Vi som ikke er som gjennomsnittsmennesket.

[AnonymBruker]

Vi som føler vi strever litt ekstra, på en måte, hvordan føler du det er å være slik? Føler du at du ikke lever opp tilforventnibgene og hva tror du er årsaken til at du er slik? Har du vært "annerledes" hele livet?

Jeg ble utdatt for mild mobbing gjennom hele skolen, fordi jeg var mer stille enn de andre. Jeg ble deprimert på videregående og fullførte ikke første året. Begynte på linje 2.året. Etter 2 år med vgs tok jeg et år på fhs, for så og ta påbygg siste året på vgs. Kan innrømme at jeg søkte på spesielle vilkår 1.året på vgs, men ville ikke det de andre gangene.

jeg var for det første sen med å fullføre vgs, 20 år. Så strøk jeg i matte og klarte meg med en 2'er på neste forsøk. Jeg jobbet i en jobb jeg bare følte jeg var i for å tjene penger. Så flyttet jeg for å komme meg videre, endte med samme type jobb, mistrivdes. Hadde flaks og fikk meg noe annet, men også der følte jeg meg tom. Trivdes veldig ålreit med kollegaene da. 

Men nå er jeg 27 og ser på en måte ikke at jeg noen gang får familie og barn, slik som vanlige mennesker får. Har også fått en osykisk knekk å jeg måtte flytte hjem til mamma og funnet meg en deltidsjobb her. Skal til oppfølging hos psykolog for og finne ut om jeg kan lide av Asperger, Dysymi eller noe annet lignende. 

Jeg føler bare på det at jeg ikke har utdannelse , ikke eier noe og ikke har noen mann i sikte i min alder. Jeg har ikke funnet helt ut hvem jeg er ,rett og slett.  Jeg har heller ikke et nettverk av nære venner, alle er spredt og er slike jeg har kotnakt med når jeg er i nærområdet. Jeg har følt meg misslykket siden jeg var barn med andre ord... kanskje denne anerledesfølelsen er et "varsel" om at du blir annerledes?

flere som føler på noe slik? 

Anonymkode: c8f74...dce

[Gjest lillemy36]

Jeg føler det sånn 😪

[AnonymBruker]

Nå har jeg utdannelse da, med gode karakterer. I hvert fall fra høgskolen. Så det er ikke problemet. Jeg er flink innen «mine» fagområder, og er nok litt sånn nerd. Men det jeg har skjønt nå i voksen alder er at jeg lenge har vært avhengig av andre, og bekreftelse fra andre. Jeg er avhengig av å ha kjæreste, og det har gått foran alt. Problemet er at jeg har slått opp med de kjærestene jeg har hatt, så har jeg funnet meg en ny en. Jeg har flyttet mye pga dette. Og mistet mye nettverk pga dette. Jeg er ellers kjempedårlig til å holde på venner. De få, gode vennene jeg har bor også veldig spredt. Hun ene har jeg ikke sett på to år. 

For en stund siden slo jeg opp med han forrige jeg var sammen med. Og nå er jeg ensom i en by der jeg har mistet alt nettverk. Jeg hadde en annen venninne her da, som tilfeldigvis også flyttet hit etter studiene, men nå har jeg mistet henne også fordi jeg ble så ustabil, deprimert, og vanskelig å være med etter bruddet. 

Jeg skal flytte hjem igjen, for nå er jeg lei, og jeg trenger noe stabilt i livet mitt. Familien er stabil. Men jeg flytter til arbeidsledighet. Jeg håper jo jeg vil få meg en jobb etter hvert, men med en snever utdannelse som mange andre også har, så ser jeg ikke lyst på det. 

Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg var yngre. Joda, jeg har fullført en utdannelse, men ellers har jeg bare surra rundt uten mål og mening. Alle andre på min alder har barn, hus, gifta seg og alt det der. Jeg bor på hybel og har sagt opp jobben, uten noen ny å gå til. 

Noen ganger lurer jeg på om jeg har noen psykiske problemer sjøl. Jeg har alltid vært usikker og redd. Turte ikke være alene hjemme, syns lærerne var skumle på skolen, hadde ofte tanker om at foreldrene mine skulle dø og sånne ting. Men med et søsken som har slitt psykisk lenge, og et annet søsken som i barndom og ungdomstida var vanskelig å ha med å gjøre av andre grunner, så tok jeg på meg rollen som en trygg pilar i familien. Jeg skulle være snill og grei og få gode karakterer, for de andre to bare slet foreldrene mine ut. Jeg skulle være til å stole på, og ta gode valg. Det ble nok en så stor oppgave for meg at jeg undertrykte alt som var vanskelig, og den fasaden har jeg enda. Det «verste» nå er at søsknene mine har forbigått meg mtp jobb, hus, barn og sånn. Jeg bare skjønner ikke hvordan folk klarer det? Skaffe seg en fast jobb, mann, hus og barn? For meg virker det umulig.

Anonymkode: f6ed4...b3e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg utdannelse da, med gode karakterer. I hvert fall fra høgskolen. Så det er ikke problemet. Jeg er flink innen «mine» fagområder, og er nok litt sånn nerd. Men det jeg har skjønt nå i voksen alder er at jeg lenge har vært avhengig av andre, og bekreftelse fra andre. Jeg er avhengig av å ha kjæreste, og det har gått foran alt. Problemet er at jeg har slått opp med de kjærestene jeg har hatt, så har jeg funnet meg en ny en. Jeg har flyttet mye pga dette. Og mistet mye nettverk pga dette. Jeg er ellers kjempedårlig til å holde på venner. De få, gode vennene jeg har bor også veldig spredt. Hun ene har jeg ikke sett på to år. 

For en stund siden slo jeg opp med han forrige jeg var sammen med. Og nå er jeg ensom i en by der jeg har mistet alt nettverk. Jeg hadde en annen venninne her da, som tilfeldigvis også flyttet hit etter studiene, men nå har jeg mistet henne også fordi jeg ble så ustabil, deprimert, og vanskelig å være med etter bruddet. 

Jeg skal flytte hjem igjen, for nå er jeg lei, og jeg trenger noe stabilt i livet mitt. Familien er stabil. Men jeg flytter til arbeidsledighet. Jeg håper jo jeg vil få meg en jobb etter hvert, men med en snever utdannelse som mange andre også har, så ser jeg ikke lyst på det. 

Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg var yngre. Joda, jeg har fullført en utdannelse, men ellers har jeg bare surra rundt uten mål og mening. Alle andre på min alder har barn, hus, gifta seg og alt det der. Jeg bor på hybel og har sagt opp jobben, uten noen ny å gå til. 

Noen ganger lurer jeg på om jeg har noen psykiske problemer sjøl. Jeg har alltid vært usikker og redd. Turte ikke være alene hjemme, syns lærerne var skumle på skolen, hadde ofte tanker om at foreldrene mine skulle dø og sånne ting. Men med et søsken som har slitt psykisk lenge, og et annet søsken som i barndom og ungdomstida var vanskelig å ha med å gjøre av andre grunner, så tok jeg på meg rollen som en trygg pilar i familien. Jeg skulle være snill og grei og få gode karakterer, for de andre to bare slet foreldrene mine ut. Jeg skulle være til å stole på, og ta gode valg. Det ble nok en så stor oppgave for meg at jeg undertrykte alt som var vanskelig, og den fasaden har jeg enda. Det «verste» nå er at søsknene mine har forbigått meg mtp jobb, hus, barn og sånn. Jeg bare skjønner ikke hvordan folk klarer det? Skaffe seg en fast jobb, mann, hus og barn? For meg virker det umulig.

Anonymkode: f6ed4...b3e

Hvorfor du pet du kjæresten hvis du fremdeles elsket han? Min "depresjon" har også blitt forverret av at jeg ikke turte og gå videre med mannen jeg liker. Han kom inn i livet som en gave, jeg hadde nettopp avsluttet med den daværende daten pga han flyttet for å studere og jeg og pga jobb... hadde joblitt sorg. Så møter jeg han her, men på feil sted(et annet land, landet er ikke feil, men avstanden og kulturen), feil tidspunkt(jeg var ikke følelsemessig klar) og "feil" mor. Hadde jeg evnet å være mer selvsikker da hadde jeg nok gått for det...men nå skal jeg til psykolog, for dette har plagwt meg veldig

Anonymkode: c8f74...dce