Min sosiale strategi (relasjoner, ikke samliv :p)

[Gjest Anonymous]

For tiden tenker jeg mye på hvordan jeg pleier å forholder meg til andre personer. Jeg har funnet noen mønstre hos meg selv som jeg synes er problematiske:

- Jeg har en tendens til å tillegge folk verdi utifra ytre faktorer som kropps- og ansiktsfasong og hvilken kulturell tilhørighet de signaliserer med klær og annet utseende. Jeg mener ikke at de er mindre verdifulle som mennesker, men at de er mindre verdifulle for meg å ha kontakt med. Dersom noen scorer veldig lavt og får lav verdi, vil jeg ikke bry meg særlig med den det gjelder.

- Når jeg deltar i ei sosial gruppe (for eksempel studenter som studerer et fag eller de som er med i en organisasjon) er jeg mye mer opptatt av å bli kjent med og gode venner med de med høg status innad i gruppa, enn de som har lav status eller som har vanskeligheter med å forholde seg til gruppas normer og passe helt inn. Dette kan jeg dra så langt at jeg skygger unna og fysisk unngår de med lav status, for ikke å ha kontakt med dem. Det er som om jeg er redd for at deres lave status skal smitte over på meg.

- Dersom jeg treffer noen jeg vet jeg ikke kommer til å treffe igjen eller noen som ikke inngår i ei gruppe der jeg har tilhørighet, så kan jeg tenke at det er bortkasta tid å bli kjent med den det gjelder. Det er som om den sosiale interaksjonen blir uten mening dersom den for meg ikke kan brukes som en stige til å klatre i status i ei gruppe jeg er med i.

- Hvis jeg ser noen med høg status i ei gruppe jeg er med i, vil jeg gjerne gjøre et godt inntrykk på den det gjelder. Noen ganger har jeg ikke energi til å smile og være imøtekommende, og da hender det at jeg fysisk unngår personen for å slippe å ha noen samtale.

Alle disse tingene har jeg vært klar over lenge, men det er først nå jeg har oppdaga helhetsbildet: Jeg er en sosial streber. Handlingsmønsteret over fungerer slik at når jeg går inn i ei gruppe, vil jeg snarest prøve å klatre opp og tilegne meg høg status. Hvis jeg tenker over grupper jeg har vært med i, så har jeg ofte endt opp med høg status, og i de tilfellene har jeg likt meg veldig godt. Strategien har ikke alltid fungert.

Uansett: Jeg vil ikke være slik. Jeg vil forandre meg. Jeg vil vurdere folk utifra hvordan de er - på innsida, ikke utifra ytre faktorer. Jeg synes det er tullete å være så opptatt av å bli likt eller verdsatt i ei gruppe at jeg skal holde på å unngå folk. Jeg synes hele opplegget vitner om dårlig selvtillit og selvbilde og det jobber jeg også med.

Jeg lurer på om det er andre som kjenner seg igjen i det jeg beskriver, og om dere vurderer slike handlingsmønstre som problematiske. Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan forandre meg :o

[Gjest Moonshadow]

Kan ikke si jeg kjenner meg igjen i det du sier akkurat, men skjønner dette er noe du vil forandre på.

[Gjest Anonymous]

Pokker. Det tok så lang tid å skrive at pizzaen brente seg.

Jeg har skrevet om dette i bloggen min også.

[Gjest Anonymous]

Hmmmmm et tips vil kanskje være å se relasjonene i et lengre tidsperspektiv. Du vet ikke hvem av de du har kontakt med nå som blir verdifulle relasjoner i fremtiden. Fremtiden er usikker og derfor vanskelig å avgjøre verdien av de valg du gjør i dag.

Tror du du spille veldig dårlig bare ved å safe på de som i dag har høy status i en gruppe. Slike gruppedynamikker er hele tiden under endring og den rådende eliten vil hele tiden bli utfordret på sine normer og idealer. Et mer strategisk grep ville være å sikte seg inn på de oppadstigende, innovative menneskene som utfordrere maktfeltet (dette er gammel maktprat fra Foucault.....)

En annen ting du overser er nettverk. Folk som har en lav status i din gruppe, kan meget vel ha et nettverk som kunne vært nyttig for deg å være med i. Ved å utelukke aktører som ikke synes å ha en umiddelbar stor verdi for deg, stenger du samtidig døren til flere potensielle verdifulle nettverk.

[Gjest Anonymous]

Jeg skal på ingen måte si at jeg ikke kjenner meg igjen i noe av hva du her beskriver. Jeg tror nok de fleste av oss har mange sider ved oss selv, og at noen av de er som her.

Jeg tenker momentant på noe jeg leste for årevis siden.

Det går slik:

If youre not 'smart' enough, 'rich' enough or *whatever*, then hang around those that are. The odds are, that;

a) some of it will rub off on to you

B) you'll learn that you don't want to be 'smart', 'rich' or *whatever*

c) you'll learn that you were already 'smart', 'rich' or *whatever*

Jeg synes ofte det må være en grei rettesnor for oss alle. Det å ta lærdom fra mangfoldet som utgjør vi, som igjen eksisterer på grunnlag av deg - og meg.

[Gjest Anonymous]

Til gjest og Kafka: Men poenget mitt er at jeg ikke ønsker å se på det hele som et strategispill. Jeg vil ikke ha noen sosial strategi.

Jeg ønsker å kunne møte hver enkelt som det mennesket han eller ho er, uten å ta hensyn til hvorvidt jeg kan bruke bekjentskapet til å fremme min egen sosiale posisjon eller ikke.

[nallemaja]

Hixerbear, jeg har hatt det omtrent stikk motsatt av deg, jeg. Så på alle som på av en eller annen grunn hadde en høy/god/innflytelsesrik posisjon som kvalme ekle klyser som er ingenting verd og som bare tenker på seg og går over lik for å få det de vil ha...syns de som ikke sleiker ræv var mye mer interessante å bli kjent med. Min egen sosiale posisjon har jeg aldri brydd meg med.

Men etter en del hendelser de siste åra, samt flytting til nytt sted(med nyknekt selvtillit) merket jeg det at å sile ut hvem man vil bli kjent med er en uting. Jeg har foreksempel silet ut alle pene og "vellykkede" mennesker. Men etterhvert ble dette en ensom tilværelse, og etter et par-ti runder med meg selv bestemte jeg meg for å være mer positivt innstilt til mennesker rundt meg, og bli flinkere å ta kontakt med folk jeg før aldri ville verdiget et blikk. Nå har jeg blitt kjent med masse mennesker, og de fleste er veldig veldig hyggelige.

Du må nok bare gå inn i deg selv og kjenne etter hva som er viktigst for deg, og hvordan du vil være. Hvis du ikke vil være en som siler ut mennesker, så må du rett og slett bestemme deg for å slutte med det, og jobbe for å nå det nye målet ditt...

[Gjest Embla s]

Hixterbear; jeg syns det du skriver høres helt grusomt ut! Hvis en person ikke har kommet seg helt med i gruppa gidder du ikke bli kjent med vedkommende? Hvis en person ikke ser bra nok ut gidder du ikke bry deg med h*n?

Og hva med disse vinnerne du streber etter? Du løper ikke etter de fordi du syns de har så strålende personlighet, men fordi de er populære... Så hvis en av de du ikke gidder bruke tid på pluttselig viser seg å være populær i en annen sammenheng - da blir personen verdt noe for deg?

Hva med følelser, empati, medmenneskelighet, etc?

(også lurer jeg på hvordan type vennskap du har med folk. De må jo være utrolig overflatiske hvis det kun er status som avgjør om du vil bli venn eller ikke?)

En annen ting; Jeg tror mennesker som tenker som deg (og gjesten som er opptatt av nettverket de med lav status muligens kan ha..), som ser andre mennesker og relasjoner som redskap for en selv - aldri vil oppnå spes. høy status selv. For hvem er de populære? Jo, det er mennesker som er rause, varme og morsomme å være sammen med, mennesker som er trygge nok på seg selv til å snakke med hvem de vil og som har overskudd til å også smile til "stakkaren".

Beklager at jeg er rett fram, men det er slik jeg tenker om det du skriver..

[Gjest Anonymous]

Nallemaja, det var fint å lese om hvordan du har gjort det. Jeg vil virkelig prøve å forandre på meg slik du har gjort, jeg håper jeg får det til.

Embla, de fleste vil nok oppfatte meg som en grei kar, jeg setter ting på spissen i den første posten. Likevel har du helt rett i det du skriver, og du har gitt meg enda mer motivasjon til å forandre på meg.

Takk for innlegga :-)

Et lite PS: Jeg har aldri gjort som beskrevet i den første posten _bevisst_. Det er bare slik jeg alltid har oppført meg. Det er først nå jeg har oppdaga at handlingsmønsteret mitt utgjør en slags strategi.

[Gjest Anonymous]

Alle forholder seg vel i større eller mindre grad til sosial omgang som strategi. Men det er kanskje et tegn på usikkerhet hos deg selv, i den forstand at du ikke skjønner hvorfor folk skulle like deg dersom din sosiale posisjon ikke er høy/stigende/avklart, hvis det er SÅ viktig for deg å sleike ræv, at du ikke har en "egen" kjerne eller noe sånn.

Det er dessuten lett å avsløre de fleste sosiale klatrere - greit nok, jeg lar meg også sjarmere av en kjekk smisker eller blir glad av å bli snakket til av en som åpenbart er over meg i det sosiale hierarkiet, men jeg VET med hele meg om vedkommende ikke er oppriktig opptatt av meg. Det er stort sett ikke vanskelig å se at vedkommende er falsk og mangler konsistens. Ofte i hvert fall, og alltid når det har gått en stund.

De fleste som er trygge på seg selv bryr seg ikke mye om å bare være sammen med folk de tar seg godt ut sammen med, men vet at de tar seg bra ut SELV om de av og til gjør ting som ikke er allment akseptert i den aktuelle gruppa. Så lenge du bare følger gruppereglene uten å våge å "være deg selv" eller bryte noen av reglene blir i hvert fall aldri DU en gruppeleder. (platt sosiologi)

[Gjest Anonymous]

Nettverk, gruppetilhørighet, interaksjon er slik vi omgås som sosiale mennesker.

Det virker fryktelig naivt å tro at vi ikke alle - mer eller mindre bevisst - utvikler en strategi for å navigere blant menneskene.

Et skritt på veien for deg kan kanskje være å ta mer kontakt med den type mennesker du tidlig unngikk. Mulig det vil vri kompasset ditt mot andre verdier.

Ønsker man å forandre seg selv, kan det å hele tiden - i store og små sammenhenger - gjøre det stikk motsatte av hva man vanligvis ville gjort, være en nyttig erfaring.

[Gjest Embla s]

Nettverk, gruppetilhørighet, interaksjon er slik vi omgås som sosiale mennesker.  

Det virker fryktelig naivt å tro at vi ikke alle - mer eller mindre bevisst - utvikler en strategi for å navigere blant menneskene.  

.

Selvfølgelig! Vi har jo alle bevisste/underbevisste styringer på hvilke mennesker vi trekkes mot, etc. Men at dette kun er betinget av hvilke mennesker som kan være et nyttig redskap (les: har godt nettverk og/eller høy status i gruppen) virker på meg ufattelig kynisk.

Populære mennesker er ofte veldig hyggelige og sosiale mennesker som det er morsomt å være sammen med (og derfor ønsker mange å være sammen med vedkommende). Men å velge populære mennesker først og fremst fordi de gir status virker usympatisk på meg. Minner om det mange kjendiser ofte sier i intervjuer: Etter at de slo igjennom vil "alle" være venn, også de som før ikke brydde seg. Det gir jo bare en følelse av at

andre vil sole seg i glansen uten egentlig å ta stilling til om vedkommende er en person man virkelig liker eller ikke..

[Gjest Anonymous]

Det krever stor styrke og selvtillit å ikke velge det som umiddelbart er populært og normativt dominerende.

"Svake" mennesker følger gjerne i kjølvannet av det som den sosiale rådende gruppen bestemmer.

Vil råde deg til å fokusere mer på dine egne verdier og egenskaper og mindre på hvordan disse blir oppfattet i de forskjellige sosiale grupperingene.

[Gjest Jente, 34]

Interessant lesning..

Selv har jeg lest om slike strategier, maktbøker, psykologi og annet. Det er absolutt fasinerende, men akk også lett gjennomskuelig.

Jeg har aldri tenkt strategi når jeg har valgt venner eller andre bekjentskaper. Grunnen til det har vært at jeg er trygg på meg selv, hvem jeg er og hva jeg ønsker å oppnå i mitt liv.

Derfor har jeg "råd til" sosialt sett å være sammen med hvem det enn måtte være. Dessuten tror jeg mange av sjefene, lederne, de med svært høy status, ville ha merket det dersom jeg smisket med de bare på grunn av det.

Jeg behandler faktisk mennesker ut fra de samme basiskriteriene og det er jeg svært stolt av. Jeg snakker like gjerne med en uteligger, som jeg går på en rølpebulepub, som jeg reiser på 1.klasse er på fancy hoteller og sammen med "vellykkede" mennesker.

Jeg er glad for at jeg ikek tenker strategi når jeg har med mennesker å gjøre.

Min strategi er som følger: Jeg behandler alle jeg møter med respekt. Alle har krav på å bli sett som de unike menneskene de er. Jeg finner kanskje ikke alle like interessante og det fører til at jeg trives bedre sammen med enkelte mennesker framfor andre.

karriere-og jobbmessig sett har jeg lest mye om makt og strategier. Men ærlig talt mener jeg dette ikke fungerer på meg hvertfall. Jeg kommer nøyaktig dit jeg skal på min egen måte: ved å jobbe hardt, ærlig, fair/realt og ved å behandle folk på en grei og positiv måte, uten å smiske.

Jeg har merket meg alle de fra skolen opp gjennom årene som smisket og strebet seg gjennom årene. Jeg ser de i arbeidslivet i dag også. Jeg ristet bare på hodet og tenker: at de gidder! For et tomt og meningsløst liv...

Men til deg trådstarter: du skal ha skryt for en høy grad av selvinnsikt. Det står det absolutt respekt av.

Kjempeflott.

[Gjest Anonymous]

Takk for innlegget, jente 34. Du ser ut til å være der jeg vil arbeide meg mot å komme.

Hmm om 4 år er jeg 34. Kansje jeg klarer å omstille meg til da :o

[Gjest Jente, 34]

Takk for innlegget, jente 34. Du ser ut til å være der jeg vil arbeide meg mot å komme.

Hmm om 4 år er jeg 34. Kansje jeg klarer å omstille meg til da :o

Det klarer du helt sikkert. Det er alltid håp for de som stiller spørsmål ved seg selv og omgivelsene.

[Ciara]

Du har jo kommet utrolig langt på vei ved å innse hva du gjør! Så dette er en god start

Sier meg enig med en gjest tidligere her, at du kanskje burde begynne å fokusere på dem du tidligere unngikk.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg tenker jeg skal prøve å være bevisst på dette og fokusere på de jeg tidligere ville ungått.

Dette er en viktig tråd for meg, så jeg har lyst til å bare bumpe den opp også