Vokse fra venninner. Ønsker ærlige svar.

[AnonymBruker]

Høres sikkert arrongant ut, men det får så være.

Har noen her opplevd å føle seg " smartere"(vokst fra)  de/noen i vennegjengen? Klarte du å holde på vennskapet ?

 

 

 

Anonymkode: cb779...17b

[visp]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Høres sikkert arrongant ut, men det får så være.

Har noen her opplevd å føle seg " smartere"(vokst fra)  de/noen i vennegjengen? Klarte du å holde på vennskapet ?

 

 

 

Anonymkode: cb779...17b

Alle har vel vært der? Jeg har nok ikke følt meg smartere, men livene har tatt så veldig forskjellige retninger at det som før holdt oss sammen ikke eksisterer lengre.

[AnonymBruker]

Har følt at gamle venninner har hengt igjen i barnslig adferd og interesser. Da har det vært helt greit å gå videre.

Anonymkode: 6a645...56a

[AnonymBruker 42]

Ja! DVS. ikke nødvendigvis smartere, men med et helt annet syn på "livet", prioriteringer, interesser osv... Jeg vil vel heller si at de vokst i fra meg , sånn helt objektivt sett... Men -nei...   Ikke klart "å holde på vennskapet", dessverre.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres sikkert arrongant ut, men det får så være.

Har noen her opplevd å føle seg " smartere"(vokst fra)  de/noen i vennegjengen? Klarte du å holde på vennskapet ?

 

 

 

Anonymkode: cb779...17b

Ja, helt klart. Hadde det spesielt slik på videregående hvor jeg begynte å oppleve alle som dumme og jeg den eneste som tenkte dype og meningsfulle tanker. Det endte med at jeg isolerte meg og unngikk enkelte venner mer og mer - spesielt de jeg da opplevde som mer grunne og overflatiske. Skjedde og på ungdomskolen med "bestevenninna" mi. Vi vokste fra hverandre. Jeg gled bare mer og mer inn i en annen vennegjeng på en forholdsvis naturlig måte for å slippe å være så mye med hun. Funka forsåvidt.

Det morsomme er at jeg i senere tid (er nå 24) har fått litt kontakt igjen med flere og at jeg har verdsetter de tross at vi er på ulike steder. Er ikke close med noen av de, men det er fortsatt et bånd der vil jeg si:) 

Noen ganger så trenger man å komme seg litt vekk. Jeg flyttet fra Oslo og begynte på en ny vgs for å komme meg unna "gjengen" som bare levde i en loop slik jeg opplevde det.

I mer voksen alder har jeg ikke opplevd dette så mye, men det har veldig mye å gjøre med at livssynet mitt fikk en stor forandring, men det er en annen historie. 

Anonymkode: a3129...5bc

[AnonymBruker]

Ja, men ikke på grunn av hvem som er mer smart. Jeg og min bestevenninne har akkurat fått barn, så og si på likt. Virker som vi har helt forskjellige holdninger til det og bli mor, så jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne lenger. 

Anonymkode: 7875d...d7c

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si st jeg er smartere enn hun ene venninna mi, men har forskjellige verdier og syn på ting.

Jeg er 23 år og eier leilighet, bil, har fast jobb og har aldri sex fordi jeg er singel og ikke liker å ligge rundt. Venninna mi er 27 år, eier ingenting, har gjeld opp til ørene og bruker alle pengene sine på fylla og ligger med forskjellige gutter hver helg. 

Anonymkode: 82cda...d9f

[AnonymBruker]

Noen har jeg sklidd fra pga de fikk barn og har andre prioriteringer, andre vokste jeg fra fordi de fortsatt lever for å feste (vi er i 30-årene), og jeg synes ikke festing ig fyll er livet lenger. Men de gode vennene blir

Anonymkode: 7a1e1...3d8

[~white lady~]

Synes det har gått litt i rykk og napp. Kommer an på livssituasjonen man er i rett og slett. Plutselig er man i samme situasjon, og det kan føre en nærmere. Og motsatt. 

Følte vel egentlig lenge at jeg modnet før mine jevnaldrende venninner, men det er jo ikke så rart med tanke på alt jeg har opplevd pluss at jeg etablerte meg i tidlig alder. Nå kommer de etter, med giftermål og barn, og det har jevnet seg mer ut. De vennskapene som har glidd ut i ingenting er på grunn av avstand stort sett. Men man får jo nye venner 😊

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men ikke på grunn av hvem som er mer smart. Jeg og min bestevenninne har akkurat fått barn, så og si på likt. Virker som vi har helt forskjellige holdninger til det og bli mor, så jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne lenger. 

Anonymkode: 7875d...d7c

Så rart, hvordan det? Er en av dere mer dedikert til morsrollen enn den andre? Har alltid hatt inntrykk av at det å få barn fører til et slags fellesskap som vi uten barn er "utestengt" fra. Føler at jeg og en nær venninne har vokst fra hverandre. Det er jo mulig at det vil endre seg på sikt, men min erfaring er at venninner som får barn går inn i en slags boble av basale behov og de såkalte "nære ting", dvs. mat, søvn, sykdom, død, ekteskap, skilsmisser osv. Det går liksom ikke an å snakke om politikk, filmer, bøker lenger. Føler ikke vi har så mye til felles nå, hun responderer jo i samtalen når vi snakker, men oppfølgingsspørsmålene som tidligere pleide å komme i etterkant av noe man hadde planlagt uteblir. Og ja, jeg prøver å sette meg inn i og spørre om ungene og hennes liv.

Anonymkode: 25a91...a34