Er det en slags sorg?

[Gjest Bhsiltsk]

En koselig kollega av meg sluttet på fredag, og i går og i dag har jeg vært så lei meg. Jeg tar meg i å se bort på pulten hans, og høre stemmen hans, og ønske at han ikke hadde sluttet.

Jeg er ikke forelsket, eller noe, for jeg har en fantastisk samboer, men er dette en slags sorg? Har ikke opplevd det for en kollega før, men føler jeg på en måte har mistet noe som var verdifullt for meg.

Føler meg fullstendig unormal, for han er jo ikke død!

Er det en slags sorg? Er jeg den eneste som har opplevd dette?

[Gjest Anonymous]

Savn - helt normalt

[Gjest gjesta]

Du savner han kanskje litt, og du er vant med at han er der. Snakket du mye med ham? Spredde han glede på jobben?

[Gjest Anonymous]

synes ikke du virker unormal, nei. Jeghar selv vært lei meg og grudd meg til kolleger skulle slutte eller bare skifte turnus; det skyldes både at man treffer noen man trives sammen med, og at man ikke liker forandringer. Har ikke vært forelska i disse, men man blir bjo glad i gode kolleger:)

[Gjest Anonymous]

Ofte er kollegaene en viktig grunn til at man trives med jobben og hvis en man setter stor pris forsvinner, vil jo dette naturligvis føles som et savn.

Ble superdeppa da en kollega sluttet hos oss 1. januar og syntes i begynnelsen det var rart og tomt uten henne her. Nå går det bedre, selv om miljøet har endret seg uten henne.

[Gjest Bhsiltsk]

Selvfølgelig... Dere har helt rett! Savn er det! Men jøsses, gjør det SÅ vondt?

Jeg vet jeg har savnet noen intenst før, men da er jeg jammen flink til å fortrenge, for jeg husker ikke at klumpen i magen var så stor den gang.

Takk for oppklarende svar!

[Gjest Anonymous]

Hvor stor klumpen er kommer sikkert an på flere ting, og er ikke bare et mål på hvor godt man liker kollegen. Hvor stor del av livet/velværen din jobben og arbeidsmiljøet er, hvordan du har det ellers, andre erfaringer med savn o.l. har sikkert sitt å si.