Ingen kjenner meg

[AnonymBruker]

Det er sikkert mange i lignende situasjoner.

Jeg pleier å klare meg. 

Føler dog at ingen kjenner meg. Av og til hører jeg når folk i min krets har empati/ sympati for andre i vanskelige situasjoner. Men for en eller annen grunn tror alle at jeg har det bare flott... faktisk er det ingen som kjenner meg, ingen som vet hvem jeg er og hvordan jeg faktisk har det og hvordan jeg har kjempet for å komme meg dit jeg er i dag. For en eller annen grunn gir jeg et inntrykk som gjør at folk tror at jeg har hatt en helt normal oppvekst, ingen vanskeligheter og at alt er fint, noe som er rimelig langt fra sannheten. Det er ingen som engang tenker på å spørre hvordan det er med meg. Jeg blir den som får heller høre om alle andres problemer. 

Det er jo bra på et vis, fordi dette betyr at folk tenker på meg som "normal". Noen ganger føler jeg hadde det jo også vært fint om noen faktisk kjente meg også, at jeg var et "menneske " for dem.

Er det noen som forstår? 

 

Anonymkode: b5ed1...e9d

[AnonymBruker]

Jeg forstår, fordi jeg har det helt likt. 

Anonymkode: f50a7...630

[Lavendela]

Jeg forstår deg veldig godt. Har det slik selv. Jeg har vanskelig for å stole på folk, og slipper de derfor ikke inn.

Dette bør jeg jobbe med, men det er ikke så lett som en skulle tro😏

[AnonymBruker]

Jeg vet hva du føler. De som er fra der jeg vokste opp, og noen i familien vet hvordan jeg har hatt det. Men jeg flyttet langt vekk, for jeg ville finne et helt annet nettverk og ikke påminnes det jeg er fra. Merkelig nok tror folk at jeg har det helt greit. 
De vet ikke hva jeg sliter med på innsiden, og hva jeg har gått gjennom.
Jeg begynte på folkehøgskole etter videregående, og der var jeg ærlig med noen nye jeg hadde blitt kjent med. Jeg var ærlig fordi jeg merket at jeg ikke så lett fikk meg venner der heller. De stengte meg ikke bevisst ute, men jeg var påtok meg underbevisst rollen som "utenfor" fordi dette var hva jeg var vant med.
De ble så overrasket over at det var fordi jeg hadde angst, var sjenert og hadde slike negative tanker om meg selv...fordi de oppfattet meg heller som litt for selvsikker, ei som ikke trengte folk, ei som  man ikke når opp til 😮

 

Anonymkode: 4d2e0...52c

[AnonymBruker]

Jeg vet hva du føler. De som er fra der jeg vokste opp, og noen i familien vet hvordan jeg har hatt det. Men jeg flyttet langt vekk, for jeg ville finne et helt annet nettverk og ikke påminnes det jeg er fra. Merkelig nok tror folk at jeg har det helt greit. 
De vet ikke hva jeg sliter med på innsiden, og hva jeg har gått gjennom.
Jeg begynte på folkehøgskole etter videregående, og der var jeg ærlig med noen nye jeg hadde blitt kjent med. Jeg var ærlig fordi jeg merket at jeg ikke så lett fikk meg venner der heller. De stengte meg ikke bevisst ute, men jeg var påtok meg underbevisst rollen som "utenfor" fordi dette var hva jeg var vant med.
De ble så overrasket over at det var fordi jeg hadde angst, var sjenert og hadde slike negative tanker om meg selv...fordi de oppfattet meg heller som litt for selvsikker, ei som ikke trengte folk, ei som  man ikke når opp til 😮

 

Anonymkode: 4d2e0...52c