Kan arbeidsgiver si meg opp i en slik situasjon?

[AnonymBruker]

Jeg har lenge hatt en turbulent arbeidsplass med mye krangling og uenigheter med min nærmeste leder.

Saken er at jeg ble ansatt for over 3 år siden etter å ha jobbet over et år for dem via bemanningsselskap i forkant. Da var det gjerne sånn at jeg og andre derfra fikk de litt "kjipe" jobbene som ingen av deres egne ansatte ville ha. Oppdragene var forsåvidt greie, og jeg følte selv at dette var en jobb jeg mestret godt, og at jeg var "perfekt" for jobben og trivdes godt med den. Oppdragene var litt ensformig i lengden uten at jeg fikk utviklet meg noe spesielt og var egentlig nysgjerrig på "mer", men jeg aksepterte situasjonen siden jeg tross alt bare var innleid og ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Da jeg skulle bli ansatt, ble jeg lovet at jeg ville bli mye mer involvert i selskapet, få egne ansvarsområder og kunne forvente å utvikle meg mye mer i firmaet enn å kun drive med de samme tingene som jeg var innleid til. Det var også en av deres ansatte som snart skulle slutte og jeg ville overta mye av hans oppgaver.

Men tiden gikk og jeg følte at det aldri skjedde noe mtp utvikling. Alt engasjement jeg viste, og alle forsøk på å "smiske" ved å vise litt kompetanse og kunnskap ikke ble lagt merke til av lederen. Jeg følte også litt at de opprinnelige ansatte alltid fikk de fine jobbene og ofte kom flygende med oppgaver som de ikke ville ha, fordi "de hadde så mye på seg". Jeg tenkte at det ikke kunne være sånn, at fordelingen måtte være rettferdig og at det blir feil at noen kan sile ut de "fine" jobbene og kaste annet over på meg. Jeg ville ikke være en nikkedukke som sa "Ja" til alt, men ville respekteres som en fullverdig ansatt med samme forutsetninger som de andre, noe jeg også ble forespeilet da jeg skulle ansettes.

Jeg tok dette opp med lederen, sa rett ut at jeg følte meg undervurdert og ikke slapp til der jeg fikk vist og utnyttet kompetansen min. Ting ble tatt til etterretning den gang og tonen var fortsatt grei. Det lå i kortene at jeg etterhvert ville bli involvert i en rekke prosjektarbeid som var ganske annerledes enn det avdelingen var vant med fra før. Men så startet vi et stort prosjekt hvor ting begynte å floke seg. Han skulle detaljstyre alt, og det var mye krangling og kjefting på meg andre i andre teams. Jeg gav flere ganger beskjed om at jeg ikke synes denne kjeftingen var ok, og ba ham roe seg. Jeg opplevde også å bli fratatt noe jeg hadde engasjert meg i, og ble nektet tilgang til informasjon med setninger som "det er ikke noe du skal tenke på". Hele avdelingen hadde en tøff tid, og det endte med at jeg og noen andre fra det andre teamet sendte inn anonymiserte klager på ham til HR-avdelingen. Han fikk da advarsler og korrigeringer, og sikkert noe oppfølging via lederkurs eller noe slikt, og ble da kanskje litt roligere. Men han er veldig uforutsigbar som person. Kan være smørblid en dag, og veldig konfronterende en annen dag. 

Men jeg følte kanskje at det var vanskelig å gå i dybden på problemene via anonymiserte brev. For det var generelt mye misforståelser, avbrytelser og litt dominerende snakk fra ham hele tiden som gjorde det til et mareritt å samarbeide. Under en medarbeidersamtale (for kanskje 2 år siden etter at tonen hadde vært "grei" en stund), var jeg ærlig og sa at jeg var en av dem som klagde, i håp om å kunne komme litt nærmere inn på problemene bare mellom oss, og komme oss videre. Men dette ble ikke godt tatt i mot, tvert i mot følte jeg at jeg ble veldig uglesett, og at dette stadig dukket opp igjen i nye samtaler når vi var uenige i noe. At han skulle ta det jeg sa og bruke det litt mot meg og bevise at jeg var den som hadde "feil" og at klagen den gang var uberettiget. Videre så begynte han med hersketeknikker og annet. Når jeg var innom kontoret , kunne jeg plutselig bli dradd til siden hvor han kritiserte eller konfronterte meg med ting, og ble bare sint og ikke mottagelig om jeg besvarte kritikken. Til slutt tok jeg dette opp med HR igjen. Ting ble da "bra" igjen, en stund. Men samtidig så begynte jeg å miste piffen. Hadde ikke energi og mistet all motivasjonen. Det gikk heftig utover produktiviteten og selvfølelsen. Jeg hadde hele tiden hatt troen på meg selv og følte jeg mestret jobben, følte meg som et arbeidsjern og en sterk ressurs som alltid kjempet på. Men så gikk jeg til å føle meg uønsket og lite verdsatt. Det gikk til slutt over i angst, depresjon og ren forbannelse. Det gikk da en lang lang tid der energinivået var på bunn, jeg sluttet å drive med hobbyer og interesser på fritiden, orket ikke lage mat og la på meg av usunn mat istedet. Var sjeldnere ute med venner. Jeg møtte rett og slett veggen. Hodet bare grublet og grublet mye, og jeg var redd for å bli konfrontert med den dårligere produktiviteten.

Ved en senere årlig medarbeidersamtale, skrev jeg en mail til lederen min i forkant av samtalen hvor jeg ville ta opp nettopp disse tingene. Hvor jeg håpte på å få til en konstruktiv samtale rundt dette. Men igjen så ble dette en veldig lite konstruktig samtale. Da hadde han bare fått "nok" av at det "alltid" var noe, mente at det ikke var verdt å sløse tid på slikt, og han skummet bare gjennom og sa seg uenig i det meste jeg hadde skrevet. Så gikk det en ukes tid, og da havnet vi i en skikkelig høylytt skrikekrangel der han bl.a. truet med å skulle gi meg sparken. Noen minutter etter krangelen fikk jeg melding om at jeg skulle møte på kontoret neste morgen for en samtale om det som skjedde. På samtalen var det tydelig at det ikke var det vi egentlig kranglet forrige dag om som var temaet, men igjen ble brevet jeg hadde skrevet for en uke siden dratt inn som hovedtema. Også denne samtalen var veldig lite konstruktiv. Jeg hadde da fått med meg en tillitsvalgt på samtalen. 

Igjen ble dette tatt opp med HR og "skværet opp i". Men så er det fortsatt slik at ting egentlig ikke er helt ok. Nå har jeg gitt helt opp å prøve å ordne opp i noe som helst både direkte med ham og med HR-avdelingen. Jeg bare nikker, sier ja, tar ikke opp ting som er galt, og driter egentlig i alt. Om jeg får skryt eller kjeft spiller ingen rolle lengre. Om jeg føler at jeg gjør en god eller dårlig jobb spiller ingen rolle. Alt er helt likegyldig. Jeg bare eksisterer i firmaet, ting går veldig trått og det er null glede i å stille på jobb. Jeg kommer meg opp om morgenen, men dagene går sakte uten at jeg egentlig har krefter til å produsere noe som helst. Jeg føler jeg har gjort mitt for å prøve å rydde opp.

For en tid siden var jeg sykemeldt i to uker. Vurderer nå å sykemelde meg igjen. Men det jeg lurer på er om arbeidsgiveren til slutt kan bruke dette mot meg. Mye av samtalene med HR er jo dokumentert som "tiltak" her og der for å forbedre min trivsel, og jeg lurer på om de til slutt kan påstå at de har prøvd mange tiltak for å "tilrettelegge" for at jeg skal trives, at de har grunnlag til å si meg opp. Jeg på min side mener jeg hele veien har prøvd å gå i dialog for å skvære opp, og at depresjonen og angsten har oppstått over tid pga. miljøet på arbeidsplassen, og at det er dette som har forårsaket den dårligere produktiviteten. Jeg er ikke en vanskelig person til vanlig og har kun kjempet for å bli behandlet rettferdig, ordentlig og med respekt, samt prøvd å forsvare meg mot urettferdig kritikk jeg får slengt mot meg. Nå er jeg utbrent.

Når det er slik at et hvert forsøk på å gå i dialog bare fører til represalier, så kommer jeg ingen vei. Det er på tide med en pause. Jeg skulle gjerne ha begynt i en ny jobb hadde det ikke vært for at jeg tross alt trives med selve "jobben" i seg selv, bare ikke med lederen min. Og jeg tror heller ikke jeg har energi til å starte i en ny jobb og prøve å gjøre et bra inntrykk der. Jeg har null energi, har mistet all selvfølelse på jobben, føler ikke lengre at jeg mestrer den, og har derfor ikke selvtillit til å skulle begynne i en ny jobb.

Anonymkode: dc57a...215

[AnonymBruker]

Bytt jobb før du mister all selvtillit! Det vil bare være ødeleggende å fortsette der du er nå. 

Anonymkode: 0bece...7b9

[AnonymBruker]

Selvtilliten er allerede borte. Og jeg orker ikke tanken på å skulle be om en attest hos min nåværende sjef for å søke hos en ny arbeidsgiver. Jeg er livredd for at jeg ikke skal ha krefter til å prestere på en ny arbeidsplass og dermed gi et dårlig førsteinntrykk, etterfulgt av en ny runde med fortvilelse. Og jeg vil ikke påføre en annen bedrift en slik belastning. På jobben jeg har nå kan jeg i det minste peke tilbake på hvem jeg var og hvilke verdier jeg sto for før jeg mistet alt håpet. Dessuten er denne arbeidsplassen ganske unik og det er ingen tilsvarende jobber å få da alle andre kun bruker sporadisk innleid arbeidskraft. Da blir det heller bemanningsbyrå hvor jeg må hoppe fra arbeidsplass til arbeidsplass etter behov.

 

Anonymkode: dc57a...215

[AnonymBruker]

Min erfaring er på godt og vondt slik at folk er seg selv nærmest, også ledere. Det er gjerne mange lovord om at det er "høy takhøyde" og "rom for å ta opp uenigheter" - og ære være de arbeidsplassene som faktisk er slik, men min erfaring er at dette som oftest bare er floskler det er lite hold i. På mange arbeidsplasser tas ting ikke tas i uansett, og folk setter seg på bakbeina når ting som ikke fungerer like bra tas opp. Det blir gjerne krangler og uenigheter.

Og du bør snarest komme i gang med rekreasjonsaktiviteter på fritiden igjen. Dagens arbeidsliv er tøft, og på mange måter er det den sterkestes rett og det å spise eller bli spist som gjelder; sosialdarwinisme i praksis. Da er det viktig å ha noen kanaler, som trening, hobbyer osv. der man kan hente energi også.

Det du kan gjøre som en nødløsning i et kortsiktig perspektiv er å ta opp samtalene/kjeftinga fra sjefen hvis det blir for ille. Det har du den fulle retten til å gjøre så lenge du er med i samtalen selv. Bare vær oppmerksom på at det nesten garantert vil føre til flere konfrontasjoner hvis du i etterkant bruker disse opptakene mot han i samtaler med HR, og det kan også hende HR-avdelingen selv vil syntes det er en ufin måte å gå frem på, selv om det rent juridisk sett er lovlig (så lenge man er med i samtalen selv). Slik jeg ser det gjorde du en feil her, og det er å innrømme at det var du som kom med kritikken i det anonymiserte brevet. For det første var det jo ikke bare du som stod inne for det som stod i brevet, det var jo også noen fra det andre teamet? For det andre bør man gjerne heller ikke være for ærlig i slike sammenhenger. Rent taktisk kan det være bedre at sjefen holdes på "tå hev" ved at h*n stusser over hvem som kom med kritikken, slik at man har mer igjen for å holde det anonymt blant dere i teamene enn en åpen konfrontasjon.

Slik jeg ser det har du tre valg i denne situasjonen:

1) Stå i konflikten ut, og håpe på at sjefen til slutt sparkes. Dette er det mest krevende alternativet, og du må regne med for å si det rett frem - full krig i flere år. Men sykemeldinger og depresjon tatt i betraktning, så virker det ikke som du har energi til dette. Og det er ingen skam, for det er veldig mange som ikke orker å stå i lange og krevende konflikter. Det er heller ikke gitt at dette vil være gunstig for deg selv på sikt eller at jobben er verdt det. 

2) Hvis det er mulighet for å jobbe på en annen avdeling, så kan du ta kontakt med HR, vise til konflikten (den har de vel fått med seg nå slik jeg forstår det), forklare at dette er så krevende og lite konstruktiv med tanke på både dine og ikke minst arbeidsplassens interesser (konflikter er dyrt, det koster arbeidsplassen skjorta i form av møter, oppfølging og kraftig nedsatt innsats i arbeidsoppgavene dere faktisk har), og at det ville vært mer matnyttig at du jobber for en annen leder i en annen avdeling. 

3) Slutte og se etter en annen jobb. 

Anonymkode: c16cd...400

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at det var en tabbe å fortelle ham det. Da hadde ting vært greit en stund og jeg trodde åpenhet, ærlighet og en direkte dialog mellom meg og ham ville være veien å gå for å forstå hverandre og styrke samarbeidet. Han vet at det ikke bare var meg, men også andre som klaget. Antar han også vet hvem. Men dette er ikke folk som trenger å forholde seg så tett til ham.

Og du har ganske rett i det med takhøyde - Han kan stå på møter og gi lovnader om stor takhøyde, fortelle hvor imøtekommende han er, at døren alltid er åpen, og fortelle hvor viktig det er å ta opp problemer med en gang de oppstår istedenfor å plages med det i bakhodet. Og så viser det seg å ikke være tilfellet likevel, man går bare rett i saksa og blir enda mer uglesett.
Tar man det via HR så skjer det gjerne "noe", men man ser ikke helt effekten av det. Ting blir litt anonymt begge veier, og de klarer gjerne ikke helt å sette seg inn i situasjonen slik at løsningen blir god. Dessuten tar vel lederen det som "et nytt angrep".

Jeg har noen opptak der han kritiserer og kjefter. Ofte er det slik at det ikke er kjeftingen i seg selv som gjør meg sliten, men det å gå rundt med konstant frykt for at noe skal gå galt eller at man gjør ting på en måte som er "feil" i hans øyne slik at man blir kritisert for det. Selv prosjekter som går helt bra og jeg får gode tilbakemeldinger på, kan ha vært et konstant stress å kave seg gjennom uten at det synes utad. Det er ikke mulig å bytte team da de forskjellige teamene driver med andre typer oppgaver.

Jeg kan gjerne stå kampen ut hvis jeg vet at jeg har gode kort på hånden. Jeg mener som sagt at jeg bare har kjempet for å bli behandlet med respekt og snakket til på en ordentlig måte, og har ellers vært en presis og pålitelig arbeidstaker som har stått på - helt til jeg gikk tom for energi og gikk i bakken. Jeg mener at dette har oppstått pga. kranglingen som har vært. Men jeg starter ingen krig bare for å gjøre det, det får isåfall bli en respons til noe som han starter. 

Anonymkode: dc57a...215

[AnonymBruker]

Til TS, er du organisert - så ta kontakt med forbundet ditt ASAP. Eller finn deg en arbeidrettsadvokat. Rapporter gjerne til Arbeidstilsynet. En slik leder bør tutes 

Anonymkode: 7158c...e22

[AnonymBruker]

Pjuh, du må lære å fatte deg i korthet. 

Altså hvis man ikkke trives på arbeidsplassen pga leder og det har vært slik en stund, ja da er det best å se seg om etter annen jobb. Å sykemelde seg fører jo ikke til noen ting, ikke bedrer det forholdene på arbeidsplassen og det gjør dårlig inntrykk hvis det kommer frem i ansettelsesprosess til ny jobb. Sjefen din virker oppfarende og kontrollerende, men helt ærlig så virker du ikke som så veldig perfekt selv heller. Du vil helst gjøre det du har lyst til fremfor det arbeidsplassen trenger at du gjør, du virker å klage mye i miljøet over å ikke få det som du vil, du har en anklagende og konfronterende stil fremfor å ta saken i rett fora, og du ser i hele den avhandlingen din kun din side. Ikke en eneste gang gjør du forsøk på å se noe fra en annens side. Hvis du vil fortsette med konfrontasjonene dine så tar du kontakt med fagforening og verneombud. Ellers er som sagt det å søke ny jobb sannsynligvis det beste du kan gjøre for deg selv. 

Anonymkode: 26cf1...58f

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon (selv om 'konflikten' i mitt tilfelle var mer skjult), og i mitt tilfelle ble det ikke bedre av å 'stå i det', heller tvert imot. I likhet med deg opplevde også jeg å miste all selvtillit og at irritasjonen og frustrasjonen jeg følte på jobb ble med meg hjem og preget hele meg. Jeg følte på mange måter at jeg mistet meg selv, hadde ingen motivasjon på jobb og ble til slutt som en robot som utførte alle arbeidsoppgavene mine på ren rutine. Nå har jeg spart opp en buffer og sagt opp jobben uten å ha en ny. Grunnen er at jeg i likhet med deg ikke orket tanken på å gå rett i ny jobb etter å ha vært så langt nede. Selv om det er tøft å være arbeidsledig også, er det eneste jeg angrer på foreløpig at jeg ikke sa opp tidligere. Når man ikke har det bra på jobb presterer man dårligere og blir en dårligere utgave av seg selv, og til slutt glemmer man nesten hvem man var tidligere. Mitt råd er å komme seg bort så fort som mulig og forsøke å legge det hele bak deg. Jeg har liten tro på at lederen kommer til å forandre seg, så det eneste du kan håpe på er at han slutter eller får sparken. I tillegg ville jeg også funnet meg en hobby eller lidenskap på fritiden, så du i alle fall har noe som gir livsglede og påfyll av energi. 

Anonymkode: e996b...64d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pjuh, du må lære å fatte deg i korthet. 

Altså hvis man ikkke trives på arbeidsplassen pga leder og det har vært slik en stund, ja da er det best å se seg om etter annen jobb. Å sykemelde seg fører jo ikke til noen ting, ikke bedrer det forholdene på arbeidsplassen og det gjør dårlig inntrykk hvis det kommer frem i ansettelsesprosess til ny jobb. Sjefen din virker oppfarende og kontrollerende, men helt ærlig så virker du ikke som så veldig perfekt selv heller. Du vil helst gjøre det du har lyst til fremfor det arbeidsplassen trenger at du gjør, du virker å klage mye i miljøet over å ikke få det som du vil, du har en anklagende og konfronterende stil fremfor å ta saken i rett fora, og du ser i hele den avhandlingen din kun din side. Ikke en eneste gang gjør du forsøk på å se noe fra en annens side. Hvis du vil fortsette med konfrontasjonene dine så tar du kontakt med fagforening og verneombud. Ellers er som sagt det å søke ny jobb sannsynligvis det beste du kan gjøre for deg selv. 

Anonymkode: 26cf1...58f

Du må lese hva TS skriver. Denne konflikten utviklet seg tydeligvis i prosjektet der leder beskrives med detaljstyring og som kranglete, som beskrives i fjerde avsnitt, tonen beskrives som grei før det. Å si at man ikke finner seg i kjefting må faktisk være greit, og det er heller ikke greit at man blir fratatt oppgaver eller nektet informasjon, noe som kan karakteriseres som boikott eller sabotasje av arbeidsoppgaver man har ansvar for. Selv om det er to parter i en konflikt, så leser jeg sjefen som den initierende parten her. Videre har jo TS behandlet dette i rette kanaler, nemlig HR avdelingen som heller ikke kunne bidra nok med en varig løsning, virker det som. 

For så vidt enig i at TS bør søke ny jobb, for når det har utviklet seg til en konflikt som angivelig er ganske stor, så skal det mye til for å roe gemyttene igjen. Og her har også konflikten blitt forsøkt løst ved hjelp av annen instans, uten et varig og godt nok resultat. Da skal det nok dessverre mye til for å gjøre arbeidsmiljøet godt og produktivt igjen. Å vente på at en dårlig leder slutter eller får sparken er som regel ikke en god løsning, for det kan ta lang tid. Så da står man igjen mellom å enten bytte avdeling internt hvis mulig eller slutte. Og siden TS allerede har opplyst om at det ikke er mulig å jobbe i en annen avdeling, så ser jeg ikke i lys av det TS skriver en annen utvei enn å slutte. 

Anonymkode: c16cd...400

[AnonymBruker]

Ja, sjefen er den initierende parten. Det eneste jeg har gjort er å kreve å bli behandlet rettferdig og med respekt, samt at jeg har forsøkt å besvare kritikken mot meg. Jeg synes ikke det er mye forlangt. Jeg tar det egentlig for gitt at man behandler hverandre bra.

Noe av kritikken han kommer med er det gjerne en viss riktighet i, men feilen ligger i måten han tar det opp på ved at det bare oppfattes som kjefting og herskende snakk med avbrytelser som "Stopp! Stopp! Hør på meg nå!", istedenfor en konstruktiv og veiledende dialog. Andre ganger kan kritikken være riktig, men ha en underliggende årsak pga. han gjør meg utrygg når jeg skal gjøre oppgaver, det ikke er god kommunikasjon underveis, og på grunn av mistrivsel som det har skapt. Når vi løser oppgaver er det alltid et problem at det er utydelig "hvem" som skal gjøre "hva" i et prosjekt. Hvis han forventer at jeg gjør noe, men det blir liggende, så er det galt. Bruker jeg tid på å løse en oppgave som egentlig skulle vært løst av et annet team, så er det også galt.

Det er aldri konsekvent eller faste rutiner på hvordan dette skal gjøres. Det som er greit i en situasjon er plutselig helt uakseptabelt i neste. Jeg har mange ganger prøvd å rette meg etter kritikk. Det har skjedd flere ganger at jeg har sluttet å gjøre noe pga. kritikk, for så å igjen bli kritisert for at dette ikke ble gjort ved andre anledninger. Ingenting er mer demotiverende enn å få kritikk for å ikke ha løst ting på en måte man egentlig ville, når man tidligere har fått beskjed om å ikke gjøre det nettopp slik. Lar man jeg styre alle detaljene og avklarer i hver situasjon, så er det også galt og oppfattes som at jeg er masete, lite selvstendig og ikke kan ta initiativ eller organisere arbeidsdagene mine selv.

Men det er ikke slik hele tiden. Det går i bølger. Noen ganger er han veeeldig vennlig, skryter voldsomt osv. Da har han gjerne fått en "reminder" på hvordan han bør være. Men så sklir det gradvis tilbake til det gamle, og det kommer små "fillesaker" som holder liv i alt det vonde, og så er vi inne i den onde sirkelen igjen. Man må hele tiden være litt på vakt for å ikke eskalere en bagatell til en stor sak, og bare tie for å beholde freden.

Jeg synes dessuten jeg har prøvd å ta dette riktig vei via HR, og direkte med ham når han har oppfordret til dette. Årlige medarbeidersamtaler er jo for å ta opp bl.a. slike ting.

Anonymkode: dc57a...215

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, sjefen er den initierende parten. Det eneste jeg har gjort er å kreve å bli behandlet rettferdig og med respekt, samt at jeg har forsøkt å besvare kritikken mot meg. Jeg synes ikke det er mye forlangt. Jeg tar det egentlig for gitt at man behandler hverandre bra.

Noe av kritikken han kommer med er det gjerne en viss riktighet i, men feilen ligger i måten han tar det opp på ved at det bare oppfattes som kjefting og herskende snakk med avbrytelser som "Stopp! Stopp! Hør på meg nå!", istedenfor en konstruktiv og veiledende dialog. Andre ganger kan kritikken være riktig, men ha en underliggende årsak pga. han gjør meg utrygg når jeg skal gjøre oppgaver, det ikke er god kommunikasjon underveis, og på grunn av mistrivsel som det har skapt. Når vi løser oppgaver er det alltid et problem at det er utydelig "hvem" som skal gjøre "hva" i et prosjekt. Hvis han forventer at jeg gjør noe, men det blir liggende, så er det galt. Bruker jeg tid på å løse en oppgave som egentlig skulle vært løst av et annet team, så er det også galt.

Det er aldri konsekvent eller faste rutiner på hvordan dette skal gjøres. Det som er greit i en situasjon er plutselig helt uakseptabelt i neste. Jeg har mange ganger prøvd å rette meg etter kritikk. Det har skjedd flere ganger at jeg har sluttet å gjøre noe pga. kritikk, for så å igjen bli kritisert for at dette ikke ble gjort ved andre anledninger. Ingenting er mer demotiverende enn å få kritikk for å ikke ha løst ting på en måte man egentlig ville, når man tidligere har fått beskjed om å ikke gjøre det nettopp slik. Lar man jeg styre alle detaljene og avklarer i hver situasjon, så er det også galt og oppfattes som at jeg er masete, lite selvstendig og ikke kan ta initiativ eller organisere arbeidsdagene mine selv.

Men det er ikke slik hele tiden. Det går i bølger. Noen ganger er han veeeldig vennlig, skryter voldsomt osv. Da har han gjerne fått en "reminder" på hvordan han bør være. Men så sklir det gradvis tilbake til det gamle, og det kommer små "fillesaker" som holder liv i alt det vonde, og så er vi inne i den onde sirkelen igjen. Man må hele tiden være litt på vakt for å ikke eskalere en bagatell til en stor sak, og bare tie for å beholde freden.

Jeg synes dessuten jeg har prøvd å ta dette riktig vei via HR, og direkte med ham når han har oppfordret til dette. Årlige medarbeidersamtaler er jo for å ta opp bl.a. slike ting.

Anonymkode: dc57a...215

Dette med uklare ansvarsområder (hvem som skal gjøre hva i prosjekter eller i andre oppgaver) er jo også en gjenganger. Det er viktig at dette er godt forankret og kommunisert, slik at det ikke oppstår misforståelser hver gang. Det samme med manglende konsistens vedrørende utførelsen av oppgaver (at noe som er greit i et tilfelle, plutselig ikke er greit i neste tilfelle når oppgavene er av samme type) er også en gjenganger, noe som ofte skyldes mangel på felles metodebruk, lite standardisering i organisasjonen osv. Om det ikke er noen på toppen (dvs. sjefen til din leder igjen) som greier å skjære gjennom med tanke på kommunikajonsstrategi, ansvarsområder og metodebruk så blir det dessverre ofte slik. 

Ut fra det du har fortalt, så kan jeg ikke se at du har så mange andre altnerativer ennå slutte for å gjøre hverdagen bedre- dessverre. 

Anonymkode: c16cd...400