Er dette normalt?

[Gjest Anonymous]

Jeg er gift, og venter barn med min kjære. Jeg trodde ikke det var mulig å elske en person så mye som jeg elsker min mann. Når jeg våkner om morgenen starter jeg allerde å tenke på hvor mye jeg elsker ham. Alle ting rundt meg minner meg om han, sjampo han bruker, skjorten hans, etc...som ligger rundt. Blir helt varm om hjertet bare jeg ser tingene hans. Innimellom kan jeg også bli utrolig deprimert, når jeg begynner å tenke på hvor lei seg han hadde blitt hvis det hadde skjedd noe med meg....eller med babyen vi venter. Hadde noe skjedd med ham, hadde jeg seriøst ikke orket å leve lenger, og hadde dødd av sorg. Er derfor livredd hver gang han skal ut å kjøre på guttetur til fjellet, ut å fly etc....Er det normalt å være så knyttet å elske noen så høyt, eller vipper dette over til unormalt??Er jo litt plagsomt å ha det sånn også..............

[Gjest gjesta]

Jeg føler også jeg kunne dødd om typen min døde....

Det må være litt plagsomt å bekymre seg for at noe skal skje ham. Men prøv å tenk at han kommer alltid tilbake, og det går alltid bra Jeg kan få sånne følelser iblant,sjeldent.

[Gjest Madam Felle]

Jeg personlig vil ikke kalle dette normal, for det bør ikke være normal å elske så høyt at en ville dødd om det hendte med personen.

Jeg elsker min kjære, men jeg vet også at jeg hadde klart meg fint om noe hendte han. Selvfølgelig ville det vært trist, tragisk osv, men jeg hadde ikke dødd. Men det er nå meg da, og kanskje det er jeg som ikke er normal

[Gjest gjesta]

Føles sånn for meg, at kjæresten er ALT for meg. Og jeg kunne dødd, om han døde...

Men kanskje jeg er unormal.

Jeg ser for meg framtiden med ham, og om han ikke er her lenger... uff nei, jeg tror nok jeg hadde dødd.

Bank i bordet!

[Titti72]

Jeg personlig vil ikke kalle dette normal, for det bør ikke være normal å elske så høyt at en ville dødd om det hendte med personen.

Jeg elsker min kjære, men jeg vet også at jeg hadde klart meg fint om noe hendte han. Selvfølgelig ville det vært trist, tragisk osv, men jeg hadde ikke dødd. Men det er nå meg da, og kanskje det er jeg som ikke er normal

Enig i dette. Hadde følt at jeg ikke hadde hatt et liv hvis jeg hadde vært så "avhengig" av min mann. Syns nesten det er for dumt å si/skrive at en ville ha dødd hvis mannen døde. Så dramatisk er ikke jeg. Livet går alltid videre, og jeg tror ikke at noen ville ha valgt å dø (feks. 2 mnd. senere) bare fordi mannen var død.

[Gjest gjesta]

Har hørt om de som dør av knust hjerte etter mannen/dama døde...

Jeg kan ikke se for meg et liv uten ham..

[Titti72]

Har hørt om de som dør av knust hjerte etter mannen/dama døde...

Jeg kan ikke se for meg et liv uten ham..

Hjertet kan ikke knuse.... Så derfor stemmer ikke dette...

Det er vel bare gamle folk, som etter et laaangt liv, gir opp og dør kort tid etterpå. Er 99,99% sikker på at dette ikke har skjedd med unge og litt eldre folk. Kun eldgamle ,hjelpesløse som har skraltende helse som utgangspunkt, og muligens slutter å spise.

Å ikke kan se for seg livet uten sin mann skjønner jeg at er tungt og vanskelig, men jeg tror ikke du hadde ville dø bare fordi han var død. Livet går alltid videre.

[Gjest gjesta]

Leste om en på 33 år som hadde mista kona. En annen hadde mista sin kjære og døde i en alder av 56..

Sorgen kan bli så stor...

[Titti72]

Leste om en på 33 år som hadde mista kona. En annen hadde mista sin kjære og døde i en alder av 56..

Sorgen kan bli så stor...

Men spørsmålet er jo hva de døde av?

Sult? Overdose? Sykdom?

Tror det skal mye til for å begå selvmord fordi ens ektemake har dødd.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror man kan tro at man vil dø uten at det faktisk skjer at man gjør det.

[Gjest gjesta]

Hjertet kan ikke knuse.... Så derfor stemmer ikke dette...

Det er vel bare gamle folk, som etter et laaangt liv, gir opp og dør kort tid etterpå. Er 99,99% sikker på at dette ikke har skjedd med unge og litt eldre folk. Kun eldgamle ,hjelpesløse som har skraltende helse som utgangspunkt, og muligens slutter å spise.

Å ikke kan se for seg livet uten sin mann skjønner jeg at er tungt og vanskelig, men jeg tror ikke du hadde ville dø bare fordi han var død. Livet går alltid videre.

Knust hjerte: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=102703

[Gjest gjesta]

Men spørsmålet er jo hva de døde av?

Sult? Overdose? Sykdom?

Tror det skal mye til for å begå selvmord fordi ens ektemake har dødd.

Leste de døde av sorg. Men det er lenge siden, har ikke link ..

[smidja]

Det er vel ganske rart. Jeg har alltid sett på meg selv som uavhengig og selvstendig. Og at jeg alltid skal klare meg om typen går fra meg har jeg alltid tenkt.

Helt til jeg traff HAN. Alt er annerledes med denne fyren, og ting jeg aldri har følt før, og aldri trodd kunne være så fantastisk er det nå. Trodd jamen ikke det gikk an jeg. Og det er klisje det, men fy søren så deilig!!! Og litt vondt også :o

[Gjest gjesta]

Nå har en amerikansk undersøkelse vist at man i verste fall kan dø av å sørge over den man elsker.

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=8163726

[Jens]

Jeg har det nøyaktig likedan med min mann....Ikke det att jeg er avhengig av ham. Jeg har mitt eget liv, med mine venner, og mine hobbyer, men kan ikke tenke meg ett liv uten ham.

[Gjest Anonymous]

Ville tatt det fryktelig tungt om mannen min skulle dø før meg, men jeg hadde neppe falt dø om selv.

Hadde faktisk synes mer synd på den lille gutten vår som mistet pappaen sin og gjort hva som helst for at han skulle ha det godt (inkl. holdt meg i livet)

[Gjest Tekumseh]

Det er vel normalt å ha slike tanker/følelser, men om de er fornuftige er en annen sak. Jeg føler det også slik overfor sambo'n min, men hadde jeg mistet henne (på en eller annen måte) hadde jeg nok overlevd, og kommet over det etter en tid.

[Gjest SumoBryter]

Nar barnet deres er fodt kommer du sikkert til a tenke litt annerledes, fordi nar dere er bare to sa kan man tenke slik, men nar dere har et barn sa vil du sannsynligvis tenke at du ikke kunne ha dodd om det skjedde noe med ham fordi barnet deres kommer til a trenge deg. Jeg vet ikke hva som ville skjedd med meg om noe hendte med min samboer, jeg ville sikkert vaert dypt deprimert resten av livet, men matte ha statt paa for barna.

[nallemaja]

hm...jeg hadde det slik før. Først under den første forelskelsen, så under graviditetene. Jeg elsker mannen min kjempehøyt og er liverdd for å miste han, men tror likevel jeg ville leve over det og komme meg videre i livet mitt. Men det er fordi jeg er en sterk person som aldri lar meg knekke av noe dessverre( lar meg knekke, men kommer meg fort på beina og ser fremover igjen...)

[kariannemor]

Da jeg gikk gravid tenkte jeg akkurat de samme tankene som deg. Hvis noe skulle skje med samboeren min ville jeg dødd..Jeg var også livredd når han skulle ut å kjøre bil, og hvis han kom hjem 5 min senere en planlagt var jeg helt hysterisk..for jeg var da sikker på at han hadde kjørt ut og dødd...

Nå som fødselen er over har jeg ikke lenger de samme tankene. Får rett og slett ikke tid til å tenke så mye :-) Det hender han kommer en halv time for sent uten at jeg i det hele tatt har lagt merke til det.. Så jeg tror nok hormonene gjør at du er ekstra redd og bekymret. Du er sikkert også redd for hvordan det vil bli å få barn (hvis d er ditt første) og skremt for å bli igjen alene hvis noe skulle skje...

Prøv å ikke tenke på det, for sansynligheten for at noe skjer er svært liten! Tenk heller på magen og babyen og bare koselige tanker