Hvordan takle barnevernssak på jobb.. (ikke om saken i seg selv)

[AnonymBruker]

Jeg jobber et sted hvor jeg jobber tett med oppfølging av barn. Jeg er nyutdannet, og visste jo så klart at dette kom til å skje før eller siden.

Jeg syntes saken er utrolig vanskelig, ettersom foreldrene er utrolig lei seg og prøver veldig hardt. De er oppriktig gode mennesker, de bare har ingen forutsetning for å yte god omsorg for barnet. 

Barnevernet er inne i bildet, og det er prat om omsorgsovertakelse.

Jeg har så vondt i hjertet mitt hver gang jeg er på jobb og ser dette. Foreldrene prøver så hardt, og de prater med meg om hvor redde de er for å miste barnet. Jeg føler meg nesten slem når jeg dokumenterer hvordan de er med barnet, fordi jeg ser jo de prøver - de bare får det ikke til. I tillegg tenker jeg ofte når jeg ser på barnet at h*n er så liten nå, og lurer på hvordan livet hens kommer til å bli, tanken på at hen mest sanssynlig aldri kommer til å flytte hjem med sine foreldre.

Jeg har forsøkt å prate med både leder og kolleger om at jeg syntes dette er vanskelig, men de sier bare at "sånn er det" og at man blir vant til det. Men jeg merker jeg sliter på jobb, og tenker mye på dette på fritiden.

Hvordan takler dere andre slike ting?

(Jeg er i og for seg enig i at barnet ikke bør reise hjem med foreldrene pga deres manglende omsorgsevne, og har tillit til at barnevernet gjør jobben sin korrekt. Dokumenterer så klart alt nøytralt, også de negative tingene foreldrene gjør)

Anonymkode: db646...abb

[Alvario]

Synes du høres ut som ett godt varmt menneske jeg. Slike saker skjer ikke så ofte i en barnehage, og bør absolutt ikke man bare bør bli vandt til. 

Flott du ser at barnevernet gjør en riktig jobb, til tross for hvor vanskelig dette er for foreldrene. Det at foreldrene ikke vet bedre bruker stort sett å handle om at de enten er litt «enkle» eller selv har en historikk med omsorgsneglekt. I sistnevnt tilfelle kan det være fordelsaktig å få inn miljøterapeut i hjemmet for å lære foreldrene normalitet. Også i tilfeller hvor barna blir fratatt, rett og slett for at foreldrene da kan stille sterke i prosessen videre i forhold til samvær med barnet. Kan du undersøke om de har slike hjelpetiltak hos dere og oppfordre foreldrene å spørre om det?

For din egen del håper jeg du finner en kollega eller en annen å snakke med om dette. Det er traumatisk å være en del av en omsorgsovertakelse, og jeg synes faktisk det skal være det, men man skal få verktøy å gå videre. Vi kan alle sette oss inn i hvordan det ville vært å mistet omsorgen for barna våre, og som du beskriver handler det ikke om onde foreldre.

Masse lykke til videre og send gjerne pm om du vil snakke med andre med samme erfaringer

[Gjest The ceiling lamp]

Jeg synes det er dårlig av kollegene og særlig sjefen din å avfeie deg med at dette er noe du blir vant til. Som nyutdannet er det ikke uvanlig å ha undringer eller spørsmål om jobben. Mange har "veileder" i starten på en ny jobb. Gå til sjefen din en gang til og si at du trenger å diskutere situasjonen. Kan eller vil ikke denne kan du sikkert bli henvist til en annen. Du er absolutt ikke den første og blir ikke den siste som føler på det samme som du gjør nå.

Lykke til

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Mariell77 skrev:

Synes du høres ut som ett godt varmt menneske jeg. Slike saker skjer ikke så ofte i en barnehage, og bør absolutt ikke man bare bør bli vandt til. 

Flott du ser at barnevernet gjør en riktig jobb, til tross for hvor vanskelig dette er for foreldrene. Det at foreldrene ikke vet bedre bruker stort sett å handle om at de enten er litt «enkle» eller selv har en historikk med omsorgsneglekt. I sistnevnt tilfelle kan det være fordelsaktig å få inn miljøterapeut i hjemmet for å lære foreldrene normalitet. Også i tilfeller hvor barna blir fratatt, rett og slett for at foreldrene da kan stille sterke i prosessen videre i forhold til samvær med barnet. Kan du undersøke om de har slike hjelpetiltak hos dere og oppfordre foreldrene å spørre om det?

For din egen del håper jeg du finner en kollega eller en annen å snakke med om dette. Det er traumatisk å være en del av en omsorgsovertakelse, og jeg synes faktisk det skal være det, men man skal få verktøy å gå videre. Vi kan alle sette oss inn i hvordan det ville vært å mistet omsorgen for barna våre, og som du beskriver handler det ikke om onde foreldre.

Masse lykke til videre og send gjerne pm om du vil snakke med andre med samme erfaringer

Tusen takk! 

Det er ikke snakk om barnehage, barnet oppholder seg på en døgninstitusjon hvor foreldrene også er mye tilstede.

Jeg er helt enig i at foreldrene ikke bør få omsorgen for barnet. Saken er litt i de baner at f.eks en alkoholisert forelder som elsker sine barn, men ikke evner å ha omsorg for dem. Ikke at denne saken er på noen måte rusrelatert.

Forhåpentligvis får de ha samvær med barnet videre, det tror jeg nok. Men det blir nok aldri aktuelt for barnet å bo med foreldrene. 

Jeg syntes det er vanskelig, og føler jeg står fast mellom barken og veden. Foreldrene er utrolig lei seg, og jeg føler med dem. Og på mange måter syntes jeg det er vanskelig å vite at de mest sanssynlig mister omsorgen for barnet, ettersom de ikke vet dette selv. De prater ofte om at de er veldig redde for det.

Jeg føler også med barnet som kommer til å vokse opp uten sine foreldre i hverdagen. Jeg tror så klart barnet kommer til å få det fint uansett, men når jeg ser på hen, hvor liten hen er, mammaen som holder rundt barnet sitt og har gledet seg sånn over dette barnet....

Det er vanskelig.

Sender deg pm  

Anonymkode: db646...abb

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i din situasjon, men tenker at i kontakten med foreldrene ville jeg snudd samtalen mot at det er barnevernet som tar seg av saken og at de bør kommunisere det de bekymrer seg for dit. Jobben din er å dokumentere saklig og nøytralt, og det må du forholde deg til, selv om det er ubehagelig og vanskelig.

Fokus må i alle sammenhenger være at dere alle jobber mot det beste for barnet. Ja, det er vondt å være foreldre i en slik situasjon, men det aller vanskeligste er å være barnet. Oppveksten vil prege barnets liv videre på veldig mange områder. 

Anonymkode: 31565...d84

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forsøkt å prate med både leder og kolleger om at jeg syntes dette er vanskelig, men de sier bare at "sånn er det" og at man blir vant til det. Men jeg merker jeg sliter på jobb, og tenker mye på dette på fritiden.

Anonymkode: db646...abb

Ta det opp med lederen din en gang til. Forklar det å være alene med saken gjør at du sliter og tenker mye på dette når du ikke er på jobb. 

Du trenger noen å støtte deg på faglig, og noen å "tømme hodet" sammen med. Dette er en typisk sak hvor leder eller erfaren kollega skal, og må, være der for deg og sammen med deg.

Ja, det "er sånn" og du blir erfaren med slike saker, men dette er din første slike sak, og du trenger støtte.

Anonymkode: d5734...2b1