Jeg har sluttet å bry meg om merkedager.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid elsket sosiale markeringer. Nyttårsaften, bursdagsfeiringer, sommerfest med jobben, St-hans... Har stått i bresjen og invitert og laget til, organisert store vennelag med masse god mat, partytelt, godt planlagt pynting og underholdning. Kjempegøy! Sistemann i seng og førstemann opp for å lage gode frokoster og hei hvor det går. Ungene har elsket at det er hos oss det skjer, eller at vi alle drar dit det skjer, og vi har mange gode minner fra endeløse sommernetter i sosiale lag. Slik er det ikke lenger. Jeg kunne egentlig tenke meg å skippe både jul, påske og midtsommer. I år hadde jeg egentlig tenkt at jeg skulle gå alene til fjells på en dnt.hytte på st.hans, og sende mann og barn på bålbrenning og feiring. Det ble ikke helt slik, været var ikke optimalt for fjelltur, og jeg hadde belaget meg på å være med på feiring, Minst 30 venner og naboer på naustfest, griling og stoort bål i en idyllisk fjære, med tre generasjoner, fantastisk stemning, gode historier og høy feelgoodfaktor.  . Heldigvis dukket det opp en problemstilling med noen hunder og småbarn som trengte pass, og jeg var ikke litt lei meg for å tilby meg å være hjemme, slik at foreldrene kunne være med på samlingen. Så nå sitter jeg hjemme, huset er helt stille, jeg har et glass vin og bare nyter freden. Og alle synes synd på stakkars meg som ikke får være med. Jeg bare håper de blir der leeenge. Men hva har egentlig skjedd? For ti år siden ville jeg følt at dette var litt av et offer. Er det alderen? Er det greit? Eller burde jeg skjerpe meg og holde litt mer fast på det gamle? Har jo ikke lyst til å bli kjerring heller;-)  Flere som har det slik?

Anonymkode: e679a...d3a

[AnonymBruker]

Jeg har blitt litt slik de siste par årene. (Er 40). Synes ikke store fester er så gøy lengre, delvis fordi jeg har vært på så mange. Foretrekker å møtes i små grupper uten noe feiring, heller stille og rolig. Den yngre meg hadde foraktet dennåværende jeg. Men samtidig tenker jeg fester er ikke alt her i livet

Anonymkode: 78f46...875

[AnonymBruker]

Er litt sånn selv. Er 28, og i fjor var jeg alene på julaften. Var fantastisk! Pyjamas, kalkun, julefilmer og gaver bare til meg. Lå og slang på senga på hybelen hele dagen og kvelden og bare koste meg alene. Familien savnet meg og syntes kanskje det var så synd på meg som ikke hadde noen å være med, men så har jeg jo vært med folk hver eneste jul de siste 27 årene, så i fjor var det jaggu på tide å være for meg selv. Var deilig å slippe mye styr. Skikkelig latmannsjul!

Håper folk snart lærer seg at man har forskjellige behov når det gjelder høytider og sosialt samvær. Jeg er gjerne med venner på 17. mai og nyttårsfeiring, men ellers har jeg ikke store behovet. Syns selvfølgelig det er koselig å bli invitert, men er også greit å kunne takke nei uten dårlig samvittighet. Mulig det er alderen, og jeg føler mange av disse feiringene er for barn og familier. Har ikke mann eller barn så da har jeg bare meg selv å tenke på.

Anonymkode: 74f90...942