Å ta sorgene på forskudd.

[AnonymBruker]

Håper det er noen i samme situasjon her, som kan komme med noen trøstende ord.

Temaet kom opp forrige helg, da jeg var på besøk hos min mor. Hun hadde gjort klart noen papirer, og begynte å diskutere det praktiske rundt arv og opprydning av dødsbo... osv.

Jeg er voksen, og har bare kontakt med familien på min mors side. Jeg er eneste "barn" på den siden, slik at det bare er min mor, tante og mormor som er gjenlevende. Min tante har ingen barn.

Jeg tenker mer og mer på at om ikke mange år kommer jeg til å sitte igjen "helt alene" (har mann, men det er liksom ikke det samme), og all min familie er borte... Det blir jeg som må ta meg av slektninger, og det blir jeg som må rydde opp etter de etter de dør.

Jeg blir mer og mer nervøs for dette, og gruer meg til den dagen jeg ikke har noen igjen fra min egen familie..

Hvordan takler dere andre dette? 

 

Anonymkode: ef5d5...756

[AnonymBruker]

Du takler det fordi du må. Min mamma er død. Jeg alene måtte ordne opp. Jeg hadde aldri vært i en begravelse før jeg gravla min mamma. Presten syntes først det var godt, men jeg sa noen ord om hvorfor. Det betydde bare at jeg ikke har hatt noe særlig med familie rundt meg. Min familie er i dag barn som lever sitt liv og som heller ikke bor i nærheten. 

Anonymkode: e0daa...a27

[AnonymBruker]

Selvfølgelig takler jeg det når jeg må

Jeg bare syntes det er vanskelig å forsone seg med tanken på at om få år kommer jeg til å være den eneste som har minner av min familie. Eneste jeg kjenner som kjente de (utenom mannen så klart).

Syntes det er utrolig trist å tenke på at min familie kommer til å "forsvinne", og at jeg ikke har noen søsken/søskenbarn/andre slektninger å minnes de med.

Anonymkode: ef5d5...756

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det føles trist, men du kan prate om henne til mann og ev. barn. Her prater vi ofte om mormor. Jeg tenker på henne de fleste dagene, men da med gode tanker og ikke et bunnløst savn. 

Det du kan gjøre er å snakke med fin mor. Spør henne om barndommen, ønsker og drømmer og livet hennes som voksen. Henne og ikke livet med mann og barn.

Min sjanse forsvant. Min mamma ble syk og jeg ble syk. Jeg prøvde å ivareta henne og mine barn. Spørsmålene om min mamma og hennes liv har kommet nå hvor jeg har ro i eget liv. Nå vil jeg aldri få svar. En enkelt ting. Mamma ble uføretrygdet. Jeg visste om sykdommen og stilte opp i forhold til den, men jeg spurte aldri om hennes tanker og følelser omkring der. Hvor inngripende det var i hennes liv forsto jeg ikke før jeg selv ble syk.

Du har muligheten til det. Snakk med henne! Lær deg å kjenne hvem hun er utenom mamma og ev. Kone.

Anonymkode: e0daa...a27