Når jeg er problemet for alt (svigerfamilie)

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger et nøytralt syn på den vanskelige situasjonen jeg er i.

Jeg er så takknemlig for samboeren jeg har, men allikevel ødelegger jeg alt for ham. Vi elsker hverandre og har vært sammen i 4 år. Vi er i 20-årene og har i den siste tiden bodd under hans familie. I alle disse årene har både jeg og samboeren merket at jeg ikke er like akseptert i hans slekt, som han er i min side av familien. Men igjen, alle kan ikke like alle, så jeg har valgt å svelge flere kameler og bare vært snill og grei med familien hans. Hans familie er veldig på det at alle skal være med på alt, så samboeren min føler på presset på det å ta meg med på alt som skjer. Det er dessverre ikke alltid jeg kan og da virker det som om familien føler at jeg ikke liker dem, som igjen stresser samboeren min - da han vil at de skal like meg. Det forstår jeg godt. 

Da jeg møtte samboeren min var han en person med lite meninger og var likegyldig til det meste. Jeg vil si at jeg er en reflektert person som liker å ha intellektuelle samtaler og forstå andre mennesker. Alle disse gode reflekterte samtalene med samboeren min har utviklet ham til å bli en mann med bein i nesen som kan diskutere og ha meninger men igjen ser flere sider av en og samme sak.

Problemet er at familien oppfører seg slik han var da jeg møtte ham, ingen av dem har særlig utdannelse og han mener de kanskje føler seg truet da jeg er den eneste "utdannede" som gjør at jeg kan virke som en oppegående person som vet mye og kan mye. (Jeg har aldri brukt min "intelligens" mot dem). Samboeren min var før en "tøffel" av familien og var i den første tiden en "tøffel" etter meg også. Jeg ble så lei av det og sa ifra at han måtte finne seg selv, for det blir for dumt å sitte der uten meninger til livet. 

På grunn av at samboeren min har vokst sammen med meg og utviklet sine språklige evner og refleksjoner, har han selv lagt merke til at familien er veldig "sånn-er-det-mennesker". Å diskutere med dem er som å snakke til en vegg. Så hvis det oppstår uenigheter, så skriker de og krangler, men gjør ikke opp for seg etterpå.. De later da som om ingenting har skjedd og lever videre med livet. Dette har skjedd flere ganger de siste årene. Min samboer tar derfor alltid min side om det oppstår situasjoner hvor han må velge mellom meg og familien hans, jeg er jo igrunn veldig glad for det, men igjen hater jeg det, fordi jeg vet hvor vanskelig han har det og jeg skulle så gjerne ønske at han noen ganger valgte familien - bare for å få litt ro. Dette leder til problemet som har oppstått nå:

De mener jeg har manipulert ham til å gå i mot dem, uansett hva. Jeg kan forstå at de ikke kjenner igjen gutten sin på samme måte, men det er jo i 20-årene du faktisk begynner å forstå verden - føler jeg da...Og da forandrer vi oss mye. Samboeren min prøvde nylig å snakke med moren sin, men det resulterte i at hun ga ut med piss om meg, som at jeg ikke passer inn i familien, at jeg er manipulerende og lever i min egen verden - og dette bare fordi jeg ikke hilser på henne om hun er i samme matbutikk som meg - (fordi jeg ikke så henne, og jeg legger ikke alltid merke til folk, da jeg ikke speider lokalene jeg går i). Det er oppstått skikkelig klein relasjon mellom meg og familien hans, som gjør at jeg trekker meg vekk. Jeg smiler til dem og sier lavt hei, men ikke noe særlig mer. Jeg føler meg bare rett og slett i veien, uansett hva jeg gjør eller sier.

Vi fikk snakket ut, hele gjengen, men de er konstante på at de bare har gjort alt for meg og at jeg ikke har tatt imot deres utstrakte hånd. Jeg vil nå si at jeg har gjort alt for å passe inn, men igjen, blitt stadig minnet på at jeg aldri kommer til å passe inn. Jeg forklarte alt jeg følte og sa at jeg kunne forstå deres syn av saken, men at de må begynne å forstå min side av saken også, for at dette skal gå bra. Det vil de ikke gjøre, de liker meg rett og slett ikke.

Nå vil samboeren flytte ut og kutte kontakten med dem, noe jeg er uenig i. Han kan godt ha kontakt med dem, det er jo jeg som er problemet? Det virker ihvertfall slik. Nå er han tydeligvis drittlei av at de kun ser sin egen side - hele familien har rottet seg i sammen mot ham og meg. Nå vet jeg helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre eller si. Han sier bare at det går bra og at han ikke vil miste meg. Jeg har nå ikke gått noen steder, etter all dritten jeg har vært igjennom med dem. Jeg er så glad i ham og respekterer han såpass mye, at jeg er villig til å forlate ham, slik at han kan få et godt forhold til familien igjen. Men igjen, det er virkelig siste utvei.

Jeg har lest at det er flere som sliter med svigerfamilien, men dette er virkelig på kanten. Jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare meg og forstår virkelig ikke hvorfor de har så mye imot meg. Jeg er utslitt av alt presset på at jeg skal være en perfekt svigerdatter, jeg er ikke perfekt, ingen er. Det var spesielt etter en hendelse hvor familien "hakket" på meg en hel hyttetur - med små kommentarer og hint til at jeg ikke er god nok på ski, ikke rask nok på ski, ikke trent nok til å gå på ski (jeg er trent, men ikke flink på ski), ikke glad nok (hvis jeg ikke smiler), ikke hyggelig nok, ikke sosial nok, ikke god nok. Til slutt gikk det rødt for meg og da la de merke til at jeg var bitter og sur, den hytteturen. Det var nok til at alt gikk i grus - nå hadde jeg visst for mye følelser for dem, mener de. Selv nekter de for alt presset som er i familien.  

Hva skal jeg gjøre?

 

 

Anonymkode: 0823c...2b1

[AnonymBruker]

Dere bør flytte, og ha vanlig "ikke -så-hyppig, ikke-så-nær"kontakt. Møte dem i jula, til bursdager, mannen din kan ta en telefon i ny og ne og høre hvordan det står til, han behøver ikke å behandle alle likt, vil han/dere ha nærmere kontakt med enkelte søsken eller noe, er det jo bare å ha det? Det er milevidt (bokstavelig talt) forskjell på å bo i samme hus og "alle skal være med på alt", og kutte all kontakt. Det vanlige er en mellomting.

Anonymkode: dccbb...a3c

[Meadow]

Hvorfor har dere ikke flyttet ut for lenge siden?

[Pillow of Dragon]

Allikavel så ser vi bare den ene siden av saken. Det kan jo faktisk hende at du er manipulerende uten at du eller vi vet det. 

Uansett, pakk sakene å dra.

[AnonymBruker]

Jeg hadde flytta så fort jeg klarte, og latt det være opp til han om han ville bli med eller ikke. Høyst sannsynlig blir han med. Jeg hadde en lignende greie med mine svigerforeldre i begynnelsen da vi var sammen. Vi bodde heldigvis ikke i samme hus. Men det som kom på telefoner og meldinger var intenst og jævlig for oss begge. Samme greia her som hos dere og, han ble mer frigjort, fikk litt mer egne tanker, andre interesser osv, og det bare kræsja helt sammen. Det er fremdeles ikke helt på skinner, men nå er det en gjensidig aksept for at den andre siden eksisterer og vi er hyggelige mot hverandre de gangene vi møtes. Jeg møtte de med åpent sinn, men måten de oppførte seg på, gjorde at jeg foraktet dem i mange år.

Anonymkode: d03bc...c21

[AnonymBruker]

Du sier selv at han har blitt et reflektert og selvstendig menneske nå, og da må du ha tillit til at han kan ta dette valget selv. Om han ønsker å kutte ut familien sin synes jeg du skal støtte han i det. Hvis han angrer om noen år, ja da får du støtte han igjen. Men først må dere flytte.

Anonymkode: 53526...4a3

[AnonymBruker]

Har litt samme her. De har ikke noe å ta meg på da de selv mener at han har blitt en bedre person etter at han møtte meg. De mener på mange måter at han ikke hadde klart seg uten meg.

Samtidig har vi veldig lite - ingenting til felles så jeg er ikke noen favoritt. Den andre svigerinna er prikk lik de og kjempe favoritt, vi både ser og hører det. 

Men om vi tar lite kontakt en periode, er mye opptatt, er hos andre enn de så er det jeg som automatisk får skylden. Da er det jeg som mener at de ikke er bra nok for meg. Så må de hele tiden ha bekreftelse da.. 

Så sånn er det vel å være svigerdatter. 

Anonymkode: 11cd4...167

[Anonymkvinne22]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere bør flytte, og ha vanlig "ikke -så-hyppig, ikke-så-nær"kontakt. Møte dem i jula, til bursdager, mannen din kan ta en telefon i ny og ne og høre hvordan det står til, han behøver ikke å behandle alle likt, vil han/dere ha nærmere kontakt med enkelte søsken eller noe, er det jo bare å ha det? Det er milevidt (bokstavelig talt) forskjell på å bo i samme hus og "alle skal være med på alt", og kutte all kontakt. Det vanlige er en mellomting.

Anonymkode: dccbb...a3c

Ja, det er dette vi vurderer nå. Vi prøver å spare til å kjøpe bolig, noe vi har tenkt en stund, akkurat nå leier vi bare. Vi visste at det ville bli krangler når vi bor under dem, men igjen, uff.. Dette tar kaka. Det virker helt evneveikt. Takk for tilbakemelding!

[Anonymkvinne22]

7 timer siden, Pillow of Dragon skrev:

Allikavel så ser vi bare den ene siden av saken. Det kan jo faktisk hende at du er manipulerende uten at du eller vi vet det. 

Uansett, pakk sakene å dra.

Ja, hvem vet. Jeg tror jeg selv hadde merket om jeg var psykopat og manipulerte kjæresten min? Uff... Det virker bare som om familien har lite sosiale antenner. Alle andre rundt oss - utenom hans nærmeste familie, er på vår side og de kjenner begge sider. Vi tenker å dra ja. Det er virkelig vanskelig å fremstille deres side av saken, da jeg ikke helt har klart å forstått meg på deres unormale måte å tenke på. Takk for svar til deg også da!

Endret 7. juni 2018 av Anonymkvinne22

[Anonymkvinne22]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde flytta så fort jeg klarte, og latt det være opp til han om han ville bli med eller ikke. Høyst sannsynlig blir han med. Jeg hadde en lignende greie med mine svigerforeldre i begynnelsen da vi var sammen. Vi bodde heldigvis ikke i samme hus. Men det som kom på telefoner og meldinger var intenst og jævlig for oss begge. Samme greia her som hos dere og, han ble mer frigjort, fikk litt mer egne tanker, andre interesser osv, og det bare kræsja helt sammen. Det er fremdeles ikke helt på skinner, men nå er det en gjensidig aksept for at den andre siden eksisterer og vi er hyggelige mot hverandre de gangene vi møtes. Jeg møtte de med åpent sinn, men måten de oppførte seg på, gjorde at jeg foraktet dem i mange år.

Anonymkode: d03bc...c21

Takk for svar! Uff ja, vi betalte nettopp månedsleien til dem, så nå må vi sjekke rundt. Det er helt sykt hvordan denne familien "gror" frem sin egen art, ingen andre er tydeligvis velkomne... Det merkes på at svigermor hater både meg og dama til broren til sambo. Det er ihvertfall en skikkelig ekkel følelse å bo under dem under alt dette dramaet... 

[Anonymkvinne22]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier selv at han har blitt et reflektert og selvstendig menneske nå, og da må du ha tillit til at han kan ta dette valget selv. Om han ønsker å kutte ut familien sin synes jeg du skal støtte han i det. Hvis han angrer om noen år, ja da får du støtte han igjen. Men først må dere flytte.

Anonymkode: 53526...4a3

Ja, helt sant. Jeg får bare så sykt dårlig samvittighet, jeg forstår liksom ikke hvordan det kan gå ann. Jeg håper bare på at familien vender om, slik som sist vi kranglet, da krøp de tilbake. Men denne gangen er det ganske drøy fight. Vi vil prøve å komme oss vekk, snarest mulig! Takk for svar!

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si hva dere skal gjøre, men jeg regner med du/dere har tenkt på at det kan komme en dag der dere får barn. Hva med svigerfamilien da? Orker du/dere å forholde dere til slike personer? 

Anonymkode: 80474...c4f

[Anonymkvinne22]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har litt samme her. De har ikke noe å ta meg på da de selv mener at han har blitt en bedre person etter at han møtte meg. De mener på mange måter at han ikke hadde klart seg uten meg.

Samtidig har vi veldig lite - ingenting til felles så jeg er ikke noen favoritt. Den andre svigerinna er prikk lik de og kjempe favoritt, vi både ser og hører det. 

Men om vi tar lite kontakt en periode, er mye opptatt, er hos andre enn de så er det jeg som automatisk får skylden. Da er det jeg som mener at de ikke er bra nok for meg. Så må de hele tiden ha bekreftelse da.. 

Så sånn er det vel å være svigerdatter. 

Anonymkode: 11cd4...167

Uff ja.. Min familie synes at jeg og typen har blitt et flott par og de er superglade for at vi møttes. Svigermor mister kontroll over sønnen så jeg forstår jo at hun ikke liker det og "blamer" meg, men ja.. uff.. Skulle ha ønsket at det ikke var slik å være svigerdatter, det å hele tiden prøve å være noe en ikke er - det er tungt det. Takk for svar!

[Anonymkvinne22]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke si hva dere skal gjøre, men jeg regner med du/dere har tenkt på at det kan komme en dag der dere får barn. Hva med svigerfamilien da? Orker du/dere å forholde dere til slike personer? 

Anonymkode: 80474...c4f

Det er akkurat det jeg satt å tenkte på i dag. Det vil bli et mareritt. Jeg vil absolutt ikke ha denne damen rundt mine barn om hun skal være så trangsynt, men igjen - hun ville vel ha trengt seg inn uansett. Det er virkelig trist at det skal være slik, så vi håper jo at de virkelig tenker seg om nå og heller aksepterer at alle ikke kan være som dem. Jeg tror og håper gode tanker fremover, jeg vil ihvertfall tilgi dem om de gir meg litt plass. Jeg vil ha peeaaaaceee.. Takk for svar!

[Anonymkvinne22]

7 timer siden, Meadow skrev:

Hvorfor har dere ikke flyttet ut for lenge siden?

Nei - si det! Året gikk så fort og jeg håpet vel at det skulle gå bra. De har en slags "fake" fasade, som de bruker når vi er i familieselskap og da virker det hver gang - som om det kan bli bedre, men nei... Hverdagen kom og det samme fortsatte. Måtte bare bli ferdig med utdanningen, tenkte jeg. Men nå sitter jeg her og angrer det valget. Takk for svar!

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Anonymkvinne22 skrev:

Uff ja.. Min familie synes at jeg og typen har blitt et flott par og de er superglade for at vi møttes. Svigermor mister kontroll over sønnen så jeg forstår jo at hun ikke liker det og "blamer" meg, men ja.. uff.. Skulle ha ønsket at det ikke var slik å være svigerdatter, det å hele tiden prøve å være noe en ikke er - det er tungt det. Takk for svar!

Hun har aldri hatt kontroll på denne sønnen som hun har hatt på sine andre barn så jeg slapp den hvert fall. 

Det har mye å si hvilke rekke i søskenflokken han kommer og, mødre er mer kontrollfreaker på veslegutten sin.

Anonymkode: 11cd4...167

[Anonymkvinne22]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har aldri hatt kontroll på denne sønnen som hun har hatt på sine andre barn så jeg slapp den hvert fall. 

Det har mye å si hvilke rekke i søskenflokken han kommer og, mødre er mer kontrollfreaker på veslegutten sin.

Anonymkode: 11cd4...167

Svigermoren min har kontroll på alle ungene sine, min kjærest er i midten av dem og er den eneste av dem som noen gang har gått skikkelig imot henne, ser det ut til ihvertfall, da de andre "slikker" henne opp etter armene og forguder alt hun sier. Hun har jo hele slekten rundt lillefingeren - virker det som.. Men igjen, hun sier mye rart som ikke stemmer, så kan godt hende at hun ikke har mer enn halvparten av støtten hun mener hun har fra familien ellers. Hun er sterk med familien bak seg, men virkelig svak når hun er alene om noe. Denne dama er ihvertfall en kontrollfreak.

[Anonymkvinne22]

UPDATE:

For de som lurer. Vi flyttet ut med en gang. Det tok ca. 2-3 år før vi startet å late som om ingenting har skjedd og at familien aldri var slik mot meg. I dag har vi vært totalt sammen i 10 år og nå går det veldig bra.

Tid leger tydeligvis slike relasjoner også. 

Men jeg vil aldri glemme hvordan de behandlet meg. Det ligger dypt.

Håper andre som sliter med det samme kommer fint igjennom det

[AnonymBruker]

Dette er en narsissistisk familie- dynamikk og dere er scapegoaten. Beste er å holde avstand fra svake mennesker som må trykke andre ned og kontrollere dem for å føle seg bra med seg selv. Det er jo egoistiske, trangsynte og emosjonelt umodne småbarn- bedre kjent som narsissister/ som holder på slik!

Anonymkode: feeb5...4b9

[AnonymBruker]

Anonymkvinne22 skrev (På 11.3.2024 den 16.17):

UPDATE:

For de som lurer. Vi flyttet ut med en gang. Det tok ca. 2-3 år før vi startet å late som om ingenting har skjedd og at familien aldri var slik mot meg. I dag har vi vært totalt sammen i 10 år og nå går det veldig bra.

Tid leger tydeligvis slike relasjoner også. 

Men jeg vil aldri glemme hvordan de behandlet meg. Det ligger dypt.

Håper andre som sliter med det samme kommer fint igjennom det

Godt å lese at det går bra nå. ❤️

Anonymkode: 30f89...aef