Jeg er redd for at jeg er for mye å takle for vennene mine

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 8.6.2018 den 1.03, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre nære venner som jeg har kjent i rundt 18 år, vi har alle ett nært vennskap og jeg er helt 100% ærlig med dem om det jeg tenker og føler. Det jeg er redd for er at jeg er for mye for dem å takle og at vennskapet deres med meg rett og slett blir alt for negativt og for belastende for dem. Jeg deler ofte både positive og negative tanker og følelser, ofte blir det i hovedsak bare negativt. Jeg har fått diagnostisert flere psykiske sykdommer og spesielt de 3 siste årene har vært veldig tunge og vanskelige å komme igjennom for meg og jeg har nok brukt vennene mine alt for mye som støtte og terapeuter enn det jeg burde ha gjort.

I dag hadde bursdag og sa til dem nå i kveld at jeg hadde hatt en veldig fin dag før jeg sier at for noen år siden trodde jeg at jeg aldri kom til å bli 22 (som er yngre enn det jeg ble i dag). Jeg tenkte egentlig på dette som en positiv tanke, at det er fint at jeg fortsatt er i livet til tross for alt. Den ene av vennene mine svarte noe som hentydet at han helt klart følte at det var for mye og for ærlig å si, de to andre har ennå ikke sett eller svart på det jeg har skrevet. 

Noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 81b5e...6ff

 

Jeg forstår hva du mener. Selvmordstanker er vonde. Men, både du og meg er sterke. Vi er overlevere! Og fightere.

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Jeg slet mye psykisk i ungdomsårene og slet veldig mellom å finne en balansegang mellom det å være for lukket og å være for åpen. Det snakkes jo mye om viktigheten med å være åpen og at man ikke bør lukke seg inn, men samtidig så er det viktig å ta hensyn til både seg selv og omverdenen. 

Jeg har opplevd flere situasjoner slik du beskriver. Der jeg har sagt noe for så å oppleve en slags pinlig stillhet. Det har ikke alltid dreid seg om klaging, noen ganger har jeg sagt noe for å oppklare, fortelle at det går bedre eller rett og slett ha litt galgenhumor i det hele. 

Det er ikke dermed sagt at alle samtaler om psyken min eller psyke generelt har gått dårlig, men jeg skjønte etter hvert at jeg måtte ha noen prinsipper på hvordan jeg skulle være åpen. Å havne i kleine situasjoner enten fordi andre reagerer, eller fordi jeg innbiller meg at de gjør det kan fort føre til ekstra stress, og det er jo noe man ikke trenger hvis man allerede sliter. 

Sammen med psykologen min kom jeg frem til disse kjørereglene: 

1. Ikke forvent at psykisk friske skal kunne sette seg inn i mine erfaringer og perspektiver. Det er jo en årsak (diagnose) bak mange av mine tankemønstre. 

2. La psykologen være psykologen. Å snakke med venner og familie kan riktignok ha en fantastisk terapeutisk effekt, men da må det foregå innenfor visse omstendigheter og uten at jeg tillegger de samme forventingene som det jeg kan ha til en fagperson. 

3. Det er en tid og et sted for alt. Se alltid an situasjoner før du sier noe. 

4. Vær nøye med hvem du åpner deg til. Ulike bekjentskaper har ulike roller i livet. Noen ganger trenger ikke venner å vite alt, samme med kjæreste og familie. I tillegg er tillit viktig. En psykisk lidelse er ikke tabu, men det er personlig og det er fint å ha kontroll over hvem som kjenner til personlige detaljer om meg. Derfor unngår jeg åpenhet på sosiale medier, for eksempel. 

5. Det er lettere å snakke om ting man har en distanse til. Jo mer intenst man føler på noe, desto vanskeligere er det å få satt ord på følelsene på riktig måte. Derfor er jeg ekstra påpasselig med når og med hvem jeg snakker til om pågående plager.

Dette er bare MINE personlige regler og gjelder selvfølgelig ikke alle. Ikke alt som fungerer for meg vil fungere for alle andre. På samme måte er jo dynamikken i hver omgangskrets også ulik. Men jeg tror det er greit å ha et bevisst forhold til det, selv om ikke alle trenger å ha regler.

Anonymkode: a672b...cee

[AnonymBruker]

På 8.6.2018 den 8.28, AnonymBruker skrev:

En ting som det er viktig å tenke på er at alle har sitt. Så når du velter dine problemer over på andre, kan du risikere at den som tar imot alle dine depressive tanker, har det langt verre enn deg, men uten at personen deler det med noen.

Anonymkode: 7d80c...7c1

Dette er utrolig viktig å ha i bakhodet! Folk har dessuten helt ulike behov, når de har det svært vanskelig. I min vanskeligste tid i livet, der dag for dag var en vanvittig kamp, hadde jeg et utrolig stort behov for å treffe venner for litt smil og latter av og til. At jeg bare for noen få timer kunne få føle på noe bra også. Lade batteriene litt. Ikke tenke på problemer. 

Dessverre har jeg en venninne som bare må øse ut av seg dersom hun ikke føler at livet er helt topp, og akkurat den samme perioden hadde hun en del ting hun var misfornøyd med. Ikke store ting, og langt mindre ting enn jeg slet med (og hun visste faktisk hva jeg sto oppi), men hver eneste gang vi møttes, og jeg så sårt trengte litt koselig tid og latter, så satt hun og øste ut av seg. Etter flere ganger der jeg gikk hjem med tårer i øynene, så utrolig skuffet over at hun så absolutt måtte øse alt mulig over meg og de andre, når jeg allerede sto til halsen i elendighet, så tryglet jeg henne faktisk om at vi bare kunne kose oss for en gangs skyld, for jeg maktet det ikke. Da ble hun fornærmet. Ga meg inn for å være en dårlig venninne. Selv om jeg hadde det mye verre hadde jo hun lov til å synes at hun hadde problemer! 

Ja, det kunne jeg ha akseptert, om hun ikke tok over all tid og alle samtaler, og kvalte ethvert tilløp til kos og latter med klager. Over piss og ingenting! 

Resultatet ble at jeg isolerte meg. Sto alene i problemene, og orket ikke treffe venner, fordi det aldri ble lyspunktet jeg så sårt trengte, kun på grunn av henne. Jeg sto i en livskrise, hennes problemer var av slaget hun neppe husker engang. 

Noen trenger smil vel så mye som medlidenhet når de har det som verst. Folk kan ha det mye verre enn deg, uten å gi uttrykk for det. Deres behov er likevel like viktig, og kanskje enda større, så å være svært selvopptatt kan koste andre svært dyrt! 

Anonymkode: 61d90...24b

[The Kitten]

Vet du egentlig hva dine venner går gjennom? Jeg hadde veldig behov for å snakke med en venninne om en alvorlig hendelse jeg ble utsatt for i høst, men hun fikk ikke vite det før mange måneder senere. For hun hadde nettopp fått en sønn som ble født med alvorlig hjertefeil. Så jeg sa ingenting om min egen situasjon før hun var sikker på at det kom til å gå bra med ham og var ovenpå selv.