Redd for at å få barn vil gjøre livet dårligere men må snart bestemme meg. Hvordan vet man om man passer til å få barn eller ikke?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.6.2018 den 17.33):

Hei dere! Jeg skriver her i håp om å få litt innspill fra dere som har barn og dere andre som vil ha eller ikke vil ha barn. De som ikke vil ha barn bør være over 30 år for å svare i denne tråden.

Kunne kalt tittelen for "Sannheten om familielivet" kanskje..

Jeg er en kvinne på 33 år med partner. Jeg har hatt ting å stri med gjennom livet så jeg har aldri satt meg ned å kjent på det at barn er noe for meg, men jeg har jo siden jeg var liten alltid "visst" at en dag skal jeg også ha barn. Det har aldri vært et brennende ønske men mer noe man bare vet at er en del av livet. I tyveårene svarte jeg "Jaja, men langt frem i tid" når noen spurte om jeg og kjæresten ikke skulle ha barn snart, det har liksom aldri vært noe jeg har overveid frem og tilbake. Kjæresten min sier også "ja" når han blir spurt, men han tar det for gitt at han kan fortsette hans liv og jeg ta hovedansvaret siden jeg er hjemmeværende (pga fibromyalgi). Han mener at det ikke er så slitsomt som jeg frykter, og han sier at kameratene hans syntes ikke skrikinga er så stress, men jeg har jo snakket med deres kjærester og de er sure på sine menn for det er alltid kvinnene som må stå opp på natten når barnet gråter og kvinnen som utmattet må mate babyen fordi mannen forlater huset for å få fred når ting blir overload hjemme. Mannen min sier han såklart skal tørke bæsj og stå opp om natten, men enten er det jeg som krisemaksimerer hvor krevende det er å ha barn eller så er det han som ikke skjønner ansvaret og hvor mye det vil prege oss og livet vårt.

Nå er jeg i alderen jeg bør bestemme meg snart og jeg kjenner jeg har en stor frykt for å få barn plutselig! De tankene som kommer er en blanding av "Ja selvfølgelig , det blir kjempe koselig", "Det er det største man kan gjøre i livet, og det er viktig og en givende og inspirerende gave å bidra med å forme neste generasjon"
og
"Det kommer til å bli et helvete, tenk om jeg får en skrikerunge og får ødelagt hele livskvaliteten min nå som jeg endelig har god livskvalitet i livet", "Barn er bare stress, da kan jeg aldri gjøre noe jeg selv vil lenger og jeg kommer til å miste meg selv og angre på at jeg dedikerte livet til å bli styrt av noen andre".

Hvordan kan jeg bestemme meg? Selvom jeg alltid har syntes barn er koselig er for tiden det første jeg assosierer barn med skriking og mas. Det første jeg spør venner om som får barn er "Er det slitsomt?" og ikke "Er det fint?".
Samtidig leser man her inne om så mange forhold som blir ødelagt under graviditet eller etter en periode som foreldre på grunn av at man blir utmattet og ikke får overskudd til å være partnere, det siste jeg vil er å risikere å ødelegge partnerskapet men jeg er livredd for at å få barn er så utmattende og irriterende at jeg bare vil gå rundt sur og sliten.

Hva er sannheten om familielivet, og hvordan vet man om man egentlig passer til å ha barn eller ikke?

Anonymkode: 9d634...d75

Det høres kanskje ut som om du ikke har rette partneren til å få barn med?

Anonymkode: 13e68...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.6.2018 den 17.48):

Tusen takk for ærlig og åpent svar Så du har ikke følt tilbake på at du har mistet ditt eget liv på en måte, og ikke får gjort ting for deg selv lenger?

Jeg tenker på bare dette med alenetid, reising, parturer på hotell der vi ligger hele helgen i sengen å har sex, det å ta spontane turer på kjøpesenter og restaurant osv er en viktig del av mitt liv og vårt forhold og jeg er redd for å ikke få muligheten til dette og angre på at jeg "ga bort mitt eget liv"...

Samtidig føler jeg jo i hjertet at barn vil være utrolig stort å få føde og oppdra også, men kan si at bare de årene vi hadde hund så følte jeg på at jeg var lei forpliktelsene med det for vi kunne aldri være alene eller gjøre noe for eget liv uten å tilrettelegge med hunden først. Vi trivdes som hundeeiere og gjorde mye fint med hunden som teltturer og fisketurer og hobbyagility i hagen,

men det var mange stunder jeg skulle vært foruten og jeg angret på at vi hadde skaffet hund. Man kan jo ikke akuratt bare omplassere et barn, eller sette bort barnet en uke hos noen på Finn småjobber som vil ta seg av barnet som hunden mens vi slapper av i fred eller er på ferie.

Anonymkode: 9d634...d75

Det er ALL or NOTHING med barn så du må være villig til å gi barnet alt av deg og sette deg selv til side.
Det må dere være to om å gjøre. 

Anonymkode: 13e68...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.6.2018 den 17.33):

Hei dere! Jeg skriver her i håp om å få litt innspill fra dere som har barn og dere andre som vil ha eller ikke vil ha barn. De som ikke vil ha barn bør være over 30 år for å svare i denne tråden.

Kunne kalt tittelen for "Sannheten om familielivet" kanskje..

Jeg er en kvinne på 33 år med partner. Jeg har hatt ting å stri med gjennom livet så jeg har aldri satt meg ned å kjent på det at barn er noe for meg, men jeg har jo siden jeg var liten alltid "visst" at en dag skal jeg også ha barn. Det har aldri vært et brennende ønske men mer noe man bare vet at er en del av livet. I tyveårene svarte jeg "Jaja, men langt frem i tid" når noen spurte om jeg og kjæresten ikke skulle ha barn snart, det har liksom aldri vært noe jeg har overveid frem og tilbake. Kjæresten min sier også "ja" når han blir spurt, men han tar det for gitt at han kan fortsette hans liv og jeg ta hovedansvaret siden jeg er hjemmeværende (pga fibromyalgi). Han mener at det ikke er så slitsomt som jeg frykter, og han sier at kameratene hans syntes ikke skrikinga er så stress, men jeg har jo snakket med deres kjærester og de er sure på sine menn for det er alltid kvinnene som må stå opp på natten når barnet gråter og kvinnen som utmattet må mate babyen fordi mannen forlater huset for å få fred når ting blir overload hjemme. Mannen min sier han såklart skal tørke bæsj og stå opp om natten, men enten er det jeg som krisemaksimerer hvor krevende det er å ha barn eller så er det han som ikke skjønner ansvaret og hvor mye det vil prege oss og livet vårt.

Nå er jeg i alderen jeg bør bestemme meg snart og jeg kjenner jeg har en stor frykt for å få barn plutselig! De tankene som kommer er en blanding av "Ja selvfølgelig , det blir kjempe koselig", "Det er det største man kan gjøre i livet, og det er viktig og en givende og inspirerende gave å bidra med å forme neste generasjon"
og
"Det kommer til å bli et helvete, tenk om jeg får en skrikerunge og får ødelagt hele livskvaliteten min nå som jeg endelig har god livskvalitet i livet", "Barn er bare stress, da kan jeg aldri gjøre noe jeg selv vil lenger og jeg kommer til å miste meg selv og angre på at jeg dedikerte livet til å bli styrt av noen andre".

Hvordan kan jeg bestemme meg? Selvom jeg alltid har syntes barn er koselig er for tiden det første jeg assosierer barn med skriking og mas. Det første jeg spør venner om som får barn er "Er det slitsomt?" og ikke "Er det fint?".
Samtidig leser man her inne om så mange forhold som blir ødelagt under graviditet eller etter en periode som foreldre på grunn av at man blir utmattet og ikke får overskudd til å være partnere, det siste jeg vil er å risikere å ødelegge partnerskapet men jeg er livredd for at å få barn er så utmattende og irriterende at jeg bare vil gå rundt sur og sliten.

Hva er sannheten om familielivet, og hvordan vet man om man egentlig passer til å ha barn eller ikke?

Anonymkode: 9d634...d75

Ja det er slitsomt og du får kanskje for første gang vite hvordan din partner takler stress og slit. Det er utmattende og han må være innstilt på å ta 50% av jobben. Forholdet kan ryke og det kan bli lite søvn krangling og kjipt. For min del er likevel barna mine meningen med livet og jeg synes livet før barn var trist når jeg sammenligner med livet med barn nå. 

Anonymkode: d3860...91c

[Topper og daler]

AnonymBruker skrev (På 5.6.2018 den 21.59):

Leser om foreldre som ønsker å kaste ut barnet etter fylte 18år, jeg tenker at om du først får dem så skal du "ha dem" for alltid.

Ja, men det betyr ikke at de trenger å bli boende hjemme når de er blitt voksne. Det er en misforstått omsorg. Selvsagt må de etterhvert ut av barndomshjemmet og etablere sine egne, voksne liv. Det trenger ikke skje den dagen de fyller 18, men noen år etter det bør det skje. De kan saktens bo hjemme i perioder - i ferier, når samboerforholdet tar slutt eller tilsvarende. Men ut skal de! Det er sunt og godt for både voksne barn og deres foreldre. Vi er i den fasen nå. Det er vemodig, det skal sies. Jeg ble veldig nostalgisk da den yngste flyttet ut. Samtidig tenker jeg at det er livets gang og at jeg og min kone nå får muligheten til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre tidligere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.6.2018 den 17.48):

Jeg tenker på bare dette med alenetid, reising, parturer på hotell der vi ligger hele helgen i sengen å har sex, det å ta spontane turer på kjøpesenter og restaurant

DET blir borte en god del år når man får barn 😁

Anonymkode: 143ce...47e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er ALL or NOTHING med barn så du må være villig til å gi barnet alt av deg og sette deg selv til side.
Det må dere være to om å gjøre. 

Anonymkode: 13e68...a07

Word 👏🏻

Anonymkode: 143ce...47e

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

DET blir borte en god del år når man får barn 😁

Anonymkode: 143ce...47e

Gjør det? Vi gjør alt dette, med unntak av hotell, som vi aldri har gjort og ikkr har interesse av. Har man nettverk, innstilling og har med seg barna på det man gjør, er ingenting av dette umulig. Tenker vi er alle forskjellige  

Anonymkode: 66425...fa0

[AnonymBruker]

Å få barn er det valget jeg er mest fornøyd med i livet. Det har gitt livet mening. At det er slitsomt noen få netter av livet i starten betyr ingenting mot hva det faktisk betyr å få barn.
 

Men nå synes ikke jeg livet generelt trenger å leves på mest mulig bedagelig eller enkelt vis, da.

Anonymkode: ee223...d83

[AnonymBruker]

Tror ikke du passer til det, TS.

Anonymkode: 132cc...4ed

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror ikke du passer til det, TS.

Anonymkode: 132cc...4ed

Tankene ts har er helt naturlige og vanlige. Hvorfor konkluderer du med det? 

Anonymkode: 66425...fa0

[AnonymBruker]

Med kronisk sykdom, en mann som tror barna trenger bare mor og tvil om man virkelig ønsker å få barn, ville jeg latt det være. Det er for sent å ombestemme seg når man først har fått dem.

Du sier du er hjemmeværende, da regner jeg med at du er ufør fordi du ikke har helse til å jobbe 8 timer 5 dager i uken? Å ha barn er full jobb opp til 16 timer i døgnet syv dager i uken og i ferier, med nattevakt i tillegg. Hvis man i tillegg får et barn med spesielle behov, lurer jeg på om du har helse til det? 

Selv har jeg valgt å ikke få barn, og jeg har aldri angret på dette valget. Det var grundig gjennomtenkt. Jeg tok den endelige avgjørelsen da jeg var 35, og det gikk opp for meg at om jeg fikk barn i en alder av 36+, ville jeg ha hjemmeboende barn til jeg var godt over 50. Bare tanken på det ga meg panikk. På toppen av det hele fikk jeg alvorlig kronisk sykdom og ble ufør. Da var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde fått barn, for jeg ble så syk at ville ikke vært i stand til å være en god og tilstedeværende mamma.

Anonymkode: 31455...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gjør det? Vi gjør alt dette, med unntak av hotell, som vi aldri har gjort og ikkr har interesse av. Har man nettverk, innstilling og har med seg barna på det man gjør, er ingenting av dette umulig. Tenker vi er alle forskjellige  

Anonymkode: 66425...fa0

Leste du om mannens tanker om hvordan livet med barn blir? Tror det er rimelig å anta at hun mister alenetiden hvis hun får barn med ham.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å få barn er det valget jeg er mest fornøyd med i livet. Det har gitt livet mening. At det er slitsomt noen få netter av livet i starten betyr ingenting mot hva det faktisk betyr å få barn.
 

Men nå synes ikke jeg livet generelt trenger å leves på mest mulig bedagelig eller enkelt vis, da.

Anonymkode: ee223...d83

Enig i at livet ikke trenger å leves mest mulig enkelt. Vil bare minne om at det for mange ikke er snakk om "få" netter. Vi har ikke hatt en natt med sammenhengende søvn på 6år, og yngste her er 5 år gammel. 

Barn er fryktelig slitsomt, særlig hvis du verdsetter egentid, forutsigbarhet og alt det der. Jeg trives ikke i kaos og syns det tidvis er klaustrofobisk med familielivet. Mannen tar sin del, og har ofte med ungene på turer uten meg. Så det står ikke på manglende alenetid her. Det er bare det at jeg blir fullstendig utslitt av bråk og rot. Jeg syns fortsatt det er verdt det, men ser også at livet uten barn var fint. 

Anonymkode: ab640...3dd

[AnonymBruker]

Kommer ikke til å angre å få eget barn, om man ville gjort det igjen er et annet spørsmål. 

De som anger som ser i tråden her er vel gjerne tungt narkomane, psykiske lidelser osv. 

Anonymkode: 1c97d...4ca