligvis sultfølelseproblemer til å være bedre kartlagt og man har en enkel kur mot det. 

Anonymkode: 40e3b...a0d

Jeg har ingen problemer med sultfølelse. Problemet jeg har er at jeg er mett og har lyst til å spise mer.

[Pringle]

31 minutter siden, Nuttery skrev:

Jeg kjenner meg igjen. Går ned noen kilo, holder meg der en periode, også går det opp igjen.

Mat er et mas, hver dag, hele året.

Jeg blir aldri (ubehagelig) mett. 

Det «begrenser seg» aldri selv.

Ikke blir jeg kvalm.

Jeg kan alltid spise mer. Jeg har alltid LYST på mer. Og jeg får ingen kroppslige signaler som sier stopp. Derimot er jeg ofte ulogisk sulten.

Så for meg er det litt som for deg, ts. Jeg stopper å spise fordi jeg vet jeg har spist nok. Jeg prøver å droppe snacks fordi jeg vet jeg ikke trenger det. Osv osv.

Det er et jag.

Ja, det er et jag. Masse mas fra deler av hjernen min, som jeg kaller reptilhjernen, og den er sterk, påståelig og utspekulert. Den rasjonelle delen av hjernen min vet hva som er riktig mengde, men den kjennes ofte litt for svak. 

[Pringle]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært overvektig siden jeg var barn, og hadde sikkert slanket meg tilsammen rundt 90-100 kilo gjennom fire, fem ulike slankekurer, innen jeg var 18 år. 

jeg har måttet lære meg å leve med at jeg har et unaturlig forhold til mat. Jeg "doper" meg ofte med mat når jeg har det tøft, og dermed er det ganske fysisk synlig på meg, om det skjer noe i livet mitt som stresser meg. Jeg har dog klart å holde vekten nogenlunde stabil gjennom hele mitt voksne liv, etter jeg valgte å ta tak i det selv, som 23åring. Nå over 15 år senere, to svangerskap og barn, så er mine "triks" for meg selv at jeg ikke teller kcalorier (jeg har sikkert telt kcalorier tilsammen i fem, seks år, om man skal legge sammen alle de lange periodene jeg har gjort dette) Men jeg orker det ikke mer, værtfall ikke mer enn i perioder hvor jeg føler jeg er veldig motivert. Jeg liker også å spise meg mett, (i motsetning til andre i tråden) Ikke sånn at jeg blir kvalm, men jeg liker å spise meg god og mett. Derfor har jeg nesten alltid salat i kjøleskapet. Da kan jeg "fråtse" og spise meg fullsprengt, på en god salat, om jeg har lyst. Mitt største hjelpemiddel er dog trening. Jeg elsker trening, og det er hva som holder vekta mi stabil, og som hjelper meg å gå ned, når jeg først legger på meg. Jeg er langt mer motivert til å trene hardt flere ganger i uka, for å kunne få lov til å spise meg mett, uten å måtte konstant telle kcalorier. Treninga gir meg også økt overskudd, slik at mitt generelle aktivitetsnivå blir høyere. 

Akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg har lagt på meg igjen, grunnet en veldig stressende personlig familietragedie, som kjørte meg fullstendig inn i en omfattende sorgprosess og depresjon. Jeg har vært sykmeldt pga det som har skjedd, og sittet passiv i en sofa i nesten 6mnd, uten å bevege meg, og dopet sorgene mine med mat. 

 Jeg kunne la dette ta knekken på mitt ønske om å ha en normal kroppsvekt, og bare gi opp. Men det er for meg utenkelig. De fleste nære vennene mine vet jeg også går opp og ned i vekt iløpet av livet, det er ikke uvanlig at de kan svinge med både fem og ti kilo, iløpet av flere år, avhengig av livssituasjon. For mitt vedkommende er det ikke fem og ti kilo, men kanskje tyve eller tredve. Og det må jeg bare lære meg å akseptere, i form av at jeg kan ikke la det gjøre meg deprimert, at denne "kampen mot kiloene" er en konstant tilbakevennende krig jeg må kjempe i livet mitt.Nå er jeg igang med trening, og jeg spiser det jeg har lyst på, som stort sett er sunn mat.  jeg er genuint lykkelig og glad på daglig basis, selv om jeg er overvektig. Det må jeg tillate meg å være, for å motivere megselv til å jobbe mot en normal vekt. Jeg dveler ikke ved treningstøyet som nå er for lite, men pakker det bort og stoler på at om ett års tid, er det tatt i bruk igjen. I mellomtiden koser jeg meg med nytt treningstøy passende til kroppen jeg har nå, sånn at jeg føler meg fin og motivert til å gå på trening. 

Det er lenge siden jeg har gått opp så mye som nå, og jeg har stort sett holdt vekten min stabil i lange perioder. At jeg får slike "tilbakefall" er noe jeg dessverre må leve med og gjøre det beste utav. Jeg må forsøke å skjerme meg fra mennesker som kanskje ikke er så bra for meg, og som kan trigge overspising som trøst (for eksempel min mor) og jeg lever forholdsvis stabilt og prioriterer god søvn (slik at jeg får overskudd til å trene) unner meg noe godt når jeg har lyst (slik at jeg ikke sprekker og overspiser sukker, fordi jeg har nektet megselv det i ukesvis) og har et avslappet forhold til mat og kropp, 90% av tiden, også får jeg heller "rydde opp" etter sølet, når de 10% av meg detter av lasset, og jeg "misbruker", som jeg kan finne på å gjøre, når det psykiske stresset tar overhånd. 

Det er leit å høre hvordan du har det. Selv har jeg nok vært "heldig", jeg har bare tendenser til trøstespising, jeg begynte nok heller med trass-spising, og mine reelle vektproblemer startet ikke før jeg var voksen.

Sitat

En siste viktig ting, er at jeg er varsom med å gi råd eller kritisere andre overvektige. jeg har sett at du har deltatt i mange tråder om vekt, og mye av det du skriver er bra, men jeg har også sett at du har hatt endel bastante holdninger. Vi som er overspisere, selv om vi har lange gode perioder, sliter nok med noe mange normalvektige ikke helt forstår. Derfor er det kanskje heller ikke vi, som skal være dommer over andre med samme problem som oss selv, eller anta at vi sitter med en universal fasit på problemet. Jeg har blitt kontaktet og spurt av flere om å hjelpe dem med alvorlig overvekt, men sagt klart ifra om at jeg holder knapt min egen vekt i sjakk, ergo jeg kan ikke være noe veileder eller mentor for andre.  Jeg er også varsom med å skryte av stor vektnedgang, (eksempelvis etter svangerskap o.l) - fordi jeg vet at om jeg snakker mye om min vekt og legger mye fokus på det, vil det øke presset for meg, om jeg begynner å "skli ut" igjen og slite. Derfor snakker jeg heller om treningen min, som hobby, deler gode matoppskrifter osv.  Fordi mange kan gå ned både 40 og 50 kilo. Det er å holde kiloene vekke over mange år, som er utfordringa. Eller å tørre å gi det et nytt forsøk, om man først har falt av hesten. 

Lykke til  

Anonymkode: e985f...cea

Det er så rart at mange synes mine holdninger er bastante, for jeg legger vekt på at man må være fleksibel og finne egne personlige løsninger. Jeg sitter ikke med noen universell fasit, men jeg deler rundhåndet ut universelle fakta. Matoppskrifter og treningstips kommer jeg dermed aldri til å dele i "Kosthold, treing og sport", jeg har mine egne måter å lage mat på og egne oppfatninger om hva som er godt, jeg er fryktelig lat og trener bare når jeg blir pålagt det av behandler. Kanskje det er der misforståelsen oppstår. Eller kanskje folk ikke vil ha hjelp, når det kommer til stykket. (Men kan vi legge lokk på dette temaet her og holde oss til hovedinnlegget? Jeg tar gjerne en debatt om hvordan gi råd i en annen tråd, jeg synes det er veldig interessant.)

[matrobot]

Jeg klarer ikke å ha en naturlig begrensing av mat. Jeg har gått ned ca 15 kg tre ganger løpet av 10 år - og hver gang jeg slutter å telle, går jeg opp igjen. Men nå (etter den siste vektnedgangen) har jeg vært stabil i 1 og halvt år - takket være appen min (MyFitnessPal). Jeg loggfører selv om jeg skal holde vekten stabil - og tror jeg er nødt til å fortsette med appen for evig  

Jeg kjører heller ikke nazi på hva jeg spiser hver dag. Jeg har "sprukket" mange ganger. Minst 1 gang i uken, hehe. Med appen har jeg oversikt over hvor mye jeg spiser den ene dagen, så spiser jeg litt mindre den andre dagen. På denne måten holder jeg meg stabil.

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Pringle skrev:

Det er leit å høre hvordan du har det. Selv har jeg nok vært "heldig", jeg har bare tendenser til trøstespising, jeg begynte nok heller med trass-spising, og mine reelle vektproblemer startet ikke før jeg var voksen.

Det er så rart at mange synes mine holdninger er bastante, for jeg legger vekt på at man må være fleksibel og finne egne personlige løsninger. Jeg sitter ikke med noen universell fasit, men jeg deler rundhåndet ut universelle fakta. Matoppskrifter og treningstips kommer jeg dermed aldri til å dele i "Kosthold, treing og sport", jeg har mine egne måter å lage mat på og egne oppfatninger om hva som er godt, jeg er fryktelig lat og trener bare når jeg blir pålagt det av behandler. Kanskje det er der misforståelsen oppstår. Eller kanskje folk ikke vil ha hjelp, når det kommer til stykket. (Men kan vi legge lokk på dette temaet her og holde oss til hovedinnlegget? Jeg tar gjerne en debatt om hvordan gi råd i en annen tråd, jeg synes det er veldig interessant.)

Det er jo slike utsagn jeg sikter til.

Gjelder denne kommentaren også for deg? Eller bare alle andre? Vil du kanskje ikke ha help du heller, når det kommer til stykke? 

...

Det er ufattelig nedlatende å anta at noen som sliter med noe egentlig ikke vil ha hjelp, simpelten fordi de ikke nødvendigvis er fullstendig enig i alt du sier.  Men for all del, vi lar det ligge.

Anonymkode: e985f...cea

[Pringle]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo slike utsagn jeg sikter til.

Gjelder denne kommentaren også for deg? Eller bare alle andre? Vil du kanskje ikke ha help du heller, når det kommer til stykke? 

...

Det er ufattelig nedlatende å anta at noen som sliter med noe egentlig ikke vil ha hjelp, simpelten fordi de ikke nødvendigvis er fullstendig enig i alt du sier.  Men for all del, vi lar det ligge.

Anonymkode: e985f...cea

Nå ba jeg om at sidediskusjonen kunne tas i en annen tråd, men! Det slo meg at den var nyttig akkurat her likevel. Vi mennesker (generelt) sliter med endring. Endring gir en følelse av uro. Uro er for mange så ubehagelig at vi gjør hva vi kan for å dempe den. Spising er effektivt, på kort sikt. Å la være å endre seg, demper uroen, men det fjerner ikke problemet som skaper uroen. Å følge flokken demper uro, men det legger også en demper på engasjement og utfoldelse. Vi må gjøre mange ting vi vet er riktige og nødvendige, selv om vi synes de er ubehagelige og ikke har lyst. Det er nødvendig for meg å kjenne på motstand, og at andre misliker det jeg sier, er ikke et bevis på at jeg tar feil. Det jeg sier er jo tross alt allmennkunnskap. Jeg strevde også med vektmestring før jeg tok det til meg. Det å kjenne at jeg kan, selv om jeg er urolig, er fantastisk. Det å følge sin overbevisning, når den blir utfordret, innenfra såvel som utenfra, er smertefullt, men fantastisk.

[AnonymBruker]

Når jeg har spist frokost spiser jeg ikke noe annet før jeg har begynt å bli sulten. Samme med andre måltider. Jeg venter til jeg er sulten med å spise noe annet. Jeg liker heller ikke å spise så jeg blir for mett, bare sånn passe mett.

Anonymkode: fcea9...de3

[Pringle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg har spist frokost spiser jeg ikke noe annet før jeg har begynt å bli sulten. Samme med andre måltider. Jeg venter til jeg er sulten med å spise noe annet. Jeg liker heller ikke å spise så jeg blir for mett, bare sånn passe mett.

Anonymkode: fcea9...de3

Sånn vil jeg også ha det!