Vennepar krangler konstant

[AnonymBruker]

Venneparet ble sammen og startet å planlegge bryllup allerede etter første månedene. De har ikke hatt noe annet sammen enn bryllupet. Han dro inn ungen sin inn i hennes leilighet bare etter noen få dager, og de krangler konstant slik at ungen har blitt kjempestresset og sliten av krangling. Vi er alle i starten av 30 årene. 

Det startet veldig bra i starten og vi klaffet kjempefint! De inviterte på besøk og vi alle kunne ha mange koselige kvelder sammen. Men etterhvert ble hun kontrollerende og sluttet å dra på fest med sine venninner slik hun skulle ha en grunn til å nekte mannfolket å dra ut også. Dette endte i raserianfall når den fremtidige mannen hennes fikk utdrikkningslag. Ringte rundt til alle vennene hans å kjæftet på de. Vi merket også at stemningen hjemme hos de ble bare dårligere, da hver gang vi er der prøver de å fornærme hverandre mer enn den andre har fornærmet den. Og starter flere minikriger når vi sitter i sofaen å hører på.

Når hun møter oss resten av venninnene så skal hun alltid ha støtte for hvordan hun behandler mannen og hvor fæl han er imot henne. Samtidig som hun prater ned våre mannfolk om at de er minst like fæle som hennes. Om vi ikke støtter henne i dette blir hun fornærmet å anklager oss for å ikke bry oss. Selv om det er hvordan det er i realiteten, fordi vi er lei av å høre hvor udugelig mannen er. Å han er faktisk udugelig, men tror hun er på akkurat lik linje tilbake til han også. Hun klikker om vi i gjengen har pratet om noe når hun ikke er der, og føler vi holder henne utenfor. Selv om hun har vært invitert, bare ikke hatt tid. Hun skal være den beste venninnen for alle, å vi andre skal gå rundt å beundre henne.

Mannen hennes prøver å prate oss ut ifra å kjøpe en leilighet et stykke unna å forteller min mann at det ikke er lurt å kjøpe sammen med meg. Å de uler i kor om at vi flytter 30 minutter bort. «Om vi virkelig ønsker dette» Når sannheten er at siden de bare leier er de kjempemisunnelige og egentlig ikke unner oss noe de ikke har. De har kjøpt seg 2 hunder, og presser egentlig oss til å skulle passe de hele tiden slik de slipper å gå tur med dem. Og fordi de synes de er en for stor utgift. 

Bryllupet nærmer seg og han er egentlig drittlei av hele greia, og hun truer om å dra fra han om han drikker uten henne. Å vi alle som står på sidelinjen bare gaper å lurer på hvordan vi kan forholde oss til de. Samtidig som at vi håper det går over etter bryllupet. Vist det i det heletatt blir noe bryllup. 

Vi vet rett å slett drittlei.. tror dere at dette er noe som vil gå over? Eller må vi sakte men sikkert trappe ned vennskapet? 

Anonymkode: 6020d...164

[AnonymBruker]

Bare å slutte å ta kontakt for se kommer aldri til å forstå at de er problemet.

Anonymkode: 442d7...624

[solmåneogstjerner]

Ehh... høres ut som altfor mye stress og drama. Hadde ikke orket å ha slike venner, for å være ærlig. 

[Gjest Dævendøtte]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venneparet ble sammen og startet å planlegge bryllup allerede etter første månedene. De har ikke hatt noe annet sammen enn bryllupet. Han dro inn ungen sin inn i hennes leilighet bare etter noen få dager, og de krangler konstant slik at ungen har blitt kjempestresset og sliten av krangling. Vi er alle i starten av 30 årene. 

Det startet veldig bra i starten og vi klaffet kjempefint! De inviterte på besøk og vi alle kunne ha mange koselige kvelder sammen. Men etterhvert ble hun kontrollerende og sluttet å dra på fest med sine venninner slik hun skulle ha en grunn til å nekte mannfolket å dra ut også. Dette endte i raserianfall når den fremtidige mannen hennes fikk utdrikkningslag. Ringte rundt til alle vennene hans å kjæftet på de. Vi merket også at stemningen hjemme hos de ble bare dårligere, da hver gang vi er der prøver de å fornærme hverandre mer enn den andre har fornærmet den. Og starter flere minikriger når vi sitter i sofaen å hører på.

Når hun møter oss resten av venninnene så skal hun alltid ha støtte for hvordan hun behandler mannen og hvor fæl han er imot henne. Samtidig som hun prater ned våre mannfolk om at de er minst like fæle som hennes. Om vi ikke støtter henne i dette blir hun fornærmet å anklager oss for å ikke bry oss. Selv om det er hvordan det er i realiteten, fordi vi er lei av å høre hvor udugelig mannen er. Å han er faktisk udugelig, men tror hun er på akkurat lik linje tilbake til han også. Hun klikker om vi i gjengen har pratet om noe når hun ikke er der, og føler vi holder henne utenfor. Selv om hun har vært invitert, bare ikke hatt tid. Hun skal være den beste venninnen for alle, å vi andre skal gå rundt å beundre henne.

Mannen hennes prøver å prate oss ut ifra å kjøpe en leilighet et stykke unna å forteller min mann at det ikke er lurt å kjøpe sammen med meg. Å de uler i kor om at vi flytter 30 minutter bort. «Om vi virkelig ønsker dette» Når sannheten er at siden de bare leier er de kjempemisunnelige og egentlig ikke unner oss noe de ikke har. De har kjøpt seg 2 hunder, og presser egentlig oss til å skulle passe de hele tiden slik de slipper å gå tur med dem. Og fordi de synes de er en for stor utgift. 

Bryllupet nærmer seg og han er egentlig drittlei av hele greia, og hun truer om å dra fra han om han drikker uten henne. Å vi alle som står på sidelinjen bare gaper å lurer på hvordan vi kan forholde oss til de. Samtidig som at vi håper det går over etter bryllupet. Vist det i det heletatt blir noe bryllup. 

Vi vet rett å slett drittlei.. tror dere at dette er noe som vil gå over? Eller må vi sakte men sikkert trappe ned vennskapet? 

Anonymkode: 6020d...164

Hadde ikke sakte trappet ned vennskapet, men fort! Baksnakking og nedsnakking er det verste jeg vet, sånne folk hadde jeg droppa å tilbringe tid sammen med. Ene verre enn den andre!

[Gjest O.G.]

De to der hadde jeg kuttet ut.

[Leifern]

Vennepar? Hvem er venn med hvem, egentlig?

[mimmis25]

Siden de påvirker dere på en negativ måte, hadde jeg holdt meg unna.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Venneparet ble sammen og startet å planlegge bryllup allerede etter første månedene. De har ikke hatt noe annet sammen enn bryllupet. Han dro inn ungen sin inn i hennes leilighet bare etter noen få dager, og de krangler konstant slik at ungen har blitt kjempestresset og sliten av krangling. Vi er alle i starten av 30 årene. 

Det startet veldig bra i starten og vi klaffet kjempefint! De inviterte på besøk og vi alle kunne ha mange koselige kvelder sammen. Men etterhvert ble hun kontrollerende og sluttet å dra på fest med sine venninner slik hun skulle ha en grunn til å nekte mannfolket å dra ut også. Dette endte i raserianfall når den fremtidige mannen hennes fikk utdrikkningslag. Ringte rundt til alle vennene hans å kjæftet på de. Vi merket også at stemningen hjemme hos de ble bare dårligere, da hver gang vi er der prøver de å fornærme hverandre mer enn den andre har fornærmet den. Og starter flere minikriger når vi sitter i sofaen å hører på.

Når hun møter oss resten av venninnene så skal hun alltid ha støtte for hvordan hun behandler mannen og hvor fæl han er imot henne. Samtidig som hun prater ned våre mannfolk om at de er minst like fæle som hennes. Om vi ikke støtter henne i dette blir hun fornærmet å anklager oss for å ikke bry oss. Selv om det er hvordan det er i realiteten, fordi vi er lei av å høre hvor udugelig mannen er. Å han er faktisk udugelig, men tror hun er på akkurat lik linje tilbake til han også. Hun klikker om vi i gjengen har pratet om noe når hun ikke er der, og føler vi holder henne utenfor. Selv om hun har vært invitert, bare ikke hatt tid. Hun skal være den beste venninnen for alle, å vi andre skal gå rundt å beundre henne.

Mannen hennes prøver å prate oss ut ifra å kjøpe en leilighet et stykke unna å forteller min mann at det ikke er lurt å kjøpe sammen med meg. Å de uler i kor om at vi flytter 30 minutter bort. «Om vi virkelig ønsker dette» Når sannheten er at siden de bare leier er de kjempemisunnelige og egentlig ikke unner oss noe de ikke har. De har kjøpt seg 2 hunder, og presser egentlig oss til å skulle passe de hele tiden slik de slipper å gå tur med dem. Og fordi de synes de er en for stor utgift. 

Bryllupet nærmer seg og han er egentlig drittlei av hele greia, og hun truer om å dra fra han om han drikker uten henne. Å vi alle som står på sidelinjen bare gaper å lurer på hvordan vi kan forholde oss til de. Samtidig som at vi håper det går over etter bryllupet. Vist det i det heletatt blir noe bryllup. 

Vi vet rett å slett drittlei.. tror dere at dette er noe som vil gå over? Eller må vi sakte men sikkert trappe ned vennskapet? 

Anonymkode: 6020d...164

Stakkars barnet! 😳😢

Håper barnet får det stabilt - eller at dere ber Barnevernet hjelpe til dersom barnet må være blant kranglende «voksne»?

Høres ut som om dere bor på landet?

 

Anonymkode: 620d1...c1d