Trenger gode råd! Vet ikke om jeg har mot til å skilles...

[Veslafravest]

Veldig langt innlegg, men håper noen orker å lese...

Jeg har vært sammen med min mann i 12 år, gift i 4. Jeg har ett barn på 14 fra tidligere forhold, og sammen har vi 2 barn på 4 og 8. 

I fjor solgte vi huset vårt i min hjemby, for å betale ned gjeld og få bedre økonomi, og flyttet noen kommuner unna- der mannen min er fra - for her er det mye billigere å bo. Jeg sa da opp jobben min som godt betalt selger, for det ble for langt å pendle. Egentlig ville jeg ikke flytte og rive opp ungene fra alt som er trygt for de, og i tillegg reise fra min familie og venner - men det ender alltid opp med at vi gjør som mannen min vil. 

Nå finner jeg meg ikke ny jobb her (lite sted), og jeg kjenner ingen, så jeg er blitt veldig deprimert av å gå så mye alene måned etter måned. Mannen jobber på sjøen og er borte mange uker i strekk, så alt ansvar for hus og unger hviler på meg. Jeg har prøvd å lufte for mannen at jeg ikke trives her, og vil helst flytte tilbake til hjembyen min. Da får jeg bare til svar at det kommer aldri til å skje, for der trivdes aldri han. Selv om han er mer borte enn hjemme, er det selvfølgelig hans behov som kommer først... Sønnen min på 14 trives heller ikke her, og savner vennen sine - men det får han ingen forståelse for av stefaren.

Dette er bare en liten del av det som gjør at jeg vurderer å skilles, men for at dere virkelig skal forstå, må jeg nesten ramse opp noe av det andre som har skurret i flere år:

- Jeg har ikke vært på fest med ham på over 2 år, for han har flere ganger blitt voldelig når han drikker. Både mot meg (dytting, spyttet på meg, truet med å drepe meg) og andre. Men jeg har tilgitt ham hver gang...

- Han snakker aldri med familien min når vi er på besøk. Spør aldri noe om livet deres, bare sitter der og virker helt uinteressert. Dette er veldig ekkelt for meg, og jeg skjemmes over ham. Jeg er stikk motsatt med hans familie.

- Vi er aldri sosial med andre, for ingen av mine venner har greid å bli kjent med ham (han på samme måte mot vennene mine som familien min).

- Han skal alltid ha rett, er veldig sta, og får meg ofte til å føle meg dum rett og slett- når vi diskuterer ting. Han er en såkalt bedreviter.

- Han tar aldri med barna på noenting alene. Når jeg tar det opp, blir han bare sint og spør hvorfor han må det - når vi er hjemme begge to. Jeg får ikke lov til å påpeke at jeg er alene med barna over halve året og tar de stadig med ut og finner på ting med de alene. Da sier han bare "det er et idiotisk argumemt, for du visste hva du gikk til når vi ble sammen".

- Når han er hjemme med ungene, sitter han konstant med mobilen- og svarer ofte ikke før ungene har snakket til ham både 4 og 5 ganger. Dette blir han også sint for dersom jeg konfronterer ham med det.

- Han sier han setter så pris på alt jeg har ofret for at han skal kunne jobbe på sjøen - men så snart jeg faktisk ytrer misnøye så får jeg samme svaret om at jeg visste hva jeg gikk til...

- Hver gang han kommer hjem fra sjøen er han alltid så sliten, og må bruke flere dager på å hvile før han gidder å gjøre noe. Jeg tror nok jeg er minst like sliten, men han tar det bare for gitt at jeg skal fortsette å ordne med alt husarbeid og ta meg av ungene, til han har fått ladet opp igjen. Men jeg må fortsatt bidra like mye som ham sier han - for vi er to her uansett...

Føler jeg har mistet alle følelser for ham, og vil egentlig bare skilles. Men er så redd for å ødelegge barna, pluss at jeg vil tilbake til min hjemby med barna dersom jeg skal ta steget - og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det økonomisk nå som jeg er arbeidsledig (ca 20 000 utbetalt i mnd). Da vil jo heller ikke barna få sett faren annet enn i helgene når han har fritur...

Samtidig kjenner jeg en sånn lettelse av tanken på å være alene (har det bedre når han er på sjøen), og kanskje en dag finne en mann som er utadvendt som meg, og som jeg kan dra på tur og ha det gøy sammen med (mannen min har alltid sånn "samme for meg" holdning og blir aldri engasjert eller entusiastisk over noe som helst), og som faktisk kan snakke med vennene mine og familien min, osv osv...

Hva hadde du gjort??

[Gjest Dævendøtte]

1 minutt siden, Veslafravest skrev:

Veldig langt innlegg, men håper noen orker å lese...

Jeg har vært sammen med min mann i 12 år, gift i 4. Jeg har ett barn på 14 fra tidligere forhold, og sammen har vi 2 barn på 4 og 8. 

I fjor solgte vi huset vårt i min hjemby, for å betale ned gjeld og få bedre økonomi, og flyttet noen kommuner unna- der mannen min er fra - for her er det mye billigere å bo. Jeg sa da opp jobben min som godt betalt selger, for det ble for langt å pendle. Egentlig ville jeg ikke flytte og rive opp ungene fra alt som er trygt for de, og i tillegg reise fra min familie og venner - men det ender alltid opp med at vi gjør som mannen min vil. 

Nå finner jeg meg ikke ny jobb her (lite sted), og jeg kjenner ingen, så jeg er blitt veldig deprimert av å gå så mye alene måned etter måned. Mannen jobber på sjøen og er borte mange uker i strekk, så alt ansvar for hus og unger hviler på meg. Jeg har prøvd å lufte for mannen at jeg ikke trives her, og vil helst flytte tilbake til hjembyen min. Da får jeg bare til svar at det kommer aldri til å skje, for der trivdes aldri han. Selv om han er mer borte enn hjemme, er det selvfølgelig hans behov som kommer først... Sønnen min på 14 trives heller ikke her, og savner vennen sine - men det får han ingen forståelse for av stefaren.

Dette er bare en liten del av det som gjør at jeg vurderer å skilles, men for at dere virkelig skal forstå, må jeg nesten ramse opp noe av det andre som har skurret i flere år:

- Jeg har ikke vært på fest med ham på over 2 år, for han har flere ganger blitt voldelig når han drikker. Både mot meg (dytting, spyttet på meg, truet med å drepe meg) og andre. Men jeg har tilgitt ham hver gang...

- Han snakker aldri med familien min når vi er på besøk. Spør aldri noe om livet deres, bare sitter der og virker helt uinteressert. Dette er veldig ekkelt for meg, og jeg skjemmes over ham. Jeg er stikk motsatt med hans familie.

- Vi er aldri sosial med andre, for ingen av mine venner har greid å bli kjent med ham (han på samme måte mot vennene mine som familien min).

- Han skal alltid ha rett, er veldig sta, og får meg ofte til å føle meg dum rett og slett- når vi diskuterer ting. Han er en såkalt bedreviter.

- Han tar aldri med barna på noenting alene. Når jeg tar det opp, blir han bare sint og spør hvorfor han må det - når vi er hjemme begge to. Jeg får ikke lov til å påpeke at jeg er alene med barna over halve året og tar de stadig med ut og finner på ting med de alene. Da sier han bare "det er et idiotisk argumemt, for du visste hva du gikk til når vi ble sammen".

- Når han er hjemme med ungene, sitter han konstant med mobilen- og svarer ofte ikke før ungene har snakket til ham både 4 og 5 ganger. Dette blir han også sint for dersom jeg konfronterer ham med det.

- Han sier han setter så pris på alt jeg har ofret for at han skal kunne jobbe på sjøen - men så snart jeg faktisk ytrer misnøye så får jeg samme svaret om at jeg visste hva jeg gikk til...

- Hver gang han kommer hjem fra sjøen er han alltid så sliten, og må bruke flere dager på å hvile før han gidder å gjøre noe. Jeg tror nok jeg er minst like sliten, men han tar det bare for gitt at jeg skal fortsette å ordne med alt husarbeid og ta meg av ungene, til han har fått ladet opp igjen. Men jeg må fortsatt bidra like mye som ham sier han - for vi er to her uansett...

Føler jeg har mistet alle følelser for ham, og vil egentlig bare skilles. Men er så redd for å ødelegge barna, pluss at jeg vil tilbake til min hjemby med barna dersom jeg skal ta steget - og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det økonomisk nå som jeg er arbeidsledig (ca 20 000 utbetalt i mnd). Da vil jo heller ikke barna få sett faren annet enn i helgene når han har fritur...

Samtidig kjenner jeg en sånn lettelse av tanken på å være alene (har det bedre når han er på sjøen), og kanskje en dag finne en mann som er utadvendt som meg, og som jeg kan dra på tur og ha det gøy sammen med (mannen min har alltid sånn "samme for meg" holdning og blir aldri engasjert eller entusiastisk over noe som helst), og som faktisk kan snakke med vennene mine og familien min, osv osv...

Hva hadde du gjort??

Hadde flytta på flekken! Aldri i livet om jeg hadde kasta bort mer tid på en sånn egoist. Kom deg vekk og finn tilbake til deg selv, du kommer til å få det sååå mye bedre uten ham. Er bare å hoppe i det, han du har nå, tilfører ikke deg og barna noe positivt. 

[AnonymBruker]

Du er redd for å ødelegge barna, men det er da nettopp det du gjør ved å bli! 

Kom deg bort fra denne mannen, for barnas skyld! Rive opp en 14-åring fra venner og skole på denne måten for en voldelig mann som ikke tar seg av hverken familie eller andre rundt seg? Nei fy fader! Dra hjem igjen, med alle ungene, så kan han sitte der alene. 

Anonymkode: 2015f...682

[AnonymBruker]

Reist. 

Anonymkode: 3df8d...9c4

[AnonymBruker]

Go for it! Meld deg ut! Det er første steg. Det kan bli litt vanskelig etterpå, men ingenting i forhold til dritten i dette ekteskapet. Kom deg løs!

Anonymkode: 5fbcb...6c6

[AnonymBruker]

Jeg hadde begynt med å søke arbeid i området der jeg ønsker å flytte. Tatt kontakt med den gamle arbeidsplassen og fortalt at jeg ønsket å flytte tilbake og derfor lurte på om de hadde noe ledig. 

Anonymkode: a8350...937

[Veslafravest]

TS her.

Tuusen takk for svarene deres! Det bekrefter egentlig det jeg tenker selv - men ikke vil innrømme... 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal greie å flytte "hjem" igjen, for vil da i så fall tilbake til samme skolekretsen for barna sin skyld- men der er stort sett bare dyre eneboliger (4-5 mill), og sjelden eller aldri noe til leie.. Jeg får jo ikke huslån uansett når jeg ikke har jobb... 

Føler meg fastlåst her..

 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde reist. Han er jo ikke snill mot noen av dere! Å som jeg håper du finner styrke til å gi deg selv og barna noe mye bedre. Fikk helt vondt av 14 åringen din, venner betyr jo alt i den alderen også. Klem til deg🌸

Anonymkode: 597b2...6bb

[AnonymBruker]

Ring gamlejobben og spør om å få komme tilbake. Hvis ikke finner du nok en annen jobb i hjembyen din. Så flytter du! Ta med deg ungene og skap et godt liv for dere der. De får se han sjelden, men da er det opp til han hva han vil gjøre. Ungene dine trives ikke der dere bor nå, ungene merker stemningen i hjemmet, ungene har det ikke så bra som de kan ha det når du ikke har det bra. 

Flytt, skap et godt liv for deg og barna ❤️

Anonymkode: 143a8...f2c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Veslafravest skrev:

TS her.

Tuusen takk for svarene deres! Det bekrefter egentlig det jeg tenker selv - men ikke vil innrømme... 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal greie å flytte "hjem" igjen, for vil da i så fall tilbake til samme skolekretsen for barna sin skyld- men der er stort sett bare dyre eneboliger (4-5 mill), og sjelden eller aldri noe til leie.. Jeg får jo ikke huslån uansett når jeg ikke har jobb... 

Føler meg fastlåst her..

 

 

Jeg forstår deg. Men i første omgang prøver du å få deg jobb der. Så tar du resten siden. Kanskje dere kan bo midlertidig hos familie mens du jobber, sparer og finner egen bolig? Uansett kan dere ikke ha det som dette. 

Anonymkode: 143a8...f2c

[Gjest chisandra]

Ts, jeg håper du klarer å finne motet til å bryte ut av dette, både for din del og for barnas del. De har det best med en lykkelig mor. Du har funnet deg i altfor mye, altfor lenge. Ut fra hva du skriver, bryr han seg jo ikke det døyt om hvordan du - og forsåvidt eldste sønnen din - har det i hverdagen.

Håper på det beste for deg, at du finner motet til å bryte 

 

Endret 20. juni 2018 av chisandra

[Veslafravest]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde reist. Han er jo ikke snill mot noen av dere! Å som jeg håper du finner styrke til å gi deg selv og barna noe mye bedre. Fikk helt vondt av 14 åringen din, venner betyr jo alt i den alderen også. Klem til deg🌸

Anonymkode: 597b2...6bb

Tusen takk ❤

[Veslafravest]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg. Men i første omgang prøver du å få deg jobb der. Så tar du resten siden. Kanskje dere kan bo midlertidig hos familie mens du jobber, sparer og finner egen bolig? Uansett kan dere ikke ha det som dette. 

Anonymkode: 143a8...f2c

❤

[Lattea]

Jeg tror nok du innerst inne vet hva du bør gå for ❤️ Dette er en mann som ikke gir deg det du fortjener eller ivaretar deg. Og han viser heller ikke interesse for familien din. Hva er dette å samle på? Veien blir til mens du går, det går fint å bo i en leid leilighet mens du får på plass jobb og økonomi nok til et huslån. Go for it! Prosessen er vanskelig - men du vil antagelig bli lykkelig 🙂

[Veslafravest]

3 minutter siden, chisandra skrev:

Ts, jeg håper du klarer å finne motet til å bryte ut av dette, både for din del og for barnas del. De har det best med en lykkelig mor. Du har funnet deg i altfor mye, altfor lenge. Ut fra hva du skriver, bryr han seg jo ikke det døyt om hvordan du - og forsåvidt eldste sønnen din - har det i hverdagen.

Håper på det beste for deg, at du finner motet til å bryte 

 

Takk... ❤ Det er bare så utrolig skremmende å skulle starte på nytt helt alene. Men det er alltid så mye triveligere stemning her når det er bare meg og ungene - og så snart mannen kommer hjem blir alt snudd på hodet. Ikke bare stemningen, men alle rutinene vi har når han er borte, de bryr han seg ikke om dersom han mener han har en bedre måte å gjøre noe på...

 

Jeg er bare så redd for å ta den endelige beslutningen!

[Gjest chisandra]

1 minutt siden, Veslafravest skrev:

Takk... ❤ Det er bare så utrolig skremmende å skulle starte på nytt helt alene. Men det er alltid så mye triveligere stemning her når det er bare meg og ungene - og så snart mannen kommer hjem blir alt snudd på hodet. Ikke bare stemningen, men alle rutinene vi har når han er borte, de bryr han seg ikke om dersom han mener han har en bedre måte å gjøre noe på...

 

Jeg er bare så redd for å ta den endelige beslutningen!

Det skjønner jeg veldig godt. Du trenger noen å snakke med. Kanskje noen som har vært gjennom noe lignende (det er flere enn du aner der ute.)

Kanskje noen andre her kan gi deg noen tips om hvem du skulle kunne snakke med. Der er jeg ganske blank. Det eneste jeg kommer på er en samtale med krisesenter, om ikke annet så for å høre at du ikke er alene?

[Veslafravest]

3 minutter siden, Lattea skrev:

Jeg tror nok du innerst inne vet hva du bør gå for ❤️ Dette er en mann som ikke gir deg det du fortjener eller ivaretar deg. Og han viser heller ikke interesse for familien din. Hva er dette å samle på? Veien blir til mens du går, det går fint å bo i en leid leilighet mens du får på plass jobb og økonomi nok til et huslån. Go for it! Prosessen er vanskelig - men du vil antagelig bli lykkelig 🙂

Takk ❤ Problemet er bare at hvis jeg skal finne en leiebolig så må det bli i en annen skolekrets enn vi bodde i før, og jeg vet ikke hvordan jeg skal ha samvittighet til å tvinge ungene til å bli kjent med enda en ny skole/barnehage, uten noen venner...

Jeg har allerede sjekket på Finn, og det er ikke en eneste bolig vi kan leie der vi bodde før. Kun hybler eller sokkel leiligheter med 1 soverom..

[Veslafravest]

1 minutt siden, chisandra skrev:

Det skjønner jeg veldig godt. Du trenger noen å snakke med. Kanskje noen som har vært gjennom noe lignende (det er flere enn du aner der ute.)

Kanskje noen andre her kan gi deg noen tips om hvem du skulle kunne snakke med. Der er jeg ganske blank. Det eneste jeg kommer på er en samtale med krisesenter, om ikke annet så for å høre at du ikke er alene?

❤

[AnonymBruker]

Høres mer ut som måten han oppfører seg på enn hvor dere bor. 

Men litt kaldt vann i blodet til de som sier «ta med ungene»

Barna er ikke hennes eiendom. Hun kan ikke bare «ta» dem fra far. 

Det er ikke ulovlig å skille seg, men sabotasje av samvær er det.

Anonymkode: fbe03...bb1

[matrobot]

34 minutter siden, Veslafravest skrev:

han har flere ganger blitt voldelig når han drikker. Både mot meg (dytting, spyttet på meg, truet med å drepe meg) og andre. Men jeg har tilgitt ham hver gang...

Det er nok grunn til å skilles, synes jeg. Alkohol er ingen unnskyldning.