Et lite sukk fra en fortvilet prøver

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venner, har tre som er mine nærmeste. Nå har det seg sånn at min mann og jeg har vært prøvere en stund. Først kommer min aller beste venninne rett etter nyttår og forteller at hun er gravid. Full jubel, selvsagt, men følte samtidig på at nå må det jo klaffe for oss også. En måned etterpå kom min andre venninne og fortalte at hun ventet barn (ikke planlagt), selvsagt full jubel da også. Men nå har ennå en venninne (hun siste av mine tre nærmeste) også blitt gravid helt. Nok en gang, full jubel, men samtidig er det så sårt. Så ufattelig sårt. 

Så her sitter jeg, helt alene (føles sånn), og klistrer på meg et smil. Noen andre som er /har vært i samme situasjon. Akkurat nå føles alt håpløst, og livet føles urettferdig. Uff, ikke misforstå, jeg er virkelig glad på deres vegne, men samtidig så kjenner jeg at det er sårt, og at jeg ikke har "noen" å snakke med om det (for alle tre er jo gravid). 

Anonymkode: 3400f...86e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke så mange venner, har tre som er mine nærmeste. Nå har det seg sånn at min mann og jeg har vært prøvere en stund. Først kommer min aller beste venninne rett etter nyttår og forteller at hun er gravid. Full jubel, selvsagt, men følte samtidig på at nå må det jo klaffe for oss også. En måned etterpå kom min andre venninne og fortalte at hun ventet barn (ikke planlagt), selvsagt full jubel da også. Men nå har ennå en venninne (hun siste av mine tre nærmeste) også blitt gravid helt. Nok en gang, full jubel, men samtidig er det så sårt. Så ufattelig sårt. 

Så her sitter jeg, helt alene (føles sånn), og klistrer på meg et smil. Noen andre som er /har vært i samme situasjon. Akkurat nå føles alt håpløst, og livet føles urettferdig. Uff, ikke misforstå, jeg er virkelig glad på deres vegne, men samtidig så kjenner jeg at det er sårt, og at jeg ikke har "noen" å snakke med om det (for alle tre er jo gravid). 

Anonymkode: 3400f...86e

Skjønner at dette er sårt, men ikke bli bitter. Livet gir oss ulike utfordringer, dette ble dessverre din. Jeg ville snakket med venninnene mine om det var meg. Heller forklart hvor mye dere har prøvd, men at det for dere ikke klaffer så enkelt. Få de til å forstå at om du en dag kanskje ikke er overekstatisk over noe de forteller, så er det fordi du sliter. Da tror jeg de vil forstå deg så mye bedre og ta hensyn på babypratet rundt deg💛 

Hvor lenge har dere prøvd? For hvis det er lenge, ville jeg tatt en tur til legen og bedt om utredning. Kanskje klaffer det med litt hjelp? 🙏

Anonymkode: e265d...4fd

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, og er der fortsatt. Alt av venner og søsken har fått barn i tur og orden, men for oss gikk det aldri. Det er et sår som blir revet opp igjen og igjen, for etter graviditeten kommer det mye annet som vi heller aldri får oppleve. 

Det er lov å føle på at det gjør vondt, det er også en helt naturlig følelse. Men det er så viktig å ikke la bitterheten ta overhand. Støtter innlegget over, det kan hjelpe at folk vet, for da forstår de det om du ikke reagerer som ventet i enhver sammenheng. 

Anonymkode: e0d1e...b47