Redd for at å få barn vil gjøre livet dårligere men må snart bestemme meg. Hvordan vet man om man passer til å få barn eller ikke?

[AnonymBruker]

Hei dere! Jeg skriver her i håp om å få litt innspill fra dere som har barn og dere andre som vil ha eller ikke vil ha barn. De som ikke vil ha barn bør være over 30 år for å svare i denne tråden.

Kunne kalt tittelen for "Sannheten om familielivet" kanskje..

Jeg er en kvinne på 33 år med partner. Jeg har hatt ting å stri med gjennom livet så jeg har aldri satt meg ned å kjent på det at barn er noe for meg, men jeg har jo siden jeg var liten alltid "visst" at en dag skal jeg også ha barn. Det har aldri vært et brennende ønske men mer noe man bare vet at er en del av livet. I tyveårene svarte jeg "Jaja, men langt frem i tid" når noen spurte om jeg og kjæresten ikke skulle ha barn snart, det har liksom aldri vært noe jeg har overveid frem og tilbake. Kjæresten min sier også "ja" når han blir spurt, men han tar det for gitt at han kan fortsette hans liv og jeg ta hovedansvaret siden jeg er hjemmeværende (pga fibromyalgi). Han mener at det ikke er så slitsomt som jeg frykter, og han sier at kameratene hans syntes ikke skrikinga er så stress, men jeg har jo snakket med deres kjærester og de er sure på sine menn for det er alltid kvinnene som må stå opp på natten når barnet gråter og kvinnen som utmattet må mate babyen fordi mannen forlater huset for å få fred når ting blir overload hjemme. Mannen min sier han såklart skal tørke bæsj og stå opp om natten, men enten er det jeg som krisemaksimerer hvor krevende det er å ha barn eller så er det han som ikke skjønner ansvaret og hvor mye det vil prege oss og livet vårt.

Nå er jeg i alderen jeg bør bestemme meg snart og jeg kjenner jeg har en stor frykt for å få barn plutselig! De tankene som kommer er en blanding av "Ja selvfølgelig , det blir kjempe koselig", "Det er det største man kan gjøre i livet, og det er viktig og en givende og inspirerende gave å bidra med å forme neste generasjon"
og
"Det kommer til å bli et helvete, tenk om jeg får en skrikerunge og får ødelagt hele livskvaliteten min nå som jeg endelig har god livskvalitet i livet", "Barn er bare stress, da kan jeg aldri gjøre noe jeg selv vil lenger og jeg kommer til å miste meg selv og angre på at jeg dedikerte livet til å bli styrt av noen andre".

Hvordan kan jeg bestemme meg? Selvom jeg alltid har syntes barn er koselig er for tiden det første jeg assosierer barn med skriking og mas. Det første jeg spør venner om som får barn er "Er det slitsomt?" og ikke "Er det fint?".
Samtidig leser man her inne om så mange forhold som blir ødelagt under graviditet eller etter en periode som foreldre på grunn av at man blir utmattet og ikke får overskudd til å være partnere, det siste jeg vil er å risikere å ødelegge partnerskapet men jeg er livredd for at å få barn er så utmattende og irriterende at jeg bare vil gå rundt sur og sliten.

Hva er sannheten om familielivet, og hvordan vet man om man egentlig passer til å ha barn eller ikke?

Anonymkode: 9d634...d75

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noen sannhet med svart hvitt svar. Dette er svært individuelt. For det første så aner du ikke hvordan barn du får. Du kan få en sovebaby eller en baby som "aldri" sover. En med kolikk, en som er helt frisk osv.

Også handler det aller mest om hvordan dere tar ting. Hvordan er dere med lite søvn, lite tid til dere, lite tid til dere selv, ofte det meste for noen andre? Det er vel det negative, men det er jo mye positivt også. Men for meg (individuelt selvsagt) syns jeg tiden de er baby (kolikk her og andre plager) ikke er noe særlig. Men de blir eldre. Det slitsomste som blir tatt opp med barn er jo gjerne babytiden (og tenårene, men det har ikke jeg opplevd enda). De er ikke babyer så lenge... 

Alt blir liksom lettere og bedre og koseligere osv osv hele tiden. Jeg har to barn. Er en grunn til det. Det er mange med flere barn, det er jo ikke fordi vi hater det. Det er fint. 

Anonymkode: f619c...117

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det er noen sannhet med svart hvitt svar. Dette er svært individuelt. For det første så aner du ikke hvordan barn du får. Du kan få en sovebaby eller en baby som "aldri" sover. En med kolikk, en som er helt frisk osv.

Også handler det aller mest om hvordan dere tar ting. Hvordan er dere med lite søvn, lite tid til dere, lite tid til dere selv, ofte det meste for noen andre? Det er vel det negative, men det er jo mye positivt også. Men for meg (individuelt selvsagt) syns jeg tiden de er baby (kolikk her og andre plager) ikke er noe særlig. Men de blir eldre. Det slitsomste som blir tatt opp med barn er jo gjerne babytiden (og tenårene, men det har ikke jeg opplevd enda). De er ikke babyer så lenge... 

Alt blir liksom lettere og bedre og koseligere osv osv hele tiden. Jeg har to barn. Er en grunn til det. Det er mange med flere barn, det er jo ikke fordi vi hater det. Det er fint. 

Anonymkode: f619c...117

Tusen takk for ærlig og åpent svar Så du har ikke følt tilbake på at du har mistet ditt eget liv på en måte, og ikke får gjort ting for deg selv lenger?

Jeg tenker på bare dette med alenetid, reising, parturer på hotell der vi ligger hele helgen i sengen å har sex, det å ta spontane turer på kjøpesenter og restaurant osv er en viktig del av mitt liv og vårt forhold og jeg er redd for å ikke få muligheten til dette og angre på at jeg "ga bort mitt eget liv"...

Samtidig føler jeg jo i hjertet at barn vil være utrolig stort å få føde og oppdra også, men kan si at bare de årene vi hadde hund så følte jeg på at jeg var lei forpliktelsene med det for vi kunne aldri være alene eller gjøre noe for eget liv uten å tilrettelegge med hunden først. Vi trivdes som hundeeiere og gjorde mye fint med hunden som teltturer og fisketurer og hobbyagility i hagen,

men det var mange stunder jeg skulle vært foruten og jeg angret på at vi hadde skaffet hund. Man kan jo ikke akuratt bare omplassere et barn, eller sette bort barnet en uke hos noen på Finn småjobber som vil ta seg av barnet som hunden mens vi slapper av i fred eller er på ferie.

Anonymkode: 9d634...d75

[AnonymBruker]

Du blir jo unektelig glad i ungene. Men jeg ble ikke lykkelig av å få barn. Kan vel egentlig si at livet med barn ikke er noe for meg. Men det visste jeg ikke før jeg fikk dem. Var bare sikker på at jeg ønsket en familie i fremtiden. 

Hvis du har en sykdom som gjør livet litt vanskelig, og dere har det veldig fint nå, så ville jeg aldri ha fått barn. Livet kan leves veldig bra uten lite søvn, bleieskift, forpliktelser og mas i årevis. Er en illusjon at man må ha barn. 

Anonymkode: 13eb7...1c5

[Carrot]

Sannheten er at det blir grining, lite søvn, krangling og alt det negative du kan tenke deg men det vil mest sannsynlig også bli mye glede, nesegrus beundring, dyp forelskelse og ekte kjærlighet ulik noe du har kjent før som gjør at alt det som er grusomt blir herlig.. Selvsagt forutsatt at man er enig om de grunnleggende tingene som at begge skal stå opp, begge skal bytte bleier, begge skal si fra seg det livet de nå lever i like stor grad som begge skal fortsette ha frihet som individer selv om de er foreldre. Det forutsetter at man er enig om oppdragelsen og alt det man frykter. 

Jeg har en venninne med fibromyalgi, jeg vet det er ulik grad osv og at ingen er lik - men hun er fullstendig utslitt når ungen sovner på kvelden, snakk med legen din om helsen og barn før du bestemmer deg hvis alt det andre er på plass mellom deg og kjæresten din. 

 

En annen tanke som ikke passer for alle men, Hva med å melde dere som avlastingshjem / støttekontakt for et barn som trenger dere og se hvordan dere trives?

[AnonymBruker]

Mannen din høres helt urealistisk ut når det kommer til foreldrerollen. Jeg ville aldri fått barn med en sånn mann. 

Anonymkode: 89a0e...84c

[Guppy88]

For meg er det lett, fordi jeg ikke ønsker barn. Jeg vet det bare.

Jeg vil råde deg til å prøve å bli sikker på hva du selv vil. Ikke få barn bare fordi samfunnet forventer det! Skal du ha barn, bør det være ønsket, jobben som forelder er der til du dør. Jobb aktivt for å finne ut hva DU ønsker for resten av livet ditt.

Endret 5. juni 2018 av Guppy88

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn "fordi det skulle være sånn". Jeg og samboer hadde ingen store diskusjoner rundt det, men etter et par år sammen så var det bare "skal vi prøve nå". Tilværelsen ble snudd helt og fullstendig på hodet. Det er altoppslukende med barn, og krever absolutt alt man har av energi, tilstedeværelse, nye rutiner, nye bekymringer. Men det er også fantastisk stort, og kjærligheten man får til barna er uendelig. Hadde jeg visst hva jeg gikk til så er det ikke sikkert at jeg hadde valgt det samme. Og jeg hadde i hvert fall aldri valgt å få barn dersom jeg hadde en kronisk sykdom. Aldi i verden. 

Men til syvende og sist er det et valg du selv må føle og kjenne på. 

Anonymkode: 30ea7...36d

[AnonymBruker]

Synes du har et mer realistisk syn på det, enn mannen din. Ihvertfall sånn det er det første året. Da er det mating, skifte bleie og bysse i søvn (om babyen trenger det) som gjelder. Men gud så forelsket man blir. Å kjære vene! Det er en kjærlighet man ikke kan forestille seg. For meg er det ikke som med mannen min. Og siden man er så stolt og ekstremt glad i barnet sitt så orker man det utroligste. Ja, det er slitsomt når de er helt små. Men for min del så er det virkelig verdt det.

Men må ville det og man må være på lag sammen og fordele oppgavene. Da blir det jo heller ikke så slitsomt.

Anonymkode: abb47...9a8

[AnonymBruker]

Vi blir «oppdratt» til å tro at å få barn er en del av livet. Det man må tenke på er om man velger å få barn på grunn av en indre motivasjon, eller fordi sosiale konstruksjoner «forteller oss» at det bare er noe man er ment til å gjøre.

Jeg fant ut for mange år siden at jeg har null indre motivasjon eller ønske om å få barn, og da er det heller ingen mening i å gjøre det.

Dessuten har mine venninner som fikk barn proklamert at barn, det gjør en verken lykkelig eller ulykkelig. Det er bare en ny (slitsom) fase i livet.

Jeg ser faktisk ikke poenget. Jeg verdsetter min personlige frihet særdeles høyt.

Anonymkode: 8d39b...da4

[AnonymBruker]

Jeg blir 26 år i år, og jeg og samboeren min prater støtt og stadig om det å få barn. Vi begge vil veldig gjerne, men pga utdanning og opplevelser vi til ha før et barn, vil vi også vente. For min del kunne jeg blitt gravid nå, blir helt forelsket av tanken på det, men jeg vet det er andre ting jeg vil prioritere først.

Tenker jo det er slitsomt med barn de første årene kanskje, har en lillebror og venninner med barn, men jeg elsker å omgåes barn og leke og gi omsorg til dem så jeg gleder meg til å bli en liten familie en dag  eneste jeg gruer meg til den dagen kommer er en fødsel, høres helt jævlig og surrealistisk ut.. Går det virkelig an å få den lille ungen ut av fitta er helt syykt...Unnskyld språket, men herregud.  tenker faktisk mye på det, og det er nok noen år igjen til 

Anonymkode: faf80...1ae

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe utpreget behov for barn og er veldig bekymret for begrensningene det vil gi. Jeg er også veldig usikker på om jeg som person har nok energi, tålmodighet og omsorg til å være mor. Jeg er introvert, trenger mye tid til å være for meg selv, og har generelt høy terskel for å være interessert i andre mennesker. Barn er jeg stort sett uinteressert i å snakke med. Det er kanskje annerledes med ens egne, men hva om det ikke er det? Jeg tenker alltid at ingen angrer på å ha fått barn, men innser at det også handler mye om et sosialt tabu. Kom over denne artikkelen, og det åpnet en del. 

Selv er jeg singel, så det er ikke en brennende problemstilling (å få barn med sæddonor er helt uaktuelt). Det er jo selvsagt mulighet for at behovet vil 'blomstre opp' i et forhold, men jeg har innsett at jeg er blant dem som uansett vil være ambivalent.

I ditt tilfelle skal jeg ærlig si at jeg ikke synes forutsetningene ser særlig bra ut. Det virker som om mannen din i utgangspunktet tenker at dette vil falle mer på deg, og når årsaken er at du er hjemme grunnet sykdom, er det desto verre. Har du delt disse tankene med ham, så konkret som du gjør det her?

 

 

Anonymkode: 8c38b...756

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt tanken ”va i allværden gjorde jeg før jeg ble mor” mange ganger. 

Det å bli mamma for meg var fantastisk, det ga livet en helt annen mening. 

Å være mor er fantastisk, motiverende, fint, koslig, aldri før følt meg så mye stolt. 

Men livet som mamma er også slitsomt, noen ganger holder man på å gå på veggen. 

Men det positive og det negative går så om værandre, at det er ikke endten eller  

men man må tenke på at man er villig til å gjøre alt for det menneske man setter til liv. Man må tenke at barnet kan ende opp pleietrengende, med downs eller andre ting. Man må være villig til å ta vare på vedkommende uansett utfall. For verden er ikke sort/hvit, det står ikke mellom skrike baby eller sove baby. 

Det er hektisk med barn, man får ikke tid til alt man fikk tid til før. Som samboere må man ha det grunnleggende som følelser, at man stoler på hverandre og at man er trygge på hverandre. Da tåler forholdet slitsomme perioder. 

Anonymkode: 15da5...468

[AnonymBruker]

Er du usikker, så ikke få. Det er det livet dreier seg om og hvis du ikke er klar for det, er du nok ikke passende i rollen. 

Anonymkode: 05db7...cf4

[Traktor]

Å få barn er etter mitt syn noe av det mest egoistiske man kan gjøre. Er man i det minste tvil om man faktisk ønsker barn lar man det være. 

[AnonymBruker]

noen indikatorer på om man vil like å ha barn er hvor godt liker du uforutsigbarhet, hvor fort blir du sint, hvor god er du til å regulere ditt eget temperament, har du sterkt temperament, hvor tålmodig er du, hvordan var dine foreldre mot deg, selv om man sier jeg skal aldri bli som foreldrene mine er det veldig lett å falle inn i et mønster som er kjent. Så tenker jeg at jeg ville gått litt dypere inn i tvilen du har, hva er det du er redd for, hvorfor tenker du at du ikke vil ha barn?

Anonymkode: 9d8b7...af4

[heipådegsann]

Som mor må jeg si at å ha barn er den mest slitsomme oppgaven jeg har påtatt meg. Lite søvn og alltid noen som krever noe av deg. Mange av de tingene du setter så pris på vil absolutt bli begrenset. Så synes kanskje mannen din har et litt urealistisk syn på det. Det er hard jobb, og du forplikter deg egentlig for resten av ditt liv. Selv om de 18 første årene er de du har ordentlig ansvar i, så vil jo barna dine alltid være barna dine.

For meg er likevel det å være mamma det beste som har skjedd meg. Jeg elsker den lille skapningen så sinnsykt høyt, og får utrolig mye glede ut av å ha han rundt meg i hverdagen. Desto større han har blitt desto mindre slitsomt er det også, og man får mer tid til seg selv og kjærestekos når ungen plutselig heller vil sitte for seg selv på rommet å pusle, eller kanskje besøke en kompis. Men jeg har helt siden jeg var liten vært veldig familiekjær, og jeg hadde et oppriktig ønske om å få barn selv om sønnen min ikke var planlagt. Og jeg vet helt sikkert at jeg vil ha flere.

Men jeg synes ikke det er et valg man skal ta lett på. Jeg tror absolutt at enkelte kan trives bedre som barnløs.

[Gjest BearMama]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen din høres helt urealistisk ut når det kommer til foreldrerollen. Jeg ville aldri fått barn med en sånn mann. 

Anonymkode: 89a0e...84c

Det er det første jeg tenker.

Alt det andre går seg til, men har du en udugelig mann så vil han ikke på magisk vis bli den perfekte mann fordi det kommer et barn.

Det aller viktigste når en skal få seg barn er at man er sammen med en partner som har samme verdier, moraler og likt syn på opdragelse. Man må være enig om at man er to om å få barn og at selv om du som kvinne føde barnet og mye i starten selvsagt naturlig nok krever mer litt mer av deg pga amming, så skal han stille opp og være tilstede, ta nattevåk, skifte bleier og avlaste deg så du får hvilt og hentet deg inn.

En mann som lever i illusjon om at det å være i mammaperm er en ferie trenger en heftig realitetssjekk.

Da jeg var gravid tok mannen alle hensyn. Han hjalp mer til for han skjønte at ting var tyngre og mer slitsomt for meg. Når ungen ble født spurte han alltid om det det var noe jeg trengte eller om jeg trengte avlastning før han evt la planer om trening eller møte venner. 

Og sånn var han før vi fikk barn også. Han tok hensyn og ofret ting for meg om det var nødvendig. Sånn han var mot meg og hvordan han var generelt viste allerede før vi fikk barn om dette var en mann som ville stille opp når det gjaldt.

 

Endret 6. juni 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

9 minutter siden, BearMama skrev:

Det er det første jeg tenker.

Alt det andre går seg til, men har du en udugelig mann så vil han ikke på magisk vis bli den perfekte mann fordi det kommer et barn.

Det aller viktigste når en skal få seg barn er at man er sammen med en partner som har samme verdier, moraler og likt syn på opdragelse. Man må være enig om at man er to om å få barn og at selv om du som kvinne føde barnet og mye i starten selvsagt naturlig nok krever mer litt mer av deg pga amming, så skal han stille opp og være tilstede, ta nattevåk, skifte bleier og avlaste deg så du får hvilt og hentet deg inn.

En mann som lever i illusjon om at det å være i mammaperm er en ferie trenger en heftig realitetssjekk.

Da jeg var gravid tok mannen alle hensyn. Han hjalp mer til for han skjønte at ting var tyngre og mer slitsomt for meg. Når ungen ble født spurte han alltid om det det var noe jeg trengte eller om jeg trengte avlastning før han evt la planer om trening eller møte venner. 

Og sånn var han før vi fikk barn også. Han tok hensyn og ofret ting for meg om deg var nødvendig. Sånn han var mot meg og hvordan han var generelt viste allerede før vi fikk barn om dette var en mann som ville stille opp når det gjaldt.

 

Det er så godt å lese at det finnes slike menn, du er heldig.  Og det du sier er viktig; valget av far har alt å si for hvordan det som kvinne vil bli å få barn.

Anonymkode: 8d39b...da4

[AnonymBruker]

Det høres ut som om din tvil er berettiget. 

Ptoblem nummer en er holdningene til mannen din, hvis han ikke skjønner at dere må dele likt på oppgavene så vil det bli vanskelig. En slik mann bør du ikke få barn med. 

Dine tanker om å fortsatt kunne reise bort ofte bare du og han handler om at du i så fall har familie som er villige til å passe barnet ofte.   Og ta i så fall den diskusjonen først, det er mange dom slukøret oppdager at egne foreldre ikke ønsker å stille opp så mye. 

Det er heftig å være mamma, på godt og vondt. De første årene skal barnet være det viktigste og komme foran deg selv. Gradvis kan dette forskyves når barnet blir eldre, for barn har ikke vondt av å ikke være i sentrum hele tiden. 

 

Anonymkode: ec446...abe