Hva er ditt "gjør livet verdt å leve" punkt?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å finne tungtveiende punkter. Altså, jeg elsker god mat, god film, og å henge med mine voksne barn. Vi prater om alt mulig. Men alt med måte. Og det kan ikke gjøres hver dag pga jobber og alt annet i livet. 

Og så ser jeg på andre som lever kun for jobben, eller forholdet, eller reiser, eller noen hobbyer. Men når jeg ser på alt dette, er det ikke noe jeg kjenner jeg absolutt vil for enhver pris. Eller de jobber med miljø, profesjonelt eller frivillig. Ute og hjemme. Og selv om jeg syns det er en viktig ting, opplever jeg ofte at jeg melder meg ut mentalt. Jeg klarer ikke å finne en annen ting bortsett fra det nevnte som gjør livet til noe ala "våkner lett og blid og slenger foten over sengekanten for å ta fatt på en ny og spennende dag."

Jeg er singel også, men jeg vet ikke om det er noe av grunnen til at jeg syns samfunnet og livet er meningsløst til tross for alle "fantastiske oppdagelser og oppfinnelser". 

Kanskje er jeg en pessimist som kun har blitt mer pessimist med alderen.

Noen som kjenner seg igjen? 😅

 

 

 

Anonymkode: 046ec...969

[AnonymBruker]

eller eksistere.. voff, gigs, alkohol! Yepp!

Anonymkode: 93092...7fe

[Honey Dew]

Livet gjør det verdt å leve 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, men jeg har fått en diagnose. Det høres ut som om du er deprimert. Har du tenkt på det noen gang? Du sier du kanskje er en pessimist som er blitt verre med årene, så det er neppe nye tanker?

 

Anonymkode: 065d6...67b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen, men jeg har fått en diagnose. Det høres ut som om du er deprimert. Har du tenkt på det noen gang? Du sier du kanskje er en pessimist som er blitt verre med årene, så det er neppe nye tanker?

 

Anonymkode: 065d6...67b

Jeg er pessimist av natur fra barnsben av. Realist kan du si. 

Anonymkode: 046ec...969

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, HI. Er også blitt mer pessimistisk/mer realistisk med alderen. Tror ikke jeg er deprimert, det er bare ingenting som fenger eller frambringer store følelser eller engasjement..

Anonymkode: 722de...3a0

[AnonymBruker]

Tror det er veldig vanlig at det blir slik med alderen. Så får man en oppsving og litt mening når barnebarna kommer;)

Anonymkode: 2a268...13e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, HI. Er også blitt mer pessimistisk/mer realistisk med alderen. Tror ikke jeg er deprimert, det er bare ingenting som fenger eller frambringer store følelser eller engasjement..

Anonymkode: 722de...3a0

Ja det er akkurat slik det er. Jeg kan være engasjert en stund til jeg blir overbevist om at det ikke vil være verdt det på sikt.

Å lage mat er vel det eneste som fenger. Jeg savner igrunn det å være fullt oppslukt av å studere gresshopper på engen om sommeren som barn.

Anonymkode: 046ec...969