Dyttet og skreket til av pappa

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en jente på 19 år som bor hjemme. Jeg har i flere år slitet med megselv og sliter med å klare ting. Jeg er alltid usikker på hva jeg skal bli og får ikke så mye støtte i familien. Jeg er også overfølsom, så tåler ikke at familien min skal minne meg på det hele tiden. Jeg fullførte mine to år på videregående og skulle nå bli lærling som forskalingssnekker. Jeg hadde en kjeveoperasjon i November som gjorde at jeg ikke kunne fortsette lærlingstiden dette året. Pappa er veldig skuffet over dette. I mellomtiden har jeg jobbet deltid i matbutikk, for ikke så lenge siden var det nedbemanning og jeg mistet mine faste vakter. Jeg prøver så godt jeg kan å søke rundt på jobber jeg egentlig ikke vil ha, som bensinstasjoner og klesbutikker. Jeg er en usikker jente, og liker ikke å jobbe rundt masse mennesker. Dette vil ikke mine foreldre forstå. Jeg har i mange år vært i konflikt med dem, og mye innblandet i barnevernet fordi vi krangler en del. Pappa har mye sinne i seg, og trodde det skulle bli bedre ettersom at jeg ikke ser han så ofte. Han maser ofte på meg angående jobb, billappen og flytte for meg selv. Jeg har også prøvd å kontakte nav med var til ingen hjelp. Jeg sliter veldig økonomisk og hver dag gjør meg svakere. Idag prøvde pappa å snakke med meg på en nedverdigende måte, han sier at jeg ikke fullfører noen ting selvom jeg prøver mitt beste. Han går inn på ting som sårer meg veldig. Er en del ting som har skjedd med meg tidligere som går veldig inn på meg, og jeg har fortalt han det, men virker ikke slik at han tar det til seg. Jeg orket ikke å høre mer på det så jeg var stille og løp ned til rommet mitt. Han løper etter og skriker til meg. Jeg blir redd og prøver å holde døren lukket, men han er mye sterker og bråser inn med makt, deretter dytter han meg hardt flere ganger og til slutt dytter meg hardt ned i sengen med all makten han har. Jeg blir livredd og legger meg i fosterstilling og ber han gjentatte ganger om å gå. Men han hører ikke. Dette var veldig traumatiserende og jeg ringte mamma. Jeg klarte ikke slutte p gråte og ville bare vekk herifra. Mamma la mer fokus på hva jeg sa til han enn at han la hendene sine på meg. Pappa ringte mamma for å prøve å forklare situasjonen slik at hun ikke skulle tro på meg. Deretter ville ikke mamma blande seg mer inn i det. Jeg er redd for at pappa en dag mister kontrollen og gjør enten meg eller lillesøstrene mine vondt. Han har tidligere vært mye sinna og det kom tilbake nå. Det at han bruker «vold» er veldig vondt for meg, ettersom at jeg aldri kunne gjort det mot min familie. Jeg føler jeg heller ikke kan kontakte noen som barnevernet siden jeg er 19, 20 om et halvt år. Jeg er også redd ingen vil tro meg. Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg heller ikke kan kontakte noen som barnevernet siden jeg er 19

Det har du helt rett i, dette er ikke en sak for barnevernet.

Anonymkode: f4c8d...f34

[AnonymBruker]

Hvis du har søsken under 18 som også bor hjemme, er det absolutt en sak for barnevernet når du er redd volden skal eskalere. Bedre å si ifra nå enn etter han har slått en av dere. 

Anonymkode: b536d...a5a

[AnonymBruker]

Når du er 19 år har du rett til nødhjelp av NAV. De skal skaffe deg en nødbolig og du skal ha penger til livsopphold.

Men du som ung, usikker og sårbar jente med vanskelige forhold hjemme er lett offer for menn som vil utnytte deg. 

Så hvis du får en nødbolig av NAV er det som regel en bolig i et farlig område. Så vær oppmerksom på "hjelpsomme" menn. Ikke stol på noen og la noen menn få tilliten din. Særlig menn fra fremmede kulturer er eksperter på å finne sårbare jenter som de bruker som sexslaver.

Anonymkode: db4ef...8ea

[Bonusmammaen]

Her må du komme deg ut av redet. Hvis du hadde vært jenta mi så hadde jeg vært kjempe glad for at du prøvde. (Jeg er kanskje litt for ung til det, men likevel)  Du har jobbet her og der selv om du ikke en gang har likt det. Har du en form for sosial fobi/angst? Kan du bo hos noen andre en stund som er sunnere miljø for deg? En tante, bestemor, god venninne? 

Din pappa har sikkert rett i at du ikke gjennomfører og det er vondt å få slengt rett i ansiktet. Han har ingen rett til å dytte deg eller gjøre deg redd. Du sier ikke hva du sa i forkant av dette her, men jeg tipper noe provoserte han voldsomt. Han er likevel ikke unnskyldt. 

Hvordan opplever dine søsken dette? Er faren deres slik mot dem også? I såfall er barnevernet innafor. Hva tenker du selv å gjøre her Ts?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her er det flere sider av en sak, din, din fars og sannheten.

Synes det er synd at du skal slite sånn. Du er jo ung og har livet foran deg, og det går ikke alltid like lett for alle. 

Din mor står nok mellom barken og veden og prøver og gjøre dere alle til lags. Hun vil neppe ha konflikter meddeg eller far.  Men synes det er rart om hun aksepterer det hvis han er voldsom mot ungene. Kan jo hende at hun selv er kuet?

Du vil nok ha best av å komme deg hjemmefra, og til det har du vel rett til hjelp fra Nav? Synes også du skal endre holdningen din til butikkjobb og jobb på bensinstasjon. Du har jo ingen utdanning og kan ikke velge og vrake i jobber. Du må rett og slett ta det du får. Har selv ei på 21 som skal begynne på sitt 3 år med universitetet utdanning, og hun jobber på bensinstasjon for å spe på økonomien. Hun føler seg ikke for "fin" til det.

 

Anonymkode: 496e9...8a5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Bonusmammaen skrev:

Her må du komme deg ut av redet. Hvis du hadde vært jenta mi så hadde jeg vært kjempe glad for at du prøvde. (Jeg er kanskje litt for ung til det, men likevel)  Du har jobbet her og der selv om du ikke en gang har likt det. Har du en form for sosial fobi/angst? Kan du bo hos noen andre en stund som er sunnere miljø for deg? En tante, bestemor, god venninne? 

Din pappa har sikkert rett i at du ikke gjennomfører og det er vondt å få slengt rett i ansiktet. Han har ingen rett til å dytte deg eller gjøre deg redd. Du sier ikke hva du sa i forkant av dette her, men jeg tipper noe provoserte han voldsomt. Han er likevel ikke unnskyldt. 

Hvordan opplever dine søsken dette? Er faren deres slik mot dem også? I såfall er barnevernet innafor. Hva tenker du selv å gjøre her Ts?

Takk for fint svar. Jeg vet ikke om jeg har forbi/angst, ettersom at jeg ikke har penger til å komme meg til legen. Har dessverre ingen som kan ta meg imot så lenge, jeg hadde en i livet mitt som døde for 1 og et halvt år siden. Mine venninner bor hos sine foreldre og har sitt eget å ta seg av. Har ikke så mange «voksne» i livet mitt. Greia med at han ble sur var fordi at jeg IKKE sa noe. Altså, jeg var stum og valgte å gå. Etter han skrek til meg skrek jeg tilbake at jeg ville han skulle gå. Ettersom han gikk alt for inn på meg ig jeg fikk panikk. Dette aksepterte han ikke. Mine lillesøstre har ikke opplevd så mye med sinnet til pappa. Men vet at hun ene sliter. Hun får også hjelp fra Bupa. Denne muligheten fikk aldri jeg. Jeg er veldig redd barnevernet ettersom jeg har mine dårlige opplevelser der. Jeg blir aldri trodd. Min far er veldig flink til å overbevise. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at her er det flere sider av en sak, din, din fars og sannheten.

Synes det er synd at du skal slite sånn. Du er jo ung og har livet foran deg, og det går ikke alltid like lett for alle. 

Din mor står nok mellom barken og veden og prøver og gjøre dere alle til lags. Hun vil neppe ha konflikter meddeg eller far.  Men synes det er rart om hun aksepterer det hvis han er voldsom mot ungene. Kan jo hende at hun selv er kuet?

Du vil nok ha best av å komme deg hjemmefra, og til det har du vel rett til hjelp fra Nav? Synes også du skal endre holdningen din til butikkjobb og jobb på bensinstasjon. Du har jo ingen utdanning og kan ikke velge og vrake i jobber. Du må rett og slett ta det du får. Har selv ei på 21 som skal begynne på sitt 3 år med universitetet utdanning, og hun jobber på bensinstasjon for å spe på økonomien. Hun føler seg ikke for "fin" til det.

 

Anonymkode: 496e9...8a5

Selvfølgelig er det flere sider av denne saken, men han ble provosert fordi jeg ikke ville snakke om det. Jeg jobber jo i butikker fordi jeg må. Selvom jeg sliter med mange mennesker rundt meg. Jeg har en tendens til å bli redd og feige ut, selvom jeg ikke vil. Altså begynne å grine. Har vel aldri sagt at jeg er for «fin» til å jobbe i slike butikker? Da har du misforstått. Poenget mitt er st det ikke er for bra for mine foreldre. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

[AnonymBruker]

Jeg ser at du skriver at du ikke har penger til å gå til lege, men samtidig skriver du at du jobber i butikker. Får du ikke lønn der da?

Dette er en vanskelig situasjon. Spesielt siden du skriver at du har prøvd å få hjelp av Nav, men til ingen nytte. Men det virker som at du ikke bør bo hjemme da du og får lett ryker i tottene på hverandre. 

Anonymkode: 496e9...8a5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at du skriver at du ikke har penger til å gå til lege, men samtidig skriver du at du jobber i butikker. Får du ikke lønn der da?

Dette er en vanskelig situasjon. Spesielt siden du skriver at du har prøvd å få hjelp av Nav, men til ingen nytte. Men det virker som at du ikke bør bo hjemme da du og får lett ryker i tottene på hverandre. 

Anonymkode: 496e9...8a5

Selvfølgelig får jeg lønn, men det er ikke snakk om mye. Har også jobbet et sted hvor lønna mi ikke har blitt utbetalt, med andre ord, jeg ble lurt. Men det er ikke poenget mitt. Jeg lurer på hva heg kan gjøre i denne situasjonen, jeg lurer på det han gjorde var riktig. Fordi det føles ikke riktig. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

[AnonymBruker]

Som en hovedregel er det selvfølgelig ikke lov å bli fysisk under en krangel. 

Jeg vil likevel råde deg til at det du gjør først er å prøve å få snakket med faren din når det har gått noen dager og ting har roet seg. Spør han om han syns måten han opptrådte på var greit og om du må regne meg at det kan skje igjen. Svarer han ikke tilfredsstillende på dette så bør du komme deg ut derfra.

Anonymkode: d0320...16c

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fullførte mine to år på videregående og skulle nå bli lærling som forskalingssnekker. Jeg hadde en kjeveoperasjon i November som gjorde at jeg ikke kunne fortsette lærlingstiden dette året. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

Dette skjønner jeg ikke helt.

Operasjonen var vel en nødvendig operasjon. Da blir du sykemeldt, og en sykemelding er ikke grunn for å heve læringekontrakten. Det kan bety at perioden du skulle jobbet som lærling blir forlenget, men kontrakten skal ikke heves fordi lærlingen gjennomgår en medisinsk nødvendig operasjon.

Anonymkode: b3fec...84b

[Gjest Solstråletårer]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig får jeg lønn, men det er ikke snakk om mye. Har også jobbet et sted hvor lønna mi ikke har blitt utbetalt, med andre ord, jeg ble lurt. Men det er ikke poenget mitt. Jeg lurer på hva heg kan gjøre i denne situasjonen, jeg lurer på det han gjorde var riktig. Fordi det føles ikke riktig. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

Viss du trenger lege så bare gå. De gir regning . Så viss du sliter med å betale den. Gå til nav. Spør om hjelp.  Du kan ikke forandre din far  eller mor. Men du må komme deg ut hjemmefra.  Du må forandre deg selv.  Søk nav om støtte.  Og finn deg en billig hybel .

[AnonymBruker]

Du er voksen, ta å flytt ut. Gå på nav når de åpner på mandag si at du er hjemløs og arbeidsledig. Da er de pliktig til å hjelpe deg. Bruk gjerne helgen til å se etter en ledig bolig. Du har krav på nødhjelp av nav, bostøtte av kommunen og jeg tror du har krav på noe støtte av foreldrene dine siden du er lærling. 

Er du bekymret for at din far er en trussel mot dine mindreårige søsken så sender du en bekymringsmelding til barnevernet. 

Anonymkode: 96b72...ea8

[Bonusmammaen]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar. Jeg vet ikke om jeg har forbi/angst, ettersom at jeg ikke har penger til å komme meg til legen. Har dessverre ingen som kan ta meg imot så lenge, jeg hadde en i livet mitt som døde for 1 og et halvt år siden. Mine venninner bor hos sine foreldre og har sitt eget å ta seg av. Har ikke så mange «voksne» i livet mitt. Greia med at han ble sur var fordi at jeg IKKE sa noe. Altså, jeg var stum og valgte å gå. Etter han skrek til meg skrek jeg tilbake at jeg ville han skulle gå. Ettersom han gikk alt for inn på meg ig jeg fikk panikk. Dette aksepterte han ikke. Mine lillesøstre har ikke opplevd så mye med sinnet til pappa. Men vet at hun ene sliter. Hun får også hjelp fra Bupa. Denne muligheten fikk aldri jeg. Jeg er veldig redd barnevernet ettersom jeg har mine dårlige opplevelser der. Jeg blir aldri trodd. Min far er veldig flink til å overbevise. 

Anonymkode: 5bb0f...e0e

Høres ut som en dysfunksjonell familie som prøver å skjule problemer for det offentlige.Får vondt i hjertet mitt. Dessverre ikke den eneste historien. 

Siden du ikke har penger må du komme deg til Nav. Hvis jeg var deg ville jeg spurt moren din om penger til legen. Si du har urinveisinfeksjon eller noe sånt. Regner med moren din er såpass kuet av situasjonen og ønsker å være venner med dere alle.. Det er nok en vanskelig situasjon for henne, men du skulle virkelig kunne gått til henne å lagt alle kortene på bordet. Kan du forsøke å være ærlig med henne? 

Nav og legen skal hjelpe deg. Vær ærlig og historien din og hva du sliter med Akkruat nå. Du kan få henvisning til terapi også. Noe det høres ut som du hadde trengt etter en hard oppvekst. Alle har lov å feile. Vi er bare mennesker. Inkludert deg og resten av din familie. Håper du ikke vil bære på bitterhet, men hever deg over å begynner tro på deg selv. Terapi kan forvandle selvbildet ditt til noe positivt.

Å mestre situasjonen å ha kontroll over livet ditt ville vært godt for deg. Bare det kan gjøre at du får gnisten tilbake. Bare ikke gi opp! Du er ingen feiging ellers hadde du ikke skrevet her. Legen har taushetsplikt så ikke vær redd for å ta kontakt. Det er et sted å begynne. ❤️🌼

[AnonymBruker]

Kanskje faren din prøver å gjøre deg litt tøffere, han vet jo hvordan verden fungerer. Så blir han frustrert over at det ikke hjelper. 

Du bør også jobbe med å bli tøffere selv og med nedbemanning bør du søke flere butikkjobber.

Anonymkode: 37d1e...9e0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje faren din prøver å gjøre deg litt tøffere, han vet jo hvordan verden fungerer. Så blir han frustrert over at det ikke hjelper. 

Du bør også jobbe med å bli tøffere selv og med nedbemanning bør du søke flere butikkjobber.

Anonymkode: 37d1e...9e0

Skjerp deg. Man sier ikke sånne ting til en person som sliter. Sier du «kast gipsen og løp deg av deg» til en som har knekt beinet også?? 

Anonymkode: af4c6...4fd

[AnonymBruker]

Som du selv sier kan ikke barnevernet hjelpe deg, fordi du juridisk sett er voksen. Du kan likevel melde bekymring i forhold til yngre søsken. 

Når det gjelder deg selv så er du en voksen person som har opplevd vold i hjemmet. Ja, det er vold når din far dytter deg ned på senga med makt, og fortsetter å rope til deg mens du ligger i fosterstilling å ber ham gå. Det er ikke greit, og ingen skal trenge å leve med en slik trussel over seg. Jeg synes du bør kontakte krisesenteret, i første omgang kanskje bare for rådgivning. De ansatte på krisesentere vet hvordan det er å leve med relasjonstraumer, og de har erfaring med å hjelpe folk å stable livet sitt på beina når de bryter ut fra fysisk eller psykisk voldelige familierelasjoner. Der vil du kunne snakke med mennesker som kan hjelpe deg å finne ut hva du har krav på av støtteordninger, og som kan hjelpe deg i prosessen med å finne ny bolig og å skaffe deg det økonomiske grunnlaget for å klare deg på egenhånd. Hvis det er for vanskelig for deg å bo hjemme mens du får orden på dette, kan krisesenteret også være et midlertidig trygt sted å bo. 

Når det er sagt synes jeg også du burde forsøke å reparere forholdet til foreldrene dine. Det finnes ingen unnskyldning for å behandle deg på den måten din far har gjort, men hvis jeg forstår deg riktig er dette første gangen han har vært fysisk? Selv om det ikke er greit, kan jeg forstå at man blir utrolig frustrert hvis man prøver å hjelpe barnet sitt, og barnet nekter å ta imot hjelpen. For selv om du ikke oppfatter det som hjelp, høres det ut som din far, når han maser om jobb og lappen og å flytte for deg selv. Jeg vil tro at han ser barnet sitt ha det vondt. Barnet som han til tross for krangler og uenigheter, er veldig glad i, og som han så gjerne skulle ønske kunne "ta seg sammen" å få det bedre. Det er nemlig ikke alle som klarer å forstå at det ikke bare er å "ta seg sammen".  Når han da prøver å snakke med deg, og du nekter å høre, så kan jeg forstå at han blir veldig frustrert. Det er som sagt ingen unnskyldning for å behandle deg slik han gjorde, men det kan være en forklaring på hvorfor det ble som det ble. Derfor tror jeg at der både for din egen del, for søsknene dine, og for foreldrene dine sin del, på sikt kan være en god ting om dere klarer å reparere forholdet. Men sånn som ting er nå, synes jeg du bør fokusere på å komme deg vekk. Det tror det vil være mye lettere å reparere forholdet når du har litt avstand. 

Lykke til!

Anonymkode: ac503...1e5

[abc123detvardet]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg. Man sier ikke sånne ting til en person som sliter. Sier du «kast gipsen og løp deg av deg» til en som har knekt beinet også?? 

Anonymkode: af4c6...4fd

Dårlig sammenligning. Er faktisk mange som trenger å bli tøffere, inkludert meg selv på noen ting. Folk er for reserverte i dag...

[JesusErStammen]

Du kan kontakte barnevernet for lillesøstrene dine, dessuten har ikke foreldre lov å bruke vold, spesielt ikke hvis du ikke gjør noe tilbake, så du kan politianmelde ham...