10 grunner til at vi finner mer psykisk syke ungdom enn tidligere

[AnonymBruker]

Det ligger mye i media at ungdom sliter mye psykisk. Spesielt er det diagnosene depresjon og angst som blir fremstilt. Jeg personlig synes det er en veldig trist utvikling. Jeg tror mye av grunnene er:

1. Likhetssamfunnet- Sammenligninng. Man skal ikke skille seg ut, og man skal ha det andre har og klare like mye som resten. Gode karakterer, trene, ha kule klær osv. 

2. Sosiale medier- skjult mobbing, følelsen av å måtte være tilgjengelig hele tiden

4. Internett generelt- bloggere og annen fronting av plastisk kirurgi og fotoshopped modeller. 

5. Sex i for tidlig alder- mange får seg uheldige opplevelser fordi de ikke har lært grensesetting, eller føler seg presset når de ikke er klare 

6. "Pakk-meg-inn-i-bomulls generasjonen". Man trenger egentlig ikke gjøre noen ting. Vi bor i et land der man kan legge seg på sofaen uten å bidra med noe- og folk kommer etter for å ordne opp. Ansvarsfraskrivelse.

7. For mye fritid- før jobbet de og slet fysisk for å få mat hver dag. Nå kan man ringe en telefon, og få en pizza til døra på 30 min. Dette gjør at man nok får tid til å tenke mye mer enn før. 

8. Ungdomsstiden generelt med hormoner, forelskelse- den fasen der mye skjer med kropp og sinn- der man skal finne ut hvem man er, hva man vil, hvilken utdannelse man skal ta, hvilke venner og gjenger man tilhører 

9. Man tar ting for gitt- man forventer å få ting servert. Man blir i mindre grad i stand til å ta klare seg selv siden man ikke har tatt sin del av ansvaret som de gjorde før f.eks. Når man ikke setter pris på det man har, men tar for gitt enda med velstand, så blir man ulykkelig istedenfor takknemlig. 

10. Muligens mangel på perspektiv på livet- man klager over regnvær fordi man har det så altfor godt at man ikke vet hva "virkelige" problemer er. Mange hadde hatt godt av å se seg litt rundt (med mindre man faktisk er ordentlig psykisk eller fysisk syk) og tenke; "Mmh, jeg har det jo faktisk ganske godt i sammenligning med mange andre". 

Jeg vet mange er reelt syke, og mange har også opplevd fæle ting som omsorgssvikt, vold, voldtekt, misbruk og andre traumer, grov mobbing, dødsfall, sykdom i familien osv. Dette er selvsagt svært vondt, og mange av disse hadde nok slitt uansett hvilket år de hadde levd i- Internett eller ikke. 

Men, hva kan vi gjøre for å forhindre at ungdom sliter pga den tida vi lever i? 

1. Snakke om følelser- det er normalt å være redd, usikker, sint og trist. 

2. Få enda flere lavterskel tilbud der ungdom kan komme inn til samtale

3. Innføring av psykisk helse som fag i skolen

4. Strengere regler for hva som f.eks bloggere har lov til å publisere. Ta vekk TV-programmer som spiller på sex, kropp og drikking. 

5. Sette krav til ungdommen- mange liker å føle seg til nytte. 

Hvilke tanker har dere? Jeg vet en ting, og det er at noe må gjøres- og det brennkvikt. 

Anonymkode: 1694e...a65

[Miklo Velka]

Det første man kan gjøre er å fjerne ubrukelig og usmaklig søppel som Paradise Hotel fra TV-skjermene, og innføre psykisk helse om fag i skolen. Det har jeg sagt i mange år, men har vært rimelig alene om dette blant de som jeg har snakket med.

I tillegg til at man må gjøre noe med disse jævla bloggerne. De tilfører ikke samfunnet noe som helst positivt, i mine øyne.

Og en annen ting ... Om du føler så sterkt for dette, og mener at noe må gjøres "brennkvikt", så forstår jeg ikke hvorfor du skriver som AnonymBruker. Skal man kreve åpenhet så kan man ikke samtidig skjule seg selv. 

[AnonymBruker]

Da stanser man opp og gjør det man føler er behagelig for sjelen: kutter ut sosiale medier og går på tur.

Anonymkode: 7278d...9ca

[Testosteron]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

8. Ungdomsstiden generelt med hormoner, forelskelse- den fasen der mye skjer med kropp og sinn- der man skal finne ut hvem man er, hva man vil, hvilken utdannelse man skal ta, hvilke venner og gjenger man tilhører 

Anonymkode: 1694e...a65

Men dette er jo ikke noe nytt. Sånn har det jo alltid vært. Hormoner er ikke noe som kom i 2018

[AnonymBruker]

Siden barn ned i 9 mnd alder går fulltid i barnehagene nå, så er min mening at bhg gjør en drittdårlig jobb. De plasserer 24 små 0-6 åringer sammen med 4 voksne. De er der ikke 9 timer sammenhengende som barna er. Toppen 3 timer er de 4 voksne sammen med barna. Resten går til plantid, møter, pauser og annet. 

Så hvis bhg er så veldig bra. Hvorfor er flere og flere psykisk syke? Hvis bhg er så bra. Hvorfor sliter flere og flere? 94% av alle barn i Norge går i bhg. Jeg tror mangel på voksne og fraværendre foreldre også bidrar til psykisk syke barn ect. Og at barn forventer underholdning 24/7 siden de får det i bhg. T.o.m sfo har opplegg. SkoleFRITIDSordning er ikke gjøre lekser eller lese bok i rolig krok. Nei da er det hurramegrundt i gymsal, lage ting og ellers herje rundt med vennene. Og alle barn kjeder seg om de har 5 min alene i ro og fred. Ja kjed dere, kjeding er sunt. Enig at noe må gjøres. Vi må virkelig sette oss ned og finne det ut fort. 

Anonymkode: 04288...ab3

[Jordbærkake34532]

Mine tanker er at jeg tror egentlig ikke at antallet har økt så veldig. Har selv besteforeldre og eldre slekt på både mor og far (begge er fra hver sin kant av landet)  som har hatt psykiske vansker i en periode av livet, der det har vært alt fra angst pgr av mobbing på arbeidsplassen til sterke traumer fra krigen. Tror egentlig eneste forskjell er at vi snakker vi mer åpen om det i dag og derfor kommer det fram hvor mange som sliter. 

[SoWhat?]

Og hvorfor er ikke foreldre nevnt her? Uansett hva en tror, så er det foreldre som har størst innflytelse på barn. Kanskje en skulle snakket litt om dem, og hvilke forbilder de er? Når de kjeder seg med barna, og bare vil på jobb for å få "egentid". Når de gruer seg til ferien fordi de må være med ungene så lenge. Når de selv har et usunt kroppsfokus, leser blogger og mobber, så sier det seg selv at barna ikke blir prioritert og får gode holdninger. 

Ellers er en del av det du skriver noe ungdom har strever med i alle år. Det er ikke så sikkert at det har blitt verre, men at det bare har blitt satt mer søkelys på og blitt mye mer åpenhet rundt. 

Som sagt. Ellers er det du skriver resultat av foreldre som ikke er helt tilstede. De er opptatt av egentid. 

[AnonymBruker]

Psykisk helse som fag? Snakke enda mer om følelser?

Problemet er jo nettopp dette. Alt praten om at alle er syke og psykisk knekt. Det blir en sannhet. Alle har angst fordi man lar alle ha angst og frykt for helt vanlige dagligdagse normale problemstillinger.

Livsmestring skal inn i skolen. Vi er på vei å få en generasjon hvor alle er vant til å ha pedagoger og psykologer som kan ligge på sofaen til å snakke om følelser.

Det har blitt akseptabelt å være selvsentrert og å ha angst, frykt, trishet og masse krav og tilrettlegginger for å i det hele tatt fungere i hverdagen selv om man strengt talt ikke har noe problem.

Utfordringen er at reelle psykiske utfordringer skvises for ressurser fordi vi skaper syke ungdommer ved å sykliggjøre det å være ungdom.

Anonymkode: e9563...a18

[AnonymBruker]

Bunnlinjen etter min mening er at unge ikke føler seg gode nok i tillegg til at de ikke klarer å leve opp til egne og samfunnets idealer. Fiaskoen i egne øyne når man svikter som ener, uavhengig og selvrealiserende skaper grobunn for alskens psykiske problemer. Vi må begynne å snakke om skam og at det er greit å føle skam i tillegg tjl å vise følelser. Voldsutøvelse, griskhet, plastiske operasjoner, selvskading, behovet for å bli sett som en vinner, avhengigheten av oppmerksomhet og rusmidler osv er forsøk på vern mot egen skamfølelse. Det er vondt å føle seg uelsbar og følelsen går i generasjoner hvis noen ikke bryter arvesynden.

Anonymkode: 54594...38d

[exictence]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden barn ned i 9 mnd alder går fulltid i barnehagene nå, så er min mening at bhg gjør en drittdårlig jobb. De plasserer 24 små 0-6 åringer sammen med 4 voksne. De er der ikke 9 timer sammenhengende som barna er. Toppen 3 timer er de 4 voksne sammen med barna. Resten går til plantid, møter, pauser og annet. 

Så hvis bhg er så veldig bra. Hvorfor er flere og flere psykisk syke? Hvis bhg er så bra. Hvorfor sliter flere og flere? 94% av alle barn i Norge går i bhg. Jeg tror mangel på voksne og fraværendre foreldre også bidrar til psykisk syke barn ect. Og at barn forventer underholdning 24/7 siden de får det i bhg. T.o.m sfo har opplegg. SkoleFRITIDSordning er ikke gjøre lekser eller lese bok i rolig krok. Nei da er det hurramegrundt i gymsal, lage ting og ellers herje rundt med vennene. Og alle barn kjeder seg om de har 5 min alene i ro og fred. Ja kjed dere, kjeding er sunt. Enig at noe må gjøres. Vi må virkelig sette oss ned og finne det ut fort. 

Anonymkode: 04288...ab3

Er det ikke foreldrene som har ansvaret og kan gjøre en innsats her?

[Rumle]

Jeg leste en interessant artikkel om dette for en stund siden fra en som har forsket på det; https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/09/has-the-smartphone-destroyed-a-generation/534198/

Har også sett flere lignende kommentarer fra folk som jobber innen psykiatrien (i kommentarfelt under artikler) som støtter opp om de samme funnene.

Endret 17. juni 2018 av Rumle

[Gjest Jegskulleønskeat]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk helse som fag? Snakke enda mer om følelser?

Problemet er jo nettopp dette. Alt praten om at alle er syke og psykisk knekt. Det blir en sannhet. Alle har angst fordi man lar alle ha angst og frykt for helt vanlige dagligdagse normale problemstillinger.

Livsmestring skal inn i skolen. Vi er på vei å få en generasjon hvor alle er vant til å ha pedagoger og psykologer som kan ligge på sofaen til å snakke om følelser.

Det har blitt akseptabelt å være selvsentrert og å ha angst, frykt, trishet og masse krav og tilrettlegginger for å i det hele tatt fungere i hverdagen selv om man strengt talt ikke har noe problem.

Utfordringen er at reelle psykiske utfordringer skvises for ressurser fordi vi skaper syke ungdommer ved å sykliggjøre det å være ungdom.

Anonymkode: e9563...a18

Jeg måtte like dette, selvom jeg til en viss grad er uenig. Det er sant at det er mye snakk om psykisk helse, men det burde fokuseres mer på hvordan man kan løse problemer og hvordan man takler følelser. Jeg tror at det hadde vært bra å innføre psykisk helse som fag nettopp pga dette, som en blanding av livsmestring, praktisk anvending av kunnskap og fokus på normalisering av følelser/samt ekstra oppfølging til de som faktisk har en diagnose/sliter betydelig. 

En annen ting jeg vil kommentere er at man ikke trenger å være selvsentrert selvom man sliter med angst eller depresjon. 

[SesameStreet]

1. En av grunnene til at det er sånn er fordi at de litt enkle jobbene forsvinner og erstattes av maskiner. På Meny på Oslo City så har det kommet selvbetjeningskasser som vil være med å øke produktiviteten deres, men samtidig så har de behov for at noen fikser de maskinene som kreves høyere utdanning. Å føle at man er en del av samfunnet som har råd til ting som egen leilighet og kanskje en ferietur er ting som man bare kan drømme om. Alle mennesker er ikke laget for skole og hvordan skal vi løse den problemstillingen? Mange vil jo føle seg håpløse over at de feiler på det som er forventet i dagens samfunn, nettopp fordi at du vet jo at det blir vanskelig uten utdannelse. 

2. Ikke bare det, men også at du sammenligner deg med andre. Se hva de har, se hva de gjør, se hva de får til. De har råd til sånn og ikke jobber. Kan jeg klare det også? Men ja, det et poeng at folk har en lavere terskel for å drive med mobbing på nettet fordi at det er enkelt å lage en falsk profil og du føler ikke tilknytningen til offeret fordi at du ser ikke den sårbare personen bak tastaturet i andre enden. 

3. ?

4. Enig, enig, enig. Min personlig mening er at mange bloggere fremstiller et usunt kroppsbilde og jeg syns veldig lite om at det blir så mye snakk om plastiske operasjonen. Bloggere har en påvirkningskraft på mange sårbare og unge tenåringer, noe som om det virker som mange av dem gir blankt faen i. 

5. Dette er noe som har vært et problem i flere tiår og som det burde vært snakket mer om på skolen. Bevisstgjøring både til menn og kvinner om hvor deres grenser går, samtidig at man skal respektere andre sine grenser. 

6. Hva mener du med at man ikke trenger å bidra med noe? Tenker du på NAV? 

7. Enig med deg i det. Vi trenger å streve litt for ting og føle at vi får gjort noe. 

8. Ungdomstiden med sosiale medier. Det er en utfordringer, tenker jeg, på toppen av alt annet som skjer med kroppen. Alle får til ditt. Alle får til datt. Hva får du til? Livet er dokumentert på sosiale medier for en stor mengde mennesker, og foreldrene dine dokumenterer kanskje livet ditt. Klager? Heier? 

9. Enig. 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, SesameStreet skrev:

1. En av grunnene til at det er sånn er fordi at de litt enkle jobbene forsvinner og erstattes av maskiner. På Meny på Oslo City så har det kommet selvbetjeningskasser som vil være med å øke produktiviteten deres, men samtidig så har de behov for at noen fikser de maskinene som kreves høyere utdanning. Å føle at man er en del av samfunnet som har råd til ting som egen leilighet og kanskje en ferietur er ting som man bare kan drømme om. Alle mennesker er ikke laget for skole og hvordan skal vi løse den problemstillingen? Mange vil jo føle seg håpløse over at de feiler på det som er forventet i dagens samfunn, nettopp fordi at du vet jo at det blir vanskelig uten utdannelse. 

2. Ikke bare det, men også at du sammenligner deg med andre. Se hva de har, se hva de gjør, se hva de får til. De har råd til sånn og ikke jobber. Kan jeg klare det også? Men ja, det et poeng at folk har en lavere terskel for å drive med mobbing på nettet fordi at det er enkelt å lage en falsk profil og du føler ikke tilknytningen til offeret fordi at du ser ikke den sårbare personen bak tastaturet i andre enden. 

3. ?

4. Enig, enig, enig. Min personlig mening er at mange bloggere fremstiller et usunt kroppsbilde og jeg syns veldig lite om at det blir så mye snakk om plastiske operasjonen. Bloggere har en påvirkningskraft på mange sårbare og unge tenåringer, noe som om det virker som mange av dem gir blankt faen i. 

5. Dette er noe som har vært et problem i flere tiår og som det burde vært snakket mer om på skolen. Bevisstgjøring både til menn og kvinner om hvor deres grenser går, samtidig at man skal respektere andre sine grenser. 

6. Hva mener du med at man ikke trenger å bidra med noe? Tenker du på NAV? 

7. Enig med deg i det. Vi trenger å streve litt for ting og føle at vi får gjort noe. 

8. Ungdomstiden med sosiale medier. Det er en utfordringer, tenker jeg, på toppen av alt annet som skjer med kroppen. Alle får til ditt. Alle får til datt. Hva får du til? Livet er dokumentert på sosiale medier for en stor mengde mennesker, og foreldrene dine dokumenterer kanskje livet ditt. Klager? Heier? 

9. Enig. 

Veldig enig

TS

Anonymkode: 1694e...a65

[BiancaWhite]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da stanser man opp og gjør det man føler er behagelig for sjelen: kutter ut sosiale medier og går på tur.

Anonymkode: 7278d...9ca

Er da ikke behagelig for sjelen å kutte ut sosiale medier når "alle andre" er der.. Men det er lov å legge fra seg mobilen og gå på en tur ja.. gjør det selv når jeg trenger alenetid.

[AnonymBruker]

Det med at man sammenligner seg mye med andre tror jeg er den største grunnen. Jeg gjør det jo litt selv, kjenner jeg. Du kikker rundt på insta og face og ser alle vennene som legger ut bilder fra det perfekte livet sitt. Enkelte sliter jo med sitt, og hun kjempepene, vellykka jenta som legger ut bilder der hun viser hvor fantastisk hun har det, kan likegjerne slite med en alvorlig sykdom eller noe annet ille, uten at vi vet det. Men det tenker vi ikke på. Folk tror at bildene og statusoppdateringene forteller alt. Vi tror at alle har det bedre enn oss, og at det er sånn det burde være. Du er misunnelig på hu studievenninne som fikk 300 likes på statusen der hun stolt viser frem vitnemål fra mastergraden, mens du fikk 20 likes på et innlegg om at du skal begynne å jobbe i barnehage. 

Selv er jeg sjalu på de i min alder som har kjøpt hus, fått barn, og har fast jobb, mens jeg selv bor på hybel og snart er arbeidsledig. Det var jeg som sa opp jobben. Jeg føler jeg nå bare lever for å jobbe, og er ikke lykkelig. På sosiale medier kunne jeg lenge skryte av at jeg raskt kom ut i jobb (flere i mitt kull slet med å få jobb). Jeg la ut status om A på bachelor og A og B på diverse eksamener. Jeg tjente greit med penger, og brukte de på dyre reiser. Brukte masse penger på en hobby jeg også kunne skryte av på Facebook. Jeg må innrømme at det en periode var det jeg levde på. Jeg var ensom og alene i hverdagen, men på Facebook fremsto jeg som om jeg hadde et bra liv! Enkelte ble overrasket da jeg tok avgjørelsen om å slutte og starte et nytt liv et annet sted. Nå kommer jeg til å ha kjempelite penger, men jeg slipper å være ensom. Jeg har begynt å legge fra meg mobilen når jeg er på tur eller driver med hobby. Jeg vil bare nyte de fine tingene med meg selv og de jeg er sammen med.

Anonymkode: f7e1a...5c2

[Miklo Velka]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Problemet er jo nettopp dette. Alt praten om at alle er syke og psykisk knekt. Det blir en sannhet. Alle har angst fordi man lar alle ha angst og frykt for helt vanlige dagligdagse normale problemstillinger.

"Alle" har det nettopp fordi at det ikke er åpenhet rundt det. Men lærer man om psykisk helse, hvordan man blir påvirket, hvordan man selv kan styre og kontrollere tanker og følelser, så får man verktøy til å håndtere det, for det er det "ingen" som har i dag. Det blir jo som å tenke at man ikke trenger gym i skolen, for "alle" vet jo hvordan man skal holde seg i form. Men selv om man vet det så trenger man fortsatt å lære hvordan ting henger sammen, og hvordan man kan bli bedre.

[Gjest Jegskulleønskeat]

9 minutter siden, Miklo Velka skrev:

"Alle" har det nettopp fordi at det ikke er åpenhet rundt det. Men lærer man om psykisk helse, hvordan man blir påvirket, hvordan man selv kan styre og kontrollere tanker og følelser, så får man verktøy til å håndtere det, for det er det "ingen" som har i dag. Det blir jo som å tenke at man ikke trenger gym i skolen, for "alle" vet jo hvordan man skal holde seg i form. Men selv om man vet det så trenger man fortsatt å lære hvordan ting henger sammen, og hvordan man kan bli bedre.

Akkurat. Har man gym, som er fysisk helse, burde man ha psykisk helse. Det hjelper ikke å snakke om det om man ikke klarer å ta det ut i praksis. 

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det med at man sammenligner seg mye med andre tror jeg er den største grunnen. Jeg gjør det jo litt selv, kjenner jeg. Du kikker rundt på insta og face og ser alle vennene som legger ut bilder fra det perfekte livet sitt. Enkelte sliter jo med sitt, og hun kjempepene, vellykka jenta som legger ut bilder der hun viser hvor fantastisk hun har det, kan likegjerne slite med en alvorlig sykdom eller noe annet ille, uten at vi vet det. Men det tenker vi ikke på. Folk tror at bildene og statusoppdateringene forteller alt. Vi tror at alle har det bedre enn oss, og at det er sånn det burde være. Du er misunnelig på hu studievenninne som fikk 300 likes på statusen der hun stolt viser frem vitnemål fra mastergraden, mens du fikk 20 likes på et innlegg om at du skal begynne å jobbe i barnehage. 

Selv er jeg sjalu på de i min alder som har kjøpt hus, fått barn, og har fast jobb, mens jeg selv bor på hybel og snart er arbeidsledig. Det var jeg som sa opp jobben. Jeg føler jeg nå bare lever for å jobbe, og er ikke lykkelig. På sosiale medier kunne jeg lenge skryte av at jeg raskt kom ut i jobb (flere i mitt kull slet med å få jobb). Jeg la ut status om A på bachelor og A og B på diverse eksamener. Jeg tjente greit med penger, og brukte de på dyre reiser. Brukte masse penger på en hobby jeg også kunne skryte av på Facebook. Jeg må innrømme at det en periode var det jeg levde på. Jeg var ensom og alene i hverdagen, men på Facebook fremsto jeg som om jeg hadde et bra liv! Enkelte ble overrasket da jeg tok avgjørelsen om å slutte og starte et nytt liv et annet sted. Nå kommer jeg til å ha kjempelite penger, men jeg slipper å være ensom. Jeg har begynt å legge fra meg mobilen når jeg er på tur eller driver med hobby. Jeg vil bare nyte de fine tingene med meg selv og de jeg er sammen med.

Anonymkode: f7e1a...5c2

Jeg vil gjerne kommentere dette. Første avsnittet. Det virker nemlig som at alt som står i hodet på mange er å bli mest mulig lik andre. Det er å bli likt og godtatt som teller. Hva med å bli respektert? Det må jo være det aller viktigste? 

Jeg er individualist. Har vært det i alle år. Jeg bryr meg ikke ett gram om folk misliker meg. Jeg sier hva jeg mener, men jeg prøver å unngå å såre folk. Likevel får folk i mot meg fordi jeg ikke deler deres meninger og syn. So what? Hvorfor skal det påvirke meg i noen som helst grad? Ingen plager meg, og jeg har aldri opplevd at folk har vært uforskammet eller jævlie mot meg ( om en ser bort fra et par ekser). De bare liker meg ikke. Greit.

Så er det de som liker meg også da, og det er jo de som påvirker meg og som jeg setter stor pris på. Jeg blåser i mote og trender. Jeg går kledt i det jeg vil. Jeg har aldri lest de teite bloggene, men jeg har vært innpå noen når jeg har lest eller hørt noe. Fatter ikke ett sekund hvorfor noen gidder å følge dem. Hva er greia?? Nå snakker jeg om de såkalte rosabloggerne, hun Fottballfrue-saken osv. Det er grenseløst kjedelig! 

Det som er viktig er å være den du er med selvtillit. Å blåse i og bli likt og beundret av alle. Den dagen du går din egen vei med selvsikkerhet, så blir en respektert. Når en skjønner at respekt er viktigere enn å bli likt faktisk! 

Ja, så får jeg litt ironi mot meg. Folk fleiper litt over hvordan jeg er. So what? Jeg har tross alt selvironi. Jeg tar meg ikke selv så jævli høytidelig. Jeg har null interesse over å være "perfekt". 

Så kan noen si at jeg er tøff. Jeg er ikke spesielt tøff. Jeg er bare fullstendig likegyldig til det som ikke betyr noe! 

Jeg ser det er flere som meg. Her på forumet også. Jeg legger godt merke til den. At de får skitt fordi de er uenige med flertallet. At de blir dupert. De blir ignorert av noen brukere. Det er jeg blitt også fant jeg ut. Når noen ignorerer, men likevel går inn på tråden din for å lese, så er det jo helt greit det. 

Men så blir en respektert også. Det er det som betyr noe. Ikke at alle er enige, at en alltid snakker folk etter munnen osv.

Sorry langt innlegg, men følte for å si det. Vær dere selv. Det er deres liv for søren. Gi f i hva andre forventer. Jeg garanterer at dere blir så mye mye gladere! 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, SoWhat? said:

Jeg vil gjerne kommentere dette. Første avsnittet. Det virker nemlig som at alt som står i hodet på mange er å bli mest mulig lik andre. Det er å bli likt og godtatt som teller. Hva med å bli respektert? Det må jo være det aller viktigste? 

Jeg er individualist. Har vært det i alle år. Jeg bryr meg ikke ett gram om folk misliker meg. Jeg sier hva jeg mener, men jeg prøver å unngå å såre folk. Likevel får folk i mot meg fordi jeg ikke deler deres meninger og syn. So what? Hvorfor skal det påvirke meg i noen som helst grad? Ingen plager meg, og jeg har aldri opplevd at folk har vært uforskammet eller jævlie mot meg ( om en ser bort fra et par ekser). De bare liker meg ikke. Greit.

Så er det de som liker meg også da, og det er jo de som påvirker meg og som jeg setter stor pris på. Jeg blåser i mote og trender. Jeg går kledt i det jeg vil. Jeg har aldri lest de teite bloggene, men jeg har vært innpå noen når jeg har lest eller hørt noe. Fatter ikke ett sekund hvorfor noen gidder å følge dem. Hva er greia?? Nå snakker jeg om de såkalte rosabloggerne, hun Fottballfrue-saken osv. Det er grenseløst kjedelig! 

Det som er viktig er å være den du er med selvtillit. Å blåse i og bli likt og beundret av alle. Den dagen du går din egen vei med selvsikkerhet, så blir en respektert. Når en skjønner at respekt er viktigere enn å bli likt faktisk! 

Ja, så får jeg litt ironi mot meg. Folk fleiper litt over hvordan jeg er. So what? Jeg har tross alt selvironi. Jeg tar meg ikke selv så jævli høytidelig. Jeg har null interesse over å være "perfekt". 

Så kan noen si at jeg er tøff. Jeg er ikke spesielt tøff. Jeg er bare fullstendig likegyldig til det som ikke betyr noe! 

Jeg ser det er flere som meg. Her på forumet også. Jeg legger godt merke til den. At de får skitt fordi de er uenige med flertallet. At de blir dupert. De blir ignorert av noen brukere. Det er jeg blitt også fant jeg ut. Når noen ignorerer, men likevel går inn på tråden din for å lese, så er det jo helt greit det. 

Men så blir en respektert også. Det er det som betyr noe. Ikke at alle er enige, at en alltid snakker folk etter munnen osv.

Sorry langt innlegg, men følte for å si det. Vær dere selv. Det er deres liv for søren. Gi f i hva andre forventer. Jeg garanterer at dere blir så mye mye gladere! 

Mhm, jeg tror nok at det å bli likt, og å være lik alle andre er viktigere for noen enn å bli respektert.

Det jeg har tenkt mye på i det siste, er det å gjøre noe som er uvanlig. Å tørre det, uten å bry seg om hva andre mener. Der jeg er i livet nå, går jeg veldig vekk fra det som er vanlig for folk i min alder. Alle forventer at jeg skal kjøpe hus, få barn, ha jobb osv. Også gjør jeg omtrent det motsatte. Det tenkte jeg på å gjøre for ett år siden, men jeg turte ikke, fordi det er jo bare ikke sånt man gjør!! Men etter å ha tenkt mye på det, så er det jo jeg som bestemmer hva jeg gjør med livet mitt! Og om folk syntes det er merkelig, så får det være deres sak. 

Enig i at man burde gi litt mer f. Og samtidig respektere at folk er annerledes.

Anonymkode: f7e1a...5c2