Forfulgt av meg selv, blir lei av mamma og føler jeg gjennomskuer så mye..(dette kan bli litt langt)

[AnonymBruker]

Jeg skal heldigvis til utredning snart for å finne ut om det "feiler" noe eller om jeg bare trenger samtaleterapi. Men personligheten/væremåten min står i veien for en god karriere, vennskap og kjærlighetsforhold. 
Det begynner også og tære på mitt forhold til mamma. Jeg føler at hun er en litt skyld i at jeg har blitt som jeg har blitt, men jeg kan jo ikke flyte på dette, så jeg må jo grave i meg selv for og finne ut hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort og hvorfor hennes meninger har betydd så mye. Dessverre tror jeg at personlighet kan være en smule arvelig, fordi jeg ser søsken være helt forskjellige til tross for samme foreldre og oppvekst.
Mamma har alltid vært ganske avhengig av andres meninger, og det samme ser jeg at jeg har vært. Dette avslørte seg kanskje allerede i barndommen, da jeg fikk panikk så fort hun var ute av syne, enda vi var i nærheten av hjemme. Både jeg og hun har vært forsiktige av oss...altså sånn kjedelig forsiktige.

Hvis vi hopper frem til i dag, jeg er i senere 20 årene, så er det mye som repeterer seg slik det har gjort i alle år. Jeg er hovedsaklig misforøyd med karrierelivet mitt og meg selv som person. Jeg er ikke glad i meg selv, føler jeg bare tiltrekker meg ting jeg ikke vil ha og når liksom ikke helt opp der de "sterkere" og mer "vanlige, mindre deprimerte" når opp. Vi har jo de som gjør lynkarriere, så har vi de som gjør karriere i form av høyere utd. eller andre ting, så har vi de som havner på bunnen. Og sistnevnte er gjerne slike som slet på skolen og havnet litt utenfor, eller var "svakere" på en eller annen måte. 
Når jeg har nevnt slike ting, så kunne mamma for eksempel si; "hvem skal egentlig bestemme hvem som er på bunnen?" "det er ingen som kan avgjøre at noen er på bunnen eller ikke". Men vi har hatt litt diskusjoner i det siste og da avslører hun seg. For jeg bare nevnte noe til henne som skjedde for mange år siden, nemlig at jeg som "annerledes" ble plassert i såkalt spesialgrupper hvor vi skulle møte folk med lignende utfordringer. Og tanken er ikke dårlig, det er bare at dersom du ikke føler at du klaffer helt med enkelte der, så blir du møtt med; "du vet selv hvordan det føles","nå har vi skaffet deg venner, nå får du være fornøyd". Siste setningen har jo ikke blitt sagt, men det er jo dette de tenker.
Og det er her det er vanskelig å møte forståelse, for hun mener at jeg heller ikke møter andre med forståelse når jeg kan påpeke noe slik. At man burde gi en sjanse til folk som blir "sett ned på". Jeg syntes så tydelig hun sa at det ikke finnes noen som blir sett ned på! 
Det som er litt vanskelig for meg er at jeg gjennomskuer ting i praksis, men klarer ikke å forklare det. Og hvis man prøver å påpeke det så blir man tatt som dømmende selv. 
Jeg har også et eksempel ang en jeg rotet med før. Vi hadde lignende diskusjoner da, og da ble følelsene mine for en fyr litt tabubelagt fordi foreldrene mine trodde det var fordi han var "kul". Han var ikke "han populære", men han var en vanlig fyr med venner. Han hadde fin bil, og dette brukte foreldrene mine som unnskylding. Det var jo status og ha en kjæreste med kul bil. Saken var bare at det ikke var bilen som gjorde at jeg var forelsket, for da skulle jeg likt mange andre og.
Så er det en annen som likte meg, som jeg absolutt ikke klarte og like. Han var nok en av de som hadde svært lav selvtillit, og ikke utseendet med seg i det hele tatt. Det jeg synes er så rart er at da skal folk motivere for å gi disse en sjanse. 
Utseendet mitt er ikke mot meg, men "diagnosen" min gjør kanskje at jeg virker litt enkel. Og at jeg føler jo at jeg ikke er  bra nok for menne jeg liker...selv om de kan vise interesse.
Og folk fortjener en sjanse, men det virker som at folk skal samle alle som har problemer? 

Noen ganger tror jeg man rett og slett bare må være litt kynisk, for å slå bort seg selv og komme seg videre.

 

Anonymkode: aac97...ddf