Hvordan akseptere at man er på et annet sted i livet enn andre?

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20-årene og mange av de jeg gikk på skole sammen med er ferdig med utdannelse, har fast jobb, kjæreste, hus og barn. Jeg ble akkurat ferdig med videregående, har ingen anelse om hva jeg egentlig ønsker å utdanne meg som, får penger fra NAV og må jobbe i en jobb jeg ikke trives i, aldri hatt kjæreste eller i det hele tatt hatt noen som har vært betatt av meg og jeg må også bo hjemme hos foreldrene mine da jeg ikke har råd til å flytte ut. Hvordan kan jeg akseptere at jeg er på et annet sted i livet enn andre? Jeg har jo for så vidt håp om at jeg en dag oppnår alt det som alle andre allerede har, selv om det mest sannsynlig kommer til å ta meg lenger tid. 

Anonymkode: 0156a...d32

[AnonymBruker]

Det høres virkelig ikke ut som om du trives i livet ditt, derfor bør du gjøre noe for å forandre det.

Ville anbefalt deg å flytte ut fra foreldrene dine så fort som mulig, de gir trygghet, men du må lære å stå på egne ben. Bare å si ifra til Nav at du må bo for deg selv, og finn et billig sted å leie. Det å bo alene vil gi deg en hel rekke nye utfordringer og mye mer mulighet til å bli selvstendig enn det du gjør boende hos foreldrene dine. Det er åpenbart at om du skal ha det bedre med deg selv må du sikre deg selv økonomisk også, det å få penger fra nav er ikke selvstendig og vil ikke få deg til å føle at du klarer ting i livet ditt. Når du tjener nok til at du klarer å betale husleie, mat og andre ting vil du føle deg mye bedre fordi du vil være en person som klarer seg selv, altså ikke det du er nå (da du er avhengig av å bo hos foreldrene dine for å få tak over hodet, og at du er avhengig av penger på nav for å få livet til å gå rundt.)  Det er en grunn til at arbeid er så viktig for folk, vi får møte nye folk, vi er sosiale, vi får økonomisk trygghet, vi får tilhørighet til noe og vi bygger opp livet vårt(vi kan spare penger til å kjøpe bolig etc.). For meg virker det veldig som om du stagnerer i livet, at du aldri kommer videre, og derfor syntes jeg du bør gjøre noe mer drastisk som å flytte for deg selv, og søke nye jobber, eventuelt bør du søke på studier. Kanskje du kan vurdere å flytte fra hjembyen din for å få litt nye impulser? Kanskje du bør prøve nye hobbyer og komme deg ut fra komfortsonen din?

Anbefaler deg å sette deg skikkelig inn i alle forskjellige jobber for å finne ut hva du tror du kunne passet som å jobbe med. En utdannelse trenger ikke nødvendigvis å være drømmejobben. Spørsmål du bør stille deg mens du ser igjennom ulike typer arbeid, eller utdanninger: Hva slags arbeid kunne jeg jobbe med?(Syke mennesker, data, salg, kontorarbeid, søppeltømming, flyplass, dyr, etc.). Freelance, heltid, prosjekt? Vil du arbeide fra 8 til 16, eller kan du arbeide mer fleksibelt(som turnus)?  Hva er jeg interessert i? Osv. Se videoer på utdanning.no om forskjellige typer arbeid. Husk at du skal også utvikle deg mens du studerer, så hvis du for eksempel vil bli en sykepleier, men tror at det er for vanskelig. Så er jo INGEN som starter på studiet sykepleiere når de går inn på høyskolen, der er jo noe man blir over tid. Man blir vandt til mer, tåler mer og lærer å se verden på en litt annen måte enn det man gjorde tidligere.

Jeg håper virkelig du får det bedre straks TS, det er vondt å sitte i en situasjon som din! Jeg ønsker deg masse lykke til videre

Anonymkode: 4b395...b0f

[AnonymBruker]

Det er interesant å studere. Mange har det som deg. Mange studerenter er mye eldre også. Så gøy er det jo heller ikke alltid å ha hus og jobb og barn og alt ferdig i midten av tjueårene, mange av disse misunner deg friheten og mulighetene du har. (og mange er skilt igjen om fem år)Livet er ikke førstemann ferdig eller den som har mest vinner, selv om mange liker å fremstille det sånn, kanskje for å føle seg bedre eller hevde seg. Hadde det litt som deg da jeg var yngre, og angrer på at jeg ikke studerte, selv om jeg ikke var like flink og populær som alle andre... Kunne tatt ett og ett fag, levd billig,dratt på backpackingturer, flyttet fra hjembyen der det føltes som om alle så ned på meg og ekskluderte meg, truffet folk som var helt annerledes og kanskje likte meg som jeg var. Men jeg hadde det jo greit selv om jeg ikke fikk til så mye også. Det jeg skulle ønske dog, var at jeg kunne lagt fra meg den der kjipe følelsen av å aldri være bra nok, den gjorde meg ikke noe godt.. 

 

 

Anonymkode: 5cd7a...5a3

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i midten av 20-årene og mange av de jeg gikk på skole sammen med er ferdig med utdannelse, har fast jobb, kjæreste, hus og barn. Jeg ble akkurat ferdig med videregående, har ingen anelse om hva jeg egentlig ønsker å utdanne meg som, får penger fra NAV og må jobbe i en jobb jeg ikke trives i, aldri hatt kjæreste eller i det hele tatt hatt noen som har vært betatt av meg og jeg må også bo hjemme hos foreldrene mine da jeg ikke har råd til å flytte ut. Hvordan kan jeg akseptere at jeg er på et annet sted i livet enn andre? Jeg har jo for så vidt håp om at jeg en dag oppnår alt det som alle andre allerede har, selv om det mest sannsynlig kommer til å ta meg lenger tid. 

Anonymkode: 0156a...d32

Ved å akseptere at du bestandig vil være på et annet sted enn andre. Det er bare du som kan leve livet ditt, og bestemme hvordan det skal være eller bli. Det finnes mange med jobb og kjæreste og hus som er mindre lykkelige enn deg. Nyt tiden du har nå, for jo mer du ska holde styr på, jo mer press blir det. Og tenk litt over hva «alle andre har». Eller om det virkelig finnes noen steder i livet.

Anonymkode: 194e7...41d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er interesant å studere. Mange har det som deg. Mange studerenter er mye eldre også. Så gøy er det jo heller ikke alltid å ha hus og jobb og barn og alt ferdig i midten av tjueårene, mange av disse misunner deg friheten og mulighetene du har. (og mange er skilt igjen om fem år)Livet er ikke førstemann ferdig eller den som har mest vinner, selv om mange liker å fremstille det sånn, kanskje for å føle seg bedre eller hevde seg. Hadde det litt som deg da jeg var yngre, og angrer på at jeg ikke studerte, selv om jeg ikke var like flink og populær som alle andre... Kunne tatt ett og ett fag, levd billig,dratt på backpackingturer, flyttet fra hjembyen der det føltes som om alle så ned på meg og ekskluderte meg, truffet folk som var helt annerledes og kanskje likte meg som jeg var. Men jeg hadde det jo greit selv om jeg ikke fikk til så mye også. Det jeg skulle ønske dog, var at jeg kunne lagt fra meg den der kjipe følelsen av å aldri være bra nok, den gjorde meg ikke noe godt.. 

 

 

Anonymkode: 5cd7a...5a3

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 194e7...41d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er interesant å studere. Mange har det som deg. Mange studerenter er mye eldre også. Så gøy er det jo heller ikke alltid å ha hus og jobb og barn og alt ferdig i midten av tjueårene, mange av disse misunner deg friheten og mulighetene du har. (og mange er skilt igjen om fem år)Livet er ikke førstemann ferdig eller den som har mest vinner, selv om mange liker å fremstille det sånn, kanskje for å føle seg bedre eller hevde seg. Hadde det litt som deg da jeg var yngre, og angrer på at jeg ikke studerte, selv om jeg ikke var like flink og populær som alle andre... Kunne tatt ett og ett fag, levd billig,dratt på backpackingturer, flyttet fra hjembyen der det føltes som om alle så ned på meg og ekskluderte meg, truffet folk som var helt annerledes og kanskje likte meg som jeg var. Men jeg hadde det jo greit selv om jeg ikke fikk til så mye også. Det jeg skulle ønske dog, var at jeg kunne lagt fra meg den der kjipe følelsen av å aldri være bra nok, den gjorde meg ikke noe godt.. 

  

 

Anonymkode: 5cd7a...5a3

Ja, jeg håper kanskje å begynne å studere til neste år. Tror det kunne være bra for meg.

Anonymkode: 0156a...d32

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 194e7...41d

Jeg ble nettopp 24 år.

Anonymkode: 0156a...d32

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 194e7...41d

40 😃😃

Anonymkode: 5cd7a...5a3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

40 😃😃

Anonymkode: 5cd7a...5a3

Åja, beklager. Trodde jeg var den som ble sitert 😂

Anonymkode: 0156a...d32

[gjest91]

Det er hårreisende at AB b0f kan påstå at det å få sine penger fra nav er uselvstendig. Til opplysning for b0f så er det faktisk slik at noen MÅ forsørges på den måten, av ulike årsaker, og det gjør ikke personen uselvstendig av den grunn!

TS, du er ikke uselvstendig selv om livet ditt er slik det er. Alle har sine utfordringer, noen flere enn mannen i gata. Med dagens uføreordninger så er ikke dørene lukket for å endre situasjonen selvom du akkurat nå får inntekten din derfra. Det er muligheter, men de mulighetene venter til du er i stand til å ta dem, når du føler selv at du har krefter nok til å ta deg videre i livet. Ikke push deg selv for fort og for langt på bakgrunn av at du føler andre er foran deg.

Det er også feil av samme siterte AB-bruker å påstå at det er uselvstendig at du bor hjemme. Hva vet vedkommende om hvordan du bor? Kanskje bor du i en separat leilighet i huset deres? Du skriver at det har økonomiske årsaker, og slik er det ikke uvanlig å ha det i dag om så det er nav-brukere eller friske lærlinger! Kan forstå at det hemmer deg og at det ikke er ønskesituasjonen, men at det gjør deg så uselvstendig at du burde flytte asap synes jeg er direkte ufyselig sagt. 

[AnonymBruker]

Ikke sammenligne deg med andre, men med deg selv. Gjør som idrettsutøvere, prøv å sette ny pers! Alle lever livet i sitt eget tempo. Gjennomsnittspersonen går ferdig vgs, studerer, får fast jobb, familie og barn. Men det finnes mange andre livsløp, bare kikk rundt på forumene her, bl.a karriereforumet. Alle har ikke den samme helsen, de samme økonomiske forutsetningene, den samme barndommen/bakgrunnen, sosiale ferdigheter osv. Du har kommet så langt du har klart ut ifra dine forutsetninger. 

Om du vil ha mitt liv å sammenligne med: flytta ut da jeg var 16, gjorde ferdig vgs med et nødskrik på normert tid. Begynte å studere, gikk dårlig. Fikk jobb noen år, før nye studier, som gikk dårlig. Fikk en psykisk knekk, endte på AAP og måtte flytte hjem som 30-åring. Hadde noen av og på-forhold som var destruktive for meg. Kom meg etterhvert på beina, fikk fast jobb. Møtte veggen. Begynte på nye studier i slutten av 30-åra. Som du ser, ting gikk ikke etter boka. Jeg har f.eks ikke fått barn, og får det heller ikke (alder). Men, jeg lever et godt liv likevel. Mit tliv har fulgt mitt tempo. Jeg har hatt nok hatt flere utfordringer underveis enn gjennomsnittet, og brukt tid på å takle de. Dette er de ytre omstendighetene. Det jeg ikke har skrevet noe om, er alle de erfaringene jeg har fått, menneskene jeg har møtt og opplevelsene underveis som andre ikke har hatt når de var opptatt med mann, barn og jobb. 

Lev ditt liv, det er det du kan gjøre noe med.

Anonymkode: 0c73b...3ac

[Skorstein]

På 18.6.2018 den 1.06, AnonymBruker skrev:

Ved å akseptere at du bestandig vil være på et annet sted enn andre. Det er bare du som kan leve livet ditt, og bestemme hvordan det skal være eller bli. Det finnes mange med jobb og kjæreste og hus som er mindre lykkelige enn deg. Nyt tiden du har nå, for jo mer du ska holde styr på, jo mer press blir det. Og tenk litt over hva «alle andre har». Eller om det virkelig finnes noen steder i livet.

Anonymkode: 194e7...41d

Nei man kan ikke bestemme bare selv hvordan det skal bli osv, til en viss grad. 

[AnonymBruker]

Alle andre er ikke på et annet sted i livet, slett ikke. Det er helt vanlig å ikke være etablert verken på den ene eller andre måten NPR man er i 20-årene. Jeg var student til jeg var 29, og bodde på råtne små hybler fram til da. Noen ganger var jeg misunnelig på venner som hadde jobb, mann, barn, bil osv, men det hadde ikke vært noe for meg. Da. Ti år senere enn mange andre var jeg der også, men jeg kjenner da mange som ikke er på samme sted i livet ennå, og nå er vi nærmere femti. De er slett ikke på feil sted eller noe mislykket av den grunn. Tvert i mot, de som hadde "alt på stell" veldig tidlig har det gjerne ikke lengre nå. 

Anonymkode: 147ff...e13

[draug 75]

Det med å være et annet sted i livet... Man er et sted i livet, og da menger man seg med folk som er der. Da jeg flytta ut og dro for å studere, ble flesteparten av min gamle omgangskrets igjen i hjembyen. De var stort sett foreldre, gift, og med huslån innen jeg tok eksamen. Mens jeg kom meg i arbeid og tok ferier i sentraleuropa med fly tur- retur og hotellbestilling for de to første nettene, og resten på sparken, lånte de campingvogn og satt to-tre uker i Luleå eller Piteå. Jeg hadde ikke noe til felles med dem, men det var til gjengjeld mange som var samme sted som meg, og det var de som ble mine venner.

Så til deg. Har du tenkt over om din situasjon muligens ikke er at du har problemer med å akseptere at andre er andre steder i livet, men tvert imot at du sitter fast et sted i livet og må komme deg løs? Er noe til hinder for at du skal prøve å se deg om etter jobb et annet sted, om så bare for et halvt år?