Har samboer, følelser for en annen...

[Gjest Anonymous]

Jeg har samboer som jeg har vært sammen med i litt over 3 år... Vi har en datter sammen som blir 2 til sommeren... Å nå er jeg gravid igjen.

Men jeg tror jeg begynner å få følelser for en annen...

Jeg har egentlig likt han siden jeg var liten...

Jeg drømmer mye om han å tenker mye på han...

Jeg elsker samboeren min utrolig høyt. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på han andre....

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest Dixie i.i]

Bli der du er. Gresset er skjelden grønner på den andre siden, og sjansen for at ting ikke blir slik du tror er stor. Det er så dumt å gjøre noe du kommer til å angre på resten av livet.

Det gjør iallefall jeg........

[Gjest trissie]

Jeg har også vært der og angret.

Det var en tung erfaring.

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-) Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Hva kan dere gjøre i stedet?

Har du tenkt litt framover?

[Gjest Anonymous]

La drømmene være drømmer og kun det.

[Gjest Anonymous]

Hei! Jeg henger meg på denne tråden. Vært samboer i 9 år nå, men så til de grader forelsket i en annen. Han andre vet at jeg har følelser for han og han sier han er glad i meg, men han er gift (og de har barn). Han er ikke sikker på om han vil bryte ut av ekteskapet og jeg vet fortsatt ikke innerst inne om jeg vil ha han og alt som følger med. Min samboer er faktisk verdens snilleste og mest fantastiske mann og jeg skulle virkelig, virkelig ønske at det var han jeg var forelska i..og jeg håper at dette med han andre vil gi seg.. Meeeeen - hva skal jeg gjøre? Vet at hvis jeg gjør det slutt/ber om pause med min samboer nå, så er det ALDRI noen vei tilbake. Så hva gjør jeg?

[Gjest Anonymous]

Utrolig vanskelig valg:

På den ene siden: samboer med verdens snilleste og mest fantasiske mann.

På den andre siden: en forelskelse og muligheten for et snuskete utroskap.

Som sagt, vanskelig valg.....

[Gjest Anonymous]

Jeg er der jeg også..

Faktisk, så faller jeg støtt og stadig for menn..

Men det er èn mann jeg liker ekstra godt, og har gjort i nesten et år nå. Han er så lik meg på mange måter! Jeg tror et liv med han kunne vært utrolig spennende hele tiden! Min samboer er ganske kjedelig i forhold til den andre mannen..

Og jeg fantaserer om han støtt og stadig.

Det dumme er at vi ser han ganske ofte, for han er venn av oss. Og da faller jeg hver gang jeg ser han igjen.

Men jeg tror det beste er å la fantasiene være oppe i hodet mitt.. Jeg kan ødelegge en hel haug hvis jeg gjør det slutt med sambo pga fantasier om en mann jeg digger alt over jord!

[BayliZ]

tror man alltid vil ha noen "forelskelser" i livet. Spesielt når det er flest hverdager med din kjære mann. Da kan dette virke kjedelig og det andre spennede, og alt virker bra med den andre. Husk at uansett mann du er med, så må du ha alle disse hverdagene med han også.

[Gjest trissie]

Ikke føl deg alene eller dårligere om du har det slik i dag, for det er slett ingen umulig situasjon.

Veldig mange av oss har falt for slike fristelser, og jeg kjenner mange som har opplevd enda større uro i det nye forholdet.

Jeg visste jo at han var av den utro typen, og han om meg også. Men var jeg det?

Jeg ser jo det i dag, og læringen har gjort meg veldig annerledes. Men det ble ikke slik av seg selv.

Jeg forsvarte handlinger og holdninger innbitt lenge, helt til noen vågte å si meg noen sannheter.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt.

Så er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt, når man forklarer at man er lei hverandre.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg. *O*

Så er det noen som synes det er utidig å svare som en "hobby-spykolog" som ei skrev, men det er ikke så gæli.

Flere enn meg ha opplevd at det kan være god hjelp i at andre gir impulser i forskjellige retninger.

Annerledes enn de jeg kommer på selv.

Det er fordi både jeg og mannen min har fått masse deilige råd vi har engasjert oss litt i disse temaene.

Jeg gjorde akkurat som deg, og fant den stoore skjelvingen hos en annen. Fordi jeg ikke så noe som helst av dette i mannen min.

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser. Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans."

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse? Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene. Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også. Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren eller oppleve litt egoistisk spenning.

Det er også det beste beviset for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Hvorfor det?

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det. Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har? VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske likevel!

*smil* ... liker også å provosere litt.

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende. Sett deg i en god stol og les bøkene fra John Gray, Mars og Venus-serien. Ikke avslør en eneste tåpelig tanke til henne før du har lest grundig.

Da er du garantert litt bedre suksess.

Og så er det litt typpisk.

Vi syter for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur osv.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han.

Det måtte min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv. Må innrømme det ja.

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen

Jeg anbefaler deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det, og jeg ble mer spennende for han.

For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han. Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang ved å kaste han ut som uspennende og treig.

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme. Gjør endringer.

Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik? Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd?

Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet.

Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der. Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

Det blir ikke slik for de fleste av oss.

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg! Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Er det ikke det du ønsker?

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre og forføre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Hvor er forføringen?

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane.

[Gjest lurven]

synes du skulle bli der du er.

og jeg synes du burde kutte kontakten med han du er forelska i

[Gjest amelia]

Heisan. Synes det "trissie" skriver har mye for seg.

Jeg er i samme situasjon og går runder med meg selv hele tiden. Èn dag mener jeg en ting, og den neste noe annet.

Det vanskeligst er at den det handler om er en kollega så vi treffes jevnlig på jobb. Det kan gå perioder uten at vi møtes og da føler jeg meg sterkere i troen på at ekteskapet må "vinne". Men etter perioder der vi har sett hverandre jevnlig er tankene stadig på flukt.

Hadde vært fint om det fantes et fasit svar men det gjør det vel ikke. Følelser er heller ikke noe en kan skru av og på som det passer, dessverre. Noen andre der ute som kjenner til det samme eller?

[Tekumseeh]

Du skal gjøre det du kan for å ha det godt i det forholdet du er i. Virker ikke det (da snakker jeg ikke om bare en uke eller to), da må man gjøre det slutt, så begynner man å se etter andre. Da har man ikke gått bak ryggen på noen, og kan ha god samvittighet for det.

Blir litt skremt av at det er så mange som har det sånn jeg..