Mamma ringer fortsatt på vegne av sønn på 29 år

[AnonymBruker]

Broren min er snart 30 og bor hjemme på gutterommet. Han sliter med depresjon og angst å styrer mye med nav. Mamma på 65 ringer for ham til nav, til deltidsjobben hans, legen hans osv fordi han har for mye angst til å gjøre det selv. Er det greit egentlig? Da mamma fortalte det syntes jeg det var helt sykt at hun må ordne sånt for en som snart er 30. Hvis jeg var daglig leder på jobben hans og mammaen til en ansatt på 29 ringte for å si at han ikke kom på jobb idag feks? Hadde jo ikke visst om jeg skulle ta det seriøst eller ikke.

Eller er det bra at mamma ordner dette for han siden han sliter psykisk? Eller ødelegger hun for han?

Anonymkode: f8a75...b87

[Lycka]

Jeg tolker det litt som at hun syr puter under armene hans.

Greit at han har angst, men hvordan skal han få mestringsfølelse hvis han aldri må gjøre noe han synes er ubehagelig og hun ordner alt for han?

Greit at hun er en støtte for han, men her har hun nok blitt en hvilepute.

[AnonymBruker]

Hun kan faktisk være en av grunnene til at broren din ikke greier å bli frisk. Hun er nødt til å klippe navlestrengen. Jeg skjønner at hun vil hjelpe sønnen sin, men hun hjelper ham til hjelpesløshet, og det gjør ikke susen for angsten hans på sikt, altså. Familieterapi! Sånt er ikke bare for folk som krangler, men også for folk som sliter med usunne relasjoner som de ikke selv greier å se. Går broren din til psykolog? Kanskje forsøke å få til noe gjennom denne?

Anonymkode: bc851...771

[Jadzia]

Det er flott at hun hjelper han. Men å gjøre alt for han uten at hanmå eksponere seg vil nok bare gjøre ting verre på sikt. Eksponering er alfa og omega ved angst

[SesameStreet]

Jeg ble sittende og tenke på hvor syk han er. Jeg har kjent hvilket kvelende tak angsten og depresjonen kan ha om deg, og hvor dypt man kan forsvinne inn i det. Småting som føles helt naturlig for andre er tungt og vanskelig. Du føler deg som om du drukner og uansett hvor mye du svømmer så kommer du deg ikke til overflaten. Sånn sett så syns jeg det er vanskelig å si om hun hjelper han eller ødelegger for han. For noen så er eksponering riktig og bra, men for noen så trenger de å komme seg til overflaten først. 

Jeg slett med angst og depresjoner i mange år og det er først i år jeg har klart å ta tak i ting som mange anser som helt vanlige og normale ting som de gjør hver dag. Familien har selvfølgelig fordømt meg så det holder. Dumme, late, ubrukelige damen som ikke klarer noen ting. Jeg kan forstå begge sidene av denne saken. Om han er alvorlig syk, så er det godt å ha hjelp, men hvor går grensen mellom hjelp og behov for å stå på egne ben?

Vanskelig. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber med opptak til høyere utdanning, og her er det veldig ofte mor eller far som ringer for sin sønn/datter og har spørsmål om søknaden. Av og til tenker jeg i mitt stille sinn at hvordan skal denne søkeren komme seg gjennom et studieprogram når han/hun ikke klarer å ta en telefon selv. Eller så tenker jeg at kanskje barna ikke er så interesserte i høyere utdanning, men foreldrene har pushet på med søknadsprosessen... Ofte ringer de og har høyttalere på telefonen, og jeg hører mor og fars stemmer i bakgrunnen. Det er så vanlig at jeg er blitt helt vant til det nå.

Men det er slik hos oss (og hon nav etc regner jeg med) at man ikke kan gi spesifikke opplysninger om noens søknad til en tredjepart. Så det er uansett begrenset hva foreldrene oppnår når de ringer for barna sine.

Anonymkode: 892a1...2c0

[SesameStreet]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men det er slik hos oss (og hon nav etc regner jeg med) at man ikke kan gi spesifikke opplysninger om noens søknad til en tredjepart. Så det er uansett begrenset hva foreldrene oppnår når de ringer for barna sine.

Anonymkode: 892a1...2c0

Når det kommer til NAV skal kan den som det gjelder levere en fullmakt om at de kan utlevere personopplysninger til en tredjepart som f.eks mor. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Broren min er snart 30 og bor hjemme på gutterommet. Han sliter med depresjon og angst å styrer mye med nav. Mamma på 65 ringer for ham til nav, til deltidsjobben hans, legen hans osv fordi han har for mye angst til å gjøre det selv. Er det greit egentlig? Da mamma fortalte det syntes jeg det var helt sykt at hun må ordne sånt for en som snart er 30. Hvis jeg var daglig leder på jobben hans og mammaen til en ansatt på 29 ringte for å si at han ikke kom på jobb idag feks? Hadde jo ikke visst om jeg skulle ta det seriøst eller ikke.

Eller er det bra at mamma ordner dette for han siden han sliter psykisk? Eller ødelegger hun for han?

Anonymkode: f8a75...b87

Han er syk, men samtidig virker det som om hun syr litt puter under armene hans ja. Det er viktig å eksponere seg. Går han til psykolog? Mulig han kan få hjelp til å utfordre angsten. Det er ikke lett, jeg har en angst jeg også. Det er tøft, men man må våge å jobbe med den selvom det tar tid.

[AnonymBruker]

Oi....snakk om å gjøre han bjørnetjenester. Hun umyndigjør han.

Anonymkode: e1885...aa5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at han ikke vil ringe siden han har angst og at moren din vil hjelpe til, men det kommer aldri til å bli noe bedre hvis hun fortsetter med det. Uansett hvor vanskelig det er, så må han lære seg å ringe selv

Anonymkode: cc172...f3e

[Gjest chisandra]

Greit eller ikke...den neste telefonen hun tar bør være til hjelpeapparatet slik at han kan få hjelp til å trene på selvstendighet. 

[AnonymBruker]

Ja det er greit, hadde ikke greid meg selv om mamma og broren min ikke stilte opp for meg da jeg var syk i 6 år. Ble sakte bedre med behandling av psykolog på nett, og studerer og har deltidsjobb i dag.

Tror det kan være vanskelig for mange å sette seg inn i hvor ille dette er, lett å dømme og tenke at han må skjerpe seg og ringe selv.

Anonymkode: 1390a...529

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja det er greit, hadde ikke greid meg selv om mamma og broren min ikke stilte opp for meg da jeg var syk i 6 år. Ble sakte bedre med behandling av psykolog på nett, og studerer og har deltidsjobb i dag.

Tror det kan være vanskelig for mange å sette seg inn i hvor ille dette er, lett å dømme og tenke at han må skjerpe seg og ringe selv.

Anonymkode: 1390a...529

Samme her. Hadde ikke mamma ringt for meg, så hadde ingenting blitt gjort. Jeg hadde for mye angst til å kunne holde en vettug samtale med en fremmed over telefon, jeg hadde ikke fått med meg noe som helst.

Anonymkode: f803a...5e8

[Biloba]

Det er ikke gitt at han kommer til å steppe opp bare fordi hun ber ham ta ansvar selv. Hvordan vil livssituasjonen hans se ut etter noen måneder/et par år hvis ingen  ringer, sender søknader, går på møter, gjør avtaler osv? 

Kanskje han tar mer ansvar selv, men det kan også hende at han blir lammet av angsten og at han ikke makter å ordne opp i ting, mister jobben, mister rettigheter hos NAV osv. Da blir det ikke lett for ham å komme opp av hengemyren, angsten blir verre når livet kommer ut av kontroll.

[SnoopyBoy]

Det moren din gjør er feil. Det er jo bare godt ment, men..Jeg har angst selv, men jeg klarer meg allikevel. Tar mine egne telefoner og har egen leilighet + en tilretteagt jobb gjennom nav. Så jeg klarer meg. 

Han er 29 år. Han kan ikke bo hjemme. Han må ut å prøve seg, hvis ikkeblir ikke ting bedre og moren hans gjør ting enda verre. Han kan i det minste ta sine egne telefoner.

[Biloba]

13 timer siden, SnoopyBoy skrev:

Det moren din gjør er feil. Det er jo bare godt ment, men..Jeg har angst selv, men jeg klarer meg allikevel. Tar mine egne telefoner og har egen leilighet + en tilretteagt jobb gjennom nav. Så jeg klarer meg. 

Han er 29 år. Han kan ikke bo hjemme. Han må ut å prøve seg, hvis ikkeblir ikke ting bedre og moren hans gjør ting enda verre. Han kan i det minste ta sine egne telefoner.

Det er like dumt som å si at jeg overlevde kreft, så når andre får kreft får de bare lære seg å takle det og stå på...

Folk blir rammet i ulik grad, har ulike ressurser til å takle det, får ulik støtte av nettverk, og ulik hjelp fra hjelpeapparatet. 

[SnoopyBoy]

20 minutter siden, Biloba skrev:

Det er like dumt som å si at jeg overlevde kreft, så når andre får kreft får de bare lære seg å takle det og stå på...

Folk blir rammet i ulik grad, har ulike ressurser til å takle det, får ulik støtte av nettverk, og ulik hjelp fra hjelpeapparatet. 

Ikke kom med den. Jeg  har kun fått hjelp av nav, og jeg er rammet i stor grad. Jeg bor i envanlig blokk, men det finnes mange steder man kan bo hvor det er bemannet og man kan få ekstra hjelp, men likevel ha sin egen leilighet, dette kan han få hjelp til av nav. En 29 åring skal ikke bo hjemme. Det kommer ingenting positivt ut av det. 

[AnonymBruker]

Er er det en hel del flåsete, kunnskapsløse svar fra folk som tror at man bare kan ta seg sammen fra angst. Kan man det, så er det ikke angst. 

Jeg ble tidlig selvstendig og jobbet fra jeg var 15 år. Klarte meg helt selv til jeg opplevde en alvorlig voldsepisode da jeg var 30 år, som utløste alvorlog angst. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke klarte å ta én telefon på flere måneder, etter å ha klart det fint i 15 år før det.

Ber folk som synser og har gått «livets skole» om å ikke svare, da det kan skade gutten. Målet er selvsagt at han skal klare ting selv, men da må han få skikkelig behandling og støtte, ikke at familien plutselig slutter å hjelpe.

Anonymkode: 743dd...5da

[AnonymBruker]

Syns det er helt greit. Broren min tok livet av seg for noen dager siden og han ordnet alt selv.. Hadde han fått mer hjelp hadde det kanskje ikke blitt sånn..

Anonymkode: 37145...ccb

[Papirfly]

Tråden er ryddet for personangrep.

Papirfly, mod.

 

Edit: Tråden er ryddet igjen for personangrep.

Edit 2: Tråden er ryddet for kommentarer til moderering.

Endret 24. juni 2018 av Papirfly