Krever jeg for mye av stefar?

[AnonymBruker]

Jeg har tre tenåringsbarn fra tidligere forhold (alle tre med samme far) og er sammen med en flott mann på fjerde året. Vi har en baby sammen. 

 

Kjæresten min er en fantastisk mann som har tatt stefarrollen på strak arm og jeg føler at han alltid har stilt opp for dem som om de skulle vært hans egne. 

Han har også behandlet meg veldig bra, med respekt og kjærlighet. 

Dette har forandret seg drastisk, særlig det siste halve året.

Han har begynt å kalle meg stygge ting, og hakker på meg for det minste. Jeg har blitt sjikanert offentlig og ikke verdt en dritt. 

Han har kalt ungene mine for «de jævla drittunga dine» mens de hørte på. 

Frustrasjonstoleransen han er minimal og han går fra 0 til 100 på 3 sek. Temperament har vi begge men jeg har aldri kalt ham stygge og respektløse ting. 

Han har vokst opp med omsorgssvikt og «foreldre» med veldig begrenset omsorgskapasitet og liten evne til mentalisering. (Rus, psykisk uhelse bl. a).

Far var aldri tilstede pga rus og stefedrene var av den sorten som aldri burde hatt befatning med barn. (Fysisk og psykisk vold mot både mor og barn). Mor dro inn disse mannfolka ukritisk.

Men jeg har oppfattet kjæresten min som en snill og omsorgsfull mann som har kjempet noen harde slag her i livet, men kommet utav det som et sterkt menneske som jeg beundrer og ser opp til. 

Nå er jeg bekymret for den atferdsendringen jeg ser. Sinne, frustrasjon, forakt mot meg og barna manifesterer seg i stadig større grad. Det er som at det «han» mot «oss». Han klager stadig på «oss». (Vi kjører for mye bil, ungene må ta bussen selv om vi bor langt uti skogen). Den positive mannen jeg møtte har blitt til en negativ grinebiter som forakter meg. 

Han har ingen forståelse for at jeg må delta på dugnader i skolens regi (han mener at andre må kunne ta det) og mener at jeg tar på meg altfor mye dugnadsjobbing. (Jeg gjør overhodet ikke det, men det forventes at alle foreldre tar sin turn og det syns jeg han må respektere. Barnefar tar også sine oppgaver). 

Jeg vurderer å pakke tinga mine å dra. Har det ikke noe godt og kjenner på en klump i magen som bunner i redsel for hans sinne som plutselig kan eksplodere. 

Hvordan er det mulig å forandre seg så mye på såpass kort tid? Han var alltid så positiv og glad og har stilt veldig mye opp for meg og barna. 

Vi var på stranda i sted og da kalte han meg stygge ting mens folk hørte på. Jeg bare gikk. 

Er det hans sanne jeg, fasaden som ramler fra hverandre, som dukker opp? Han innrømmer å ha vært verbalt utagerende mot ekskjærester også. Dette har aldri vært tema her før i det siste. Han har behandlet meg som en dronning og overøst meg med kjærlighet.

Dersom jeg gråter, blir han iskald og klarer ikke trøste meg. Han sier det minner meg om hans gråtende og deprimerte mor. 

Noen som har erfaring med å ha en kjæreste som har blitt omsorgssviktet? 

Jeg vil ikke at sønnen vår (baby) skal lære seg å behandle kjæresten sin så respektløst. 

Vi krangler høylydt og jeg føler jeg må forsvare mine unger fra han. 

Han har aldri vært fysisk mot meg eller barna. 

#fortvilet

 

Anonymkode: 9f4bd...f94

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Kan han ha en form for fødselsdepresjon? Mannfolk kan få det de og nemlig. Gubben her fikk det da vi fikk vår første. Har aldri opplevd han sånn. Han var direkte slem mot meg til tider. Ikke fysisk voldelig, men psykisk. Det var rett før det knakk oss, da jeg fikk han til å få hjelp. 

Anonymkode: abb19...4c0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far var aldri tilstede pga rus og stefedrene var av den sorten som aldri burde hatt befatning med barn. (Fysisk og psykisk vold mot både mor og barn). Mor dro inn disse mannfolka ukritisk.

Kanskje feie for egen dør før du kritiserer andre?

Anonymkode: d99ba...778

[AnonymBruker]

Dra nå, for først og fremst barnas skyld men også din egen. Hvis du vil være raus kan du si at han får komme seg i behandling for eventuell fødselsdepresjon eller hva det enn er som får han til å oppføre seg slik, og eventuelt kontakte deg når han har tenkt litt, kommet seg i behandling hvis han angrer på oppførselen og har lyst og motivasjon til å ta tak i seg selv og prøve å reparere forholdet. Gjør det klart at når han behandler andre sånn, spesielt deg og dine barn, så er forhold utelukket.

Hvis du vil kan du holde døra åpen på gløtt fordi dere har en baby sammen og hatt det bra før, men da må han også innse sine feil og be om unnskyldning. Men du må sette foten ned hardt nå og slutte å finne deg i dritt.

Anonymkode: 84d19...806

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje feie for egen dør før du kritiserer andre?

Anonymkode: d99ba...778

Ts her. Jeg er snart 40 år og har hatt TO forhold siden jeg var 18 år. Barnefar til de tre eldste (sammen i 15 år) og nåværende kjæreste. Har ikke akkurat dratt inn ukritisk 😢

Anonymkode: 9f4bd...f94

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre tenåringsbarn fra tidligere forhold (alle tre med samme far) og er sammen med en flott mann på fjerde året. Vi har en baby sammen. 

 

Kjæresten min er en fantastisk mann som har tatt stefarrollen på strak arm og jeg føler at han alltid har stilt opp for dem som om de skulle vært hans egne. 

Han har også behandlet meg veldig bra, med respekt og kjærlighet. 

Dette har forandret seg drastisk, særlig det siste halve året.

Han har begynt å kalle meg stygge ting, og hakker på meg for det minste. Jeg har blitt sjikanert offentlig og ikke verdt en dritt. 

Han har kalt ungene mine for «de jævla drittunga dine» mens de hørte på. 

Frustrasjonstoleransen han er minimal og han går fra 0 til 100 på 3 sek. Temperament har vi begge men jeg har aldri kalt ham stygge og respektløse ting. 

Han har vokst opp med omsorgssvikt og «foreldre» med veldig begrenset omsorgskapasitet og liten evne til mentalisering. (Rus, psykisk uhelse bl. a).

Far var aldri tilstede pga rus og stefedrene var av den sorten som aldri burde hatt befatning med barn. (Fysisk og psykisk vold mot både mor og barn). Mor dro inn disse mannfolka ukritisk.

Men jeg har oppfattet kjæresten min som en snill og omsorgsfull mann som har kjempet noen harde slag her i livet, men kommet utav det som et sterkt menneske som jeg beundrer og ser opp til. 

Nå er jeg bekymret for den atferdsendringen jeg ser. Sinne, frustrasjon, forakt mot meg og barna manifesterer seg i stadig større grad. Det er som at det «han» mot «oss». Han klager stadig på «oss». (Vi kjører for mye bil, ungene må ta bussen selv om vi bor langt uti skogen). Den positive mannen jeg møtte har blitt til en negativ grinebiter som forakter meg. 

Han har ingen forståelse for at jeg må delta på dugnader i skolens regi (han mener at andre må kunne ta det) og mener at jeg tar på meg altfor mye dugnadsjobbing. (Jeg gjør overhodet ikke det, men det forventes at alle foreldre tar sin turn og det syns jeg han må respektere. Barnefar tar også sine oppgaver). 

Jeg vurderer å pakke tinga mine å dra. Har det ikke noe godt og kjenner på en klump i magen som bunner i redsel for hans sinne som plutselig kan eksplodere. 

Hvordan er det mulig å forandre seg så mye på såpass kort tid? Han var alltid så positiv og glad og har stilt veldig mye opp for meg og barna. 

Vi var på stranda i sted og da kalte han meg stygge ting mens folk hørte på. Jeg bare gikk. 

Er det hans sanne jeg, fasaden som ramler fra hverandre, som dukker opp? Han innrømmer å ha vært verbalt utagerende mot ekskjærester også. Dette har aldri vært tema her før i det siste. Han har behandlet meg som en dronning og overøst meg med kjærlighet.

Dersom jeg gråter, blir han iskald og klarer ikke trøste meg. Han sier det minner meg om hans gråtende og deprimerte mor. 

Noen som har erfaring med å ha en kjæreste som har blitt omsorgssviktet? 

Jeg vil ikke at sønnen vår (baby) skal lære seg å behandle kjæresten sin så respektløst. 

Vi krangler høylydt og jeg føler jeg må forsvare mine unger fra han. 

Han har aldri vært fysisk mot meg eller barna. 

#fortvilet

 

Anonymkode: 9f4bd...f94

Har bare en eneste tanke, og det er kom deg bort fra han før han rekker å ødelegge barna psykisk. Jeg har vært sammen med en lignende mann da mitt barn var 7 år, jeg så det dessverre ikke da, men nå i ettertid ser jeg hvor grusomt barnet mitt hadde det i den perioden jeg var sammen med han. Det jeg utsatt barnet for vil jeg aldri tilgi meg selv, selv om vi heldigvis har et greit forhold nå og har fått snakket ut om ting. Hadde jeg bare vært så forstandig at jeg hadde sett disse tingene den gang da og ikke så lenge etterpå! Valget hadde vært sole klart om jeg kunne få velge om igjen!

Anonymkode: 477f4...d9e

[AnonymBruker]

Det kan være som nevnt over her at han kan ha fått fødselsdepresjon! Har han gått til psykolog ang barndommen sin? Om ikke så burde du be han gjøre det.

Jeg tenker at du burde ta en prat med han om at han må få hjelp før det har går for langt, om han ikke vil ha hjelp må du pakke tingene dine og dra!

Anonymkode: bfd6a...ed0

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg er snart 40 år og har hatt TO forhold siden jeg var 18 år. Barnefar til de tre eldste (sammen i 15 år) og nåværende kjæreste. Har ikke akkurat dratt inn ukritisk 😢

Anonymkode: 9f4bd...f94

Tror anonym tenkte mer på at moren til samboeren din var sammen med menn som ikke var bra for barna hennes. Du gjør holdet samme nå. 

Anonymkode: 17d59...d24

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en vanskelig barndom, men det var først da jeg fikk barn at alt gikk rett vest. Da knakk jeg veldig sammen psykisk. Høres ut som det samme har skjedd med din samboer. Kan/ vil han gå til lege og terapi tro? 

Anonymkode: aad10...554

[Tibbie]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror anonym tenkte mer på at moren til samboeren din var sammen med menn som ikke var bra for barna hennes. Du gjør holdet samme nå. 

Anonymkode: 17d59...d24

Hun skriver jo at han har vært en god stefar for dem helt til nå. De har vært sammen i fire år.

Det hadde vært kritikkverdig om han var sånn fra dag én, men det er jo ikke så lett å forutse

 

TS; Om atferden plutselig har endret seg sånn, så må det jo være noe som har forårsaket det? Stress gjør gjerne at man blir irritert, så kanskje det bare er tilvenningen av baby i hus som er problemet? I så fall går det kanskje over når han har blitt vant til det.

Bare husk å forklar barna dine det, sånn at de ikke tror at han faktisk har noe imot dem. Tenåringer er ikke så tøffe og upåvirkelig som de vil vi skal tro.

[Gent82]

Ya sure know h'w to pick'em, ladies 

[AnonymBruker]

Plutselig drastisk atferdsendring kan tyde på sykdom. Alt fra tidlig demens til svulst på hjernen. Jeg ville ha tatt barnet og flyttet ut. Dette pga sikkerheten til deg og barna. 

Så ville jeg ha spurt han rett ut hva som har skjedd siden atferden har endret seg slik. Har han ikke noe godt svar eller ikke evner å se endringen selv, så ville jeg ha krevd at han gikk til legen for å få hjelp. Enten det er fysisk eller psykisk så har han mye å arbeide med før dere kan ha et godt og trygt forhold. Det viktigste akkurat nå er at du og barna er trygge. 

Anonymkode: f0a90...b38

[altflyter]

Slike atferdsendringer som dette er som mange andre også sier, ikke normalt. Det kan være et tegn på depresjon eller annen psykisk sykdom. Jeg ville prøvd å overtale ham til å gå til fastlegen for videre henvisning til psykolog. Snakke rolig med ham om dette og si at dette ikke kan fortsette. Du må beskytte barna dine og det gjør du ved at han oppsøker hjelp, for det trenger han åpenbart.