Redd for at å få barn vil gjøre livet dårligere men må snart bestemme meg. Hvordan vet man om man passer til å få barn eller ikke?

[AnonymBruker]

7 timer siden, Fandenivoldsk skrev:

Joda, det tror jeg på. At man ikke angrer på ungene sine som i at man skulle ønske de sluttet å eksistere, men at om man kunne valgt om igjen, så hadde man valgt å forbli uten barn.

Personlig synes jeg ikke det er verd risikoen, men om TS synes det eller ikke, er jo så klart opp til henne.

Ja, tenk så grusomt om TS ikke kan leve et selvsentrert liv lenger som handler om henne og kjæresten. DET er en stor risiko det, helt forferdelig!!!  Det er jammen ikke verdt å miste dette for å få oppleve å elske et annet menneske høyere enn seg selv. 

 

Uff, da håper jeg virkelig TS ikke får barn. Og jeg håper du ikke har.. 

 

Anonymkode: b3f30...2ef

[Gjest BearMama]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tenk så grusomt om TS ikke kan leve et selvsentrert liv lenger som handler om henne og kjæresten. DET er en stor risiko det, helt forferdelig!!!  Det er jammen ikke verdt å miste dette for å få oppleve å elske et annet menneske høyere enn seg selv. 

 

Uff, da håper jeg virkelig TS ikke får barn. Og jeg håper du ikke har.. 

 

Anonymkode: b3f30...2ef

Må du gi deg.

Ikke alle finner det givende og altoppslukende å få barn. 

Jeg har selv en sønn jeg elsker mer enn alt, men jeg ser også at for noen er ikke det å fostre opp en mini me noe de har ønske eller behov for.

Det er ikke noe galt i å ville leve sitt eget liv uten forpliktelser. Det er et valg og et valg som verken påvirker meg eller deg eller andre i samfunnet.

Endret 7. juni 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

7 timer siden, Fandenivoldsk skrev:

Joda, det tror jeg på. At man ikke angrer på ungene sine som i at man skulle ønske de sluttet å eksistere, men at om man kunne valgt om igjen, så hadde man valgt å forbli uten barn.

Personlig synes jeg ikke det er verd risikoen, men om TS synes det eller ikke, er jo så klart opp til henne.

Men ser forresten at du har kommentert en haug med innlegg om det å få barn, «Fandeinvolsk». Du ville «hatet å være hjemmeværende» og du kommer «til å ha så mye sex du bare vil uten å noen sinne avslutte et svangerskap». 

 

TS...håper virkelig du tar råd fra litt mer seriøse folk her inne. 

Anonymkode: b3f30...2ef

[AnonymBruker]

3 minutter siden, BearMama skrev:

Må du gi deg.

Ikke alle finner det givende og altoppslukende å få barn. 

Jeg har selv en sønn jeg elsker mer enn alt, men jeg ser også at for noen er ikke det å fostre opp en mini me noe de har ønske eller behov for.

Det er ikke noe galt i å ville leve sitt eget liv uten forpliktelser. Det er et valg og et valg som verken påvirker meg eller deg eller andre i samfunnet.

Selvsagt er det ikke like givende for alle, selv om for meg er det veldig givende uten at det selvutsletter meg å være mamma. Men jeg reagerer på «Fandeninvolsk» sin ordlegging. Som om det er den største risken TS kunne tatt. Hun risikerer også å gå glipp av noe stort. Det må jo også frem. Men tenker da at dersom det oppleves som så stor risk som den F skriver, så ja- da bør jo ikke TS få barn. Vi er nok av andre manmaer som ikke angrer et sekund. 

Anonymkode: b3f30...2ef

[Fandenivoldsk]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men ser forresten at du har kommentert en haug med innlegg om det å få barn, «Fandeinvolsk». Du ville «hatet å være hjemmeværende» og du kommer «til å ha så mye sex du bare vil uten å noen sinne avslutte et svangerskap». 

 

TS...håper virkelig du tar råd fra litt mer seriøse folk her inne. 

Anonymkode: b3f30...2ef

Hei anyonym bruker! Koselig at du stalker innleggene mine men okei, jeg skal forsøke å forklare mer hva jeg mener.
For å få dette på det rene først: ja, jeg ville hatet å være hjemmeværende. Hvor har jeg kommentert noe om hva andre velger å gjøre? Alt jeg ville få fram i det innlegget var at det livet ikke er for alle. Og ja, jeg er glad vi har lovlig abort som gjør at kvinner kan velge om de vil fullføre et svangerskap (avslutte et svangerskap er jo abort). Og før du slenger ut en kommentar om å drepe sine egne barn, så slapp av, jeg bruker prevensjon og den har funket fjell i alle år. Skjønner heller ikke hvordan mitt ikke-eksisterende barneønske påvirker seriøsiteten min. Det er helt legitimt å ikke ville ha barn, akkurat som det er helt legitimt å ville ha barn.

Så til trådens tema. Først og fremst så er det ikke slik at man er selvsentrert fordi man ikke har egne barn. Fins haugevis med barnløse som engasjerer seg i frivillig arbeid (også med barn!), driver prosjekter som kommer samfunnet til gode, har viktige jobber som lege, brannmann, sykepleier.. lærere som er med på å forme de kommende generasjoner, vil du kalle de selvsentrert hvis de ikke har barn? En av de beste lærerne jeg har hatt hadde ikke egne barn.

Det å få barn ER en stor risiko om man ikke er sikker på at det er det man ønsker. Når man bestemmer seg for å få barn uten å være sikker på at det er det man vil, gambler man ikke bare med sitt eget liv, men med barnets også. Jeg mener at barn fortjener å vokse opp med foreldre som virkelig ønsket dem. Selvfølgelig er det greit å føle på usikkerhet rundt det å få barn uten at det betyr at man kommer til å angre, og jeg sier ikke at TS absolutt ikke burde få barn. Jeg ville bare påpeke at jo, det ER mulig å angre på å ha blitt forelder. Og det er ikke noen god situasjon å være i, hverken for forelder eller barn.

Skjønner at du sikkert ikke tar meg seriøst fordi jeg ikke har barn selv, men jeg har venner med barn som ville sagt det samme - at det er en stor avgjørelse, og noe man burde gjøre kun hvis man har et sterkt ønske om å oppdra et barn til å bli en velfungerende voksen.

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tenk så grusomt om TS ikke kan leve et selvsentrert liv lenger som handler om henne og kjæresten. DET er en stor risiko det, helt forferdelig!!!  Det er jammen ikke verdt å miste dette for å få oppleve å elske et annet menneske høyere enn seg selv. 

 

Uff, da håper jeg virkelig TS ikke får barn. Og jeg håper du ikke har.. 

 

Anonymkode: b3f30...2ef

Du trenger ikke lete lenger enn her på kg for å finne innlegg fra kvinner som mistrives sterkt i morsrollen og angrer på at de fikk barn.

Anonymkode: 8666e...c8e

[AnonymBruker]

På 5.6.2018 den 17.48, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for ærlig og åpent svar Så du har ikke følt tilbake på at du har mistet ditt eget liv på en måte, og ikke får gjort ting for deg selv lenger?

Jeg tenker på bare dette med alenetid, reising, parturer på hotell der vi ligger hele helgen i sengen å har sex, det å ta spontane turer på kjøpesenter og restaurant osv er en viktig del av mitt liv og vårt forhold og jeg er redd for å ikke få muligheten til dette og angre på at jeg "ga bort mitt eget liv"...

Samtidig føler jeg jo i hjertet at barn vil være utrolig stort å få føde og oppdra også, men kan si at bare de årene vi hadde hund så følte jeg på at jeg var lei forpliktelsene med det for vi kunne aldri være alene eller gjøre noe for eget liv uten å tilrettelegge med hunden først. Vi trivdes som hundeeiere og gjorde mye fint med hunden som teltturer og fisketurer og hobbyagility i hagen,

men det var mange stunder jeg skulle vært foruten og jeg angret på at vi hadde skaffet hund. Man kan jo ikke akuratt bare omplassere et barn, eller sette bort barnet en uke hos noen på Finn småjobber som vil ta seg av barnet som hunden mens vi slapper av i fred eller er på ferie.

Anonymkode: 9d634...d75

Jeg har ikke følt jeg har mistet livet jeg hadde før. Livet er jo det samme, bare veldig endret. Men noen ganger lengter jeg etter hvordan det var før. Ville ikke byttet. Men skal være ærlig og si at noen ganger er det fint å tenke på at barna blir voksne og ting handler om oss igjen. Men ikke helt håper jeg, syns det er litt fint at det ikke bare er oss også... 

Anonymkode: f619c...117

[hypes]

På 7.6.2018 den 23.33, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det ikke like givende for alle, selv om for meg er det veldig givende uten at det selvutsletter meg å være mamma. Men jeg reagerer på «Fandeninvolsk» sin ordlegging. Som om det er den største risken TS kunne tatt. Hun risikerer også å gå glipp av noe stort. Det må jo også frem. Men tenker da at dersom det oppleves som så stor risk som den F skriver, så ja- da bør jo ikke TS få barn. Vi er nok av andre manmaer som ikke angrer et sekund. 

Anonymkode: b3f30...2ef

Vel, det er en ganske enorm risiko å gamble med både ens eget og en annens liv, syns du ikke? 

[AnonymBruker]

Jeg angrer litt hver dag. Haha. Keg kjenner meg igjen i deg. Jeg er ikke av glansbildemammaen som elsker å leke og underholde, bake og styre og ofre meg selv for andre. Jeg tåler videre bråk innmari dårlig, og trenger ro, frihet og å trekke meg tilbake. 

Likevel var det en biologisk klokke som ringte ganske sterkt. Både jeg og samboer ville gjerne ha barn, og idéen var å få minst to. Men svangerskapet var helt pyton, fødselen grusom (to døgn med maserier som til slutt endte i hastekeisersnitt), og da babyen kom var jeg totalutslitt og ikke klar for en unge med kolikk. Det første halvåret var et rent helvete. Jeg var langt nede med fødselsdepresjon og en baby som skrek hvert sekund hun var våken. Hun hadde ekstrem lakenskrekk de første årene, og bare hylte hver gang hun måtte legge seg.

Nå, fire år senere, går livet lettere. Men jeg er ofte sliten av trass, gråt og sutring. Hver kveld er jeg drittlei av klaging over alt fra dusjing til tannpuss, og hun hater fortsatt å legge seg, selv etter at vi har prøvd alle verdens metoder. Men selv om hun er full av personlighet er jenta vår likevel stort sett høflig, vennlig og empatisk, og kan sitte rolig med en aktivitet lenge av gangen. Når jeg ser på noen av de andre 3-4 år gamle guttene i barnehagen hennes, tenker jeg at jeg aldri hadde taklet så mye leven, brøl og fysisk aktivitet. 

Vi er enige om at ett barn er nok (det er faktisk også et tabu, spørsmålet om når andremann kommer blir stilt konstant). Nå har vi mulighet til å gi hverandre egentid og fri, noe vi er veldig flinke til. Vi har fast barnevakt i besteforeldre én overnatting i uka. Vi tar en uke sommerferie alene hver for oss for å puste ut, hvor jeg skal ligge på en gresk øy og lese bok.

Konklusjonen? Jeg klarer meg greit som mor, jeg elsker jenta mi, men for meg er det nok med ett barn, og jeg har masse avlastning.

Anonymkode: d2a31...c0b

[AnonymBruker]

Min sannhet er at jeg aldri burde fått barn. Jeg var veldig ung når jeg ble mamma, og visste ikke hvordan livet skulle bli. Jeg har vært mye syk, og endte opp som alenemamma til to små. Faren til ungene er nesten helt ute av bildet, og jeg har ikke særlig med familie som kan hjelpe meg. Hadde jeg ikke vært så alene i det, så hadde det kanskje vært annerledes. 

Når jeg har slitt veldig med helsen, har det vært et mareritt. Jeg elsker barna mine, de gir meg masse glede og mening. Men jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg føler meg utilstrekkelig som mamma fordi jeg sliter så med helsen. Og jeg tenker også at disse genene som jeg bærer på, burde ikke blitt videreført. 

Nå har barna blitt så store, over 10 år begge to. De er så selvstendige, og ikke slitsomme i det hele tatt. Når de er borte en natt, savner jeg de helt forferdelig. De er helt herlige begge to. Samvittighetsfulle, snille og glade barn. 

Men jeg teller ned tiden til de er myndige. Jeg er livredd for å bli skikkelig syk igjen, og for at jeg ikke skal klare å ta vare på de. 

Tiden fra 0-3 år tenker jeg på som en ekstremt krevende tid. 3-6 er krevende, men ikke altoppslukende, da klarer de også mye selv. Og fra 6 år og oppover er det mest kos. Men det er jo selvfølgelig et ansvar som alltid henger over en, uansett hvor selvstendige og fornøyde de er. Også er det noe med hva et svangerskap og en fødsel gjør med kroppen, ikke bare utseendemessig, men også med funksjonene. 

Og det jeg i alle fall ALDRI tenkte på, er hvor mye oppølging det krever å ha barn i barnehage, og på skole. Barnehagen er faktisk verst. Det er 17. mai-feiringer, barnebursdager hit og dit, halloween-feiringer, påskefrokoster, kunstutstillinger, julegrøt, luciagåing, kakebaking, fritidsaktiviteter, lekser, sommeravslutninger osv osv osv osv.... Det høres jo koselig ut (og det er det jo også), men fysøren så slitsomt. 

Det spørs litt hva slags barn du får også. Jeg har ett barn som det omtrent aldri har vært noe stress med, og ett som var krevende omtrent hvert eneste minutt de første årene. 

Også spørs det hva slags hjelp du har rundt deg. Har du friske besteforeldre som kan stille opp? Kommer samboeren til å stille opp? Hvor sikker er du på at dere kommer til å holde sammen? Og hvor trygg er du økonomisk? For barn koster mer enn man kan forestille seg. 

Også tenker jeg at hvis du ikke vet om du egentlig vil ha barn, så vil du nok egentlig ikke det. Men en ting jeg er rimelig sikker på, det er at hvis du får barn, så kommer du til å elske barnet høyere enn du trodde var mulig, og ville aldri byttet det bort med noe annet i hele verden. Det ville i alle fall ikke jeg

Anonymkode: da90c...53f

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med mannen jeg elsker. Og innså at jeg var forelsket i tanken på et barn med ham. Har aldri vært interessert i barn, og barnegråt er den verste lyden i hele verden. Jeg angrer. Jeg følte nok også på forventningene fra samfunnet ("bare vent, du vil også komme til å ønske barn!") samt at å ikke videreføre slekten til mannen - han er enebarn - ville vært dårlig gjort.

Mannen er veldig på banen, hvis ikke hadde jeg dratt - uten barnet. Han er en bedre forelder enn meg.

Jeg tjener ingen. Jeg er bedagelig anlagt og en hedonist. Totalt krasj, altså

Denne forelskelsen som alle prater om... Nei, ukjent for meg. Her er liten glede og mest tristhet. Tomhet. Apati. Nostalgi - for alt var bedre før jeg ble forelder.

Jeg savner også spontaniteten. I dag var mannen og jeg på kafé, mens svigermor var på en annen kafé med barnet. Det ble en rask kaffe, for å si det sånn, da barnet var trøtt og måtte hjem for å sove.

Det er uhygienisk og ekkelt til tider. Noen ganger ønsker jeg at mannen vil skille seg fra meg, jeg takler ikke dette livet. 

Neste spareprosjekt blir til sterilisering. 

Anonymkode: 2d85b...f3f

[AnonymBruker]

Hei! Leste gjennom denne tråden fordi jeg og mannen min er i en lignende situasjon akkurat nå. Så nå lurer jeg på, hva endte du med å gjøre? Hvordan gikk det?

Vi sliter skikkelig med å bestemme oss for barn/ikke barn, og man må vel bare finne ut av det på egen hånd, men jeg er veldig interessert i å høre konklusjonen din nå som det har gått noen år.

Anonymkode: e18f6...ef8

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hei! Leste gjennom denne tråden fordi jeg og mannen min er i en lignende situasjon akkurat nå. Så nå lurer jeg på, hva endte du med å gjøre? Hvordan gikk det?

Vi sliter skikkelig med å bestemme oss for barn/ikke barn, og man må vel bare finne ut av det på egen hånd, men jeg er veldig interessert i å høre konklusjonen din nå som det har gått noen år.

Anonymkode: e18f6...ef8

Sannheten er at man egentlig ikke vet hvordan det er før man er der. Du kan høre andres erfaringer og innspill; men ingen er deg, har levd ditt liv og er i ditt forhold. Ingenting ble som noen hadde sagt det skulle være!

Jeg ville ikke ha barn, det var jeg helt sikker på. Til jeg fikk en plutselig beskjed om at det måtte tas et valg. Det var en rasjonell beslutning, ikke en «jeg har drømt om å bli mamma», hvor vi veide mange for og imot. Jeg kunne fint levd uten barn, men jeg ville ikke vært foruten barna nå som jeg har dem og har blitt kjent med dem. Fordi jeg hadde ingen forventninger til å bli mor, hverken den ene eller andre veien, det var ikke et følelsesstyrt valg som var forhastet, ble det mye finere enn jeg så for meg. Annerledes. Jeg drømte ikke om spesiell barseltid, barnetid eller hva enn. Det var bare «tar det som det kommer». Jeg lukket ørene for alle «bare vent» og «du skal se». Jeg elsker hverdagene våre. De er de mest magiske for meg. Ingenting fornuftig å bidra med, men det var sannheten om mitt familieliv  

Anonymkode: 66425...fa0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Sannheten er at man egentlig ikke vet hvordan det er før man er der. Du kan høre andres erfaringer og innspill; men ingen er deg, har levd ditt liv og er i ditt forhold. Ingenting ble som noen hadde sagt det skulle være!

Jeg ville ikke ha barn, det var jeg helt sikker på. Til jeg fikk en plutselig beskjed om at det måtte tas et valg. Det var en rasjonell beslutning, ikke en «jeg har drømt om å bli mamma», hvor vi veide mange for og imot. Jeg kunne fint levd uten barn, men jeg ville ikke vært foruten barna nå som jeg har dem og har blitt kjent med dem. Fordi jeg hadde ingen forventninger til å bli mor, hverken den ene eller andre veien, det var ikke et følelsesstyrt valg som var forhastet, ble det mye finere enn jeg så for meg. Annerledes. Jeg drømte ikke om spesiell barseltid, barnetid eller hva enn. Det var bare «tar det som det kommer». Jeg lukket ørene for alle «bare vent» og «du skal se». Jeg elsker hverdagene våre. De er de mest magiske for meg. Ingenting fornuftig å bidra med, men det var sannheten om mitt familieliv  

Anonymkode: 66425...fa0

Jeg vil bare legge til at jeg syns mannen min og jeg har fått et fantastisk forhold. Vi har på en måte blitt litt kjent på nytt. Og innsett hvor bra team vi er. Vi har fremdeles mye egentid, kjærestetid og føler livet er nokså likt før, bare at vi har to på slep - og de fire dyrene våre også. Alt føles bare naturlig ut. Men det hadde ingen kunne fortalt meg før  

Anonymkode: 66425...fa0

[Heip]

Siden du har kronisk sykdom så er det fint at du tenker godt igjennom det, men for å være ærlig synes jeg at det at alle snakker om at barn er bare mas, ødelagt liv etc er en stor løgn som skremmer folk fra å få barn. Å få barn er det største du kan oppleve, kjærligheten og gleden man opplever kan ikke beskrives og det er en grunn til at de fleste får mer enn ett. Ja så klart er det jobb, men vi er ikke skapt for å dyrke oss selv hele livet, det er bare sunt å ha et annet menneske å sette foran oss selv. Jeg har fire og det er ikke for alle, tipper at jeg hadde fått ett eller to hvis jeg hadde en kronisk sykdom. Man må ikke i alle tilfeller fordele oppgavene 50/50 heller, jeg har gjort mye mer enn mannen min fordi det har passet oss og jeg har bedre helse enn han.  Men hadde jeg vært syk hadde han måttet gjøre mer. Jeg håper dere finner ut av det, og at mannen din forstår at du må ha ekstra hvile pga kronisk sykdom ♥️

[AnonymBruker]

Det er vel få som vet 100% at de er klare. Jeg var litt 50/50 når jeg måtte bestemme meg, og her var mannen nærmere 100, men ville være med meg uansett hva jeg bestemte meg for. 

Jeg valgte å få barn, jeg har alltid sett det for meg som en del av livet og er villig til å ofre det som må til. Men, det er mannen også. 

I din situasjon tror jeg ikke at jeg hadde gått for barn, i alle fall ikke med din mann. 

Anonymkode: 3e904...ceb

[AnonymBruker]

On 6/5/2018 at 5:33 PM, AnonymBruker said:

Hei dere! Jeg skriver her i håp om å få litt innspill fra dere som har barn og dere andre som vil ha eller ikke vil ha barn. De som ikke vil ha barn bør være over 30 år for å svare i denne tråden.

Kunne kalt tittelen for "Sannheten om familielivet" kanskje..

Jeg er en kvinne på 33 år med partner. Jeg har hatt ting å stri med gjennom livet så jeg har aldri satt meg ned å kjent på det at barn er noe for meg, men jeg har jo siden jeg var liten alltid "visst" at en dag skal jeg også ha barn. Det har aldri vært et brennende ønske men mer noe man bare vet at er en del av livet. I tyveårene svarte jeg "Jaja, men langt frem i tid" når noen spurte om jeg og kjæresten ikke skulle ha barn snart, det har liksom aldri vært noe jeg har overveid frem og tilbake. Kjæresten min sier også "ja" når han blir spurt, men han tar det for gitt at han kan fortsette hans liv og jeg ta hovedansvaret siden jeg er hjemmeværende (pga fibromyalgi). Han mener at det ikke er så slitsomt som jeg frykter, og han sier at kameratene hans syntes ikke skrikinga er så stress, men jeg har jo snakket med deres kjærester og de er sure på sine menn for det er alltid kvinnene som må stå opp på natten når barnet gråter og kvinnen som utmattet må mate babyen fordi mannen forlater huset for å få fred når ting blir overload hjemme. Mannen min sier han såklart skal tørke bæsj og stå opp om natten, men enten er det jeg som krisemaksimerer hvor krevende det er å ha barn eller så er det han som ikke skjønner ansvaret og hvor mye det vil prege oss og livet vårt.

Nå er jeg i alderen jeg bør bestemme meg snart og jeg kjenner jeg har en stor frykt for å få barn plutselig! De tankene som kommer er en blanding av "Ja selvfølgelig , det blir kjempe koselig", "Det er det største man kan gjøre i livet, og det er viktig og en givende og inspirerende gave å bidra med å forme neste generasjon"
og
"Det kommer til å bli et helvete, tenk om jeg får en skrikerunge og får ødelagt hele livskvaliteten min nå som jeg endelig har god livskvalitet i livet", "Barn er bare stress, da kan jeg aldri gjøre noe jeg selv vil lenger og jeg kommer til å miste meg selv og angre på at jeg dedikerte livet til å bli styrt av noen andre".

Hvordan kan jeg bestemme meg? Selvom jeg alltid har syntes barn er koselig er for tiden det første jeg assosierer barn med skriking og mas. Det første jeg spør venner om som får barn er "Er det slitsomt?" og ikke "Er det fint?".
Samtidig leser man her inne om så mange forhold som blir ødelagt under graviditet eller etter en periode som foreldre på grunn av at man blir utmattet og ikke får overskudd til å være partnere, det siste jeg vil er å risikere å ødelegge partnerskapet men jeg er livredd for at å få barn er så utmattende og irriterende at jeg bare vil gå rundt sur og sliten.

Hva er sannheten om familielivet, og hvordan vet man om man egentlig passer til å ha barn eller ikke?

Anonymkode: 9d634...d75

Jeg skulle ønske jeg ikke fikk. Er på din alder og har en datter på 1.

Anonymkode: a4d7e...0e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skulle ønske jeg ikke fikk. Er på din alder og har en datter på 1.

Anonymkode: a4d7e...0e9

Det er vel litt tidlig enda å vurdere det? De første årene er unntakstilstand og kan være svært krevende. 

Anonymkode: f9888...8a4

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hei! Leste gjennom denne tråden fordi jeg og mannen min er i en lignende situasjon akkurat nå. Så nå lurer jeg på, hva endte du med å gjøre? Hvordan gikk det?

Vi sliter skikkelig med å bestemme oss for barn/ikke barn, og man må vel bare finne ut av det på egen hånd, men jeg er veldig interessert i å høre konklusjonen din nå som det har gått noen år.

Anonymkode: e18f6...ef8

Hvis dere sliter med å bestemme dere er nok det nærmere Nei enn Ja. Det er en livsomveltende avgjørelse som begge ønsker. 

Anonymkode: 149f3...beb

[AnonymBruker]

dette er for individuelt til å egentlig kunne gi råd, for alle opplever det ulikt. MEN, et viktig råd er: ikke tro på dem som sier at "du kommer til å elske å være mamma når du først har blitt det".

Nei, det er ikke alle som elsker å være mamma.

Jeg tenkte vel litt som deg, hadde en stabil partner, vi hadde vært sammen lenge og føltes naturlig å få barn, selv om jeg ikke egentlig ønsket meg det veldig høyt.

Forholdet vårt tålte det ikke (ett barn), og selv om vi samarbeider fint nå og bor veldig nær hverandre, så kan jeg ikke si at jeg elsker å ha barn. Man gir opp veldig mye annet, og jeg føler meg ofte kvalt, når det er ting jeg ønsker å gjøre, men er stuck hjemme med barnet, som er elleve år og ikke bare kan tas med på alt mulig overalt.

 

så om man trives med livet man har og ikke savner noe, så er det kanskje en idé å ikke få barn.

Anonymkode: 1c30a...074