Oppfordres til sykmdlding, men man er spinnvill om man slutter i jobben

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik her i landet at man oppfordres til å sykmelde seg når man ikke trives i jobben, mens hvis man slutter før man har funnet seg en ny jobb er man «gal»? Jeg ser det overalt her inne; dersom det er snakk om konflikter på jobben, eller andre ting som gjør arbeidshverdagen vanskelig, er oppfordringen med en gang at man tar ut sykmelding og søker ny jobb mens man er sykmeldt. Dette gjelder altså selv om det er åpenbart at det ikke er noe poeng for vedkommende å fortsette i jobben. Merker også den samme tendensen i arbeidslivet og i befolkningen ellers; det er liksom helt legitimt å være sykmeldt og gå hjemme med full lønn i lange perioder («å bli utbrent kan jo skje den beste»), mens dersom man sier opp jobben for å konsentrere seg om å finne en ny blir man uglesett med en gang, i hvert fall om man må innom NAV et par måneder (til 60% lønn). Hva i alle dager feiler det egentlig oss som nasjon når langtids- og seriesykmeldte som velger å gå hjemme med full lønn mens de søker ny jobb prioriteres på jobbmarkedet foran de som tok ansvar for egen situasjon og sa opp en jobb de uansett ikke hadde planer om å fortsette i? Ikke rart sykefraværet er så høyt her til lands når måten man løser problemer på er å bruke sykmeldinger som hvilepauser mens man fortsetter i en jobb man slites ut av.

Anonymkode: 6e79f...85e

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som har vært sykmeldt i snart ett år og som skal si opp. Det finnes ingen forutsetninger for at jeg vil fortsette i jobben min. Jeg orker og vil ikke tilbake. 

Hvordan jeg skal klare meg økonomisk er enn gåte, jeg får ta en dag av gangen.

Anonymkode: 65dfc...fdd

[AnonymBruker]

Etter lang sykemelding blir jeg direkte skviset ut, og kommer nok til å si opp.

Anonymkode: aaff9...f24

[Gjest Mass]

Kanskje noen er skremt av arbeidsledige som ikke får seg jobb. Nav forventer jo også at man søker alt av ledige stillinger og deretter tar det man får, mens jeg er overbevist om at mange brennes ut fordi at de ikke jobber med det som de naturlig brenner for. Hva er da vitsen liksom? 

[Gjest Klokkeblomst90]

Fordi folk er avhengige av penger for å leve..

[AnonymBruker]

Om man er i en situasjon der forhold på arbeidsplassen forårsaker legitime plager (psykisk eller fysisk) som gir grunnlag for sykemelding er det jo det mest fornuftige økonomisk. Da beholder man full lønn så lenge man er sykemeldt, selv om man eventuelt velger å si opp jobben. Selv ble jeg sykemeldt for depresjon og alkoholmisbruk etter en lang periode med heftige konflikter på arbeidsplassen. Jeg skjønte selv at dette går ikke lenger og gikk til fastlegen som sykemeldte meg. Etter dialog med fastlegen og psykologen min valgte jeg å si opp stillingen min, det var ikke aktuelt å gå tilbake dit.

Jeg har vært under behandling i åtte måneder, inkludert en innleggelse på psykiatrisk sykehus, og er på bedringens vei. Har klart å slutte å drikke og føler meg langt bedre enn for noen måneder siden. Fra 1. juli går jeg over på "friskmeldt til arbeidsformidling". Da får jeg sykepenger i tre måneder til og kan gå rett over på dagpenger om jeg ikke har fått meg jobb. Om jeg bare hadde sagt opp jobben da alt sa stopp hadde jeg hatt tre måneders karenstid før jeg kunne fått dagpenger. 

Det er ikke sånn at man kan bestille en sykemelding. Legen sykemelder ikke med mindre det er en grunn til å sykemelde. Er man syk og kan få sykepenger er det langt mer økonomisk gunstig enn alternativet som er tre måneder uten lønn og så over på dagpenger som er drøyt 60% av tidligere inntekt.

Anonymkode: f304e...41b

[AnonymBruker]

Viktig tema. Jeg havnet på dagpenger. Ned til 62% av lønnen. Jævlig festlig når en har huslån. Bare tilå jobbe vakter. Nei. Man kan ikke BARE ta vakter. Man må ha FASTE vakter slik at en vet sum lønn pr mnd som kommer inn. Banklånet tar ikke ferie selv om inntektene synker. Blir så rasende. Hva om en uke har en 0 timer, andre uke 12 timer, tredje uke 4 timer og 4.uke 8. Man får ikke dagpengene da. Da ramler man ut av systemet og må gjenoppta dagpengene. Så får man minimal lønn med kun 24 timer den mnd. Fatter ikke nav dette? Eller jobbene?? Ingen kan leve på 24 timer jobb pr mnd. 

Anonymkode: 186db...6af

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om man er i en situasjon der forhold på arbeidsplassen forårsaker legitime plager (psykisk eller fysisk) som gir grunnlag for sykemelding er det jo det mest fornuftige økonomisk. Da beholder man full lønn så lenge man er sykemeldt, selv om man eventuelt velger å si opp jobben. Selv ble jeg sykemeldt for depresjon og alkoholmisbruk etter en lang periode med heftige konflikter på arbeidsplassen. Jeg skjønte selv at dette går ikke lenger og gikk til fastlegen som sykemeldte meg. Etter dialog med fastlegen og psykologen min valgte jeg å si opp stillingen min, det var ikke aktuelt å gå tilbake dit.

Jeg har vært under behandling i åtte måneder, inkludert en innleggelse på psykiatrisk sykehus, og er på bedringens vei. Har klart å slutte å drikke og føler meg langt bedre enn for noen måneder siden. Fra 1. juli går jeg over på "friskmeldt til arbeidsformidling". Da får jeg sykepenger i tre måneder til og kan gå rett over på dagpenger om jeg ikke har fått meg jobb. Om jeg bare hadde sagt opp jobben da alt sa stopp hadde jeg hatt tre måneders karenstid før jeg kunne fått dagpenger. 

Det er ikke sånn at man kan bestille en sykemelding. Legen sykemelder ikke med mindre det er en grunn til å sykemelde. Er man syk og kan få sykepenger er det langt mer økonomisk gunstig enn alternativet som er tre måneder uten lønn og så over på dagpenger som er drøyt 60% av tidligere inntekt.

Anonymkode: f304e...41b

Selvsagt er det mest økonomisk gunstig med sykmelding, det er nettopp det som er poenget mitt. Svarene så langt i tråden illustrerer egentlig bare poenget mitt; at mange bruker sykmeldinger som en hvilepause fra en jobb de uansett ikke har planer om å returnere til, fordi det er det mest lønnsomme for dem økonomisk. Dette er imidlertid noe vi som samfunn betaler dyrt for! Å bruke skattebetalernes penger på å gi sykmeldte folk 100% lønn for å «holde av» en stilling de uansett ikke ønsker eller fungerer i er det største form for sløseri. I tillegg tror jeg fort det blir en hvilepute for den som er sykmeldt å gå hjemme å være syk fremfor å legge seg i selen å søke etter ny jobb. Det ser man da også mange eksempler på her på kvinneguiden; mennesker som ble syk av jobben og som går rett frå sykepenger og over til andre ordninger fra NAV.

Så hvorfor blir man da uglesett dersom man har noen måneder hull i CV-en fordi man tok ansvar å sa opp en jobb man ble syk av, mens folk som har vært sykmeldt i lange/mange perioder blir foretrukket på arbeidsmarkedet fordi de ikke har hull i CV-en? Det er dette jeg finner provoserende. Det er kanskje økonomisk mest gunstig med sykmeldig, men er det moralsk riktig når det er den spesifikke jobben man har som gjør en syk?

TS

 

Anonymkode: 6e79f...85e

[AnonymBruker]

Men da må man gå etter arbeidsgiverne da, som er så skeptiske til hull.

Jeg er enig i hva du sier, men forstår hvorfor folk gjør som de gjør.

Anonymkode: d936d...f19

[Opplyst]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det slik her i landet at man oppfordres til å sykmelde seg når man ikke trives i jobben, mens hvis man slutter før man har funnet seg en ny jobb er man «gal»? Jeg ser det overalt her inne; dersom det er snakk om konflikter på jobben, eller andre ting som gjør arbeidshverdagen vanskelig, er oppfordringen med en gang at man tar ut sykmelding og søker ny jobb mens man er sykmeldt. Dette gjelder altså selv om det er åpenbart at det ikke er noe poeng for vedkommende å fortsette i jobben. Merker også den samme tendensen i arbeidslivet og i befolkningen ellers; det er liksom helt legitimt å være sykmeldt og gå hjemme med full lønn i lange perioder («å bli utbrent kan jo skje den beste»), mens dersom man sier opp jobben for å konsentrere seg om å finne en ny blir man uglesett med en gang, i hvert fall om man må innom NAV et par måneder (til 60% lønn). Hva i alle dager feiler det egentlig oss som nasjon når langtids- og seriesykmeldte som velger å gå hjemme med full lønn mens de søker ny jobb prioriteres på jobbmarkedet foran de som tok ansvar for egen situasjon og sa opp en jobb de uansett ikke hadde planer om å fortsette i? Ikke rart sykefraværet er så høyt her til lands når måten man løser problemer på er å bruke sykmeldinger som hvilepauser mens man fortsetter i en jobb man slites ut av.

Anonymkode: 6e79f...85e

Tro meg, liberalisme er ikke din fremtid. 

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det mest økonomisk gunstig med sykmelding, det er nettopp det som er poenget mitt. Svarene så langt i tråden illustrerer egentlig bare poenget mitt; at mange bruker sykmeldinger som en hvilepause fra en jobb de uansett ikke har planer om å returnere til, fordi det er det mest lønnsomme for dem økonomisk. Dette er imidlertid noe vi som samfunn betaler dyrt for! Å bruke skattebetalernes penger på å gi sykmeldte folk 100% lønn for å «holde av» en stilling de uansett ikke ønsker eller fungerer i er det største form for sløseri. I tillegg tror jeg fort det blir en hvilepute for den som er sykmeldt å gå hjemme å være syk fremfor å legge seg i selen å søke etter ny jobb. Det ser man da også mange eksempler på her på kvinneguiden; mennesker som ble syk av jobben og som går rett frå sykepenger og over til andre ordninger fra NAV.

Så hvorfor blir man da uglesett dersom man har noen måneder hull i CV-en fordi man tok ansvar å sa opp en jobb man ble syk av, mens folk som har vært sykmeldt i lange/mange perioder blir foretrukket på arbeidsmarkedet fordi de ikke har hull i CV-en? Det er dette jeg finner provoserende. Det er kanskje økonomisk mest gunstig med sykmeldig, men er det moralsk riktig når det er den spesifikke jobben man har som gjør en syk?

TS

 

Anonymkode: 6e79f...85e

Enig, syntes svarene her viser det samme. Og jeg kan også forstå hvorfor folk velger det hvis de ikke har råd til å si opp jobben, men det er overhodet ikke samfunnsøkonomisk. Syntes jeg ser så mange som er sykemeldt  og mottar sykelønn mens de leter etter en annen jobb. Og generelt mange som mottar ulike former for stønader generelt, selv om de ikke nødvendigvis er i en helt kritisk situasjon. 

Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad for det sosiale sikkerhetsnettet med tanke på kriser i livet, men det virker jo som det har tatt helt av. Vi har blitt en nasjon av NAV'ere. Rent samfunnsmessig er dette veldig problematisk med tanke på utgiftene i et land der det blir stadig flere eldre som går av med pensjon, og stadig færre yrkesaktive ynge mennesker. At man Kan holde på jobber ved å sykemelde seg mens man søker etter ny jobb innvirker også negativt på mobiliteten i arbeidsmarkedet. Så lenge en som har vært sykmeldt uten egentlig grunn (dvs. ikke reell sykdom, men kun for å holde jobben "varm" i påvente av noe annet) holder på jobben, så betyr det at den ikke lyses ut og at en annen ikke kan få den. Det er også negativt for organisasjonen å ha en arbeidstaker som kun koster penger uten å kunne bidra.

Men klart - dette handler også om arbeidsgivere. Når huller i CV'en i så stor grad teller negativt, så kan jeg se at det er mer attraktivt å holde på jobben så lenge som mulig - om enn bare for å bruke den som CV-fyll selv om man i praksis ikke er der. 

Dette handler om både holdninger hos arbeidstakere og arbeidsgivere. Ingen enkle svar, men det som er ganske sikkert er at det ikke vil være bærekraftig å holde på som nå i mange tiår til. På et eller annet tidspunkt er pengesekken tom på grunn av ubalansert befolkningsdemografi (for få som jobber sett opp mot antallet som i varierende grad mottar offentlige ytelser). 

Anonymkode: 6b904...12b

[AnonymBruker]

8 timer siden, Opplyst skrev:

Tro meg, liberalisme er ikke din fremtid. 

 

Hvordan vet vi egentlig det? Så vidt meg bekjent, har ikke ren liberalisme blitt praktisert i noe land opp gjennom historien. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er for ren liberalisme selv, og jeg påstår på ingen måte at jeg har alle løsningene. Det er det nok ingen som har, men det som er temmelig sikkert er at vi ikke kan fortsette som nå. Velferdsstaten knaker allerede under belastningen av en skjevdelt befolkningsdemografi, der stadig færre i jobb finansierer de offentlige godene vi tar for gitt. Og med stadig flere pensjonister per yrkesaktivt hode blir det problematisk etter hvert. Siden alderstrygd må prioriteres nå eldreeksplosjonen kommer, må vi finne andre løsninger for hvordan vi kan finansiere de andre tjenestene som ikke er relatert til alderspensjon.

Gjør vi ikke noe, tror jeg vi våkner opp til en kalddusj når statsfinansene svikter. Og da vil vi måtte regne med at ytelsene må reduseres betraktelig. 

Nå har vi heldigvis oljealderen litt til, og oljekrisen vi opplevde i 2014 har heldigvis stagnert litt, med en oljepris som til tider igjen er over 80 USD. Men dette bør ikke være noen hvilepute, for det Norge opplevde i 2014 var i den store sammenheng kun en kraftig påminner om hvor avhengige vi er av oljeinntektene. Egentlig var det bare en kraftig korreksjon, som følge av at det var flere tilbydere i markedet enn kjøpere. Enkel markedsteori med andre ord. Men vi går uansett mot en varig, strukturell endring i verdens oljehegemoni, og det er bare et tidsspørsmål før oljeprisen vil synke igjen. Vi er ikke veldig mange tiår unna en ytterligere elektrisk revolusjon, og kanskje en revolusjon innen andre energikilder også. Når det skjer vil etterspørselen etter olje synke dramatisk, og det man så i 2014 vil virke som en kommafeil i den store sammenheng. 

Anonymkode: 6b904...12b

[AnonymBruker]

Trodde det var leger som sykemeldte jeg, og at det ikke bare er å gå og sykemeldte seg. 

Samt at for å få sykepenger, trengs det en diagnose. "Sosiale" problemer har vel egne koder på sykemeldingene som ikke løser ut sykepenger? Dessuten har man vel en plikt til å være i dialog med arbeidsplass og prøve seg i arbeid innen 8 uker for å ikke miste sykepenger? 

Eller blir ikke dette fulgt opp av verken leger eller nav? Jeg trodde oppriktig at dersom man ikke har en svært alvorlig diagnose,  så skal det ganske mye til for å være sykemeldt i ett år... Mulig jeg er en smule naiv  

Anonymkode: 2adf7...ad7

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor er det slik her i landet at man oppfordres til å sykmelde seg når man ikke trives i jobben, mens hvis man slutter før man har funnet seg en ny jobb er man «gal»? Jeg ser det overalt her inne; dersom det er snakk om konflikter på jobben, eller andre ting som gjør arbeidshverdagen vanskelig, er oppfordringen med en gang at man tar ut sykmelding og søker ny jobb mens man er sykmeldt. Dette gjelder altså selv om det er åpenbart at det ikke er noe poeng for vedkommende å fortsette i jobben. Merker også den samme tendensen i arbeidslivet og i befolkningen ellers; det er liksom helt legitimt å være sykmeldt og gå hjemme med full lønn i lange perioder («å bli utbrent kan jo skje den beste»), mens dersom man sier opp jobben for å konsentrere seg om å finne en ny blir man uglesett med en gang, i hvert fall om man må innom NAV et par måneder (til 60% lønn). Hva i alle dager feiler det egentlig oss som nasjon når langtids- og seriesykmeldte som velger å gå hjemme med full lønn mens de søker ny jobb prioriteres på jobbmarkedet foran de som tok ansvar for egen situasjon og sa opp en jobb de uansett ikke hadde planer om å fortsette i? Ikke rart sykefraværet er så høyt her til lands når måten man løser problemer på er å bruke sykmeldinger som hvilepauser mens man fortsetter i en jobb man slites ut av.

Anonymkode: 6e79f...85e

Jeg tror det kommer litt an på. Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Jeg mistrives i min jobb, og belastningen de siste 2 årene, og spesielt det siste 1 året, har vært ekstrem. Jeg har ingen historie med psykisk uhelse, men måtte oppsøke hjelp da jeg begynte å få hyppige panikkanfall og begynte å selvskade. Det er litt bedre nå som jeg er i behandling, men jeg føle jeg hele tiden er på kanten av å bli utbrent. Vi har en skyhøy sykemeldingsprosent, personalet flykter, folk jobber uten kontrakt, verneombudet er kompis med sjefen, arbeidstilsynet er i bildet, pårørende i media, vold mot personale fra pasienter, osv. Du skjønner tegninga.

Så jeg er selvsagt fristet til å bare si opp, og lete etter en annen jobb. Men som du kanskje skjønner av avsnittet over jobber jeg i helse. Det er svært vanskelig å få fast og full stilling, i det minste stor stillingsprosent. Risikoen jeg tar med å si opp en fast full stilling for å lete etter en annen er for meg som individ for stor. Jeg har hus, barn, lån og utgifter, og syke foreldre med elendig økonomi som jeg må spe på. Men det er klart det ikke er samfunnsøkonomisk å bli sykemeldt mens man leter etter en annen jobb. Hadde jeg selv hatt en annen type utdanning som det var lettere å få seg jobb med, så kunne det vært noe annet, da hadde ikke risikoen vært så stor. Min samboer jobber i IT og gjorde dette. Var ikke noe problem.

Men jeg har også opplevd å vært utbrent før(derfor jeg kjenner igjen faresignalene), og kollapset på jobb. Måtte si opp jobben fordi jeg rett og slett ikke maktet å en gang komme meg dit. Og da hadde jeg ingenting å hjelpe meg med, hadde ingen rettigheter. Jeg ble tvunget til å selge eiendeler, inkludert en bunad jeg hadde arvet som som selvsagt hadde stor sentimental verdi. Måtte ta hull på BSU'en enda jeg knapt hadde noe der, osv. Det tok meg nesten 10 år å komme meg ut av dette uføret igjen, så det sitter langt inne å si opp jobben jeg har uten å ha noe annet å gå til. Og helt ærlig vet jeg ikke om jeg hadde klart å komme meg gjennom søkeprosess, intervju og opplæring om jeg så hadde fått det.

Anonymkode: af2bb...b9a

[AnonymBruker]

Økonomisk sett kan jeg ikke bare si opp jobben selv om jeg hater den. Må ha ny jobb først. 

Anonymkode: e3854...488

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trodde det var leger som sykemeldte jeg, og at det ikke bare er å gå og sykemeldte seg. 

Samt at for å få sykepenger, trengs det en diagnose. "Sosiale" problemer har vel egne koder på sykemeldingene som ikke løser ut sykepenger? Dessuten har man vel en plikt til å være i dialog med arbeidsplass og prøve seg i arbeid innen 8 uker for å ikke miste sykepenger? 

Eller blir ikke dette fulgt opp av verken leger eller nav? Jeg trodde oppriktig at dersom man ikke har en svært alvorlig diagnose,  så skal det ganske mye til for å være sykemeldt i ett år... Mulig jeg er en smule naiv  

Anonymkode: 2adf7...ad7

Jeg tror det er vanskelig for leger å vurdere om noen virkelig er utbrent, «psyk» eller ikke. Man kan f.eks. få sykmelding for søvnløshet, og hvem som helst kan påberope seg dette, uten at det er mulig å motbevise. I tillegg er det jo slik at mange faktisk blir både syke og psyke av jobben, men at det er den konkrete stillingen eller arbeidsgiveren som gjør vedkommende syk. Det er i slike tilfeller det blir feil, mener jeg, å tvilholde på jobben man blir syk av, samtidig som man går hjemme med full lønn og søker nye jobber. Som noen over her var inne på så utnytter man ikke bare systemet, men man bidrar også til å hindre mobilitet i arbeidsmarkedet, og kan også bidra til å skape enda mer sykefravær ved at kolleger som er igjen får en høyere arbeidsbelastning og selv blir utbrente. 

TS

Anonymkode: 6e79f...85e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trodde det var leger som sykemeldte jeg, og at det ikke bare er å gå og sykemeldte seg. 

Samt at for å få sykepenger, trengs det en diagnose. "Sosiale" problemer har vel egne koder på sykemeldingene som ikke løser ut sykepenger? Dessuten har man vel en plikt til å være i dialog med arbeidsplass og prøve seg i arbeid innen 8 uker for å ikke miste sykepenger? 

Eller blir ikke dette fulgt opp av verken leger eller nav? Jeg trodde oppriktig at dersom man ikke har en svært alvorlig diagnose,  så skal det ganske mye til for å være sykemeldt i ett år... Mulig jeg er en smule naiv  

Anonymkode: 2adf7...ad7

Tja. Det er jo opp til legen selvsagt. Samtidig er jo en lege forpliktet til å ta pasientens situasjon og begrunnelse på alvor. Selv om det ikke kan bevises rent medisinsk gjennom tester, prøver eller lignende, så må legen anse begrunnelsen som gis som reell. 

Anonymkode: 6b904...12b

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er vanskelig for leger å vurdere om noen virkelig er utbrent, «psyk» eller ikke. Man kan f.eks. få sykmelding for søvnløshet, og hvem som helst kan påberope seg dette, uten at det er mulig å motbevise. I tillegg er det jo slik at mange faktisk blir både syke og psyke av jobben, men at det er den konkrete stillingen eller arbeidsgiveren som gjør vedkommende syk. Det er i slike tilfeller det blir feil, mener jeg, å tvilholde på jobben man blir syk av, samtidig som man går hjemme med full lønn og søker nye jobber. Som noen over her var inne på så utnytter man ikke bare systemet, men man bidrar også til å hindre mobilitet i arbeidsmarkedet, og kan også bidra til å skape enda mer sykefravær ved at kolleger som er igjen får en høyere arbeidsbelastning og selv blir utbrente. 

TS

Anonymkode: 6e79f...85e

Her er det egentlig to problemstillinger. Den ene er om man virkelig er syk, den andre er at man holder jobben "varm" mens man er sykemeldt. For å ta det i rekkefølge; jeg har ingen problemer med at man faktisk skal få sykepenger dersom man er syk, og det gjelder også dersom det psykososiale miljøet på jobben har vært så dårlig at det har endt opp i sykemelding. Men bør det være slik at man i praksis ikke kan si opp jobben for å ikke miste sykepengene? Jeg mener nei. Man bør se på en ordning der man ikke knytter retten til sykepenger så tett opp mot jobben man har nå. Fireukerskravet umiddelbart forut for sykepengeretten gjør f. eks. ordningen alt for flyktig. Man burde heller sett antall år i arbeidslivet i sammenheng, f. eks. ved at man betaler inn til en ordning som gjør at man senere har rett til sykepenger uansett når behovet oppstår.

Og ja, som jeg nevnte - mobiliteten i arbeidsmarkedet er ganske viktig. I dag er veldig mange for redde for å miste en fast jobb, noe som fører til at man klamrer seg fast til jobben man har. Selv om man ikke gjør det godt i den eller kanskje ikke engang passer til jobben man har. Det taper arbeidsgiver på gjennom tapt fortjeneste og økt risiko for helseplager blant sine ansatte. Det taper også arbeidstakere på, som ved å måtte stå i en stilling ikke får realisert sitt potensiale i en jobb man trives bedre i. Og det taper samfunnet på, ved at man opprettholder den onde sirkelen. Alle taper på dette, og det er uforståelig at man ikke har sett på sykepengeordningen. 

Anonymkode: 6b904...12b

[Opplyst]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet vi egentlig det? Så vidt meg bekjent, har ikke ren liberalisme blitt praktisert i noe land opp gjennom historien. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er for ren liberalisme selv, og jeg påstår på ingen måte at jeg har alle løsningene. Det er det nok ingen som har, men det som er temmelig sikkert er at vi ikke kan fortsette som nå. Velferdsstaten knaker allerede under belastningen av en skjevdelt befolkningsdemografi, der stadig færre i jobb finansierer de offentlige godene vi tar for gitt. Og med stadig flere pensjonister per yrkesaktivt hode blir det problematisk etter hvert. Siden alderstrygd må prioriteres nå eldreeksplosjonen kommer, må vi finne andre løsninger for hvordan vi kan finansiere de andre tjenestene som ikke er relatert til alderspensjon.

Gjør vi ikke noe, tror jeg vi våkner opp til en kalddusj når statsfinansene svikter. Og da vil vi måtte regne med at ytelsene må reduseres betraktelig. 

Nå har vi heldigvis oljealderen litt til, og oljekrisen vi opplevde i 2014 har heldigvis stagnert litt, med en oljepris som til tider igjen er over 80 USD. Men dette bør ikke være noen hvilepute, for det Norge opplevde i 2014 var i den store sammenheng kun en kraftig påminner om hvor avhengige vi er av oljeinntektene. Egentlig var det bare en kraftig korreksjon, som følge av at det var flere tilbydere i markedet enn kjøpere. Enkel markedsteori med andre ord. Men vi går uansett mot en varig, strukturell endring i verdens oljehegemoni, og det er bare et tidsspørsmål før oljeprisen vil synke igjen. Vi er ikke veldig mange tiår unna en ytterligere elektrisk revolusjon, og kanskje en revolusjon innen andre energikilder også. Når det skjer vil etterspørselen etter olje synke dramatisk, og det man så i 2014 vil virke som en kommafeil i den store sammenheng. 

Anonymkode: 6b904...12b

Selv om man kan hevde at ren liberalisme aldri har vært praktisert, vet vi likevel nok om hvordan liberalisme fungerer til å vite hvordan det vil bli. Du snakker som kommunister som påstår ren kommunisme aldri har vært praktisert, og bruker det som argument for kommunisme. 

Velferdsstaten knaker bare under den ekstra belastningen innvandringen medfører. Rent politisk står den fjellstøtt. Ikke minst står velferdsstaten sterkere politisk nettopp på grunn av innvandringen.

Liberalister som tror innvandringen vil ødelegge velferdsstaten kommer til å våkne opp til en seriøs politisk blåmandag. 

Om noe kommer bare skattetrykket til å øke for å finansiere ekstra belastning på velferdsstaten. Det er bare å se hvordan selv høyrekommuner har begynt å innføre eiendomsskatt. 

For øvrig er ikke Norge så avhengig av olje som høyresida liker å fremstille det som. Vi er akkurat noe araberland, enn så lenge. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Opplyst skrev:

Selv om man kan hevde at ren liberalisme aldri har vært praktisert, vet vi likevel nok om hvordan liberalisme fungerer til å vite hvordan det vil bli. Du snakker som kommunister som påstår ren kommunisme aldri har vært praktisert, og bruker det som argument for kommunisme. 

Velferdsstaten knaker bare under den ekstra belastningen innvandringen medfører. Rent politisk står den fjellstøtt. Ikke minst står velferdsstaten sterkere politisk nettopp på grunn av innvandringen.

Liberalister som tror innvandringen vil ødelegge velferdsstaten kommer til å våkne opp til en seriøs politisk blåmandag. 

Om noe kommer bare skattetrykket til å øke for å finansiere ekstra belastning på velferdsstaten. Det er bare å se hvordan selv høyrekommuner har begynt å innføre eiendomsskatt. 

For øvrig er ikke Norge så avhengig av olje som høyresida liker å fremstille det som. Vi er akkurat noe araberland, enn så lenge. 

Nei, vi vet jo faktisk ikke det når det ikke har blitt praktisert. Som sagt, jeg er ikke nødvendigvis noen rendyrket liberalist, men det er ganske åpenbart at man ikke uten videre kan si noe om utslagene av en samfunnsform man faktisk ikke har prøvd. 

Den knaker under færre yrkesaktive også, noe som kan bli et større problem enn innvandringen, selv om den heller ikke hjelper på. Står den politisk fjellstøtt? Vi har en borgerlig regjering for andre gang på rad nå, og med Solberg som den lengstsittende borgerlige statsministeren i nyere tid. Selv om man neppe kan tillegge Høyre liberalistisk politikk, så står Høyre og de borgerlige likevel for en endring i borgerlig/liberal retning over tid.

Det vil være begrenset hvor mye de borgerlige kan øke skattetrykket. For det første vil flere av de som bidrar sterkt emigrere til utlandet (mange har jo da også gjort det allerede), og det er nok også begrenset hvor mye høyre kan øke skattetrykket for å ikke bli for like venstresiden i norsk politikk og uten å miste en del av sine kjernevelgere. Derfor tror jeg de heller velge å senke det over tid, fremfor å risikere å ikke ha regjeringsmakt. 

 

Anonymkode: 6b904...12b