Hvorfor viser du respekt?

[exictence]

Hva får deg til å behandle mennesker med respekt?

Er det noe man har lært i oppveksten å behandle andre med respekt? Må man ha respekt for seg selv, for å kunne respektere andre?

Hvis du ikke er vant med å bli respektert, vil det da være vanskelig å behandle andre med respekt?

Hva er det som gjør at noen sier stygge ting til andre, at noen trakker ned andre? Noen sårer med vilje. Hva er det som gjør det?

Er det riktig å behandle et menneske respektløst, fordi man selv blir behandlet respektløst?

Hva om alle bare smiler? Er det også feil?

 

 

[AnonymBruker]

"Respekt" er et ullent begrep syns jeg, og det er din bruk av det i innlegget ditt også syns jeg. Å vise andre respekt kan være alt fra å hedre og ære noen  til å bare oppføre seg høyst alminnelig mot noen, eller altså fravær av uhøflighet eller "respektløshet", (si stygge ting, tråkke andre ned som du nevner).  Man kan respektere regler og lovverk, eller sosiale koder og følge dem, eller respektere at andre har andre meninger og ikke krangle på det.
Men i det daglige verken respekterer eller disrespekterer jeg tilfeldige mennesker på min vei, jeg følger alminnelig folkeskikk.

Å bli respektert, mener du å bli sett, anerkjent som alle andre, lyttet til sånn i det alminnelige, behandlet greit av andre,  eller å bli sett opp til, dine meninger blir tillagt ekstra vekt, alle gjør som vedkommende sier fordi h*n er så anerkjent, at man er et forbilde og andre tydelig viser det?

Å smile til noen eller alle handler ikke om respekt syns jeg. Hvis man behandler andre dårlig, sårer, er nedlatende, kaller opp, er man selvfølgelig ikke respektfull. Og det vil jo påvirke den som mottar denne behandlingen. Men mest av alt er man uhøflig, ufin, slem, egoistisk, barnslig.
 Barn som er utsatt for slikt, eller vitne til slikt, vil jo ikke naturlig lære seg å bli høflige og hyggelige mot andre heller. Men det er ikke "riktig" av den grunn, det kan forklare dårlig oppførsel, men ikke unnskylde den i voksen alder.

Anonymkode: 84254...481

[exictence]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Respekt" er et ullent begrep syns jeg, og det er din bruk av det i innlegget ditt også syns jeg. Å vise andre respekt kan være alt fra å hedre og ære noen  til å bare oppføre seg høyst alminnelig mot noen, eller altså fravær av uhøflighet eller "respektløshet", (si stygge ting, tråkke andre ned som du nevner).  Man kan respektere regler og lovverk, eller sosiale koder og følge dem, eller respektere at andre har andre meninger og ikke krangle på det.
Men i det daglige verken respekterer eller disrespekterer jeg tilfeldige mennesker på min vei, jeg følger alminnelig folkeskikk.

Å bli respektert, mener du å bli sett, anerkjent som alle andre, lyttet til sånn i det alminnelige, behandlet greit av andre,  eller å bli sett opp til, dine meninger blir tillagt ekstra vekt, alle gjør som vedkommende sier fordi h*n er så anerkjent, at man er et forbilde og andre tydelig viser det?

Å smile til noen eller alle handler ikke om respekt syns jeg. Hvis man behandler andre dårlig, sårer, er nedlatende, kaller opp, er man selvfølgelig ikke respektfull. Og det vil jo påvirke den som mottar denne behandlingen. Men mest av alt er man uhøflig, ufin, slem, egoistisk, barnslig.
 Barn som er utsatt for slikt, eller vitne til slikt, vil jo ikke naturlig lære seg å bli høflige og hyggelige mot andre heller. Men det er ikke "riktig" av den grunn, det kan forklare dårlig oppførsel, men ikke unnskylde den i voksen alder.

Anonymkode: 84254...481

Takk for godt svar og ulike måter å definere det på.

Å følge alminnelig folkeskikk er en måte å vise respekt på. Det skulle bare mangle, kan man si. Men når det er mye krangling og uoverenskommelser,  mangler vel akkurat det. For man kan jo godt være uenig, men allikevel ha alminnelig folkeskikk.

Jeg synes alle skal bli behandlet med respekt, ikke spesielt noen som er anerkjent, men den allmenne i gaten.

Å smile til noen vil jeg si er en måte å vise at du respekterer personen du smiler til. Da tenker jeg selvfølgelig på et hyggelig smil og ikke et hånlig smil.

Når barn ikke har lært seg det, fordi de pårørende ikke har vist respekt verken for barnet selv eller for andre, kan barnet da lære seg det senere. Hvordan på best mulig måte, tror du?

 

Endret 22. juni 2018 av exictence

[Duff]

Respekt for alle og enhver i dagliglivet er noe jeg viser fordi jeg ikke ønsker dem vondt. Jeg vet ikke hvordan enkeltpersoner har det den dagen jeg møter på de men jeg skal sørge for at ikke jeg ødelegger dagen dems eller tipper lasset for de. Det er respekt. Respekt for autoriteter er en annen form for respekt men den går jeg ikke inn på her. Det er hverdagsrespekten jeg synes er viktig. 

[AnonymBruker]

Jeg behandler andre slik jeg selv vil bli behandlet. Altså med respekt. Jeg gjør det fordi det er mennesker det er snakk om, individer. Men så er det likevel noen som skal være respektløse, og da mister jeg min respekt for det mennesket. 

Anonymkode: 1d2d7...948

[AnonymBruker]

"Hverdagsrespekten" man viser i en familie vil jeg heller kalle omsorg, omtanke og oppførsel. På en måte "respekterer" jeg barnet mitt ved å passe på det, snakke med det, lytte til det, gi det mat, ros og oppmerksomhet, oppdra det og være oppmerksom på barnets behov. Men det er unaturlig for meg å kalle det respekt. Det er kjærlighet, omtanke, eller bare behersket tålmodighet og overbærenhet kanskje, når det røyner på. Hvis jeg gir barnet tilsnakk for dårlig oppførsel og hun ikke retter seg etter det, kan jeg tenke at hun ikke respekterer meg (eller min regler) der og da. Men selv barnet mitt har en grunnleggende respekt for alle mennesker, og det er jo ikke slik at barnet ikke respekter meg som menneske eller mor generelt av den grunn. Og hvis mannen min kalte meg noe stygt og såret meg med vilje, ville det selvfølgelig være respektløst, men mest av alt slemt.

Anonymkode: 84254...481

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: a9942...eb0

[Biloba]

Grunnleggende respekt for andre tenker jeg går på det å anerkjenne at alle er mennesker med sin egenverdi, sin integritet, behov, meninger, preferanser og grenser. Grunnleggende respekt vil jeg si er en likeverdsholdning.

Grunnleggende respekt i relasjoner gir trygghet og er et godt fundament for et positivt samspill med andre. 

Å bli behandlet med disrespekt og likegyldighet skaper det motsatte, utrygghet i relasjoner, dårlig selvtillit (manglende grunnleggende anerkjennelse kan bli tolket som at en ikke fortjener det), problemer med å få til godt samspill med andre.

Det er en stor styrke i livet om man i oppveksten har blitt møtt på en omsorgsfull, respekterende og anerkjennende måte fra sin familie og viktige nærpersoner. Det at de viser at du er verdifull og prioriterer dine behov lærer deg at du også skal ta vare på deg selv og verne om din integritet,  og møte andre på samme måte. 

Det går an å bygge seg opp senere i livet også, men det kan være krevende og langvarig å klare å omprogrammere hjernen hvis en hele oppveksten ble behandlet som verdiløs og uviktig av f.eks foreldrene. Barnets hjerne lærer mye raskere enn vi voksne gjør.

Å skulle forholde seg til andre er ekstremt komplekst, og vi er vel kun bevisste på en brøkdel av alle de involverte prosessene.

Har man ikke fått utviklet respekt for seg selv og andre, er det lett å gå i baret og bli en person som har en overkjørende og negativ atferd overfor andre, eller bli en person som tar imot mye dritt fra andre, og ikke klarer å hevde egne grenser eller gjenkjenne og unngå overkjørende og respektløse mennesker.