Del din fødselshistorie

[AnonymBruker]

Hei,

Er det noen KG-damer som ønsker å dele sin fødselshistorie? Enten det er den korte eller lange versjonen?  

Anonymkode: ec71c...bfd

[AnonymBruker]

kom på sykehuset, dreit på meg, fødte og dro hjem. 
the end

Anonymkode: 543eb...b27

[AnonymBruker]

Fødselshistorien min  the long version...

 

Det er fredag 14 april, og jeg har vært tidlig oppe på kontroll på observasjonsposten for gravide. Jeg har blitt utskrevet derfra for to dager siden, og for å følge med på svangerskapsforgiftningen tar jeg blodtrykk, levere urinprøve og tar CTG. Blodtrykket er som det pleier og urinen har utslag på proteiner, men ikke mer enn det har vært. Jeg har ingen subjektive symptomer på forgiftningen. Jeg er sliten og trøtt etter de siste ukenes styr, og jeg er i tillegg kjempeforkjølet. Det har vart i fem uker nå, og jeg har blitt forberedt på at det kan vare helt til barnet er ute pga forandringer i slimhinnene. 

Alt er fin på kontollen og legen ber meg komme tilbake på mandag. Egentlig er alt så stabilt nå at jeg kan følges opp av fastlegen, men hun sier jeg kan få fortsette kontrollene på sykehuset, hvis jeg vil. Jeg føler meg litt usikker fordi jeg føler på meg at dette ikke er så fredelig som legene tror, så derfor takker jeg ja til det. Denne fredagen føler jeg meg i bedre form enn jeg har gjort på lenge egentlig, så på vei hjem tar jeg bussen til byen, henter ut apotek1 sin babypakke, kjøper meg en fuktighetskrem til magen og går innom lindex og kjøper en body og en bukse til babyen i str. 44. I kassen sier jeg til hun som ekspederer meg at "jeg tror nok han kommer litt før planlagt, så det er greit å ha noe som passer". Men jeg kjøper bare ett sett, for enda er det jo ikke noe som tyder på at han har tenkt å melde sin ankomst snart. Så går jeg på HM og kjøper masse deilige myke klær til barseltiden. Deretter ringer jeg til samboeren og sier at han bare kan ta seg en øl eller to på jobbmiddagen i kveld, for alt er helt stabilt. Så drar jeg hjem.

Vel hjemme legger jeg meg i sengen og tar en lur. Samboeren kommer hjem i full fart for å skifte, før han drar på middag. To timer senere våkner jeg og tenker at jeg skal gå på butikken for å kjøpe meg noe middag. Jeg finner frem den ene ammetoppen jeg har kjøpt for å prøve den. Den er alt for trang, og i det jeg forsøker å lirke den nedover kroppen kjenner jeg et lite "poff" nedentil, og vannet sildrer. TISSER JEG? Vannet fortsetter å sildre, og jeg blir sikker på at nei, jeg tisser ikke. Klokken er 16.55 og jeg forstår at vannet går, og blir helt shaky. Hvem skal jeg ringe først? Jeg ringer innleggelsestelefonen og forteller at jeg er gravid i uke 34+6 og at nå har vannet gått, det bare renner og renner.. Jordmor bekrefter at ja, det høres nok ut som vannavgang, men jeg kan bare ta det helt med ro og vente å se om jeg får rier. Hvis ikke skal jeg komme tilbake i morgen tidlig kl 09.00. Jeg forklarer at jeg har preeklampsi og tar trandate, og spør om jeg skal fortsette å ta tablettene som normalt. I tillegg sier jeg at babyen er liten, at han har lagt på 5- percentilen og spør om jeg likevel bare kan være hjemme og vente. Det kan jeg, sier hun. Men hun må undersøke om jeg skal fortsette å ta tablettene, og så skal hun ringe meg tilbake. I mellomtiden ringer jeg kjapt til min kjære. "Vannet har gått. Men jeg kan visst bare være hjemme til jeg får rier, så du kan bare avvente. Men jeg må legge på for jordmor skal ringe tilbake" Han har rukket å drikke 1/3 del av ølen sin, men drar hjem så fort han kan med bussen. 

Jeg finger mamma, som høres ut som om hun mottar et dødsbudskap. Hun blir dødsstresset, og hun og pappa hiver seg i bilen for å komme. hehe, jeg kjenner at dette utvikler seg ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg har alltid sett for meg at meg og min kjære skal kose oss, ta det med ro og bare la alt gå sin gang, før vi kjører til føden og her rykker storfamilien inn, og han har drukket øl. haha! Mamma vil at jeg skal dra til føden med en gang. Vi har en historie i familien med veldig raske fødsler, men jeg kjenner jo ingenting, så jeg syns ikke jeg kan troppe opp der enda. I tillegg til mamma og pappa kommer to venninner. I dag skulle det egentlig arrangeres babyshower, men den ble avlyst når jeg ble innlagt med svangerskapsforgifting. De to venninnene kommer med en nydelig vugge til skatten. I tillegg er jeg så heldig at hun ene er jordmor, og hun har med seg jordmorstetoskopet sitt. Hun hører babyen godt. Han har en normal hjerterytme, og jeg slapper litt mer av. Hun kjenner at han ligger godt ned i bekkenet, mer enn for to dager siden, når hun kjente etter. Mens de er her begynner jeg å få svake mensmurringer, og mamma sier at det er sånn riene er i vår familie. Jordmorvenninnen mener at det ikke er kraftig nok til at det er fødsel på gang. klokken er da ca 20.30.  Klokken 21.00 går mannen på butikken for å kjøpe litt middag, og jeg tar en dusj. Mens jeg står i dusjen merker jeg at mensmurringene kommer ganske tett. Jeg rekker liksom ikke gjøre noe mellom hver gang jeg må registrere på rietelleren. Det er 2-3 minutter mellom hver tak, og det varer i ca ett til to minutter, om jeg ikek husker feil. Det er fremdeles ikke særlig vondt, og jeg klassifierer takene som "mild" eller "moderat" i appen. Det skal jo liksom være kjempevondt med rier. Ikke merker jeg at magen blir hard heller. Mannen kommer hjem og jeg føner håret og sminker meg. Jeg angrer på dusjen, men orker ikke dra på føden med vått hår, for da blir det så stygt når det tørker. Det er travel å registrere det jeg etterhvert begynner å skjønne er rier, samtidig som jeg gjør meg klar og kommanderer mannen rundt for å finne alt til fødebaggen som ligger i bunker rundt omrking i huset.  Men selv om det er travelt nå, så er det jo ikke vondt. Jeg spiser litt sushi og litt chips og sier til mannen at det kan jo ikke være rier når jeg kan spise chips gjennom dem? Likevel tar de seg litt opp, og jeg må reise meg og holde meg i borde innimellom. "til slutt" (egentlig er det ikke lenge jeg har holdt på) sier jeg til mannen at nå må vi dra, for jeg begynner å få litt hodepine. 

JEg ringer jordmoren igjen og sier at nå begynner jeg å få hodepine, og har ikke lyst å være hjemme mer. Jeg sier at jeg har tette rier, men de er ikke vonde. Jeg får komme inn pga hodpinen og hun sier hun melder meg til observasjonsposten siden det ikke høres ut som det er fødsel på gang, med mindre jeg gjerne vil på føden. Det er det samme for meg, sier jeg, de ligger jo rett ved hverandre. 

 

Vi har ca 10- 15 minutter å kjøre til sykehuset. kl 22.20 går vi hjemmefra og jeg ringer mamma og sier at nå drar vi. På veien kjenner jeg at riene tar seg kraftig opp, og jeg er ikke lengre usikker på om det er rier. Rietelleren har jeg rotet til, og slettet og det irriterer meg. Jeg må legge bilsetet bakover og klarer ikke ha bilbeltet inntil magen. I et lyskryss drøyer det før bilen foran kjører, og både meg og min kjære blir litt stresset. "KOM IGJEN OG KJØR DA!!" klynker jeg til bilen foran i en ri. Rett etterpå parkerer vi uten for KK og jeg får en ny rie som gjør at jeg må støtte meg til bilen før jeg kan gå videre. Ved inngangsdøren før jeg en til mens vi står og venter på at døren skal åpnes, og jordmor kommer oss i møte i gangen og sier "jeg ser du må krøke deg sammen". Ja, sier jeg, det tok seg litt opp på veien. Vi går inn på obsopsten og på veien kommer en ny ri. Jeg klamrer meg til ett eller annet jeg finner i gangen og puster meg gjennom. "det er såpass at du må puste deg gjennom ja... Jeg tror vi går rett på føden", sier hun. 

Det er jordmoren som går med vakttelefonen som har tatt imot meg, og hun sier at hun egentlig ikke skal ha noen fødsler, men at hun skal være på rommet med oss til jordmoren vår kommer. Og så kommer min første VIRKELIG vonde rie. Jeg holder meg i fødesengen mens jeg nesten begynner å grine og sier at DEN var vond. Den ville jeg nok klassifisert som kraftig i appen  

Jeg får på meg en skjorte og CTG og hun sjekker åpningen. Jeg har 4-5 cm sier hun, og hun legger til "da er du ca halvveis". Jeg får kjapt en rie til og og så en til, og jeg sier at nå kommer babyen. "Detter var vondere enn jeg trodde" sier jeg samtidig.. Men i ettertid tror jeg jeg lyger, for det er jo først nå jeg faktisk har vondt.  Hun kjenner etter, og sier at "ja, dette går nok fort, jeg kjenner han godt nedi her. Så kommer en rie til og jeg spør om å få trykke på neste. Det kan jeg, sier hun, og ber min kjære trykke på den rød knappen. En jordmor kommer til, og hun med telefonen sier "jeg har ikke pakket ut enda, du må pakke ut (regner med det er noe utstyr de mener)". Så kommer en ri til og jeg presser for harde livet, uten å egentlig ane om noe skjer. Så går den over, og hun ber meg presse forsiktig neste rie. Den kommer med en gang, og jeg puster og presser så forsiktig jeg kan, og PLOPP, så ligger det en pitteliten, sprelsk, litt blå og fettete baby med hender og føtter til værs, og hyler mellom beina mine. 

Klokken er nå 23.13, og det er under tre kvarter siden vi parkerte utenfor. En jordmor til kommer inn i rommet, og får beskjed om at barnet er ute for lengst. De tørker han litt mens jeg kaver med knappene i skjorten og BH-en, og legger han på brystet mitt i det han tisser. Han lukter fårepølse og er deilig varm og er den deiligste og minste lille bylten jeg har sett. "er han fin?" spør jeg den nybakte pappaen. Jeg kan jo ikke se han. Han bekrefter at ja, det er han. Jeg reflekterer kjapt over at min kjære ikke gråter, og at jeg ikke gjør det jeg heller. Vi er vel bare rystet begge to. Jeg tror det første jeg sier til vår lille skatt er "var det du som var inni der da?". Og jeg er så lykkelig og perpleks. Etter en liten stund klipper pappaen navlestrengen, og så tar de han fra meg for å veie og måle. De pleier egentlig ikke gjøre det så tidlig sier de, men siden han er så liten så må de. Han er rett i underkant av 2 kg, men de skriver 2000g, siden han akkurat har tisset. Han er 44 cm lang og 32 cm rund hodet. Jeg misforstår og tror han er 32 cm lang, så liten som han ser ut. Blir lettet når misforståelsen oppklares. haha!

De forklarer meg at pga svangerskapsforgifnintgen skulle jeg hatt epidural og masse blodprøver, men det eneste de rakk var å legge inn en veneflon som de bare kunne ta utigjen, da den aldri var i bruk. Jeg føler meg så sprek som jeg aldri før har gjort, og rullestolen de kommer med bruker vi til å frakte bagasjen med, før vi går opp på barsel. Hele natten ligger jeg bare og nyter synet av det fantastiske lille nurket vi har laget.

 

Noen dager senere treffer jeg en lege jeg kjenner i korridorene og jeg forteller at egentlig kom jeg bare inn pga hodepine og skjønte ikke at jeg var i fødsel. "Åh, var det DEG? Det var vi jo hørt om" sier han... jaiks. Jeg er glad alt går så bra som det gjør, og lover meg selv at neste gang skal jeg telte utenfor fra uke 30. 

 

(Dette var skrevet etter min første fødsel. funfact: neste gang fødte jeg i uke 30. Lå ikke i telt)

 

 

Anonymkode: 1a1ab...d85

[AnonymBruker]

Så utrolig koselig historie AB ..d85 ☺️😁 Det kan altså gå så fort!

Anonymkode: ec71c...bfd

[AnonymBruker]

En annen ting jeg har forstått i ettertid (historien ble skrevet rett etter fødsel) er at babyer lukter ikke fårepølse. Det var nok jordmoren som la han på brystet mitt som luktet det 😂😂

Anonymkode: 1a1ab...d85

[AnonymBruker]

Våknet, gikk på do og hørte et *knepp* - vannet gikk. Dro inn på sjukehuset, ingen rier, men gult fostervann. Ble satt på drypp for å få fortgang på fødselen. Fikk en epidural som ikke virket. Spydde som en gris. Var helt i min egen verden og fokuserte på pusten. Åpnet seg 1 cm i timen. Lå i det som føltes ut som en evighet på 9,5 cm med pressrier uten å få lov til å presse (kanskje en time eller to). Vaktskifte - ny jordmor som lot meg få et «prøvepress» for å sjekke ståa. 5 minutter og 3 pressrier senere var babyen ute 😊

Anonymkode: e8967...0dd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Våknet, gikk på do og hørte et *knepp* - vannet gikk. Dro inn på sjukehuset, ingen rier, men gult fostervann. Ble satt på drypp for å få fortgang på fødselen. Fikk en epidural som ikke virket. Spydde som en gris. Var helt i min egen verden og fokuserte på pusten. Åpnet seg 1 cm i timen. Lå i det som føltes ut som en evighet på 9,5 cm med pressrier uten å få lov til å presse (kanskje en time eller to). Vaktskifte - ny jordmor som lot meg få et «prøvepress» for å sjekke ståa. 5 minutter og 3 pressrier senere var babyen ute 😊

Anonymkode: e8967...0dd

Hvorfor fikk du ikke presse? 

Jeg fikk ikke lov å presse på min andre fødsel fordi babyen var så liten. Det å jobbe mot kroppen på den måten var helt grusomt!  

Bøyer meg i støvet! 

Anonymkode: 1a1ab...d85

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor fikk du ikke presse? 

Jeg fikk ikke lov å presse på min andre fødsel fordi babyen var så liten. Det å jobbe mot kroppen på den måten var helt grusomt!  

Bøyer meg i støvet! 

Anonymkode: 1a1ab...d85

Det var visst en «kant» som ikke var borte. Helt idiotisk, og som du sier veldig slitsomt å jobbe mot kroppen på den måten. Småpressa litt for meg selv da, hehe. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg pressa i vei og gitt jordmor en kjempeoverraskelse 😉

Anonymkode: e8967...0dd

[AnonymBruker]

Jeg fikk rier på kvelden og hadde det uregelmessig gjennom natten. Morgenen etter ringte jeg sykehuset og de sa det ikke hørtes ut som jeg var i fødsel, men jeg kunne komme inn for en sjekk. Da jeg kom dit (kl 08) avtok riene så de valgte å ikke sjekke likevel. Jeg gikk resten av dagen med rier, men tenkte at "nei, de er jo fortsatt ikke regelmessige. Så jeg venter heller hjemme."

Etter mange timer sittende i dusjen valgte jeg å ringe sykehuset igjen. Jeg skjønte jo at det måtte være fødsel på gang, selv om riene fortsatt kom med nokså lange mellomrom. I telefonen sa jordmoren at det fortsatt ikke hørtes ut som jeg var i fødsel, men jeg kunne komme inn for sjekk nr. 2 hvis det ville "berolige" meg. Men hun mente at jeg egentlig kunne vente en god stund hjemme enda.

Da jeg kom inn hadde jeg enda ingen regelmessige rier, men når hun sjekket så var det 10 cm åpning. "Du er jo i fødsel du!"  husker jeg hun sa. Da var klokken 20.00

Ble lagt inn på ett eget rom og fikk sitte en stund i badekaret. Ble etter hvert lagt på en seng og hadde ti minutter med pressrier før lille fine babyen min var ute ❤️ Fra jeg kom til sykehuset så tok det hele tre timer.

Ikke en eneste gang i løpet av fødselen hadde jeg regelmessige rier. Jeg er så glad for at jeg faktisk dro til sykehuset selv om jordmoren mente det ikke var nødvendig. Jeg hadde endt opp med hjemmefødsel i dusjen hvis ikke! 

Anonymkode: e0d91...17b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var visst en «kant» som ikke var borte. Helt idiotisk, og som du sier veldig slitsomt å jobbe mot kroppen på den måten. Småpressa litt for meg selv da, hehe. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg pressa i vei og gitt jordmor en kjempeoverraskelse 😉

Anonymkode: e8967...0dd

Sånn var det her også, huff!  

Presser man før kanten er borte så kan man ende med å hovne opp, så å presse da er ikke lurt! 

Anonymkode: f480d...3fc

[Arkana]

Nr 1: Jeg våkner tidlig om morgenen en uke før termin av at vannet går. Ingen rier så jeg ringer sykehuset og de vil ha meg inne for en sjekk. Alt er fint og jeg får time til igangsetting dagen etter om ingenting har skjedd. Nøyaktig samme tid morgenen etter våkner jeg av det jeg skjønner er rier. De kommer med bare to minutter mellomrom og er vonde så jeg føler litt hastverk og tror det skal gå fort. Vi drar på sykehuset og jeg har bare 3-4 cm så det er tidlig ennå. Jordmor bemerker at riene er veldig tette og vonde og jeg får ros for hvordan jeg puster meg gjennom dem (ikke at jeg synes det hjalp så veldig, men jeg fikk flyttet fokuset litt i allefall). Riene blir askt nesten sammenhengende og er uutholdelig vonde. Jeg orker ikke annet enn å sitte på sengekanten å puste og jamre og lure på hvordan det er mulig å holde dette ut, og etter flere timer på den måten og fremdeles bare med 3-4 cm foreslår jordmor epidural (jeg hadde så vondt at jeg faktisk ikke hadde tenkt tanken en gang) og jeg takker gladelig ja. Jeg får epidural og antibiotika (pga lang tid siden vannavgang) og bare en time etter at epiduralen er satt er det 6 cm. Tiden går, jeg merker etterhvert at epiduralen sitter skjevt så jeg er smertefri på venstre side, men har vondt på høyre. Veldig snodig følelse. Det snegler seg framover før jeg endelig har full åpning og jordmor mener jeg skal prøvetrykke litt. Jeg kjenner ikke pressriene så jeg må trykke på ren vilje. Babyen er stresset og rommet begynner å fylles opp av to leger, barnelege, en jordmor til og barnepleier. Underveis blir det bestemt at pga babyens puls vil de ha ham ut raskt og prøver vakuum. Den er vond å sette, men nå er jeg så sliten og har så vondt at jeg bare vil bli ferdig. Legen som drar ser ut som hun jobber minst like hardt som meg. Plutselig glipper vakuumet og fordi babyen er så raskt nede blir de enige om å gi ett forsøk med tang før det blir hastesnitt og de står klare til å trille meg ned om det ikke går. Jeg husker jeg tenkte at det var blodig urettferdig at jeg skulle jobbe så hardt så lenge for så å ende med keisersnitt så jeg presser alt jeg er god for og legen drar og der kommer endelig babyen ut. Han blir tatt ut for en rask sjekk fra barnelegen og har det heldigvis helt fint. Jeg har fått en tredjegrads ruptur som må sys på operasjonssal, men jeg får noen minutter med babyen min før jeg blir trillet videre. Jeg er så sliten at jeg dupper av mens de broderer meg. Etterpå må jeg ligge på postop til spinalbedøvelsen (som jeg fikk da de skulle sy) er ute og jeg kan bevege beina. Jeg blir deretter trillet på nyfødtavdelingen og får litt tid med gutten min før vi får familierom på barsel. Gutten hadde gulsott og får flere runder i lyskasse så vi ble værende på barsel i seks dager før vi fikk dra hjem. 

 

Nr 2: Pga høyrisikosvangerskap får jeg ikke gå over termin og siden denne, i motsetning til storebroren, ikke hadde tenkt seg ut på egen hånd får jeg igangsettelsestime på selve termindagen. Jeg kommer inn tidlig om morgenen. Jordmor setter på CTG og serverer med frokost. Hun undersøker og siden jeg er moden bestemmer hun at de bare tar vannet og så skal jeg få en times tid på å evt få egne rier før de skal sette drypp. Riene starter av seg selv ganske raskt etter at vannet går og som med første fødsel er de vonde og veldig tette allerede fra start. Noe drypp trenger jeg i allefall ikke. Jeg prøver å holde meg stående lent over prekestol, men finner raskt ut at det er så vondt at jeg ikke orker annet enn å ligge. Jeg får prøve lystgass, men synes ikke det hjelper og masken føles klaustrofobisk. Litt over en time etter første ri har jeg 5 cm og jordmor synes det går fint. Jeg har så vondt, men rekker å gløtte på klokka som viser 11 og spør om hun tror jeg er ferdig til 15. Tja, vi får se på det svarer hun bare. Akkurat i det jeg tror det ikke er mulig å holde ut mer kjenner jeg pressrier og jordmor skjønner at dette gikk veldig mye fortere enn hun hadde forutsett. Så annerledes det er å føde med pressrier. For noen krefter og det er helt fantastisk å ha noe å jobbe med. Etter bare noen få trykk, og under en halvtime etter at jordmor trodde jeg fremdeles hadde mange timer igjen, er lillebror født. Det tok bare to heftige timer fra første ri. Siden han er litt blå blir han sjekket av barnelege, men så får jeg ham på brystet og vi kan kose oss. I motsetning til etter første fødsel, hvor jeg følte meg som et slakt etterpå, er jeg i super form. Det er herlig med en dusj før vi får rom på barsel og denne gangen trengte vi bare være der to dager siden alt var bra.

 

Nr 3: Igjen pga høyrisikosvangerskap får jeg ikke gå over termin. Når det er en uke igjen bestemmer legen på sykehuset at det ikke er noen grunn til å vente mer så hun setter opp time til igangsettelse. Jeg kommer inn grytidlig om morgenen, men det er stappfullt på føden så det kommer neppe til å skje noe med det første. Jeg får en modningstablett og rom på obs-posten og beskjed om å bare vente. Og vi venter, og venter, og venter... Vi går tur rundt på sykehuset, leser, løser kryssord, får servert middelmådig sykehusmat og venter igjen. Ingenting skjer. Endelig på kvelden blir det ledig fødestue. Jeg blir trillet inn og to jordmødre kommer og diskuterer hvordan de skal sette i gang fødselen, om de skal sette på drypp eller om det er så modent at de kan ta vannet. Kl 19, mens de står og diskuterer dette går vannet og tidenes verste ri kommer kastet på meg. Jeg er fremdeles fullt påkledd så jordmor bare drar av meg den dyvåte buksa og trusa og konstaterer 4 cm. Hun sier det er vanlig at riene gjør ganske vondt rett etter vannavgang, men at det roer seg litt etterhvert. Vel, det gjorde det ikke. Etter 10 min og det som føles som en ri som aldri tar slutt har jeg 6 cm og jordmor synes det går raskt. Jeg klamrer meg til mannen og hyler fordi det er så vondt, og mannen synes tydeligvis det ser så fælt ut at han spør om jeg kan få smertestillende, hvorpå jordmor smiler og svarer at det kommer vi aldri til å rekke. 10 min til så har jeg full åpning og det er bare å trykke Jeg tror jeg rakk tre trykk så er hun ute, 24 minutter etter at vannet gikk. Følelsen å gå fra å klamre seg fast til et hurtigtog til at hun er ute, all smerte over og alt er rolig er helt fantastisk og utrolig merkelig. Det var skikkelig intenst, men i likhet med fødsel nr 2 er formen upåklagelig etterpå. Selv om det er heftig mens det står på rekker man ikke bli så sliten av styrtfødsler. Vi koser oss på fødestuen et par timer før jeg tar en herlig dusj og blir trillet på barsel.

[AnonymBruker]

37+6: Klokken er ca. halv 8 på kvelden og jeg ligger i sengen etter en litt lang middagslur. Har akkurat våknet fordi jeg synes jeg kjenner at trusen er litt våt og jeg lurer på om det kan være fostervann. Tenker at det sikkert bare er utflod, Men står opp fra sengen og drar ut på badet for å sjekke. Er fremdeles usikker og legger inn et truseinnlegg. 

Går ut på kjøkkenet for å lage en kopp te, og legger merke til at oppvasken fremdeles står urørt. Blir irritert på mannen og går ut i stuen for å påminne ham. Imens jeg står der, merker jeg noe som ligner svake mensmurringer, og jeg forteller mannen at jeg tror det kan være noe på gang. Men hva vet jeg, jeg har jo aldri født før.

Merker at truseinnlegget blir bløtt, og jeg går ut på badet for å sjekke. Denne gangen er det litt rosa og jeg er ikke i tvil om at vannet er i ferd med å gå. Kjenner jeg får lettere panikk, og jeg roper til mannen at vannet går og at jeg skal ringe fødeavdelingen. Får snakke med en jordmor som ber meg se det an og ringe tilbake igjen senere. Kort tid etter går vannet for fullt; det er ingen tvil lenger. Jeg ringer tilbake til fødeavdelingen og får komme inn på undersøkelse før jeg evt. kan dra hjem igjen. Jeg har jo ikke rier, kun litt mensmurringer så jeg ser for meg at ddt blir igangsettelse dagen etter.

Nå er klokken over 8, kanskje bortimot halv 9. Vi finner ut at vi pakker med oss litt greier sånn i tilfelle vi blir værende på sykehuset. Alt av klær og utstyr til babyen ligger klart, men jeg har ikke pakket verken til meg selv eller mannen. Vi slenger oss rundt, mannen pakker sine klær og jeg mine. Vi småstresser litt.

Mens jeg bretter klærne som skal legges i bagen kjenner jeg er ordentlig tak og det er ingen tvil; dette er en ri. Au så vondt! Fortsetter å pakke når rien gir seg, men er nå superstresset og klarer ikke å tenke klart. Løper rundt som en forvirret maur fordi jeg ikke lenger har noen plan for hva mer som skal nedi bagen. Mannen gjør så godt han kan og pakker toalettsaker og resten av det han tror jeg trenger. 

Jeg husker plutselig på oppvasken og går ut på kjøkkenet for å vaske opp. Med rier som bare blir sterkere og sterkere. Mannen synes jeg er gal, men det nytter ikke å krangle med meg. Han fortsetter å pakke og ringer deretter en taxi. Jeg hiver meg raskt i dusjen, og straks etter er vi i taxien på vei til sykehuset. 

Klokken er rundt 22 når vi endelig er fremme på sykehuset. Får komme til et undersøkelsesrom og får på ctg-måler og må ligge og vente på ny jordmor ettersom det er vaktskifte. Riene blir enda sterkere, og etter å ha ventet i det som kjentes ut som en evighet, kommer en ny jordmor. Hun kommer midt i en ri og jeg har så vondt at det er vanskelig å hilse. Blir undersøkt og er nå 5 eller 6 cm. Slipper heldigvis å dra hjem 😁

Jeg får satt klyxter og springer deretter frem og tilbake mellom toalettet og dusjen med rier som kjennes ut som om aldri slipper taket. Dette er uten tvil den jævligste delen av hele fødselen. Mannen banker på døren for å høre om der går bra med meg. Aner ikke hvor jeg jeg har vært der inne. 

Tar en siste dusj og får  på meg sykehusskjorte- og truse. Blir undersøkt og er nå 10 cm så jeg blir fulgt inn på en fødestue. Her begynner ting virkelig å bli tåkete. 

Synes det går enda en liten evighet før jordmoren spør om jeg vil forsøke lystgass. Har så vondt at jeg ikke engang har tenkt tanken å spørre. Takker ja, men synes ikke den har spesielt godt effekt på smerten. Jordmor forsvinner ut igjen, og jeg forsøker å overleve gjennom de neste riene. Mannen henter saft til meg og prøver så godt han kan å være til hjelp.

Begynner å få trykketrang, men vil vente på jordmor. Jordmor kommer endelig og gir meg klarsignal for å trykke. Trykker og trykker, men babyen kommer ikke ut. Riene avtar og etterhvert blir babyen stresset. Får satt veneflon og skal kanskhe få drypp. Barnelege og fødselslege ++ kommer og plutselig er det 5 personer inne på rommet i tillegg til meg og mannen. 

Kjenner en ny ri og gir alt jeg har før babyen endelig er ute. Det første jeg spør er: er babyen ok? Og det er hun. Kl. 01.30 er hun født.  Får henne på brystet og hun er helt perfekt. Pappaen klipper på et tidspunkt navlestrengen. 

Jordmor trykker på magen og ut kommer morkaken. Morkake og navlestreng blir undersøkt og alt ser fint ut. Jeg blir sydd, men selv om jeg nettopp har vært gjennom rier og fødsel synes jeg likevel det er vondt. 

Vi blir liggende en stund, pappa sitter i stolen vedsiden av oss og det er bare oss 3. Vi får servert frokost med blomster og flagg. Jeg er full av adrenalin og klarer verken å drikke eller spise noe særlig. 

Etter noen timer kommer barnepleier for å veie og måle jenta vår. Hun er 2,9 kg og 50 cm lang. Jeg blir fulgt i dusjen og får ren sykehusskjorte, nettingtruser og digre bind. Jeg har problemer med å gå og synes det er vanskelig å både sette seg og reise seg fra toalettet. Jeg tror jeg får tisset og går deretter i dusjen. Sliter skikkelig med å tørke meg og kle på meg, og jeg føler meg helt mørbanket. Underlivet er så hovent at det er umulig å gjenkjenne og det kjennes ut som om noe er i ferd med å dette ut av meg når jeg står rett opp og ned.

Jeg blir trillet i rullestol opp på barselavdelingen med datteren min i fanget. Mannen går vedsiden av oss og har med seg all bagasjen vår. Når vi endelig er oppe på rommet vårt er klokken 5. Mannen sovner momentant, Men jeg er så full av adrenalin at jeg bare ligger og skjelver. Forsøker å legge baby til brystet, hun sovner. Jeg ringer på jordmor for å få hjelp til å legge henne i "plastkassen" hennes ettersom jeg ikke klarer å reise meg opp fra sengen på egenhånd. Blir lenge liggende våken og bare se på babyen vår. Hun er så vakker 😍

Anonymkode: dfbe3...fbf

[MVN90]

Jeg hadde mye og vonde modningsrier den siste uken før fødsel, men 3 dag på overtid våknet jeg av rier kl 08.30. De kom med ca 15 min mellomrom og varte 60-90 sekunder. Jeg følte meg i strålende form, så jeg dro en tur på stallen, til svigers og gikk tur med hundene. Riene var uregelmessig fra 08.30-15.30 med 5-15 min mellomrom. Fra kl 15.30 ble de regelmessige på 5 min, og varte 1-2 min. De var vonde, men jeg hadde gode pauser i mellom. Jeg fortsatte å drive på hjemme, vaske hus, skifte på senger, gå flere turer, tømme all søppel osv osv. Kl 18 ringte jeg føden første gang etter mannens anmodning, vi ble enig om å vente. Etterhvert kom riene oftere og ble vondere men jeg følte fortsatt jeg hadde god tid. Jeg syntes det var så fint å gå hjemme, og ingen andre i verden enn meg og mannen min visste hva som var på gang 😊

Kl 22.30, altså 14 timer etter riene startet dro vi. Mannen sa bare, nå drar iallefall jeg så hvis du vil sitte på så kommer du 😂 nå var det 3-4 min mellom riene og verre ble det under bilturen.

Vi kom på sykehuset midt i vaktskifte og ble ventende en time i gangen på rom. Jeg klarte på dette tidspunktet ikke lenger å sitte, så jeg vandret litt rundt.

Vi fikk rom, men alle nattevaktene var opptatt med fødsel i naborommet og resten av avdelingen. Riene kom nå med 1-2 min mellomrom og varte 1-2 min. Det kjentes egentlig bare ut som en lang ri etter kl 24 og til hun kom ut.

To timer etter vi kom på føden ble jeg undersøkt, jeg hadde 7 cm åpning og vannet ble tatt. Riene tok seg om mulig enda mer opp og oppkastet begynte. Etter dette kastet jeg opp utallige ganger i timen, og jeg fikk premature pressrier. Dette var visst typisk for stjernekikker sa jordmoren, noe det viste seg at babyen var.

Kl 02 hadde jeg 8 cm åpning, kontinuerlige rier og pressrier.

Leger og jordmødre var innom meg hele tiden, de var bekymret for barnet men hun hadde det fint.

Kl 09.30 hadde jeg 9 cm åpning, barnet stor fortsatt høyt og jeg hadde hatt drypp 2 timer for å prøve og få fortgang. Jeg var sliten etter 25 timer med rier, liten fremgang siste 8,5 timene og at jeg hadde kastet opp så mye. Det ble derfor bestemt at det skulle tas keisersnitt.

Legene gikk ut for å klarlegge, men 09.50 var det akkurat som noe knapp over. Jeg ringte på jordmor og sa at hvis jeg ikke kunne presse nå måtte de forte seg i forhold til keisersnittet for nå skjedde det noe.

Jeg hadde 10 cm åpning, barnet var godt nede og jeg kunne presse.

Kl 11.03 kom hun ut, etter litt over en time med pressing med armen og hodet samtidig.

Hun var helt perfekt med sine 3510 g og 49 cm. Jeg måtte sy en god del, og var plaget med endel ubehag i underlivet og litt varig men etter fødselen. Men men, jeg følte meg sprek og gikk til barsel kun to timer etter fødselen, men jeg gruer meg til å føde igjen og har ingen hast med å få flere.

Det tok tilsammen 27,5 time fra første ri, og 8 timer fra pressriene begynte til jeg kunne begynne å presse. Det var som noen andre skrev over forferdelig å motarbeide kroppen i så mange timer, men desto bedre når jeg faktisk fikk presse 👍

 

[Marimba]

Jeg hadde blitt fulgt opp hele tredje trimester pga et blodtrykk som ble høyere og høyere, og et vekstavvik hos baby. Tilslutt var jeg inne på sykehuset nærmest ukentlig for UL og CTG. Alt var helt fint med baby, men det blodtrykket mitt likte de ikke.,

Helt i slutten av uke 36 var bestemte de at det var på tide å begynne med blodtrykkssenkende, så jeg dro hjem optimistisk om at det endelig skulle stabilisere seg for min del. 2 dager etter hadde vi ny kontroll på sykehuset. Siden jeg var så optimistisk over tablettene, og trass i samboerns protester lot jeg fødebagen stå hjemme. Jeg skulle jo ikke føde på mange uker enda. Inne på sykehuset oppdager de at blodtrykket mitt har fortsatt å stige. De vil ikke sende meg hjem igjen, men la meg inn på obsposten. Jeg fikk ikke en gang lov til å gå bort på butikken og kjøpe meg en tannbørste, skulle bare ligge helt i ro og slappe av. Jeg føler meg jo egentlig i fin form, men gjør som jeg får beskjed om. Litt irritert på meg selv over at alle tingene mine er hjemme, og samboer har ingen planer om å dra hjem og hente dem. Jeg må værsågod vente til han skal hjem og tilbake igjen (vi bor en times kjøring fra sykehuset, og jeg fikk tilslutt tingene mine samme kveld). Dagen går med til å ligge i senga og slappe av. Ikke tv, ikke mobil, ikke lese, litt strikking og til nød lydbok. Dagen etter er lik. De tester ut alle mulige slags blodtrykksmedisiner, men ingenting virker og blodtrykket fortsetter å stige. 

Så, kvelden etter jeg ble lagt inn (37+1) får jeg skikkelig hodepine og rykninger i kroppen. Personalet går i beredskap og klargjør meg for et eventuelt hastesnitt. Men de klarer å stabilisere meg, og jeg får enerom og beskjed om at neste dag blir det igangsetting eller keisersnitt. Det er litt opp til meg pga seteleie. Samboer får også tilatelse til å bli der om natten, men drar hjem etter jeg har sovnet for å lufte hunder. 

37+2. Røntgen blir tatt for å undersøke om jeg får føde vaginalt, og samtaler med lege for å avgjøre igangsetting eller keisersnitt. Jeg bestemmer meg for igangsetting og blir tatt med for å få satt inn ballong. Det viser seg at jeg er for moden for dette, så jeg blir sendt tilbake til rommet for å få igangsettingspille. Den blir satt, og det er nå ettermiddag. Jeg og samboer blir informert om at dette kan ta tid, spesielt siden jeg må være helt i ro. Etter noen timer blir en ny pille satt. Jeg merker ingenting. Det blir kveld, og jeg forbereder meg på en siste natt med god søvn før jeg blir mor. Sender også hjem samboer så han kan sove godt hjemme (og lufte hunder). 

Kl 2305 kjenner jeg et skikkelig spark i magen, og jeg er overbevist om at babyen har sparka hull i blæra mi. Går mot do, og vannet bare renner, så jeg ringer på jordmor. Hun kommer og sier at det nok er vannet som har gått ja, og hjelper meg tilbake til senga. Jeg ringer samboer, som akkurat har kommet inn hjemme, og sier at han bør komme tilbake igjen. Så begynner det plutselig å gjøre skikkelig vondt i magen, og jeg spør fortvilet jordmor om jeg kan gå på do, for det kjennes veldig ut som jeg må det. Jordmor blir helt forskrekket og innser at jeg har pressrier. De kommer slag i slag, og det blir hastverk med å få meg over på fødestua. Imellom to rier ringer jeg samboer igjen og sier at han må forte seg, dette kommer til å gå fort. 

Ca kl 2330 er jeg inne på fødestua og spør etter epidural. Noe det er bestemt at jeg skal ha ettersom det er seteleie og høyt blodtrykk (begge disse utløser normalt epidural). Jordmor begynner å bestille, men innser fort at dette er det ikke tid til. Istedenfor får jeg opplæring i lystgass, og rommet blir fullt av jordmødre, fødselslege, barneleger og barnepleier (også standard ved setefødsel). Jeg er mest stressa over at samboer ikke er der enda, ettersom jeg visse hvor mye han hadde gledet seg til å få være med på fødsel. Men plutselig skal jeg begynne å presse, noe som var veldig godt ettersom jeg allerede hadde hatt pressrier en stund,  og to-tre press etter er verdens nydeligste lille jente ute. Klokka var da  00.02. Få minutter etter kommer samboer stormende inn. 

[AnonymBruker]

Det starter 1 uke før termin med at det begynner å renne ut vann der nede etter at jeg har vært på toalettet. Skjønner da umiddelbart at det er vannet som har gått. Klokken er ca 16:00 og jeg har ingen andre tegn på at en fødsel er i vente og føler meg helt fint. Ringer sykehuset og drar innom der senere på kvelden for å sjekke at babyen har det fint. Får beskjed om at alt er fint, og at de vil sette meg i gang neste kveld  hvis det ikke starter av seg selv. Merker ingenting før kl. 23, hvor jeg får en kynner som også gjør vondt i korsryggen. Jeg og samboer legger oss rundt en time senere og disse vonde kynnerne har begynt å komme hyppigere. Jeg klarer ikke sove pga smerten, og blir liggende å føre oversikt over hvor ofte de kommer og hvor lenge de varer. Rundt kl. 02 er smertene så vonde at jeg ikke klarer å ligge nede, og jeg blir derfor gående oppe hele natta - legger meg på sofaen og står opp hver gang det kommer en ny ri. 

Ca kl. 5 ringer jeg sykehuset, men riene kommer uregelmessig og med ulik varighet og personen i andre enden mener at jeg fortsatt er langt unna å være i fødsel. Riene blir aldri helt regelmessig og kommer med ulik varighet, men når klokken er ca 08  gjør det så inni helvete vondt at jeg ringer til sykehuset og lyver. Jeg sier at de kommer ved jevne mellomrom og at de varer rundt ett minutt. Hun sier at jeg kan komme inn, men at det er fint hvis jeg holder meg hjemme så lenge som mulig og at jeg gjerne må vente en time med å komme inn. Av en eller annen grunn, som godt kan være en tilfeldighet, så har jeg på følelsen av at vi ikke kan vente lenger, så vi velger å dra til sykehuset med en gang.

Jeg kommer inn og jordmor konstanterer overrasket at jeg har 8 cm åpning. Riene er nå på sitt vondeste og jeg begynner å føle trang til å presse. Vi går direkte inn på en fødestue og ting blir gjort klart for meg mens jeg henger over prekestolen. Jeg spør om det vil være mulig med smertelindring, men får til svar at det er for sent. Da jeg får lagt meg opp i senga har jeg full åpning og får lov til å presse. Jordmor mener at dette vil gå raskt, men babyen blir stående å stampe i åpningen. Likevel er den ute etter litt over en time med pressing. Jeg begynner å blø mye etter at morkaken er ute, og plutselig kommer det flere inn på rommet som styrer og ordner. Heldigvis stopper blødningen. Deretter syr jordmoren noen små rifter mens jeg ligger og koser med babyen.

Alt i alt en fin fødsel selv om jeg ble veldig svimmel de påfølgende timene pga blodtap. Det som skremmer jeg litt nå i etterkant var at jeg ventet så lenge med å dra til sykehuset. Det gikk veldig fort fra en vanlig ri til å føle pressetrang. Hvis et blir en neste gang, så skal jeg ta kontakt med sykehuset mye tidligere. 

Anonymkode: de193...b5c

[AnonymBruker]

Så mange koselige historier. Jeg har født to barn, og tenkte i ettertid ar jeg kunne tenke meg å jobbe som jordmor, for å være med på det største som skjer mange mennesker.  

 Nr 1. I uke 36 har vi nettopp kommet hjem fra hytteferie, og en kveld før jeg legger meg, sier jeg at jeg burde kanskje snart pakke fødebagen. Samme natta våkner jeg kl 3 for at katten vekker meg, jeg snur meg i senga og vannet går. Jeg vurderer litt hva jeg skal gjøre videre men står opp etterhvert og vekker samboeren også. Ringer sykehuset og vi får komme inn for sjekk. Jeg har ingen rier og ingen smerter, men på sykehuset blir jeg lagt inn med engang på grunn av feber (på meg) og ugjevn hjerterytme på barnet. Blir sjekket og har 4 cm åpning, jeg har visst rier men jeg kan ikke kjenne de. Jeg sier at jeg nekter å føde nå, jeg har jo ikke startet min permisjon engang, men det er visst ikke mulig å snu. Nå er kl kanskje 9-10. Og det skjer ikke mye, jeg får beskjed om å slappe av, prøve å sove, og blir stadig matet, og sambo drar hjem for å pakke fødebagen, han kommer tilbake kl 17. Ca samtidig får jeg oxytocin for å komme i gang, og derifra går timene fortere. Jeg får etterhvert også epudral, og kl 21 har jeg full åpning men jeg kjenner dårlig til presserier, og får ikke helt til å presse. Tar meg en liten evighet å få det til, men ungen er ute kl 22:20 og jeg får masse skryt av jordmor som sier at jeg presset ham ut med ren vilje, da presserier var uregelmessige, med store pauser, og fikk ingen hjelp fra de. Babyen er fin og god, men er litt liten, han er 2,5 kilo og 48 cm lang. Jeg får ham opp på meg med engang men etterhvert vil de måle og veie ham. På håret blir han ikke kvalifisert til å være prematur. Og vi alle tre får dra til barselhotellet etter et par timer. Babyen min er helt utslitt og han sover helt til neste morgen. Hahaha siste natt både han og jeg sover på 1 år ca. 😛 

2. På grunn av min første fødsel hadde aktiv fødselfase på 5 timer, får jeg beskjed av jordmor at andre fødsel kan være styrtfødsel og jeg burde skynde meg til sykehus neste gang. 2,5 år senere er jeg kjempegravid - dagen før termin. Jeg har gått hele dagen med smerter i ryggen, og jeg husker at det er sånn jeg skjønte forrige gang at jeg hadde rier, og ikke kynnere, jeg kjente det i ryggen. Men de er ikke regelmessige, jeg får 2-3 pr time gjennom hele dagen. Vi er hjemme og lager pizza men i det middagen er klar, klarer jeg ikke å sette meg og går for å ligge litt. I det jeg legger meg får jeg en kjempe-rie, og jeg vet ikke, men jeg FØLER at nå er fødselen er i gang. Fra nå får jeg rier hele tiden, de stopper bare ikke, det er ingen pause. Jeg ringer sykehuset og sier at jeg ønsker å komme nå, og får lov. Jeg drar med taxi og heldigvis er det bare 3 min kjørevei til sykehus. Sambo må jo skaffe barnevakt for å kunne dra med meg, og han ringer henne med engang. Da jeg kommer inn og får komme inn på barsel, spør jeg om hun kunne sjekke meg med engang sånn at jeg kunne gi beskjed til sambo. Hun sjekker og jeg har 8-9 cm åpning. Hun sier at siden dette er andre barn, trenger man egentlig ikke å vente til 10 cm, og at når jeg kjenner at jeg får presserier, kan jeg bare begynne å presse. Hun henter inn barnelege med engang. Men jeg vil jo vente på sambo.. I tilleg har jeg veldig lyst på epudural, jeg hadde det forrige gang og er egentlig ikke klar til tanken å føde uten. Jeg prøver å holde litt igjen men skjønner snart at det må jeg bare gi opp, snart må jeg bare begynne å presse. I det sambo kommer inn døra, kan han se hodet i «åpningen». Men da får jeg plutselig ikke lov å presse lengre, for det er jo på Ullevål, og der bruker de det finske grepet. Og jeg må bare puste og la huden å strekke seg. Åååhhh de verste smerter, så forferdelig å ikke kunne presse, men jeg hører selvsagt på jordmor. (Og super glad for det i ettertid, revnet ikke.) Når de er ferdig å strekke og massere, får jeg lov å presse, og 19:15 er babyen ute, det er tre kvarter siden jeg kom inn, og ti minutt siden sambo løp inn. Dette ble visst en styrte fødsel ja. Babyen er stor og sterk, 3,8 kilo og 53 cm, utrolig forskjell fra søsken! Og fødselen uten epudural var visst bedre for meg, for pressinga tok 15 minutt istedenfor 1,5 time. Men det var vondt og intenst, og gikk veldig fort og jeg mistet en del blod. Det var så mye blod overalt i senga rundt meg.. Så jeg er sprek etter den fødselen også men svimmel på grunn av blodtap. Men vi går etterhvert til barselhotellet, denne gangen også. Men den lille har svelget forurenset forstervann og får ikke sove før kl 3 om natten, da hun først spyr, så sovner fornøyd. Da er jeg helt utslitt og ferdig. Også etterrier da, jeg hadde det ille første gang men andre gang var det uutholdelig. Men jeg får piller med engang og beskjed om å ta de gjevnlig, så med piller og varmeflaske, vi overlever.  

 

Anonymkode: a3ce8...274