Hvorfor fikk du barn, og ble det slik du håpte?

[AnonymBruker]

Bedre eller dårligere? Angrer du? Eller vil du helst ha mange flere? 

 

Jeg er bare nysgjerrig. 

Anonymkode: 9833b...022

[AnonymBruker]

Nå er min baby bare noen måneder gammel, men jeg elsker dette livet på tross av at det er slitsomt, gir mindre egentid og flere bekymringer. Er 39,og kunne ønske jeg hadde møtt mannen min tidligere så vi kunne fått flere barn.Ikke sikkert det går nå, men vi er enige om å prøve igjen neste år.

Anonymkode: 2449d...fcc

[AnonymBruker]

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å få barn, men det var det familien og mannen forventet, så da ble det sånn. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, og jeg absolutt ikke forberedt. Jeg har to barn, og jeg elsker dem virkelig, men hvis jeg kunne valgt på nytt så hadde jeg valgt å forbli barnløs. Jeg angrer ikke på at jeg har barna, men jeg angrer på at jeg valgte dette livet, hvis det i det hele tatt gir mening?

Anonymkode: 7304d...253

[AnonymBruker]

ble gravid, ikke planlagt men var 28 år så tenkte det går sikkert greit for det. var ferdig med utdannelse osv. hadde en liten leilighet men hadde ikke jobbet så lenge og derfor ikke så mye egenkapital. det ble slutt med faren før ungen ble født, han var ikke særlig ok.... livet gikk til helvete etter det.... masse konflikter...masse stress... enorme mengder bekymringer.. ble arbeidsledig.(er ikke det lenger nå da;))...ikke noe egentid... vi har oppgradert boligstørrelser også, så har nok plass:)... men livet er ikke som jeg hadde drømt om nei... nå er jeg 36 og må innse at det heller aldri blir det. Hadde jeg visst hva som ventet da jeg var gravid, hadde jeg tatt abort. Og det har ikke med ungen å gjøre, for jeg elsker ungen min ... men livet ble HARDT. Mye hardere enn jeg hadde trodd. Det er utrolig vanskelig å akseptere, og det er ganske ensomt å leve hele sitt liv for å tilrettelegge for at ungen skal ha det ungen trenger og ingen å dele hverken bekymring eller glede med. det er som en kniv i hjerte at det heller aldri vil bli sånn.   

Anonymkode: aec6a...ee1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ble gravid, ikke planlagt men var 28 år så tenkte det går sikkert greit for det. var ferdig med utdannelse osv. hadde en liten leilighet men hadde ikke jobbet så lenge og derfor ikke så mye egenkapital. det ble slutt med faren før ungen ble født, han var ikke særlig ok.... livet gikk til helvete etter det.... masse konflikter...masse stress... enorme mengder bekymringer.. ble arbeidsledig.(er ikke det lenger nå da;))...ikke noe egentid... vi har oppgradert boligstørrelser også, så har nok plass:)... men livet er ikke som jeg hadde drømt om nei... nå er jeg 36 og må innse at det heller aldri blir det. Hadde jeg visst hva som ventet da jeg var gravid, hadde jeg tatt abort. Og det har ikke med ungen å gjøre, for jeg elsker ungen min ... men livet ble HARDT. Mye hardere enn jeg hadde trodd. Det er utrolig vanskelig å akseptere, og det er ganske ensomt å leve hele sitt liv for å tilrettelegge for at ungen skal ha det ungen trenger og ingen å dele hverken bekymring eller glede med. det er som en kniv i hjerte at det heller aldri vil bli sånn.   

Anonymkode: aec6a...ee1

Dette var trist å høre, klem til deg ❤️ men du virker som en virkelig god mor, som ofrer så mye for barnet ditt. Det står det stor respekt av! 

TS

Anonymkode: 9833b...022

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lyst på barn siden jeg selv var et barn, var en av de håpløse tenåringen som ønsket meg sårt barn. Godt at det ikke gikk da. Jeg fikk barn i midten av 20 årene, godt planlagt. Men det ble et sjokk over hvor ekstremt slitsomt det var. Jeg hadde passet mye barn opp igjennom årene som ungdom og voksen, men det kan ikke sammenlignes. Det gikk seg nå til med rutiner og at årene gikk.   Så det gikk ikke helt som jeg trodde. Jeg var nok naiv mtp på hvor mye jobb det var. Men som sagt så hjelper det at barna blir større. Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten barn. De betyr absolutt alt for meg. 

Anonymkode: 8ddf0...998

[AnonymBruker]

Ble uplanlagt gravid som 20-åring, faren stakk til utlandet og jeg ble sittende igjen som ung alenemor med halvferdig utdannelse. Det var klagesangen Heldigvis stopper det ikke der. Det var noen tøffe år med dårlig økonomi, stort ansvar og varierende tilgang til jobb, men så fikk jeg fast jobb, møtte en bra mann, fikk fire barn til. Kan trygt si at jeg elsker livet som mamma, selv om det er mye bekymringer og lite søvn, travle dager og enorme mengder skittentøy som aldri tar slutt. Jeg er utslitt, men veldig lykkelig og ville valgt akkurat det samme om igjen.

Anonymkode: b303d...77c

[Gjest BearMama]

Jeg var over 30, godt gift med en mann jeg visste jeg kunne stole på og som ville stille opp. Vi har like moraler, verdier og syn på oppdragelse. Jeg hadde realistiske forventninger om det å få baby og levde ikke i en rosa boble om at dette ville være som å få en liten dukke som bare trengte pupp og trilletur.

Jeg leste meg opp om hva jeg kunne forvente av første tiden som fødselsdepresjon, kolikk, brystbetennelse, ikke få til amming etc etc. Da barnet ble født leste jeg meg opp på det forskjellige sprangene babyen går igjennom og hva som var normalt mht til de forskjellige månedene.

Tiden med barn har for min del gått over alle forventninger. Joda, han har hatt sleep regression, trass og testet grenser, men jeg har taklet alle fasene veldig bra og mye kom overraskende naturlig. 

Har i dag en 3 åring som er forbløffende enkel. Han legger seg selv klokka 19, sover hele natten, tar beskjeder, er sjeldent grinete, er blid, glad og fornøyd stort sett hele tiden, får masse fine tilbakemeldinger av barnehagen om at han er en av er minst utfordrende av barna da han bare går rundt som et stort glis ☺️

Jeg tror en kombinasjon av at jeg var godt voksen, godt etablert med en mann som jeg visste ville leve opp til forventningene mine som far, at jeg var realistisk og godt forberedt samt at jeg er veldig konsekvent og opptatt av faste rammer og rutiner, samtidig som jeg ser på barn som små mennesker som skal bli sett, hørt og respektert, har gjort at jeg har opplevd morsrollen som utelukkende positivt. 

Jeg elsker sønnen mine høyere enn livet og han for meg så mye glede og kjærlighet. Jeg elsker å være mammaen hans og jeg savner ikke noe i livet mitt ❤️

[Gjest Mass]

7 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg var over 30, godt gift med en mann jeg visste jeg kunne stole på og som ville stille opp. Vi har like moraler, verdier og syn på oppdragelse. Jeg hadde realistiske forventninger om det å få baby og levde ikke i en rosa boble om at dette ville være som å få en liten dukke som bare trengte pupp og trilletur.

Jeg leste meg opp om hva jeg kunne forvente av første tiden som fødselsdepresjon, kolikk, brystbetennelse, ikke få til amming etc etc. Da barnet ble født leste jeg meg opp på det forskjellige sprangene babyen går igjennom og hva som var normalt mht til de forskjellige månedene.

Tiden med barn har for min del gått over alle forventninger. Joda, han har hatt sleep regression, trass og testet grenser, men jeg har taklet alle fasene veldig bra og mye kom overraskende naturlig. 

Har i dag en 3 åring som er forbløffende enkel. Han legger seg selv klokka 19, sover hele natten, tar beskjeder, er sjeldent grinete, er blid, glad og fornøyd stort sett hele tiden, får masse fine tilbakemeldinger av barnehagen om at han er en av er minst utfordrende av barna da han bare går rundt som et stort glis ☺️

Jeg tror en kombinasjon av at jeg var godt voksen, godt etablert med en mann som jeg visste ville leve opp til forventningene mine som far, at jeg var realistisk og godt forberedt samt at jeg er veldig konsekvent og opptatt av faste rammer og rutiner, samtidig som jeg ser på barn som små mennesker som skal bli sett, hørt og respektert, har gjort at jeg har opplevd morsrollen som utelukkende positivt. 

Jeg elsker sønnen mine høyere enn livet og han for meg så mye glede og kjærlighet. Jeg elsker å være mammaen hans og jeg savner ikke noe i livet mitt ❤️

Picture perfect.

[AnonymBruker]

Veldig hyggelig å lese om din positive opplevelse, Bear Mama, og det mener jeg virkelig. Men samtidig måtte jeg jo flire litt, for jeg manglet omtrent alt det du lister opp som viktige faktorer for å lykkes som mor, og har likevel omtrent samme opplevelse av det. Selv som ung, dum, enslig og arbeidsløs var jeg konsekvent, tydelig, kjærlig og støttende, og fikk aldri annet enn positive tilbakemeldinger fra helsestasjon, barnehage og skole.

Antagelig føler veldig mange seg kompetente, og det er jo bra.

Anonymkode: b303d...77c

[AnonymBruker]

Vk fikk vårt eneste barn ved hjelp av ivf da jeg var fylt 38 år. I barndommen drømte jeg om mann og 3barn. Har vokst opp med søsken selv. Møtte drømmemannen da jeg var 32 år. Ville ikke rushe forholdet med baby,så tok forlovelse og giftemål først. 3mnd etter bryllupet kom kreften hans midt i trynet,og da måtte vi vente. Etter 2.5 år i ivf sirkuset kom jenta vår da jeg var 38.

Jeg har opplevd mammarollen som krevende. Jeg har vært og er fremdeles veldig usikker i perioder om jeg gjør det rett eller ikke. Har fått -og får nå hjelp til å booste selvtilliten i mammarollen. Jeg elsker barnet mitt og ville ikke vært foruten. Jeg leste mye og i tillegg jobber jeg med barn i utvikling,så trodde jeg var forberedt. Så feil kan jeg ta.

Anonymkode: a31b3...384

[AnonymBruker]

Det å ha barn er fantastisk! Eneste jeg angrer på er forløsningsmetode da fødselen ødela meg..

Anonymkode: 075a3...453

[Rucula]

Fikk mitt første barn for 9 mnd siden. Da var jeg 33 år gammel, hadde vært sammen med mannen min i 9 år. Barnet var planlagt. 

Å få barn har ikke vært noe sjokk, det var helt som forventet. Slitsomt og fantastisk! 

 

[Gjest BearMama]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig hyggelig å lese om din positive opplevelse, Bear Mama, og det mener jeg virkelig. Men samtidig måtte jeg jo flire litt, for jeg manglet omtrent alt det du lister opp som viktige faktorer for å lykkes som mor, og har likevel omtrent samme opplevelse av det. Selv som ung, dum, enslig og arbeidsløs var jeg konsekvent, tydelig, kjærlig og støttende, og fikk aldri annet enn positive tilbakemeldinger fra helsestasjon, barnehage og skole.

Antagelig føler veldig mange seg kompetente, og det er jo bra.

Anonymkode: b303d...77c

Jeg sier ikke at ikke andre kan oppleve det å bli mor som flott uten det jeg nevner.

Men det er vel ikke til å stikke under en stol at alt for mange hopper i å få barn for å så bli overrasket av at mannen IKKE plutselig ble voksen og ansvarsfull over natten, at han stakk under graviditeten eller etter fødsel, eller at man plutselig ikke har tid til seg selv på samme måte som før, at besteforeldre ikke stiller opp som barnevakt, at ungen aldri sover gjennom natten, far står aldri opp med ungen i helgene blablabla.

Er jo bare å lese på de hundrevis av trådene om emnet.

Og jeg skryter ikke av at ungen min er perfekt. Jeg var heldig og fikk en unge som er som en drøm, men jeg forventet det verste og var realistisk om at jeg kunne få en unge som aldri sov, som trasset mye osv osv.

Å være godt forberedt og veletablert med en mann som er oppegående og ansvarsfull gjorde at jeg fikk en god opplevelse og slapp unna mye sjokk og omveltning da mange rosemaler via perfekte Facebook og insta hvor flott og fint alt er når realiteten ofte er at man er sliten, huset kan stå på hodet og å sove til klokka 06 er en luksus i helgene....

 

Endret 27. juni 2018 av BearMama

[Gjest BearMama]

50 minutter siden, Mass skrev:

Picture perfect.

Ingenting i livet er perfekt.

Men jeg var realist og dermed ble mammarollen akkurat som jeg så for meg, bare bedre fordi jeg forventet det verste og var heldig å oppleve det beste.

[AnonymBruker]

Når jeg tenker tilbake så fikk jeg nok mitt første barn da jeg var 17, fordi jeg trengte å bli elsket ubetinget. Og det ble/blir jeg. 

Er 25 år siden og ja, det var mer enn jeg ventet. Det var rett og slett livet. Nå er nummer to også snart voksen, så sitter her som 42 og gruer meg til at jeg snart er uten hjemmeboende barn. Har vært mor mesteparten av livet og rett og slett elsker å få elske de med alt jeg er. Var nok heldig da barna aldri har vært vanskelige. Ble alene med begge to og synes at det egentlig var best da jeg da kunne oppdra barna på min måte. Klart det var tlffe tider med dårlig økonomi og kun vikarjobbing frem til utdannelsen var i boks. Men mer enn verdt det.

 

Anonymkode: caedf...4d0

[Gjest Mass]

11 minutter siden, BearMama skrev:

Ingenting i livet er perfekt.

Men jeg var realist og dermed ble mammarollen akkurat som jeg så for meg, bare bedre fordi jeg forventet det verste og var heldig å oppleve det beste.

Nei det er ikke det. Jeg unner alle å være så heldig. Heller det enn at det skal være skår i gleden. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg tenker tilbake så fikk jeg nok mitt første barn da jeg var 17, fordi jeg trengte å bli elsket ubetinget. Og det ble/blir jeg. 

Er 25 år siden og ja, det var mer enn jeg ventet. Det var rett og slett livet. Nå er nummer to også snart voksen, så sitter her som 42 og gruer meg til at jeg snart er uten hjemmeboende barn. Har vært mor mesteparten av livet og rett og slett elsker å få elske de med alt jeg er. Var nok heldig da barna aldri har vært vanskelige. Ble alene med begge to og synes at det egentlig var best da jeg da kunne oppdra barna på min måte. Klart det var tlffe tider med dårlig økonomi og kun vikarjobbing frem til utdannelsen var i boks. Men mer enn verdt det.

 

Anonymkode: caedf...4d0

Nå har jeg noen år til med mine minste hjemme, men jeg kjenner meg likevel igjen det du skriver. Mens barna var veldig små, kunne jeg av og til drømme om en "pensjonisttilværelse" når barna ble store og klarte seg selv, med mye fritid og tid til hobbyer osv. Nå kjenner jeg at det ikke frister like mye lenger, og mannen min og jeg har så smått snakket om å muligens ta kurs og bli fosterforeldre (kanskje for ungdommer eller barn på kortere plasseringer) når den tid kommer. Jeg ser for meg at det kan være emosjonelt tungt arbeid som ikke passer for alle, men med egne barn oppdratt og ute i verden tror jeg vi er robuste nok, det har vært gode tider og tøffe tider (vi har et diagnosebarn som har testet oss grundig, for å si det sånn) og vi har mange erfaringer i sekken.

Det kan jo være noe å vurdere, hvis du virkelig mistrives i tomt hus og kjenner at du har energi og lyst til det. Uansett sender jeg over en sympatiklem, for jeg kan allerede se for meg hvor stusselig det blir her hjemme når siste flyttelass har kjørt  

Anonymkode: b303d...77c

[Gjest BearMama]

12 minutter siden, Mass skrev:

Nei det er ikke det. Jeg unner alle å være så heldig. Heller det enn at det skal være skår i gleden. 

Fikk bare litt «picture perfect» sarkasme vibbe av det du skrev....

[absinthia]

Fikk første barn ved et såkalt uhell, men det var så givende, at jeg som ikke var sikker på om jeg noe gang skulle ha egne barn, etterhvert fikk 4 til. 

Hadde mest forventninger om at det skulle være et pes og et slit, med noen lykkeglimt innimellom kolikk og bleieskift, men fikk et forholdsvis rolig barn, som var veldig opptatt av verden rundt seg. 

Nå er de to største voksne og har fått egne barn, til tross for at jeg har revet meg i håret, bekymret meg, iblant følt meg litt mislykket som mor, så ble de mye bedre folk enn jeg ville ha forutsett da de var yngre. Er skikkelig stolt over at resultatene ble så bra! 

Håper at det går like bra med de tre yngste!