Eldre halvsøsken som er sjalu på 1-åring

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann som har 3 jenter fra før. De er 14, 17 og 19 år gamle. Vi har vært sammen i 4 år, og jeg har et godt forhold til jentene hans. De bor hos oss 80%. Nå har vi fått en felles datter som er litt over året. Det var mye styr når vi ble gravide, de skulle ikke ha noe mer søsken, og ville ikke ha noe med babyen å gjøre. Heldigvis har de myknet opp, og de virker å ha et godt forhold. Men i det siste har ting endret seg. Samboeren min har gått i den typiske fella at han har skjemt dem bort pga dårlig samvittighet etter skilsmissen. De har fått alt de peker på og de er noen badegjester som ikke rydder sine egne rom engang. Samboeren min støvsuger rommene deres, bærer skitne klær på vaskerommet, smører brødskivene deres og rydder opp alt etter dem. I det siste har han begynt å stille mer krav til dem. At de får være med å bidra i huset, i alle fall de eldste. Han sier av og til nei når de spør om ting (de har dyr smak, og de handler ikke akkurat på Cubus, det er Holzweiler, Fila osv). Han har nok også vært litt streng i det siste, og av og til kjeftet litt når han opplever de som utakknemlige. Nå har de rottet seg sammen og blitt enige om at faren deres ikke bryr seg om de lenger, han bryr seg bare om meg og babyen. Dette gjør at de ignorerer lillesøsteren sin, og det gjør meg så vondt. Hun lyser opp med en gang hun ser storesøstrene sine, og løper til de for å leke. De gidder ikke se på henne en gang. Vi har selvfølgelig snakket med de flere ganger, og prøvd å forklare at det stemmer ikke, men at vi må forvente mer av tenåringer enn av en 1-åring. De påstår at lillesøsteren får ting hele tiden, og de får aldri noe. Vel, en sjekk innom Vipps viser at de får 200 og 300 kroner flere ganger i uka. En body til en 1-åring koster rundt hundrelappen, mens en genser til disse jentene koster over 1000 kroner. Det vil de ikke høre på. Samboeren min sprakk her om dagen, og ga klar beskjed om at hvis de ikke oppførte seg så var det bare å flytte ut. Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre. I går overhørte jeg de to eldste jentene si til hverandre at det hadde vært mye bedre om lillesøsteren og jeg bare dødde i en bilulykke. Dette er en fryktelig situasjon, og nå begynner jeg faktisk å bli litt redd for at de skal skade henne. Det er forferdelig å tenke slik, men jeg tror angsten har tatt meg. For å toppe det hele er jeg nå gravid igjen, og tør ikke engang tenke på hvordan dette vil bli mottatt slik situasjonen er nå. Er det noen som har gode råd til meg?

Anonymkode: 932ed...816

[Jordbæra]

En så brå forandring er jo ikke bare godtatt over natta! Snakk til samboeren din om små forandringer iver lengre tid er bedre.

[AnonymBruker]

Dette er jo store jenter som oppfører seg som småjenter. Her har far en stor jobb å gjøre som burde vært gjort for lengst. 19 og 17 åringen bør vel ut av redet snart, i alle fall hvis de ikke kan oppføre seg og følge reglene i huset.

At de sier du og barnet burde omkommer i en bilulykke er veldig drøyt faktisk. Det burde få far til å våkne. Hadde ikke gitt de en krone mer til luksus, de eldste er gamle nok til å ha en deltidsjobb.

Dra til dine foreldre eller lignende en uke, mens far tar en skikkelig oppvask med døtrene sine.

 

Anonymkode: 437c3...f0a

[Mazarini]

Familievernkontoret kan hjelpe til i slike situasjoner, ikke bare i forbindelse med skilsmisser. Masse lykke til!

Endret 12. juni 2018 av Mazarini
Glemte et ord :)

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er frustrert, trodde det var snakk om barn i 9-10 års alderen da jeg leste overskriften. Her må rett og slett far ta skikkelig tak og konfrontere dem, gjerne en om gangen, ang oppførsel og hva de sier. Å si at de ønsker noen død i en bilulykke er ganske alvorlig, og absolutt noe de bør konfronteres med. Syns også han bør gi beskjed om at dersom de ønsker dyre klær utenom jul og bursdag er det på tide å skaffe seg jobb og betale for det selv. 19-åringen er vel enten ferdig på vgs i fjor eller i år, og kan fint få beskjed om at hun må skaffe egen inntekt og flytte ut når oppførselen er som den er. Si gjerne at dere ikke tør å ha henne i hus når hun har så onde tanker om lillesøster, kanskje det kan få henne til å innse alvoret. Det er selvfølgelig viktig at far er standhaftig og ikke gir etter når det bli anklager, smelling med dører og grining. Hadde for øvrig tatt disse diskusjonene før dere forteller at du er gravid.

Anonymkode: 9a314...0d8

[SesameStreet]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt at du er frustrert, trodde det var snakk om barn i 9-10 års alderen da jeg leste overskriften. Her må rett og slett far ta skikkelig tak og konfrontere dem, gjerne en om gangen, ang oppførsel og hva de sier. Å si at de ønsker noen død i en bilulykke er ganske alvorlig, og absolutt noe de bør konfronteres med. Syns også han bør gi beskjed om at dersom de ønsker dyre klær utenom jul og bursdag er det på tide å skaffe seg jobb og betale for det selv. 19-åringen er vel enten ferdig på vgs i fjor eller i år, og kan fint få beskjed om at hun må skaffe egen inntekt og flytte ut når oppførselen er som den er. Si gjerne at dere ikke tør å ha henne i hus når hun har så onde tanker om lillesøster, kanskje det kan få henne til å innse alvoret. Det er selvfølgelig viktig at far er standhaftig og ikke gir etter når det bli anklager, smelling med dører og grining. Hadde for øvrig tatt disse diskusjonene før dere forteller at du er gravid.

Anonymkode: 9a314...0d8

Enig med denne.

Hva sa samboeren din når du fortalte han om det med en bilulykke? Det er en utrolig alvorlig ting å si. Jeg ville vært veldig bekymret for å ha et lite barn i nærheten av dem, rett og slett, fordi du vet ikke om det er alvor eller om det er bare noe sure tenåringer sier. Jeg hadde overvåket lillesøster og holdt henne langt unna dem, men jeg hadde også sagt til dem at når de sier sånt så får de ikke være alene med henne fordi at dere er redd for at de kommer til å skade henne eller ta livet av henne. 

Jeg syns det er helt greit at din samboer har sagt at de kan flytte om de ikke oppfører seg. 

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt at du er frustrert, trodde det var snakk om barn i 9-10 års alderen da jeg leste overskriften. Her må rett og slett far ta skikkelig tak og konfrontere dem, gjerne en om gangen, ang oppførsel og hva de sier. Å si at de ønsker noen død i en bilulykke er ganske alvorlig, og absolutt noe de bør konfronteres med. Syns også han bør gi beskjed om at dersom de ønsker dyre klær utenom jul og bursdag er det på tide å skaffe seg jobb og betale for det selv. 19-åringen er vel enten ferdig på vgs i fjor eller i år, og kan fint få beskjed om at hun må skaffe egen inntekt og flytte ut når oppførselen er som den er. Si gjerne at dere ikke tør å ha henne i hus når hun har så onde tanker om lillesøster, kanskje det kan få henne til å innse alvoret. Det er selvfølgelig viktig at far er standhaftig og ikke gir etter når det bli anklager, smelling med dører og grining. Hadde for øvrig tatt disse diskusjonene før dere forteller at du er gravid.

Anonymkode: 9a314...0d8

Enig i denne jeg også... Kunne ha forventet en slik oppførsel og utsagn av yngre barn/hormonelle tenåringer, men ei på 17 og ei på 19 år? 

Far må virkelig ta tak her!

Anonymkode: 35e7b...14f

[AnonymBruker]

Skjønner jentene egentlig.  Far har nok fant seg en dame som er ikke mye eldre en eldste mann og nå begynner å produsere enda flere barn.  Stakkars jentene.  

Anonymkode: 79adb...230

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner jentene egentlig.  Far har nok fant seg en dame som er ikke mye eldre en eldste mann og nå begynner å produsere enda flere barn.  Stakkars jentene.  

Anonymkode: 79adb...230

Det vet vi jo ikke noe om, og det er egentlig ikke så veldig relevant 

Hvis jeg var deg TS ville jeg seriøst vurdert å trekke meg helt ut av denne familien, bli særboende heller. Kjøp en mindre bolig til deg og datter.  Inntil videre. Se det an

Anonymkode: ecf9d...225

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner jentene egentlig.  Far har nok fant seg en dame som er ikke mye eldre en eldste mann og nå begynner å produsere enda flere barn.  Stakkars jentene.  

Anonymkode: 79adb...230

Hyggelig du... barnefar er 39 og jeg er 37....

Takk til dere andre for saklige og hjelpsomme kommentarer. Det er en fryktelig vanskelig situasjon, men det er godt å lese at dere har forståelse. Og ja, vi snakker om en 19-åring som går siste året på VGS, har ingen jobb på kveldstid, ligger i sengen og ser på Netflix hele ettermiddagen/kvelden, løfter ikke en finger, bare forlanger... og nå kommer de andre etter i samme spor. Problemet begynte ikke før barnefar begynte å stille krav til at de hjelper til litt. Ikke mye, det er snakk om å vaske sitt eget rom og skifte på sine egne senger, i alle fall for de to eldste. Og at de ikke kan forvente å få alle merkeklærne de peker på. Da var han plutselig bare glad i babyen...

Anonymkode: 932ed...816

[Kattugla]

Bor de resten av tiden hos mor? Man kan jo lure på om det å bo mest hos far er et valg de har tatt fordi det er som å bo på gratis hotell hvor det stilles ingen krav og de får goder og designerklær kastet etter seg.. Og der har din mann gjort en megatabbe, for de jentene høres helt ekstremt bortskjemte ut og dessverre både utakknemlige og drevne på hersketeknikker i tillegg (jeg ser ikke bortifra at de spiller "stakkars skilsmissebarn"-kortet svært bevisst). . At hun ene faktisk sa hun ønsket at dere dør i en bilulykke (så de får fortsatt kjøpe dyre klær og slipper å rydde etter seg!) er bare så drøyt at jeg lurer på om ikke det er på plass med fagfolk.. Det er ikke utenkelig at hun er den som pisker opp misnøyen og de andre følger. 

Siden de oppfører seg som småjenter, får far begynne å behandle de som småjenter, sette voksensperre på nettet og tv-kanaler, sende de i sengen kl 19 etc.. Ikke gi de lov til NOE barn under 10 år ikke ville fått lov til etc.. Og når de klager får han si at de som oppfører seg som småbarn, blir også behandlet som småbarn. Se om de da skjønner hvor umodent og bortskjemt de oppfører seg.. 

Mest sannsynlig blir de bare fornærmet, så far bør kanskje heller sette seg ned med de og ta en alvorsprat om hvor ille deres oppførsel er og hvorfor det stilles andre krav til ungdom på 14, 17 og 19, enn en baby på 1 år (sic) og innrømme at akkurat der har han feilet som ikke har begynt med dette for lengst. Han kan kanskje legge ved regnskap over hvor mye de har fått det siste året vs hva babyen har fått og tilby de å bli likestilt med babyen. 

Det viktigste av alt er uansett at når far har først satt grenser, bikker han ikke en millimeter uansett hvor mye de sutrer og prøver å manipulere ham, så her tror jeg det er lurt at du og far tenker nøye gjennom hvordan dere vil ha det i hjemmet og hvor grensene går, og at han forbereder seg godt på alle motspill fra jentene, slik at han ikke begynner å forhandle eller sier ting i affekt som han ikke klarer å holde. 

[Barnavregnbuen]

Man høster som man sår har jeg hørt. Jeg sier på ingen måte at du har noe skyld her, men det er dette som blir resultatet når man fullstendig skjemmer bort barna sine for å bøte på egen dårlig samvittighet (tenker her på mannen din). Når han nå begynner å stille krav, så er det jo klart at de ikke blir kjempe blide til å begynne med. At det i tilegg sammenfalt med at ett nytt familiemedlem kom, gjør vel fort at de tenker sånn her: "Før babyen kom fikk vi alt vi pekte på av pappa og ingen stilte krav. Nå er det slutt på moroa, og det blir dermed babyen sin feil". Det er jo klart at det ikke er en spesielt rasjonell måte å tenke på, men nå er jo heller ikke ungdommer viden kjent for sin rasjonelle tenkning.

Et annet aspekt av saken (det at de ikke var overlykkelige for et nytt søsken), er jo heller ikke så fryktelig rart. Babyer får jo mye oppmerksomhet, selvfølgelig av helt logiske grunner, men de kan nok helt sikkert ha følt på litt sjalusi og misunnelse rundt det. Selv om de er ganske voksne, kan det jo godt være de fortsatt hadde et lite håp om at mamma og pappa skulle finne tilbake til hverandre, men når pappa da får nytt barn med ny kvinne (jeg veit jo ikke hvor nytt det er), blir det jo hakket mer endelig.

Jeg tror det kan være lurt å prate skikkelig ut alle sammen om situasjonen, og ikke minst om hva alle føler. Uten anklager eller formaninger (19,17 og 14 åringer må hjelpe til osv osv), slik at de kanskje føler seg mer sett og hørt, så tenker jeg iallefall at å bli møtt med mer forståelse alle veier, antagelig kan gjøre frontene mindre steile. Så bør det jo selvfølgelig taes en skikkelig prat om både det å ta ansvar, være gode søstre, og ikke minst å ikke la såra følelser gå utover en helt uskyldig part (babyen). Det tenker jeg dog er lettere å få igjennom forståelse for, når alle har fått roa seg ned litt og føler seg forstått. Mannen din har jo også en jobb å gjøre, også får kanskje bare han og jentene snakke ut om hvorfor det nå stilles krav, og at det ikke er hverken din eller babyen sin skyld. Det er mye lettere å legge skylda på stemor og baby, når de ikke har ett like nært forhold til dere, eller iallefall ikke ett som har vart like lenge. Han har jo vært der hele livet deres

Hva kommentarene om deg og baby i bilulykke angår, tror jeg ikke handler om at de faktisk har lyst til at noen av dere dør. De er nok bare veldig frustrerte og trenger litt tid på å tilpasse seg, og forstå situasjonen slik den er nå. Jeg ville iallefall prøvd en åpen dialog alle sammen, hvor alle får se det de trenger å få sagt, og det er høyt under taket. Uten at noen behøver å bli ufine eller noe slikt altså. Så hadde jeg iallefall blitt veldig overraska om de fortsatte å oppføre seg sånn, da trenger de kanskje hjelp av en annen art.

Har forståelse for at det er fryktelig vondt og slitsomt å stå i, men det her tror jeg definitivt går ann å løse, om dere kanskje prøver en annen innfallsvinkel enn dere har hittil

EDIT: Ville bare legge til at jeg er ganske sikker på at å begynne å behandle 14,17 og 19 åringer som barn under 10, ikke kommer til å gjøre noe annet enn å gjøre situasjonen mer betent enn den allerede er. Jeg er enig i at det er ganske dust å oppføre seg slik som de gjør nå, men vi har alle vært kalver en gang, og det blir ikke takknemlige folk av å bli bortskjemt. Jeg tviler heller ikke på at de tvinner faren sin rundt lillefingeren, men det handler nok mer om at det funker, enn at de er grunnleggende manipulerende folk. Jeg var litt av en luring sjæl i den alderen, og det har blitt folk av meg likevel Han må jo også ta sin del av ansvaret for at han lar seg lure, det er trossalt han som er den voksne.  Jeg var langtifra voksen da jeg var 18-19, selv om jeg var det på papiret, og trodde jeg var veldig voksen.

 

Endret 13. juni 2018 av Barnavregnbuen

[Dr. Ops]

2 timer siden, Barnavregnbuen skrev:

Man høster som man sår har jeg hørt. Jeg sier på ingen måte at du har noe skyld her, men det er dette som blir resultatet når man fullstendig skjemmer bort barna sine for å bøte på egen dårlig samvittighet (tenker her på mannen din). Når han nå begynner å stille krav, så er det jo klart at de ikke blir kjempe blide til å begynne med. At det i tilegg sammenfalt med at ett nytt familiemedlem kom, gjør vel fort at de tenker sånn her: "Før babyen kom fikk vi alt vi pekte på av pappa og ingen stilte krav. Nå er det slutt på moroa, og det blir dermed babyen sin feil". Det er jo klart at det ikke er en spesielt rasjonell måte å tenke på, men nå er jo heller ikke ungdommer viden kjent for sin rasjonelle tenkning.

Et annet aspekt av saken (det at de ikke var overlykkelige for et nytt søsken), er jo heller ikke så fryktelig rart. Babyer får jo mye oppmerksomhet, selvfølgelig av helt logiske grunner, men de kan nok helt sikkert ha følt på litt sjalusi og misunnelse rundt det. Selv om de er ganske voksne, kan det jo godt være de fortsatt hadde et lite håp om at mamma og pappa skulle finne tilbake til hverandre, men når pappa da får nytt barn med ny kvinne (jeg veit jo ikke hvor nytt det er), blir det jo hakket mer endelig.

Jeg tror det kan være lurt å prate skikkelig ut alle sammen om situasjonen, og ikke minst om hva alle føler. Uten anklager eller formaninger (19,17 og 14 åringer må hjelpe til osv osv), slik at de kanskje føler seg mer sett og hørt, så tenker jeg iallefall at å bli møtt med mer forståelse alle veier, antagelig kan gjøre frontene mindre steile. Så bør det jo selvfølgelig taes en skikkelig prat om både det å ta ansvar, være gode søstre, og ikke minst å ikke la såra følelser gå utover en helt uskyldig part (babyen). Det tenker jeg dog er lettere å få igjennom forståelse for, når alle har fått roa seg ned litt og føler seg forstått. Mannen din har jo også en jobb å gjøre, også får kanskje bare han og jentene snakke ut om hvorfor det nå stilles krav, og at det ikke er hverken din eller babyen sin skyld. Det er mye lettere å legge skylda på stemor og baby, når de ikke har ett like nært forhold til dere, eller iallefall ikke ett som har vart like lenge. Han har jo vært der hele livet deres

Hva kommentarene om deg og baby i bilulykke angår, tror jeg ikke handler om at de faktisk har lyst til at noen av dere dør. De er nok bare veldig frustrerte og trenger litt tid på å tilpasse seg, og forstå situasjonen slik den er nå. Jeg ville iallefall prøvd en åpen dialog alle sammen, hvor alle får se det de trenger å få sagt, og det er høyt under taket. Uten at noen behøver å bli ufine eller noe slikt altså. Så hadde jeg iallefall blitt veldig overraska om de fortsatte å oppføre seg sånn, da trenger de kanskje hjelp av en annen art.

Har forståelse for at det er fryktelig vondt og slitsomt å stå i, men det her tror jeg definitivt går ann å løse, om dere kanskje prøver en annen innfallsvinkel enn dere har hittil

EDIT: Ville bare legge til at jeg er ganske sikker på at å begynne å behandle 14,17 og 19 åringer som barn under 10, ikke kommer til å gjøre noe annet enn å gjøre situasjonen mer betent enn den allerede er. Jeg er enig i at det er ganske dust å oppføre seg slik som de gjør nå, men vi har alle vært kalver en gang, og det blir ikke takknemlige folk av å bli bortskjemt. Jeg tviler heller ikke på at de tvinner faren sin rundt lillefingeren, men det handler nok mer om at det funker, enn at de er grunnleggende manipulerende folk. Jeg var litt av en luring sjæl i den alderen, og det har blitt folk av meg likevel Han må jo også ta sin del av ansvaret for at han lar seg lure, det er trossalt han som er den voksne.  Jeg var langtifra voksen da jeg var 18-19, selv om jeg var det på papiret, og trodde jeg var veldig voksen.

 

Dette.

[AnonymBruker]

Hadde min 19 åring sagt at det var bedre at jeg og hans lillesøster på 1 år hadde omkommet i en bilulykke. Ja da hadde jeg kastet han ut av huset. 

Anonymkode: f65e1...19a

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir rasende av å lese dette.

Hadde det vært mine barn ville jeg innført lommepenger. Hver 14. dag ville de fått utbetalt et beløp, med den forutsetningen at de holdt rommene sine ryddig, og oppførte seg skikkelig. Det vil si at dersom de overser lillesøster f.eks blir det ingen penger den perioden. Dersom de sier slike stygge ting som det med bilulykken ville det ikke blitt noe penger. De pengene skulle dessuten dekket ALT av klær, sminke, kosemat/snop/brus, kino osv. Ingen penger utenom, da poenget er at de skal lære seg å disponere penger selv, lære hva ting koster, litt om prioriteringer osv. 

Dessuten ville jeg søkt hjelp hos familievernkontor eller lignende. 

Anonymkode: 09a56...f2d

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk igjen, for alle gode råd og kommentarer! Setter veldig stor pris på det!

Anonymkode: 932ed...816

[AnonymBruker]

19 åringen bør få beskjed om at hun kan flytte rett ut om hun ikke tar seg sammen å blir voksen. 17 åringen bør få beskjed om at  hun ryker redd ut når hun fyller 18 om hun ikke tar seg samme. 14 åringen må dere bare fortsette å sette grenser til. Så ville jeg fortalt din mann at de mener du å babyen burde bli kjørt ned av en bil. Og slutt å gi de penger. De på 17 og 19 er gamle nok til å tjene sine egen lommepenger. Maken til bortskjemte drittunger......

Anonymkode: 1a36d...27e

[AnonymBruker]

God kommunikasjon tror jeg er vei til løsningen. Far må snakke med jentene sine, de er store nok til å forstå. Uansett er det vel ikke lenge til den eldste flytter ut.  Hvis det ikke blir annerledes etter en tid ville jeg seriøst vurdert å flytte ut med babyen for en periode. 

Anonymkode: a07e0...dbb

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt dritforbanna! Og virkelig fortalt dem hva slags utakknemlige, bortskjemte, egoistiske og selvopptatte  drittunger de er! Og siden hadde jeg tatt en prat med hver enkelt. Kan hende den ene girer opp de andre her, eller de girer opp hverandre. De bør ikke få mer enn en gitt sum i mnd, som skal dekke absolutt alt. Gitt at de utfører enkelte oppgaver. Og når det er tomt så er det faktisk tomt. Velger de å bruke alt på en genser så de ikke har råd til bussen eller en kino med venner, så er det deres egne valg. Eneste måten å få dem til å lære på. Godt forslag ovenfor.

Anonymkode: 04dea...434

[atropos]

Fra et (ikke så bortskjemt) skilsmissebarn; 

det er vondt å se på en "hel" familie. Hver gang jeg var hos min far stakk det i meg da jeg fikk se hvordan hans nye barn hadde både mor og far, og jeg ikke. Man burde sikkert ta seg sammen og sånn, men det var vondt for meg. Uavhengig av bortskjemthet. 

Jentene i din familie er ikke så store enda. Ha et familieråd. Legg det frem som «dette er det nye livet vårt nå, og vi ønsker at dette skal funke. Hva kan vi gjøre sammen for at alle skal ha det bra?» 14-16 åringer har liten til ingen selvinnsikt, så man må prøve å få lirket inn litt fornuft allikevel. 19-åringen er noe annet. Hun burde egentlig være litt mer voksen. Men løsningen er ikke å true eller kjefte. Løsningen er dialog-dialog-dialog.