Langvarig sykdom og vennskap... noen råd?

[AnonymBruker]

Er selv alvorlig syk, og har vært det i 4-5 år. I løpet av disse årene har dessverre endel vennskap rent ut i sand....  Jeg prioriterer å være sosial, men for meg betyr et sosialt møte at jeg må lade dagen før, den dagen det sosiale skjer og dagen etter. Og selv om jeg lader så hender det jeg ikke klarer å gjennomføre....

Er også lei av å snakke om sykdom,,,, og NAV.... 

Er det noen som har noen tips/råd?

Anonymkode: a2cc0...54d

[Gjest Jegskulleønskeat]

Hvilken sykdom er det snakk om?

[AnonymBruker]

Prioriter de beste vennskapene, alle bekjente får bare forsvinne.

Jeg er selv kronisk syk, og har noen få venner, krever en del av meg å være med de. Men prioriterer de få som er der. Har jo mistet alle de som bare ville ha det gøy. Men de er jo ikke noe å samle på heller.

Anonymkode: 29acd...98a

[Gent82]

Que Sera Sera. Whatever will be will be

Endret 27. juni 2018 av Gent82

[AnonymBruker]

Har det som deg. Føler meg helt forferdelig ensom nå som barna som jeg før måtte prioritere og som tok alle kreftene mine har blitt store.. Merker desverre også at de vennene jeg trodde fortsatt var der skygger unna nå som jeg har mer overskudd og tar litt kontakt igjen. Det virker som om de syns jeg er kjedelig. Går og grubler en del for tiden, klarer ikke la vær, det kommer automatisk for hver melding jeg ikke får svar på.. 

Tror kanskje at jeg er den personen som "tapper folk for energi og drar dem ned" som det prates om. Den personen folk rådes til å kutte ut fra livene sine fordi hun er så negativ og snakker om sykdom osv... 

Det er kjempevanskelig. Jeg må forklare meg om sykdommen min, den tar mye plass, hvis jeg ikke tar forhåndsreglene mine, som jeg føler jeg må gi forklaring på, får jeg vondt i dagesvis etterpå.. Men prøver å bare nevne det i forbifarten, alltid med et smil. (f eks at jeg må sitte i skyggen, kan ikke drikke mer enn litt alkohol ect)Har ingen gode råd å gi desverre, strever som du ser veldig med det samme selv...

Klem til deg, og lykke til ihvertfall 😃

Anonymkode: d00a5...5b6

[AnonymBruker]

Jeg har vært alvorlig syk de siste to årene, og jeg har lært at det er jeg som må gi, og jeg kan ikke forvente å få. Jeg sier at jeg blir med dersom jeg klarer - og har endt med at invitasjonene uteblir, så da... Jeg har invitert en gang og da kom alle - det ble jeg veldig glad for! Men som singel mamma under kreftbehandling er det ikke energi til å holde selskap så ofte, og etter å ha gått over på AAP er det ikke penger til det heller.

Jeg opplever også at de få gangene der energinivå og smertenivå har vært sånn at jeg har kunnet være med og danse og ha det skikkelig moro, blir det påpekt at jeg ikke ser så syk ut, og at det gikk jo så bra, og hvorfor og hvorfor... Det er litt slitsomt, så jeg har akseptert at sykdom er en ensom affære som folk ikke orker å dele med deg. En del av sykdomsbildet kanskje?

Jeg snakker aldri om at jeg er syk, kun hvis jeg blir spurt direkte. Og jeg drømmer ofte om en bestevenn eller en kjæreste, som ville bli med på vanskelige møter med leger, eller ville tillate at jeg krøp inntil eller jeg kunne ringt til når jeg er redd, eller holdt hånda når... Men på den andre siden ville jeg jo vært en belastning for dette mennesket, og det er heller ingen god tanke! 

Det er fint å bli invitert, selvom man må si nei 9 av 10 ganger. De få gangene jeg får en invitasjon til noe, blir jeg så glad, og varmer meg på det lenge.

Psykologen til Kreftforeningen forteller at dette er en helt vanlig opplevelse. At tapene vi opplever ved alvorlig sykdom er mange fler enn sykdommen i seg selv. Det er sårt, og vanskelig, men en realitet desverre. Jeg har heller ingen gode råd, men kanskje det hjelper å se at det er flere som har det som deg? 

Anonymkode: 92033...238

[Gjest Konditorfrue]

Varm klem til dere 💜 💜 

[Jadzia]

Jeg erfarer at de fleste ikke gidder når det kommer til langvarig eller kronisk sykdom. De gidder ikke å være venner med noen som aldri vet om de kan komme, som stadig avlyser osv. Derfor har jeg holdt meg til de få jeg har rundt meg som gir energi og glede. Har gitt opp nye vennskap, og prøver å bare være så god venn jeg klarer for de få jeg har.

[Luckiness]

Er det slik at det er vennene dine som spør om NAV, sykdom osv? Isåfall må du være ærlig med dem og si at dette er tema du ikke ønsker å prate om, evt. ikke alltid ønsker fokus på. 
Hvis det er du selv som kommer inn på disse temaene så må du finne andre temaer å snakke om. 
Dette kan hvertfall være en start

[Pipaluk]

Som venninne til en som er fysisk funksjonshemmet og en annen som har kronisk migrene ( pluss at jeg selv har slitt med sykdom, tror jeg at jeg har forutsetninger for å se det fra begge sider.

Hvorfor skal du prate så mye om sykdom og Nav? Hva med heller å rette oppmerksomheten mot den du er sammen med? 

At du er syk er også mentalt tappende for andre. Ofte kan det være sånn at de ikke tør å prate om egen situasjon og problemer da de føler at de ikke vil bry deg og tenker at du har nok med ditt.

Takker du for invitasjoner du får selv om det ikke passer, eller lar du være å svare eller forklarer at det kommer brått på? En venninne med migrene har sluttet å svare på invitasjoner. Tenker at hun er lei av å si at hun har migrene, men det føles likevel avvisende hvis hun ikke svarer eller om jeg får et migrene-svar. 

En annen som mistet synet tar veldig lite initiativ, noe som blir vanskelig for andre. Vet ikke alltid om hun vil være sosial, eller sliter med å planlegge ting. 

Løsningen er at man prater skikkelig sammen rundt dette, men det er vanskelig for en konfliktsky person som meg, og kanskje mange andre.

 

 

[JaVel]

Så lenge venninnene vet at man er syk og at det er årsaken til at man ikke alltid kan møte, så trenger man jo ikke å gå i detaljer hver gang man ikke kan møte. Alle mennesker har noe de sliter med og hvis en person snakker mye om sin sykdom, så blir det lite plass igjen til resten av vennegjengen, noe som kan virke tappende for dem som også sliter med sitt, men som ikke snakker så mye om det.

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei sykdomsnakk at jeg trekker meg unna om det er alt det går i. Det er sykdom hele dagen på jobb (jobber med helse), jeg orker ikke sykdomsfokus i bøtter og spann på fritiden. Trenger folk råd, vil sukke over forverring, fortelle om ny behandling, manglende effekt eller annet så skal jeg gjerne høre på, men ikke en hel kveld eller hver gang vi møtes. Er det noe spesielt så for all del spør, men selv om sykdommen er altoppslukende for den det gjelder så er den ikke det for oss andre, hvor kynisk det enn høres ut. 

Et vennskap er en toveis greie, en gang er det mest deg, en gang mest meg. I perioder bare deg, men hvis det kun er du som er fokus når vi passerer år og måneder så gir ikke vennskapet meg særlig mye lenger. Innimellom så må den som er syk kunne vise interesse for andres liv. Jeg har det i perioder ganske heftig selv fordi formen er dårlig, da orker jeg ikke bruke det lille som er av fritid for å høre om hvor fælt andre har det, da trenger jeg mennesker som kan gi meg en boost når vi møtes. Gå tur, spille spill, drikke te, se serie eller noe som kan være en positiv ting.  

Når jeg inviterer så inviteres både de som alltid kommer og de som aldri kommer, som regel i god tid. Jeg forventer ikke forklaring fra de som ikke kommer, men syns det er greit om folk trykker "ja/nei/kanskje" på invitasjonen så jeg har en ide om hvor mange som skal handles inn til. Står det kanskje på vennene mine som sliter med sykdom så vet jeg at de må se an dagsformen og beregner etter det. Men vær snill å svar, det lille klikket viser at du har tatt stilling til invitasjonen, da vet jeg at du ikke bare gir blaffen. Og det er lov å komme innom en tur, bli så lenge formen tillater og så takke for seg. 

Ellers er det helt greit å be om få plassen i skyggen, et halvt glass vin, eller stolen med god ryggstøtte. men det kan fint gjøres uten lange sykdomsforklaringer. 

Anonymkode: 5ae8a...30e

[AnonymBruker]

På 29.6.2018 den 10.45, Pipaluk skrev:

Som venninne til en som er fysisk funksjonshemmet og en annen som har kronisk migrene ( pluss at jeg selv har slitt med sykdom, tror jeg at jeg har forutsetninger for å se det fra begge sider.

Hvorfor skal du prate så mye om sykdom og Nav? Hva med heller å rette oppmerksomheten mot den du er sammen med? 

At du er syk er også mentalt tappende for andre. Ofte kan det være sånn at de ikke tør å prate om egen situasjon og problemer da de føler at de ikke vil bry deg og tenker at du har nok med ditt.

Takker du for invitasjoner du får selv om det ikke passer, eller lar du være å svare eller forklarer at det kommer brått på? En venninne med migrene har sluttet å svare på invitasjoner. Tenker at hun er lei av å si at hun har migrene, men det føles likevel avvisende hvis hun ikke svarer eller om jeg får et migrene-svar. 

En annen som mistet synet tar veldig lite initiativ, noe som blir vanskelig for andre. Vet ikke alltid om hun vil være sosial, eller sliter med å planlegge ting. 

Løsningen er at man prater skikkelig sammen rundt dette, men det er vanskelig for en konfliktsky person som meg, og kanskje mange andre.

 

 

Nei. Jeg snakker ikke om sykdommen og NAV. Folk spørr fordi jeg har Borreliose og er i utlandet for behandling. Dette vet folk. Kollegaer spør om hvordan det går. 

Hvis jeg blir invitert til noe, takker jeg ja. Og sier at jeg må få kjenne på formen den dagen. 

Jeg spør alltid hvordan folk har det. Har i mange år vært "sosial arbeider " på fritiden. Lyttet og støttet. Nå orker jeg ikke det...

Anonymkode: a2cc0...54d

[Pipaluk]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg snakker ikke om sykdommen og NAV. Folk spørr fordi jeg har Borreliose og er i utlandet for behandling. Dette vet folk. Kollegaer spør om hvordan det går. 

Hvis jeg blir invitert til noe, takker jeg ja. Og sier at jeg må få kjenne på formen den dagen. 

Jeg spør alltid hvordan folk har det. Har i mange år vært "sosial arbeider " på fritiden. Lyttet og støttet. Nå orker jeg ikke det...

Anonymkode: a2cc0...54d

Kanskje løsningen er å skaffe deg nye venner? Venner som også sliter med noe?

[AnonymBruker]

På 3.7.2018 den 10.24, Pipaluk skrev:

Kanskje løsningen er å skaffe deg nye venner? Venner som også sliter med noe?

Er ikke så lett det da....

Anonymkode: a2cc0...54d