Skal man være ærlig om psykiske problemer eller er det best å holde kjeft?

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med:

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse

Ptsd

Bulimi

Tilbakevendende depresjon

 

Det er ingen venner som vet at jeg har alle disse diagnosene, ikke familien heller. Foreldrene mine vet om bulimi, og engstelig unnvikende, og jeg har ei venninne som vet om bulimi og ei anna som vet om bulimi og emosjonelt ustabil. Men de aller fleste jeg omgås vet ikke at jeg har en eneste diagnose. Jeg går på aap, men jeg jobber også litt, så de fleste tror at jeg jobber og at jeg skal studere senere (og det er jo planen også!). 

På en måte passer det meg fint at nesten ingen vet, det er jo mange fordommer mot psykiske lidelser, og noen av disse kan kanskje virke skremmende på andre? Spesielt emosjonelt ustabil, når jeg leser om diagnosen så virker det jo nesten som om vi er umulige å forholde seg til. På en annen side så føler jeg meg jo utrolig ensom og alene. Jeg smiler og er blid når jeg er med andre, men jeg gråter utrolig mye når jeg er alene og har egentlig ingen nære venner. Jeg har heller aldri hatt kjæreste (og jeg er 25!).

Jeg vet at jeg fremstår ganske velfungerende utad, men nesten ingen vet om alle de gangene jeg har vært innlagt, alle overdosene jeg har tatt, all selvskadingen, og alle problemene i forhold til mat (jeg er normalvektig). 

Vil det å være åpen skremme folk vekk? Jeg kan også legge til at jeg har mistet MANGE venner opp i gjennom tiden, mest fordi jeg har en tendens til å bare "forsvinne" i vanskelige perioder, jeg blir utilgjengelig på telefon, sms, tar ikke kontakt, svarer ikke på meldinger osv. Jeg vil jo ikke være sånn, og jeg vil heller ikke bruke diagnosene som en unnskyldning, men kanskje det gjør det litt lettere å forstå? Eller oppleves det bare provoserende, jeg vet jo at jeg er ansvarlig for alle mine handlinger selv om jeg har psykiatriske diagnoser. 

Synes relasjoner er utrolig vanskelig! Når jeg er med andre mennesker klarer jeg bare å være veldig blid, stiller de andre mange spørsmål , ingen får se meg gråte. (Men jeg ønsker jo egentlig å være i stand til å vise følelser blant andre)....

Anonymkode: a3eee...1db

[KillerKitty]

Jeg har begynt å fortelle at jeg har problemer ganske tidlig. På den måten siler man ut de som ikke orker "drama" eller mye om og men, med en gang. Vet ikke helt om dette er noe jeg vil anbefale da, for de fleste trekker seg jo unna da

 

[Gjest aell]

Jeg har selv emosjonelt ustabil pf og sliter med hyppige depresjoner. Det er vel mine tre nærmeste venner som vet dette. Jeg foretrekker å ikke utbrodere om dette til menneskene i livet mitt. Psykiske lidelser og særlig personlighetsforstyrrelser er fremdels stigmatisert. Det er ikke uvanlig at man blir sett på som manipulerende med eupf, og hvis man leser om det på internett så er det ikke bare god informasjon man kommer over. 

Så jeg kunne aldri fortalt dette til andre, da jeg ikke vil bli sett på som psykisk syk, og spesielt ikke som "personlighetsforstyrret". Dessuten ser jeg ikke hva som er poenget med å fortelle det til andre enn de aller "viktigste" menneskene i livet ditt. Da det som regel er dem som virkelig merker diagnosene på nært hold. Er derfor i mine øyne noenlunde meningsløst å fortelle dette til alle og enhver. 

Endret 8. juni 2018 av aell

[AnonymBruker]

Du kan jo si at du sliter med ting til nære og kjære men ikkje arbeidsgivarar. For å være heilt ærlig så er det nesten ingen som bryr seg om kva du eller eg sliter med (kanskje foreldre og nære venner). Difor må vi etter beste evne ta vare på oss sjølv. Eg vil også si at du er ikkje ein diagnose og ingen som sliter psykisk burde bygga opp ein identitet rundt det å ha utfordringar. Klart det er ein del av kvardagen, men folk er så mykje meir.

Og om ein psykolog eller psykiater har sagt til deg at du aldri kan bli frisk så kan eg si at det er totalt bullshit. Det er faktisk det dummaste eg nokon gong har høyrt frå folk med høg utdanning. Når du tar frå folk håpet om at ein kan ha eit normalt liv så får du såklart aldri eit normalt liv. Og du ender opp med å ikkje prøva alt du kan å komma deg ut av ting fordi du er doomed uansett. Eg pressa meg sjølv likevel i årevis og til slutt har eg klart å bli ein velfungerande person som faktisk har det bra med meg sjølv.

Når det kjem til openhet så er eg open men ikkje personlig. Eg kan f.eks si at det burde være lov å ringa til arbeidsgivar å si at ein er sjuk fordi ein har det vondt inni seg sjølv i staden for å lyve om hodepine. Det blir for dumt at folk dekke over psykiske problemer med fysiske problemer når alle har ein psykisk helse.

Anonymkode: 824e2...909