Moren min er grusom, tror hun baksnakker meg til familie

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne med familie og barn.

Har en mor som rett og slett suger livet utav oss. Hun er utrolig selvsentrert, alt skal handle om henne, naboen hennes, katten hennes, trivielle ting som hun kan snakke i timesvis om. Hun spør knapt hvordan hennes (eneste) barnebarn har det. For ikke så lenge siden sendte hun meg meldinger (i fylla, tror jeg) hvor hun går til angrep på meg, sier at hun skal kutte all kontakt med meg. At hun føler seg brukt av min familie (Hun er nesten aldri barnevakt, har aldri tatt med barna på en eneste en aktivitet. Har aldri gjort noe spesielt for oss..) Og at vi ikke tar godt nok vare på henne. Jeg har selv hatt en tung periode da barnet vårt har vært alvorlig syk, og det krevde mye fra meg og min mann.

Jeg orker rett og slett ikke mer "bråk" fra noen som liksom skal være en "støttespiller": Mannen min sa at vi skal bare droppe henne, men hun er fortsatt min mor og jeg er glad i henne. Hun ba aldri om unnskyldnig for "fyllerølet" men jeg valgte å la det gå, for barnebarnets skyld. Jeg var den som opprettholde kontakt og insjet til treff. Da hadde vi ikke sett hverandre på lenge og stemningen var allerede litt anspent, men det gikk i starten gangske greit. Så gikk hun rett i strupen på meg, og det endte med at hele familien dro, for å avverge en anspent situasjon.

Jeg har lenge hatt en mistanke om at hun ringer rundt til familiemedlemmer i fylla (på min fars side, som hun skilte seg fra for mange år siden) og baksnakker meg. Jeg vet at de mest sannsynlig aldri ville fortelle meg noe, rett og slett for å skåne meg. Men det er ting som "røper seg" med hva både de og hun sier. Hun er primært sur og sint fordi hun får ikke nok "oppmerksomhet", blir ikke "verdsatt nok", og sier at hun har ikke nok tid med barnebarnet. Problemet er jo at hun gjør ingenting selv for å skape noe forhold, tvert imot snakker hun ustanselig om seg selv, spør aldri hvordan vi har det, går konstant til angrep, er stygg med spesielt meg, og rett og slett ubehagelig å være sammen med. Jeg føler meg nå fortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hverken mann eller barn spør etter henne eller ytrer noe behov for samvær med henne. Vi har ellers mange venner og familiemedlemmer som står oss nære. 

what to do?  

Anonymkode: cb5a1...acf

[AnonymBruker]

Kjære deg

Jeg vet så inderlig godt hva du står i; min mor er helt lik. Vi tror hun kanskje har en personlighetsforstyrrelse, og det kan jo virke som om din mor har det hun også. Min mor ringer også og "tar" meg hvis hun har drukket alkohol, og hun har en veldig barnslig oppførsel. Dette kan forklares i hennes vanskelige oppvekst- hun har ikke lært normale måter å stå i utfordringer på, så hun reagerer som en tenåring. Hun har mye sinne som hun tar ut på omgivelsene. Vi blir til tider helt utslitte mentalt. 

 

Jeg sliter mye med dette, fordi mitt humør påvirkes veldig av hennes svingninger. Jeg projiserer gjerne mitt sinne og frustrasjon på min mann, og så fortsetter det. Når det er veldig intense perioder med mamma, pleier jeg å slå av mobilen. Etter noen dager har hun roet seg og "glemt" hva hun har gjort. Det er helt bisart. Jeg jobber også med å sette grense mellom henne og meg. Jeg kan ikke leve for henne, hun må finne ut av livet sitt selv. Det viktigste for oss må være våre barn og mann. 

 

Likevel kjenner jeg på en sorg, fordi min foreldre (skilt) viser så lite initiativ til å være med barnebarna. Det er så kontrast til min mann sin mor (faren er gått bort). Da blir jeg sint og irritabel og går og "grubler" på dette i dagevis. Det eneste som da hjelper er å minne meg på at det viktigste for våre barn er oss foreldre. Det vil ikke skade dem emosjonelt eller tilknytningsmessig å ha lite kontakt med besteforeldre (vi har mye tanter og onkler som er veldig glad i dem). Dette har jeg fått bekreftet av familie som jobber med barn og tilknytning. 

 

Perspektiv er kanskje det viktigste. Prøv å se det utenfra. Jeg vet det er nesten umulig, men etter å ha levd med min mor og i samme situasjon lenge (jeg er 37, tre barn), så har jeg funnet teknikker som hjelper. Ikke snakk med henne på dager der du er ekstra sliten, og ikke "gi henne for mye". Jeg forteller aldri henne om ekteskapelige småkrangler, utfordringer osv, fordi jeg vet at i stedet for å få forståelse for at dette er helt normalt, og bare få en støttende klem, så vender hun det mot ham/meg, bruker det mot meg og blåser det opp. Hun får utelukkende overfladisk informasjon. Jeg inviterer henne sjeldent alene på besøk, men sørger for å ha "buffere", som mine søsken tilstede. 

I høytider er hun på sitt verste, spesielt julen. Da må jeg forberede meg mentalt, fordi jeg vet hun vil lage store problemer. Da slår jeg av mot konsekvent flere timer hver kveld, og går ikke inn i noen diskusjoner. Jeg gir meg selv LOV til å tenke på min lille kjernefamilie sine behov, og at de skal ha en mamma som ikke er helt knekt.

Jeg har også self ordne det slik at hun ikke kan skrive på min Facebook-vegg. Og når hun baksnakker noen av oss søsken, eller prøver å splitte oss, så er jeg bare veldig trygg på at de også vet at hun er syk. Dessuten- jeg velger å ha kontakt med dem som ikke hører på tullet. 

 

Føler med deg. Og vet så altfor godt hvordan du har det. Tenker noen gang at skuldrene mine ikke vil senkes før hun er gått bort. Det er så grusomt å tenke slik, og jeg sier ikke at jeg ønsker at hun går bort,  men det sier litt om hvor vanskelig det er å leve med henne og at jeg har akseptert at jeg alltid vil kjenne på en uro rundt henne, men også bare når hun sender en sms, ringer eller snakker rundt. 

 

Håper det hjelpe å høre at du ikke er alene.  

 

 

Anonymkode: 35c7b...cbc

[AnonymBruker]

PS: hvis noen her på forumet vet om nyttige adresser. tlf ol.man kan ringe, kontakte og lese om ift. mødre som er som disse to, så skriv det gjerne her. 

Jeg er veldig interessert i å få mer hjelp til å stå i det. 

Anonymkode: 35c7b...cbc

[Gjest Dævendøtte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen kvinne med familie og barn.

Har en mor som rett og slett suger livet utav oss. Hun er utrolig selvsentrert, alt skal handle om henne, naboen hennes, katten hennes, trivielle ting som hun kan snakke i timesvis om. Hun spør knapt hvordan hennes (eneste) barnebarn har det. For ikke så lenge siden sendte hun meg meldinger (i fylla, tror jeg) hvor hun går til angrep på meg, sier at hun skal kutte all kontakt med meg. At hun føler seg brukt av min familie (Hun er nesten aldri barnevakt, har aldri tatt med barna på en eneste en aktivitet. Har aldri gjort noe spesielt for oss..) Og at vi ikke tar godt nok vare på henne. Jeg har selv hatt en tung periode da barnet vårt har vært alvorlig syk, og det krevde mye fra meg og min mann.

Jeg orker rett og slett ikke mer "bråk" fra noen som liksom skal være en "støttespiller": Mannen min sa at vi skal bare droppe henne, men hun er fortsatt min mor og jeg er glad i henne. Hun ba aldri om unnskyldnig for "fyllerølet" men jeg valgte å la det gå, for barnebarnets skyld. Jeg var den som opprettholde kontakt og insjet til treff. Da hadde vi ikke sett hverandre på lenge og stemningen var allerede litt anspent, men det gikk i starten gangske greit. Så gikk hun rett i strupen på meg, og det endte med at hele familien dro, for å avverge en anspent situasjon.

Jeg har lenge hatt en mistanke om at hun ringer rundt til familiemedlemmer i fylla (på min fars side, som hun skilte seg fra for mange år siden) og baksnakker meg. Jeg vet at de mest sannsynlig aldri ville fortelle meg noe, rett og slett for å skåne meg. Men det er ting som "røper seg" med hva både de og hun sier. Hun er primært sur og sint fordi hun får ikke nok "oppmerksomhet", blir ikke "verdsatt nok", og sier at hun har ikke nok tid med barnebarnet. Problemet er jo at hun gjør ingenting selv for å skape noe forhold, tvert imot snakker hun ustanselig om seg selv, spør aldri hvordan vi har det, går konstant til angrep, er stygg med spesielt meg, og rett og slett ubehagelig å være sammen med. Jeg føler meg nå fortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hverken mann eller barn spør etter henne eller ytrer noe behov for samvær med henne. Vi har ellers mange venner og familiemedlemmer som står oss nære. 

what to do?  

Anonymkode: cb5a1...acf

Her må du ta ansvar for deg selv. Du bør høre på mannen din, hvorfor i alle dager skal du ha kontakt med noen som aldri har gjort deg noe bra? Hjelper ikke om hun er moren din, det gjør faktisk alt verre, du bør kutte all kontakt, mødre skal unne barna sine gode ting, og ikke ødelegge som din mor gjør! 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg

Jeg vet så inderlig godt hva du står i; min mor er helt lik. Vi tror hun kanskje har en personlighetsforstyrrelse, og det kan jo virke som om din mor har det hun også. Min mor ringer også og "tar" meg hvis hun har drukket alkohol, og hun har en veldig barnslig oppførsel. Dette kan forklares i hennes vanskelige oppvekst- hun har ikke lært normale måter å stå i utfordringer på, så hun reagerer som en tenåring. Hun har mye sinne som hun tar ut på omgivelsene. Vi blir til tider helt utslitte mentalt. 

 

Jeg sliter mye med dette, fordi mitt humør påvirkes veldig av hennes svingninger. Jeg projiserer gjerne mitt sinne og frustrasjon på min mann, og så fortsetter det. Når det er veldig intense perioder med mamma, pleier jeg å slå av mobilen. Etter noen dager har hun roet seg og "glemt" hva hun har gjort. Det er helt bisart. Jeg jobber også med å sette grense mellom henne og meg. Jeg kan ikke leve for henne, hun må finne ut av livet sitt selv. Det viktigste for oss må være våre barn og mann. 

 

Likevel kjenner jeg på en sorg, fordi min foreldre (skilt) viser så lite initiativ til å være med barnebarna. Det er så kontrast til min mann sin mor (faren er gått bort). Da blir jeg sint og irritabel og går og "grubler" på dette i dagevis. Det eneste som da hjelper er å minne meg på at det viktigste for våre barn er oss foreldre. Det vil ikke skade dem emosjonelt eller tilknytningsmessig å ha lite kontakt med besteforeldre (vi har mye tanter og onkler som er veldig glad i dem). Dette har jeg fått bekreftet av familie som jobber med barn og tilknytning. 

 

Perspektiv er kanskje det viktigste. Prøv å se det utenfra. Jeg vet det er nesten umulig, men etter å ha levd med min mor og i samme situasjon lenge (jeg er 37, tre barn), så har jeg funnet teknikker som hjelper. Ikke snakk med henne på dager der du er ekstra sliten, og ikke "gi henne for mye". Jeg forteller aldri henne om ekteskapelige småkrangler, utfordringer osv, fordi jeg vet at i stedet for å få forståelse for at dette er helt normalt, og bare få en støttende klem, så vender hun det mot ham/meg, bruker det mot meg og blåser det opp. Hun får utelukkende overfladisk informasjon. Jeg inviterer henne sjeldent alene på besøk, men sørger for å ha "buffere", som mine søsken tilstede. 

I høytider er hun på sitt verste, spesielt julen. Da må jeg forberede meg mentalt, fordi jeg vet hun vil lage store problemer. Da slår jeg av mot konsekvent flere timer hver kveld, og går ikke inn i noen diskusjoner. Jeg gir meg selv LOV til å tenke på min lille kjernefamilie sine behov, og at de skal ha en mamma som ikke er helt knekt.

Jeg har også self ordne det slik at hun ikke kan skrive på min Facebook-vegg. Og når hun baksnakker noen av oss søsken, eller prøver å splitte oss, så er jeg bare veldig trygg på at de også vet at hun er syk. Dessuten- jeg velger å ha kontakt med dem som ikke hører på tullet. 

 

Føler med deg. Og vet så altfor godt hvordan du har det. Tenker noen gang at skuldrene mine ikke vil senkes før hun er gått bort. Det er så grusomt å tenke slik, og jeg sier ikke at jeg ønsker at hun går bort,  men det sier litt om hvor vanskelig det er å leve med henne og at jeg har akseptert at jeg alltid vil kjenne på en uro rundt henne, men også bare når hun sender en sms, ringer eller snakker rundt. 

 

Håper det hjelpe å høre at du ikke er alene.  

 

 

Anonymkode: 35c7b...cbc

Tusen takk for svar.

Trist å si, men vi kunne vært søsken, ut ifra det du beskriver. Det er som å lese min egen virkelighet.

Idag, etter jeg skrev dette innlegget og leste svarene jeg fikk, har jeg igjen lest hennes melding som hun også sendte til min mann. Jeg leste den tilfeldigvis gjennom hans telefon da jeg skulle finne en e-post adresses samtidig som at han kjørte bil. Jeg kan se at hun har sendt denne "hat/aggressjon" e-posten samme uke, som hun har sendt en "kjærlig hilsen". Det blir enda mer tydelig å se det på hans e-post, blandet med all jobbmailen. Tydelig iform av hvor sykt det fremstår. 

Når jeg leser e-posten igjen så ser jeg at hun er spesielt anklagende for at hun har vært "vaskehjelp" hos oss. Vi har ALDRI, og det vil jeg understreke: A-L-D-R-I - bedt henne vaske noe som helst hos oss. Vi har, i krisesituasjoner, bedt henne passe barna. Da har hun selv valgt å heller sette dem foran TV'en, og "ta tak" i vasking av klær, kjøkken osv. Det er jo ting vi gjør hver dag. hver uke. hver måned. Vi BA ikke om at hun skulle vaske klær, men passe barna. Helt ærlig hadde jeg satt mer pris på at hun tok dem med seg ut, fremfor å vaske skittentøyet vårt. Hun har også "klaget" verbalt på at hun er "vaskehjelp" og da presiserte jeg at vi har ALDRI bedt henne vaske noe, og at vi foretrekker at hun lar være å vaske ting, men heller passer barna. Men, så ser vi jo at hun selv prioriterer klesvask fremfor barnebarn, for så å klage på det i ettertid. Hun fremstiller det da som om at vi har "utnyttet" henne. Og dermed er det jo umulig å be henne passe barnebarn, ettersom hun selv klager over at hun er "utnyttet" i ettertid.

Alt du skriver om å må nærmest "psyke seg opp" til jul fordi hun er der, - det føler jeg på. Å grue seg til sammenkomster fordi hun kan finne på å gjøre dem til et helvete. Jeg mistenker nok at hun muligens kan lide av noe, hun har (slik du også beskriver din mor) - hatt en traumatisk barndom, som hun nevner titt og ofte. Ofte føler jeg at jeg forholder meg til et barn når jeg er sammen med henne. Ikke en voksen. og vertfall ikke en "morsfigur". Kanskje en venninne. 

jeg vurderer alvorlig å kutte alle bånd. Jeg ser jo at hun er veldig sint på meg for øyeblikket (noe hun har vært en god stund, men det har eskalert på det seneste) Hun snakker også mye om naboene, spesielt en nabo med barn. Jeg mistenker nok at hun kommer til å blant annet testamentere verdier til disse naboene (selv om hun aldri har spist middag med dem en gang) - om jeg skulle finne på å bryte kontakt. Det gjør meg egentlig ingenting, hun kan brenne opp pengene sine for min del, men det er nok ansvaret jeg føler for mine barn, og det at jeg vil ikke frata dem noe, hverken arv eller en besteforeldre. Samtidig opplever jeg jo at hun er syk, og fullstendig "sinnsyk" i perioder. Det går også utover hele familielivet mitt, og jeg føler jeg må skjerme mannen og barna. 

 

Det var veldig godt å høre fra noen i samme situasjon. jeg føler meg så rådvill, jeg vil nok innerst inne bare kutte alle bånd med henne, uten å si dette. bare "fase ut" forholdet. Fordi jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg er dog redd for at mine barn vil holde meg ansvarlig frem i tid, og tro at jeg har frarøvet dem samvær med deres mormor. Men jeg har jo aldri nektet dem å være sammen, jeg kan bare ikke utslette meg selv i prosessen.

En stor del av meg bygger opp mer og mer hat og avsky for henne.

Jeg orker rett og slett ikke mer.

Jeg orker ikke bite sammen tennene lenger. 

 

 

 

Anonymkode: cb5a1...acf